Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv

Metodevurdering

Protonterapi

  • Utgitt: 2006
  • Forfattere: Dag Rune Olsen, Øyvind Bruland, Gunilla Frykholm, Inger Norderhaug.
  • ISSN ELEKTRONISK: 1890-1298
  • ISBN ELEKTRONISK: 82-8121-067-2

Protonterapi er en form for strålebehandling og et etablert behandlingstilbud i mange land, men ikke i Norge.


Har du funnet en feil?

Bestill

Last ned:

Sammendrag

Protonterapi er en form for strålebehandling og et etablert behandlingstilbud i mange land, men ikke i Norge. Protoner er ladede kjernepartikler som kan benyttes i strålebehandling, og som har samme effekt på celler som vanlig strålebehandling. Protoner gir imidlertid en mer avgrenset doseavsetning enn konvensjonell stråleterapi. Protonterapi gir dermed lavere stråledoser til omliggende friskt vev og mulighet for å redusere bivirkninger som følge av strålebehandling. Samtidig kan strålebehandling med protoner gi høyere stråledoser til svulstvev enn det som er mulig å oppnå med tradisjonell strålebehandling.

Over 40 000 pasienter er behandlet med protoner på verdensbasis. Enkelte norske pasienter har vært sendt til behandling i utlandet for å få denne type strålebehandling. Behandlingen er i første rekke aktuell hos pasienter hvor det ikke lar seg gjøre å tilføre tilstrekkelig store doser til svulsten med tradisjonell stråleterapi uten betydelig risiko for bivirkninger, eller hvor de stråledoser som konvensjonelt i dag gis leder til betydelig grad av bivirkninger.  Dette gjelder for eksempel pasienter med kreft i hode-halsregionen og de tradisjonell behandling med kirurgi og/eller røntgenstråler ikke gir tilfredsstillende kontroll, eller er vanskelig på grunn av kreftsvulstens nærhet til omliggende normalkritiske anatomiske strukturer.

En utredningsgruppe med kompetanse innen strålebiologi, fysikk, onkologi og metodevurdering har gjennomgått dokumentasjonen for protonterapi ved behandling av kreft.


Konklusjoner

• Protonterapi tillater i større grad enn konvensjonell strålebehandling at stråledosen begrenses til svulstens utbredelse. Dette gir lavere stråledoser til omliggende normalt vev, og kan potensielt gi færre komplikasjoner.

• Protonbehandling tillater høyere stråledoser til kreftsvulsten enn det som er mulig med konvensjonell strålebehandling, og er derfor et tilbud i første rekke til pasienter der eksisterende behandling ikke tillater at tilstrekkelig store stråledoser gis av hensyn til omliggende friskvev.

• Dokumentasjonen av behandlingens effekt er i hovedsak ikke-kontrollerte studier. Det har vært gjennomført et fåtall randomiserte kontrollerte studier, og det er kun rapportert fullstendige data fra én av disse studiene.

• Det er et betydelig problem at pasientgruppene i de studier som har sammenliknet protonbehandling med annen behandling ikke er like. Protonbehandlingen er til dels heller ikke standardisert.

• En stor andel av pasientene som er behandlet med protonterapi har fått sin behandling ved grunnforskningslaboratorier snarer enn ved etablerte kliniske enheter. Dette har medført til dels avgjørende begrensinger i selve behandlingen og i utforming av studiene, og kan ha påvirket kvaliteten av forskningsstudiene generelt.

• Det anbefales at randomiserte kliniske studier gjennomføres slik at den kliniske nytteverdien av protonterapi kan dokumenteres. Dette gjelder både overlevelse, lokal svulstkontroll og komplikasjoner fra normalvev.

Kreft i hode og halsregionen hos barn
Studiene varierer betydelig både med hensyn til diagnose og behandling, og det er derfor ikke grunnlag for en sammenfattet konklusjon om klinisk nytte av protonterapibehandling av svulster i hode, hals og sentralnervesystemet hos barn. Protonterapi er gitt for behandling av tilstander med varierende grad av aggressivitet, sensitivitet for strålebehandling og grad av malignitet. Det er gitt behandlinger med doser som er langt høyere enn det som er mulig å oppnå med tradisjonell strålebehandling. Det oppnås lokal kontroll hos mange av pasientene og mange er langtidsoverlevende. Komplikasjoner i form av hormonsvikt, nevropsykologisk svikt oppstår på lengre sikt hos flere av pasientene. Det er kun én studie som har målt livskvalitet etter behandling. Observasjonstiden er generelt for kort til at man kan evaluere behandlingsrelatert sekundærkreft hos disse pasientene.

Kordomer og kondrosarcomer
Studiene som er evaluert i denne rapporten, og som tar for seg protonterapi ved behandling av pasienter med kordomer eller kondrosarkom, er heterogene (varierer betydelig med hensyn til diagnose og behandling) og gir ikke grunnlag for en sammenfattet konklusjon. Pasientene i disse studiene er selekterte og omfatter pasienter der protonbehandling inngår som del av primærbehandling og pasienter med tilbakefall. Protonterapi er gitt i doser som er langt høyere enn det som er mulig å oppnå ved ordinær strålebehandling. Det oppnås lokal kontroll hos mange av pasientene og mange er langtidsoverlevende. Komplikasjoner som hormonsvikt og nevropsykologisk svikt oppstår hos noen pasienter.


Kreft i øyet
Grunnlaget for å konkludere om protonterapi er mer effektivt enn annen behandling ved øyemelanom er mangelfullt. Behandlingseffekter er i hovedsak vurdert i store pasientserier som dekker en lang tidsperiode. Dosen er vanligvis høy og gitt i få fraksjoner. Resultater på overlevelse og lokal kontroll er avhengig av hvilke pasienter man inkluderer og ekskluderer i analysene. Flertallet er langtidsoverlevere og godt over 50 % har øyet i behold. Noen publikasjoner har kun analysert pasienter med høyere risiko for tilbakefall.

Prostatakreft
Det foreligger to randomiserte kliniske studier som undersøkte klinisk nytte av økt stråledose til prostata ved proton-boost for pasienter med prostatakreft. Den ene studien viser at det ikke ser ut til å være forskjell i lokal kontroll (5 års observasjonstid) med unntak av pasienter med lite differensiert ca. prostata. Derimot knytter det seg flere bivirkninger til økt stråledose.  I den andre studien er det påvist en markant økning i lokal kontroll (målt med PSA som endepunkt) både for pasienter med lav og moderat risiko, en begrenset økning i grad 2- komplikasjoner i endetarm, og uendret forekomst av bivirkninger i urinveiene.  Det må understrekes at med perineal bestråling utnyttes ikke protonstrålens fordelaktige dosefordeling til å skjerme endetarm. Øvrige studier er ikke kontrollerte og danner ikke tilstrekkelig grunnlag for å konkludere om protonterapi er mer effektiv enn konvensjonell stråleterapi eller annen lokal behandling.