Systematisk oversikt
Har opplæringstiltak i sykehjem betydning for pleie og omsorg i livets sluttfase?
Systematisk oversikt
|Oppdatert
Denne rapporten er en del av et større prosjekt som ble initiert av Helsedirektoratet i den hensikt å skaffe et bedre kunnskapsgrunnlag for pleie og omsorg ved livets slutt i sykehjem. Hensikten med denne delen av prosjektet var å vurdere effekten av ulike opplæringstiltak til sykehjemsansatte med sikte på å bedre deres kompetanse i pleie og omsorg til pasienter i livets sluttfase.
Hovedbudskap
Denne rapporten er en del av et større prosjekt som ble initiert av Helsedirektoratet i den hensikt å skaffe et bedre kunnskapsgrunnlag for pleie og omsorg ved livets slutt i sykehjem. Hensikten med denne delen av prosjektet var å vurdere effekten av ulike opplæringstiltak til sykehjemsansatte med sikte på å bedre deres kompetanse i pleie og omsorg til pasienter i livets sluttfase.
Dette er en systematisk kunnskapsoversikt. Det vil si at vi har søkt etter, kritisk vurdert og oppsummert forskning fra studier som har vurdert effekter av opplæringstiltak til ansatte i sykehjem, tiltak rettet mot å fremme bedre pleie og omsorg i livets sluttfase (”end-of-life care”). Vi har funnet overraskende få studier med dette fokus. Det foreligger riktignok en rekke studier, hovedsakelig fra USA, som har beskrevet ulike opplæringstiltak til sykehjemspersonalet. Svært få er imidlertid av en slik metodisk kvalitet at det er mulig å si noe om hvilken virkning slike program har. Rapporten oppsummerer resultater fra fem studier (seks publikasjoner). Nesten alle de inkluderte studiene beskriver sammensatte tiltak, det vil si intervensjoner som omfatter en kombinasjon av flere ulike aktiviteter. Opplæringstiltakene har i hovedsak vært rettet inn mot å øke ansattes kunnskapsnivå og å endre holdninger. To av studiene har også tatt sikte på å endre de ansattes praksis. Én av disse har inkludert helsegevinster, det vil si pasienters livskvalitet og grad av tilfredshet med pleien.
Studiene viste inkonsistente funn både når det gjelder endringer i kunnskapsnivå og holdninger. I tre studier økte personalets kunnskapsnivå etter at opplæringsprogrammet var avsluttet, mens én studie ikke kunne påvise noen effekt. De to studiene som vurderte endringer i de ansattes atferd og praksis viste begge positive effekter av opplæringsprogrammene. Eksempel på dette var en tydelig økning i antall pasienter som ble vurdert og behandlet for smerter, og at pasienter på sykehjem der ansatte hadde gjennomgått opplæring var mer tilfredse med pleien enn pasienter ved sykehjem uten denne type opplæring. Dette var samtidig de studiene vi vurderte til å være av best metodisk kvalitet.
Stor variasjon både i type intervensjon og utfallsmål gjorde det umulig å beregne en samlet effekt på tvers av studiene (dvs. å foreta en meta-analyse). Det er stort behov for flere studier med et design som gjør det mulig å trekke konklusjoner om effekt, samtidig som en bør tilstrebe en større grad av standardisering av opplæringsprogram og måter å måle virkninger på.
Sammendrag
Bakgrunn
I Norge skjer ca. to femdeler av alle dødsfall i sykehjem. Med bakgrunn i forventede demografiske endringer er det trolig at antall og andel eldre som dør på sykehjem vil øke. Vi har i dag begrenset kunnskap om hvordan pleie og omsorg i livets sluttfase foregår i norske sykehjem. Studier fra andre land har dokumentert manglende kvalitet på pleie og omsorg for døende pasienter i denne type institusjoner. Flere studier peker også på et stort behov for bedre kompetanse blant de ansatte på dette området. Vi ønsker med den foreliggende rapporten å fokusere på hvilken effekt opplæringsprogram i pleie og omsorg ved livets slutt (end-of-life care) har. Dette er en del av et større prosjekt, initiert av Sosial og helsedirektoratet. Rapportens anliggende er: Påvirker ulike opplæringstiltak personalets kunnskaper, holdninger og adferd, og i hvilken grad kan opplæring gi helsegevinster for pasienter i siste fase av livet?
Metode
Dette er en systematisk kunnskapsoppsummering, det vil si at vi har søkt etter, kritisk vurdert og oppsummert forskning fra studier som har sett på effekt av opplæring av ansatte i sykehjem med sikte på å bedre kvaliteten på pleie og omsorg i livets sluttfase. Vi har søkt etter systematiske oversikter og primærstudier i åtte databaser i januar 2007 med et oppdatert søk i desember 2008. To personer har gått gjennom potensielt aktuelle artikler (tittel og sammendrag) og deretter vurdert artikler i fulltekst i henhold til inklusjonskriteriene, uavhengig av hverandre. Vi vurderte den metodiske kvaliteten på de inkluderte studiene ved hjelp av sjekklister for aktuelt studiedesign. På grunn av stor heterogenitet både i type intervensjon og utfall, har det ikke vært mulig å beregne en samlet effekt på tvers av studiene (en meta-analyse), og vi har derfor foretatt en kvalitativ oppsummering av hver av enkeltstudiene.
Resultater
Vi har oppsummert resultater fra fem studier beskrevet i seks artikler, som har sett på effekter av ulike opplæringstiltak til ansatte i sykehjem. Hensikten med opplæringsprogrammene var dels å øke kunnskapsnivået og påvirke personalets holdninger, dels å endre ansattes adferd til det beste for pasientene. Studiene spenner i tid fra 1983 til 2005, og de inkluderte studiene er alle foretatt i USA. Det ble ikke funnet noen systematisk oversikt med fokus på effekt av opplæringstiltak i pleie og omsorg ved livets slutt i sykehjem.
Tre av fem studier hadde et randomisert kontrollert design. Den metodologiske kvaliteten på de inkluderte studiene var med få unntak gjennomgående lav.
Alle de inkluderte studiene beskriver opplæringsprogram som tar sikte på å påvirke de ansattes holdninger til og kunnskaper om pleie og omsorg ved livets slutt. Noen studier har et spesifikt fokus på kunnskap om smerter og smertebehandling, mens andre har et bredere fokus. I et mindretall av de inkluderte studiene har man studert om opplæringen har effekt på den praksis som utføres. Når det ble gjort, var det ved enten å studere ansattes adferd eller ved å se om opplæringsprogrammet i neste omgang medfører endringer i hvordan pasientene opplever sin situasjon.
Resultatene viste inkonsistente funn. I tre av de fire studiene som studerte opplæringsprogrammets effekt på ansattes kunnskaper, fant man en positiv effekt, det vil si at de som gjennomgikk opplæringen kunne vise til et tydelig (statistisk signifikant) høyere kunnskapsnivå enn dem som ikke hadde deltatt i opplæringen. I én av disse studiene var imidlertid den positive effekten meget beskjeden, og i én studie påviste man ikke noen statistisk signifikant forskjell mellom dem som mottok og dem som ikke hadde mottatt opplæring. I to av fem studier vurderte man også om opplæringsprogrammet hadde direkte effekt på ansattes adferd eller praksis; i én studie rapporterte forskerne antall pasienter som ble vurdert med henblikk på smerter, smertebehandling og antall pasienter som ble henvist til palliativ behandling. En annen studie har vurdert døende pasienters opplevelse av livskvalitet og tilfredshet med pleien. Begge disse studiene viste en positiv effekt. Tydelig flere pasienter ble smertevurdert og tilbudt ikke-medikamentelle smertereduserende tiltak i de sykehjem der personalet hadde gjennomgått opplæring, sammenliknet med sykehjem som ikke hadde hatt dette tilbudet.
I bare én av studiene har man sett på det som betegnes som ”advanced care planning”, det vil si forekomst av samtaler om pasientens ønsker og preferanser om behandling i livets siste uker og dager. Resultatene viste en tydelig (statistisk signifikant) økning i dokumentasjon av denne type diskusjoner blant ansatte ved sykehjem som hadde gjennomgått opplæringsprogrammet.
Konklusjon
Alt i alt gir disse studiene et noe blandet bilde, men de viser en tendens i retning av at opplæringsprogram har en viss effekt. Konklusjoner må imidlertid trekkes med varsomhet, dels fordi studiene med få unntak er av dårlig kvalitet, dels fordi opplæringsprogrammene har vært av kort varighet og dels fordi oppfølgingstiden i flere av studiene har vært relativt kort. Vi finner også stor grad av heterogenitet både i intervensjon og utfall som er vurdert. Det er et stort behov for mer standardiserte opplæringsprogram basert på personalets kunnskapsbehov og påfølgende studier med et design som kan si noe om mulige effekter både i forhold til kunnskapsnivå, holdninger, faktisk kompetanse og helsegevinster for pasientene.