Systematisk oversikt
Diagnostisk nøyaktighet av øre-, munnhule-, armhule- og pannetermometer sammenliknet med rektaltermometer for å identifisere feber hos voksne pasienter innlagt i sykehus eller sykehjem
Systematisk oversikt
|Oppdatert
Denne rapporten oppsummerer kunnskapen om diagnostisk nøyaktighet av øremåling sammenliknet med rektalmåling for å identifisere og utelukke feber hos voksne pasienter i sykehus eller sykehjem.
Last ned
Hovedbudskap
Bruk av øretermometer er blitt en vanlig metode for å måle kroppstemperatur hos pasienter ved norske sykehus. Denne rapporten oppsummerer kunnskapen om diagnostisk nøyaktighet av øremåling sammenliknet med rektalmåling for å identifisere og utelukke feber hos voksne pasienter i sykehus eller sykehjem. I tillegg har vi søkt etter studier som sammenlikner munnhule-, armhule- og pannemåling med rektalmåling.
Gjennomgangen viser at diagnostisk nøyaktighet av øretermometer sammenliknet med rektaltermometer i liten grad er undersøkt. Vi identifiserte elleve små relevante tverrsnittsstudier med i alt 1426 deltakere. De fleste studiene gjaldt øremåling, noen gjaldt munnhule- eller armhulemåling mens ingen vurderte pannemåling.
Korrekt og observatøruavhengig bruk av øretermometer kan være utfordrende i en klinisk setting. Det kan også være problematisk å sammenlikne temperaturer målt ulike steder på kroppen fordi de er estimater for det vi ønsker å måle, nemlig kjernetemperaturen. Studiene viste at øremåling gjennomgående identifiserte feber hos en utilfredsstillende andel av pasienter som hadde feber målt rektalt (lav sensitivitet), men at øremåling gav få falske positive målinger (høy spesifisitet). Siden studiene var basert på få pasienter med feber og opererte med ulike grenseverdier for feber, er særlig verdiene for sensitivitet svært usikre.
Siden det er utstrakt bruk av øretermometre i norske sykehus, er det behov for dokumentasjon av diagnostisk nøyaktighet og repeterbarhet (samsvar ved gjentatte målinger) hos nye modeller.
Sammendrag
Bakgrunn
Bruk av øretermometer er blitt en vanlig metode for å måle kroppstemperatur hos pasienter ved norske sykehus. Det er ikke nasjonale retningslinjer for måling av kroppstemperatur; de enkelte sykehusene er ansvarlige for sine prosedyrer. Bestiller av denne rapporten er Sykehuset Innlandet, avdeling strategi og helsefag. Bestiller var usikker på hvor nøyaktig øretermometeret er til å påvise og utelukke feber sammenliknet med rektaltermometeret. Bestiller har derfor bedt om en systematisk gjennomgang av litteraturen om denne og andre tilgjengelige metoder for å oppdage feber på sengeposter i sykehus.
Mandat
Denne rapporten oppsummerer kunnskapsgrunnlaget for diagnostisk nøyaktighet av øre-, munnhule-, armhule- og pannemåling sammenliknet med rektalmåling som referansetest for å identifisere og utelukke feber hos voksne pasienter i sykehus eller sykehjem.
Metode
Vi søkte i flere medisinske databaser etter kliniske tverrsnittsstudier om måling av kroppstemperatur i øret, munnen, i armhulen og pannen. Vi inkluderte studier som benyttet rektalmåling som referansetest, og som var utført i akuttmottak, på sengepost eller i sykehjem. Søket omfattet studier publisert inntil 1.10.2008.
Resultater
Vi identifiserte elleve små relevante tverrsnittsstudier som evaluerte måling i øre, munnhule eller armhule sammenliknet med rektalmåling (N=1426). Studiene var av varierende kvalitet. Feber målt rektalt var noe ulikt definert i studiene, med grense-verdier som varierte fra 37,5 °C til 38,5 °C.
Øretermometer
Sensitiviteten for feber målt rektalt varierte mellom mellom 14 % (95 % KI 3 til 35) og 64 % (95 % KI 46 til 79) (6 studier, N= 813, hvorav 136 pasienter med feber målt rektalt). Spesifisiteten varierte mellom 72 % (95 % KI 59 til 82) og 100 %.
Gjennomsnittlig absolutt temperaturforskjell mellom rektalmåling og øremåling varierte mellom -0,30 °C (0,46) og 0,54 °C (SD ±0,41) (6 studier, N=799).
Munnhuletermometer
Sensitiviteten for feber målt rektalt varierte mellom 25 % (95 % KI 1 til 50) og 81 % (95 % KI 66 til 96) (3 studier, N= 315, hvorav 67 pasienter med feber målt rektalt).
Spesifisiteten varierte mellom 70 % (95 % KI 62 til 78) og 100 %. Gjennomsnittlig absolutt temperaturforskjell mellom rektalmåling og måling i munnen ble oppgitt til 0,53 °C (SD±0,53) og 0,75 °C (SD ± 0,74) (2 studier, N=291).
Armhuletermometer
En studie rapporterte sensitivitet for feber målt rektalt på 33 % (95 % KI 7 til 60) og spesifisitet på 100 % (95 % KI 100 til 100) (N=73). En annen studie rapporterte en gjennomsnittlig absolutt forskjell mellom rektalmåling og måling i armhulen på 0,62 °C (SD 0,49) (N= 200).
Pannetermometer
Vi identifiserte ingen studier av pannemåling sammenliknet med rektalmåling hos sykehus- eller sykehjemspasienter.
Konklusjon
Korrekt og observatøruavhengig bruk av øretermometer kan være utfordrende i en klinisk setting. Det kan også være problematisk å sammenlikne temperaturer målt ulike steder på kroppen fordi de er estimater for det vi ønsker å måle, nemlig kjerne-temperaturen. Denne gjennomgangen viser at samsvaret mellom febermåling med øretermometer sammenliknet med rektalmåling i liten grad er undersøkt. Vi fant åtte små studier som sammenliknet ulike typer infrarøde øretermometre med rektalmåling som referansetest. Studiene viste at øremåling gjennomgående identifiserte feber hos en utilfredsstillende andel av pasienter som hadde feber målt rektalt (lav sensitivitet), men at øremåling gav få falske positive målinger (høy spesifisitet). Si-den studiene var basert på få pasienter med feber og ulike grenseverdier for feber, er særlig verdiene for sensitivitet svært usikre.
Vi fant ingen dokumentasjon av diagnostisk nøyaktighet av pannemåling, og lite dokumentasjon av armhule- og munnhulemåling sammenliknet med rektalmåling som referansetest.
Behov for videre forskning
Siden det er utstrakt bruk av nyere modeller av øretermometre i norske sykehus, er det behov for dokumentasjon av repeterbarhet (samsvar mellom gjentatte målinger med samme metode) og diagnostisk nøyaktighet av bruk av disse i ulike kliniske settinger.