Systematisk oversikt
HPV RNA-test for livmorhalskreft
Systematisk oversikt
|Oppdatert
Livmorhalskreft rammer årlig ca. 300 kvinner i Norge og er den nest vanligste kreftformen blant kvinner på verdensbasis.
Hovedbudskap
Bakgrunn
Livmorhalskreft rammer årlig ca. 300 kvinner i Norge og er den nest vanligste kreftformen blant kvinner på verdensbasis. Livmorhalskreft utvikler seg via celleforandringer som i mange tilfeller kan oppdages ved at en celleprøve fra livmorhalsen undersøkes med cytologi. Livmorhalskreft er primært et resultat av vedvarende infeksjon med høyrisiko humant papillomavirus (HPV) og HPV forekommer i mer enn 99 % av alle tilfeller av livmorhalskreft.
Det er utviklet ulike tester for påvisning av HPV infeksjon. Vi har vurdert HPV RNA-testing for påvisning av forstadier til livmorhalskreft ved å undersøke testenes diagnostiske egenskaper (diagnostisk nøyaktighet) sammenliknet med cytologi og HPV DNA-testing.
Metode
Vi har foretatt en systematisk gjennomgang av litteratur for å vurdere diagnostisk nøyaktighet for HPV RNA-tester sammenliknet med cytologi og/eller HPV DNA-tester. Vi utførte et systematisk litteratursøk i databasene Medline, EMBASE og CRD for å identifisere litteratur, og gjennomgikk deretter litteraturen for å vurdere relevans og kvalitet. Resultatene for diagnostisk nøyaktighet oppsummerte vi i tabellform og som beskrivende sammendrag.
Resultater
Vi har oppsummert resultater fra 3 studier som har undersøkt de diagnostiske testegenskapene til HPV RNA-tester sammenliknet med cytologi og/eller HPV DNA-tester med histologi som referansestandard. Samlet dokumentasjon av resultatene for HPV RNA-testing er av veldig lav kvalitet. Det betyr at resultatene er høyst usikre. Kvaliteten på tilgjengelig forskning er for lav til at vi kan avgjøre om HPV RNA-tester gir en bedre diagnostisk nøyaktighet enn HPV DNA-tester og cytologi.
Konklusjon
Vi har ikke god nok dokumentasjon for å kunne vurdere om HPV RNA-tester har bedre diagnostiske egenskaper for påvisning av forstadier til livmorhalskreft enn med HPV DNA-tester og cytologi.
Sammendrag
Bakgrunn
Livmorhalskreft rammer årlig ca. 300 kvinner i Norge og er den nest vanligste kreftformen blant kvinner på verdensbasis. Livmorhalskreft utvikler seg via celleforandringer som i mange tilfeller kan oppdages ved at en celleprøve fra livmorhalsen undersøkes med cytologi. Livmorhalskreft er primært et resultat av vedvarende infeksjon med høyrisiko humant papillomavirus (HPV), og HPV fore-kommer i mer enn 99 % av alle tilfeller av livmorhalskreft.
Det er utviklet ulike tester for påvisning av HPV-infeksjon. Det er utviklet både DNA-baserte og RNA-baserte HPV-tester. I denne rapporten har vi vurdert HPV RNA-testing for forstadier til livmorhalskreft ved å undersøke testenes diagnostiske egenskaper (diagnostisk nøyaktighet) for påvisning av CIN2+ sammenliknet med cytologi og HPV DNA-testing.
Metode
Vi har foretatt en systematisk gjennomgang av litteratur for å vurdere diagnostiske testegenskaper (diagnostisk nøyaktighet) for HPV RNA-tester sammen-liknet med cytologi og/eller HPV DNA-tester. Vi utførte et systematisk litteratursøk i databasene Medline, EMBASE og CRD for å identifisere litteratur, og gjennomgikk deretter litteraturen for å vurdere relevans og kvalitet. Resultatene for diagnostisk nøyaktighet oppsummerte vi i tabellform og som beskrivende sammendrag.
Resultater
Vi har oppsummert resultater fra 3 studier som har undersøkt de diagnostiske testegenskapene til HPV RNA-tester sammenliknet med cytologi og/eller HPV DNA-tester med histologi som referansestandard.
- Grunnlaget for resultatene er basert på et meget begrenset materiale og de må derfor betraktes som foreløpige.
- Samlet dokumentasjon av resultatene for HPV RNA-testing er av veldig lav kvalitet. Det betyr at resultatene er høyst usikre.
- Kvaliteten på tilgjengelig forskning er for lav til at vi kan avgjøre om HPV RNA- tester gir en bedre diagnostisk nøyaktighet enn HPV DNA-tester og cytologi.
Resultatene fra de tre studiene kan oppsummeres som følger:
RNA-testene hadde lavere sensitivitet sammenliknet med DNA-testene (77 % (95 % CI 73-81) versus 92 % (95 % CI 89-94)), mens cytologi hadde lavest sensitivitet (61 % ).
RNA-testene hadde høyere spesifisitet sammenliknet med DNA-testene (64 % (95 % CI 60-68) versus 45 % (95 % CI 41-49)), mens cytologi hadde høyest spesifisitet (81 %).
Cytologi hadde høyere positiv prediktiv verdi (91 %) enn RNA- og DNA-tester i disse studiene. Det var ikke grunnlag for å vise forskjell i positiv prediktiv verdi mellom RNA-testene (63 % (95 % CI 59-67) og DNA-testene 57 % (95 % CI 53-60).
RNA-testene hadde lavere negativ prediktiv verdi sammenliknet med DNA-testene (78 % (95 % CI 74-82) versus 87 % (95 % CI 83-91)), mens cytologi hadde lavest negativ prediktiv verdi (39 %).
Vi fant ikke dokumentasjon på testenes evne til å påvise vedvarende infeksjon. Vi fant heller ikke dokumentasjon på testenes reliabilitet.
Konklusjon
Vi har ikke god nok dokumentasjon for å kunne vurdere om HPV RNA-tester har bedre diagnostiske egenskaper for påvisning av forstadier til livmor-halskreft sammenliknet med HPV DNA-tester og cytologi.