Intervjuundersøkelse
Pasientsikkerhetsarbeid i norske sykehus
Rapport
|Oppdatert
Begrepet pasientsikkerhet er på vei inn i strategidokumenter, organisasjonene, i klinikkene og i ledelse, men det er regionale forskjeller.
Hovedbudskap
Nasjonal enhet for pasientsikkerhet gjennomførte høsten 2008 en intervjuundersøkelse med pasientsikkerhetsansvarlige ved 28 helseforetak i Norge.
Undersøkelsens mål var:
- Kunnskap om hvordan norske helseforetak arbeidet strategisk og organisatorisk med pasientsikkerhet
- Kunnskap om hvor langt foretakene var kommet med interne meldingssystemer og rapportering om uønskede hendelser.
- Oversikt over pågående pasientsikkerhetsprosjekter ved foretakene.
- Oversikt over kvalitetsutvalgenes og brukernes rolle i pasientsikkerhetsarbeidet.
- Å få kontaktopplysninger til pasientsikkerhetsansvarlige ved landets foretak.
Vi fant:
- Begrepet pasientsikkerhet er på vei inn i strategidokumenter, organisasjonene, i klinikkene og i ledelsen. Det er regionale forskjeller i bevissthet om og arbeid på området. Ulike definisjoner av pasientsikkerhet får konsekvenser for retningen i arbeidet.
- De fleste foretak har etablert elektroniske meldesystemer - i hovedsak er fire ulike systemer i bruk. Mange er i ferd med å innføre hyppigere rutinemessig rapportering om uønskede hendelser til toppledelsen.
- Flere foretak har prosjekter som viser at det arbeides aktivt innenfor ulike fagmiljøer og klinikker med bedring av pasientsikkerheten.
- Mange foretak rapporterer om omorganisering av kvalitetsutvalg blant annet for å få pasientsikkerhetsarbeidet mer forpliktende inn i linjeledelsen.
Sammendrag
Bakgrunn
Nasjonal enhet for pasientsikkerhet ble opprettet i 2007 for å understøtte helsetjenestens arbeid med pasientsikkerhet. Enhetens formål er å støtte opp om helsetjenestens arbeid med å registrere, analysere, lære av og forebygge feil og utilsiktede hendelser.
For å ivareta formålet, besluttet enheten i 2008 å undersøke hvordan arbeidet med pasientsikkerhet er organisert ved norske helseforetak, og å få oversikt over hvem som har det daglige arbeidet med dette. Prosjektet skulle kartlegge følgende forhold:
- om pasientsikkerhet var et aktivt begrep ved foretakene og en del av foretakenes strategi
- hvordan ansvaret for pasientsikkerhetsarbeidet var plassert i helseforetakene og hvilken kompetanse foretakene har innenfor dette fagfeltet
- status for arbeidet med å innføre lokale meldesystemer og bruken av dem
- omfanget av lokale prosjekter innen pasientsikkerhetsområdet
Kvalitetsutvalgene, som er et lovpålagt forum, er et viktig tiltak for å vurdere kvalitet og pasientsikkerhet ved helseforetak. Vi ønsket også:
- å få oversikt over hvor nært eller fjernt kvalitetsutvalgene er organisert i forhold til styringslinjen
- å se på hvilke saker Kvalitetsutvalgene behandlet, særlig om de håndterte kvalitet i vid forstand eller mer spisset inn mot pasientsikkerhet
I tillegg ønsket vi oversikt over kontaktpersoner som har pasientsikkerhet som sitt ansvarsområde, ved landets helseforetak.
Metode
Etter et introduksjonsbrev til helseforetakenes ledelse, ble det høst og vinter 2008-2009 gjennomført telefonintervjuer med oppgitte informanter ved helseforetakene. Intervjuene ble gjennomført etter en fast intervjuguide. Informasjonen ble samlet i en tabell med nøkkelopplysninger som er sendt tilbake til informantene for kvalitetssikring. Tabellen er lagt ut på hjemmesiden til Nasjonal enhet for pasientsikkerhet. I rapporten gir vi en utdypende beskrivelse av funnene i undersøkelsen, og diskuterer funn i lys av litteratur på området.
Resultat
Vi fikk informasjon fra alle de 28 helseforetakene som ble kontaktet. Intervjuene ga inntrykk av at begrepet pasientsikkerhet i varierende grad er på vei inn i strategidokumenter, organisasjonene, i klinikkene og i ledelse. Tre helseforetak hadde pasientsikkerhet som eget punkt i sin strategi. Ulike definisjoner av pasientsikkerhet får konsekvenser for retningen i arbeidet. Noen foretak behandler pasientsikkerhet som en del av generelt kvalitetsarbeid. Andre bruker begrepet informasjonssikkerhet som en overordnet kategori. Det er også regionale forskjeller når det gjelder omfang av arbeid på området og hvor langt man har kommet.
De fleste helseforetak har etablert elektroniske meldesystemer. Det er fire ulike kommersielle systemer i bruk. Helse Midt-Norge har foreløpig papirbasert meldesystem. Et par sykehus har utviklet egne elektroniske systemer lokalt. Mange helseforetak opplyser at de er i ferd med å innføre hyppigere rutinemessig rapportering om uønskede hendelser til toppledelsen. Flere beskriver en endring fra å sende melding til lokal leder og kvalitetsutvalg, til å sørge for at meldingsstatistikk kommer til toppleder og styre.
Legemiddelfeil, fall og pasientforløp var tema for prosjekter ved flere sykehus. Vi fikk ikke informasjon om helseforetakene samarbeidet på tvers om sammenfallende prosjekter, heller ikke om de visste om hverandre.
Mange helseforetak rapporterer om omorganisering av kvalitetsutvalg blant annet for å få pasientsikkerhetsarbeidet mer forpliktende inn i linjeledelsen. I tråd med endringene som beskrives når det gjelder rapporteringsrutiner, opplyser informanter også om endringer av sammensetning av kvalitetsutvalgene. Flere helseforetak snakker om ”det nye KU, der sitter alle toppledere for å få ansvaret i direkte linje”.
Nasjonal enhet for pasientsikkerhet har nå kontaktpersoner ved alle de 28 helseforetakene.
Diskusjon
Pasientsikkerhetsbegrepet diskuteres internasjonalt. Mens Verdens helseorganisasjon (WHO) har en bred definisjon, har Organisation for Economic Co-Operation and Development (OECD ) en smalere tilnærming. Det er behov for en nasjonal diskusjon og samling om hva som er en norsk definisjon av pasientsikkerhet.
Pasientsikkerhet har lenge blitt oppfattet som helseprofesjonenes domene. Bevisstgjøringen av lederansvar foregår i Norge og internasjonalt. Internasjonale erfaringer tyder på at pasientsikkerhet kommer høyt opp på lederes agenda først når resultater og forbedringstall etterspørres fra øverste hold. At pasientsikkerhet kommer inn som eget punkt i strategiplaner ser vi som et tegn at ledere tar økt ansvar for pasientsikkerhetsarbeidet.
Implementeringen av meldesystemer i helseforetak er i gang i Norge, men med regionale variasjoner. En felles erfaring ser ut til å være at opplæring i å legge inn meldinger, saksbehandling og å ta ut meningsfulle rapporter på relevante nivåer, tar lengre tid enn forventet. Analyser av meldinger lokalt later ikke til å være utbredt, og ingen informanter sier at helseforetak har kompetanse i eller erfaring med hendelsesanalyse.
Det er igangsatt flere pasientsikkerhetsprosjekter med samme tema ved ulike helseforetak. Det ser ikke ut til å være kommunikasjon på tvers av sykehus eller noen utveksling av modeller eller erfaringer fra disse prosjektene. Dette avdekker et behov for regional/nasjonal koordinering, og fora for diskusjon/veiledning på felles problemstillinger.
Pasientmedvirkning er formelt etablert ved helseforetakene ved brukerutvalgene. Den reelle innflytelsen oppleves imidlertid ulikt. Internasjonalt legges det stor vekt på dette, noe som trolig vil føre til endringer også i Norge. WHOs allianse ”Patients for Patient Safety”, har gitt pasienter en plass på alle nivåer i planlegging. Pasienter er i ferd med å bli en drivende kraft i en omfattende kulturendring når det gjelder helsetjenestens åpenhet og ydmykhet i forbindelse med uønskede hendelser.
Konklusjon
Begrepet pasientsikkerhet er på vei inn i strategidokumenter, organisasjonene, i klinikkene og i ledelse, men det er regionale forskjeller.
Lokale meldesystemer er implementert i mange helseforetak, og rutinemessig rapportering ser ut til å være økende. Oppmerksomheten om pasientsikkerhet og ledelsens ansvar for kontinuerlig å følge med og evaluere dette som et resultatmål er økende. Lokale prosjekter viser at pasientsikkerhet engasjerer fagmiljøer, men det mangler regional og nasjonal oversikt og koordinering.