Systematisk oversikt
Simulering som opplæringsmetode i spesialistutdanning av leger - evaluering av effekt
Systematisk oversikt
|Oppdatert
Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten fikk i oppdrag fra Spesialitetsrådet i Den norske legeforening å oppsummere tilgjengelig forskning om effekt av virtuell ferdighetstrening med modeller eller ulike typer simulatorer som brukes i spesialistopplæringen av leger.
Hovedbudskap
Virtuell trening i ferdighetslaboratorier gir muligheter for trening av praktiske ferdigheter ved hjelp av fysiske modeller eller ulike typer simulatorer, uten at virkelige pasienter er involvert. Virtuell trening kan utføres som enkeltprosedyre eller som fullskala simulering hvor man trener en realistisk situasjon i realistiske omgivelser, men uten virkelige pasienter. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten fikk i oppdrag fra Spesialitetsrådet i Den norske legeforening å oppsummere tilgjengelig forskning om effekt av virtuell ferdighetstrening med modeller eller ulike typer simulatorer som brukes i spesialistopplæringen av leger.
Rapporten bygger på resultater fra seks systematiske oversikter publisert innen desember 2008. Samtlige oversikter omhandler trening av kirurgiske ferdigheter. Vi har ikke funnet systematiske oversikter fra andre medisinske fagfelt hvor virtuell trening av ferdigheter også er tatt i bruk, men antallet studier er økende. Oppsummert forskning viser følgende:
- Virtuell trening av ferdigheter med modeller og simulatorer gitt i tillegg til standard opplæring kan bedre kirurgiske ferdigheter og øke generell kompetanse.
- Nytteverdien av virtuell ferdighetstrening med simulatorer og modeller er best dokumentert med hensyn til opplæring i tekniske og manuelle ferdigheter.
- Kirurgiske ferdigheter innøvd i ferdighetslaboratorium eller simulatortrening kan trolig overføres til klinisk praksis, men dokumentasjon er fortsatt begrenset og bør tolkes med forsiktighet.
- Forskningen gir ikke grunnlag for konklusjon om hvilke typer virtuell trening som er mest effektive eller hvordan treningen best kan organiseres.
- Kvaliteten på tilgjengelig forskning er for lav til å avgjøre om virtuell trening av ferdigheter har effekt på pasientorienterte utfall slik som smerter, mortalitet, morbiditet eller tilfredshet.
- Nytteverdien av virtuell trening er fremdeles dårlig dokumentert med tanke på om denne treningen faktisk øker kvaliteten av helsetjenester og bedrer sikkerhet for pasienter.
Sammendrag
Bakgrunn
Innføring av høyteknologisk utstyr i medisinen medfører kontinuerlig behov for innlæring av nye ferdigheter og deretter trening for å vedlikeholde nødvendig kompetansenivå. Virtuell funksjonstrening i opplæring i medisinske fag gir muligheter for trening av manuelle tekniske ferdigheter (ferdighetslaboratorier) og ikke-tekniske ferdigheter som samarbeid i team uten bruk av virkelige pasienter. Virtuell funksjonstrening kan deles inn i flere ulike kategorier:
- fysiske syntetiske modeller med direkte visuell evaluering
- bokssimulatorer med og uten videoevaluering som muliggjør trening på organer ved bruk av syntetisk materiale som ligner humant vev
- komputerbaserte simulatorer (mikrosimulering) bestående av datamaskin med programvare og en styringskonsoll for å bevege instrumenter og utføre prosedyrer
- komputerbasert simulering (makrosimulering) anvender elektroniske mannekengdukker med svært avansert elektronisk utstyr, ofte koblet opp mot en operasjonsprosedyre og videoteknikk
- dyr (levende dyr under anestesi og dyrekadaver) eller organer eller vev fra døde mennesker
Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten fikk i oppdrag fra Spesialitetsrådet, Den norske legeforening, å oppsummere forskning om effekt og kostnadseffektivitet av virtuell ferdighetstrening med modeller og ulike kategorier av simulatorer som brukes i spesialistopplæringen av leger.
Metode
Vi søkte etter systematiske oversikter publisert før september 2008 i Cochrane library (CDSR, DARE, HTA, NHSEED), Medline og EMBASE. Rapporten er avgrenset til systematiske oversikter med blandet studiedesign, men med overvekt av randomiserte kontrollerte studier (>50 %).
Deltagerne var leger og medisinerstudenter. Inkluderte tiltak omfattet virtuell trening av ferdigheter i ferdighetslaboratorier og ulike kategorier av simulatorer inkludert dyr, sammenliknet med ingen trening, trening på pasienter, eller en annen form for standard opplæring.
Vi har registrert følgende utfall: endring i ferdigheter, pasientrelaterte utfall, prosedyrerelaterte utfall, overførbarhet til klinikken og kostnader/ kostnadseffektivitet.
To personer kvalitetsvurderte de systematiske oversiktene og hentet ut resultater uavhengig av hverandre. Vi brukte GRADE systemet for å vurdere kvaliteten av dokumentasjonen for de spesifiserte utfallsmål.
Resultater
Vi fant 1386 unike titler i søket etter systematiske oversikter og 58 potensielt relevante referanser bestilt inn i fulltekst. Åtte av disse oppfylte inklusjonskriteriene hvorav to kun var protokoller for pågående Cochrane oversikter, og en var en oppdatering av en tidligere rapport. I desember 2008 , etter at arbeidet med denne rapporten var avsluttet , har Gurosamy et al. publisert sine resultater, og oversikten kom i januar 2009 i Cochrane Library. Vi har bestemt oss for å ta med denne oversikten i rapporten. Rapporten bygger dermed på seks systematiske oversikter. Effekten av intervensjonene i alle studier var målt mot kontrollgruppen som fikk standard opplæring eller ingen trening. Vi har gruppert resultatene for spesifiserte utfall (endring i generell kompetanse og kirurgiske ferdigheter, kvalitet og sikkerhet og overførbarhet) for hver intervensjonstype.
- Videobokstrening vs. ingen trening eller standard opplæring i laparoskopi
Effekten av videobokstrening på kirurgiske ferdigheter målt som evne til å utføre predefinerte oppgaver eller generelt prestasjonsnivå viste ikke konsistente resultater. Over halvparten av studiene viste ikke signifikant forskjell mellom gruppen som fikk videobokstrening og kontrollgruppen, og bare en tredjedel studier viste signifikant bedre effekt enn ingen trening eller standard opplæring. Det var ingen signifikant forskjell mellom gruppene med hensyn på antall rapporterte prosedyrefeil eller prosedyretid. Vi vet ikke om de innlærte ferdighetene kan overføres til klinisk praksis.
- Komputerbasert simulatortrening vs. ingen trening eller standard trening i laparoskopi, endoskopi, koloskopi og sigmoidoskopi
Flertallet av studiene viste signifikant ferdighetsendring målt som evne til å utføre predefinerte oppgaver, generelt prestasjonsnivå, og som global scoring rate etter trening på komputerbasert simulator enn i kontroll gruppen med ingen trening. I forhold til kirurger som har fått standard trening var forskjellen i effekt liten eller ikke signifikant. Evalueringer utført på simulator, levende dyr (gris), eller på pasienter har vist at denne kompetansen var overførbar til klinikken. Rapporterte resultater for prosedyrerelaterte utfall og pasientrelaterte utfall var ikke entydige og gir ikke grunnlag for konklusjon.
- Komputerbasert simulatortrening vs. videobokstrening av generelle kirurgiske ferdigheter
Resultatene var ikke entydige. Halvparten av studiene viste bedre opplæringseffekt i intervensjonsgruppen, mens den andre halvparten ikke viste signifikant forskjell. En studie viste bedre effekt i kontrollgruppen. Det var ikke tilstrekkelige data for å vurdere forskjeller i effekten av treningen på prosedyrerelaterte utfall slik som tid, feil og skader. Ingen studier rapporterte om overføring av kompetanse til klinikken. Den identifiserte dokumentasjonen gir ikke grunnlag for konklusjon om komputerbasert simulatortrening er bedre enn videobokstrening.
- Trening med kirurgiske modeller vs. ingen trening/standard trening kirurgiske teknikker
Resultatene i intervensjonsgruppen var signifikant bedre i fire av seks studier. To studier viste overføring av de innlærte ferdigheter til klinikken ved utførelse av oppgaver på gris. De samme studiene viste kortere prosedyretid i intervensjonsgruppen i forhold til kontroll gruppen.
- Komputerbasert simulatortrening av team ved traumebehandling og hjerte-lungeredning
Resultatene viste bedre generell utførelse av oppgaver, økt kunnskapsnivå og sikkerhet i intervensjonsgruppen enn i gruppen som fikk standard opplæring i to av til sammen tre studier.
Diskusjon
God pasientsikkerhet er et mål for helsetjenesten og et krav fra samfunnet og dette styrker behov for forsvarlig trening av ferdigheter og mulighet for objektiv evaluering av legens ferdigheter. Denne rapporten bygger på seks identifiserte systematiske oversikter hvorav fem fokuserte på effekten av virtuell trening av kirurgiske ferdigheter og den siste omhandler faktorer som kan stimulere til bedre læringseffekt. De fleste oversiktene rapporterte effekt av ferdighetstrening med modeller eller simulatorer utviklet for trening av kirurgiske ferdigheter innen kikkhullskirurgi. Det betyr at den kunnskapen som er generert i rapporten ikke dekker alle områder i medisinen hvor det brukes virtuell trening av ferdigheter. Eksempler på slike felt er gynekologi, pediatri, obstetrikk, traumebehandling eller hjerte-lungeredning. Vi har kun identifisert noen enkeltstudier. Vi har heller ikke funnet oppsummert forskning (systematiske oversikter) av effektstudier om trening slike ferdigheter som beslutningsferdigheter eller teamtrening. Avgrensningen til systematiske oversikter betyr også at resultater fra nyere enkeltstudier ikke er inkludert.
Mangel på objektive kriterier gjør det vanskelig å måle den nøyaktige læringseffekten ved simulering. Ferdighetsendring var i de fleste studiene vurdert ved bruk av simulator og ikke på pasienter. Dette gir en objektiv vurdering av ferdigheter og god indikasjon på ferdighetsendring på simulator, men viser ikke om læringen kan overføres til reelle kliniske situasjoner. Kvaliteten for tilgjengelig forskning var for lav til å avgjøre om virtuell trening påvirker pasientorienterte utfall slik som smerter og ubehag, mortalitet og morbiditet eller tilfredshet. Forskningen gir ikke grunnlag for konklusjon om hvilke typer virtuell trening som er mest effektive.
Det er sannsynlig at fremtidig forskning kommer til å endre på noen av konklusjonene. Oppsummeringen av den eksisterende forskningen viser at de fleste viktige spørsmål som har relevans for klinisk praksis ikke er studert.
Konklusjon
- Virtuell trening av ulike kirurgiske ferdigheter på modeller eller simulatorer i tillegg til standard opplæring kan sannsynligvis bedre kirurgiske ferdigheter og øke den generelle kompetansen hos den enkelte kirurg.
- Kirurgiske ferdigheter innøvd i ferdighetslaboratorium eller ved simulatortrening kan trolig overføres til klinisk praksis, men dokumentasjon er fortsatt begrenset og bør tolkes med forsiktighet.
- Nytteverdien av virtuell ferdighetstrening med simulatorer er fremdeles dårlig dokumentert med tanke på om denne treningen faktisk øker kvaliteten av helsetjenestene og bedrer sikkerheten for pasientene.
- Vi har ikke funnet oppsummert forskning om effekter av virtuell trening fra andre områder enn kirurgi.