Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv

Systematisk oversikt

Forebygging og behandling av spiseforstyrrelser

  • Utgitt: 2004
  • Forfattere: Seierstad Anne, Langengen Irene Wik, Nylund Hilde Kari, Rainar Liv Merete, Jamtvedt Gro.
  • ISSN ELEKTRONISK: 1503-9544
  • ISBN ELEKTRONISK: 82-8121-018-4

Denne rapporten baseres på seks systematiske oversikter og oppsummerer forskning om effekt av forebyggende og behandlende tiltak mot spiseforstyrrelser.


Har du funnet en feil?

Bestill

Last ned:

Sammendrag

Spiseforstyrrelser er et betydelig helseproblem i vestlige kulturer.  Det rammer særlig jenter i tenårene og unge kvinner.  Bedre tjenestetilbud og mer åpenhet om spiseforstyrrelser har ført til at flere ber om hjelp.  Antall gutter og menn med spiseforstyrrelser synes stigende.  I Opptrappingsplanen for psykisk helse er strategier for helsefremmende, forebyggende og behandlende tiltak mot spiseforstyrrelser et av satsingsområdene.  Om det er mulig å forebygge spiseforstyrrelser, og hvilken behandling som er best, er spørsmål det er viktig å få svar på.

Denne rapporten baseres på seks systematiske oversikter og oppsummerer forskning om effekt av forebyggende og behandlende tiltak mot spiseforstyrrelser.  Kunnskapsoppsummeringen skal være med og danne et pålitelig beslutningsgrunnlag ved anbefaling og utøvelse av praksis.

Resultatene av oppsummeringen viser følgende for forebyggende tiltak: Samlet antyder forskning at skolebaserte tiltak, med undervisning og diskusjon om ulike temaer relatert til spiseforstyrrelser, ikke forebygger spiseforstyrrelser.

  • Undervisning og diskusjon som fokuserer på medias påvirkningskraft, kan øke styrken til å stå imot press om kroppsfiksering og idealer.
  • Undervisning og diskusjon som fokuserer på selvfølelse og mestring, kan bedre forholdet til kropp, atferd og selvfølelse.
  • Ingen av tiltakene viste skadelig effekt.
  • Resultatene av oppsummeringen viser følgende for behandlende tiltak: Samlet antyder forskning at psykoterapi bedrer bulimi, patologisk overspising og anoreksi.
  • Psykoterapi virker klart bedre enn ingen behandling, venteliste for behandling eller kostråd alene.
  • For anoreksi virker ulike psykoterapiformer like godt.
  • For bulimi og patologisk overspising virker kognitiv atferdsterapi, som er spesielt utviklet for bulimi, bedre enn andre typer psykoterapi.

Samlet antyder forskning at antidepressive medikamenter bedrer bulimi.

  • Det synes ikke å være forskjell i virkning mellom de ulike typene av antidepressiva.
  • Antidepressiva virker ikke bedre på bulimi- og depresjonssymptomer enn psykoterapi, eller en kombinasjon av antidepressiva og psykoterapi, gjør.
  • Frafall på grunn av bivirkninger er større ved behandling med antidepressiva enn med psykoterapi.
  • Frafall -uten oppgitt grunn- er ikke større ved behandling med antidepressiva enn med placebo.

Samlet viser forskning ingen entydig forskjell i virkning mellom å behandle i eller utenfor institusjon.

  • Det kan synes som om en høyere prosentandel blir friske, og at flere blir bedre ved behandling utenfor institusjon.

Vi mangler forskning om:

  • Langtidseffekt av forebyggende tiltak mot spiseforstyrrelser.
  • Det er mest kostnadseffektivt å behandle pasienter med spiseforstyrrelser i eller utenfor institusjon.

Konklusjonen i de systematiske oversiktene er i tråd med myndighetenes strategiplan mot spiseforstyrrelser, fagmiljøenes praksis og videre satsing.  Ikke minst er det bred enighet om at videre forskning er nødvendig for å bidra til ny kunnskap om effektive metoder for å forebygge og behandle spiseforstyrrelser.