Diagnostikk og behandling av spedbarn med mistanke om funksjonsforstyrrelser i øvre nakkeledd.
Systematisk oversikt
|Oppdatert
Kunnskapssenteret har gått systematisk gjennom eksisterende forskningslitteratur for å undersøke nøyaktighet (validitet) ved ulike diagnostiske testmetoder, og for å studere effekt av tiltak som benyttes for å behandle øvre nakkeleddsinduserte symmetriforstyrrelser.
Last ned
Hovedbudskap
Enkelte spedbarn har karakteristiske skjevheter i hode- og nakkeregionen. Tradisjonelt er slik holdningsasymmetri ofte blitt sett i sammenheng med muskulær dysfunksjon. Gjennom de siste tiårene har enkelte fagmiljø begynt å fokusere på ubalanse i de øvre nakkeledd som årsak til holdningsasymmetri, såkalte øvre nakkeleddsinduserte symmetriforstyrrelser. Manuellterapeuter, kiropraktorer og osteopater er blant fagmiljøene som i dag tilbyr behandling av spedbarn som mistenkes å ha øvre nakkeleddsinduserte symmetriforstyrrelser. Behandling kan bestå av spinal manipulasjon, avspennings- og mobiliseringsøvelser, og følges ofte opp hos fysioterapeut som vektlegger å stimulere til symmetri i bevegelsesutviklingen og opptrening av muskelstyrke.
Kunnskapssenteret har gått systematisk gjennom eksisterende forskningslitteratur for å undersøke nøyaktighet (validitet) ved ulike diagnostiske testmetoder, og for å studere effekt av tiltak som benyttes for å behandle øvre nakkeleddsinduserte symmetriforstyrrelser.
Resultatene viser at det per i dag ikke finnes en gullstandard eller standardiserte måter å diagnostisere spedbarn hvor det foreligger mistanke om øvre nakkeleddsinduserte symmetriforstyrrelser, men det er identifisert påbegynte prosjekter som kan gi resultater på sikt.
Det ble identifisert én randomisert kontrollert studie som viser at osteopati muligens kan bidra til å redusere graden av holdningsasymmetri hos spedbarn, men behandlingen så ikke ut til å påvirke barnas humør, gråtevaner, søvnvansker, spiseforstyrrelser eller lignende. Disse konklusjonene er basert på data fra én studie med et begrenset antall deltakere (n=32) og begrenset oppfølgingstid, og dokumentasjonsstyrken er således for lav til å kunne avgjøre om tiltaket har effekt.
Det ble ikke identifisert dokumentasjon som tyder på at manuellterapeutiske, osteopatiske eller kiropraktiske tiltak mot øvre nakkeleddsinduserte symmetriforstyrrelser hos spedbarn er forbundet med fare, men det presiseres at dokumentasjonsstyrken er svært lav.
Sammendrag
BAKGRUNN
Skjevstillinger i hode- og nakkeregionen (holdningsasymmetri) og asymmetrisk bevegelsesutvikling forekommer relativt hyppig hos spedbarn. Årsaker til at det utvikler seg slik asymmetri kan variere, men i praksis er ofte holdningsskjevheter hos spedbarn blitt sett i sammenheng med muskulær skade og dysfunksjon. Gjennom de siste tiårene har man imidlertid sett en utvikling mot at enkelte fagmiljø i større grad fokuserer på ubalanse i de øvre nakkeledd som årsak til holdningsasymmetri, såkalte øvre nakkeleddsinduserte symmetriforstyrrelser. Denne utviklingen har også ført til innføring av nye behandlingsmetoder som retter seg direkte mot å gjenopprette normal funksjon i de øvre nakkeledd, som for eksempel spinal manipulasjon og mobiliseringsøvelser.
På begynnelsen av 1990-tallet ble ”KISS” (Kinematic Imbalance due to Suboccipital Strain) innført som et nytt begrep for å beskrive øvre nakkeleddsinduserte symmetriforstyrrelser hos spedbarn. På norsk oversettes KISS ofte til øvre nakkeleddsinduserte funksjonsforstyrrelser eller funksjonsforstyrrelser i øvre nakkeledd. KISS-terminologien beskriver ikke bare at ubalanse i de øvre nakkeleddene kan føre til asymmetri og redusert leddbevegelighet, men beskriver også en antatt sammenheng mellom ubalanse i de øvre nakkeledd og forstyrrelser i ulike reguleringsmekanismer. KISS benyttes dermed ofte som en diagnose som kan forklare ulike funksjonsforstyrrelser og vegetative symptomer hos spedbarn, deriblant kolikklignende uro, søvn- og spiseforstyrrelser.
Fokuset på de øvre nakkeleddene som årsak til holdningsasymmetri og andre symptomer er i dag omdiskutert, noe som blant annet leder til at ulike sykehus har ulik praksis for pasientoppfølging. I den forbindelse har Kunnskapssenteret fått i oppdrag å undersøke validiteten til ulike diagnostiske testmetoder. Kunnskapssenteret ble også bedt om å undersøke dokumentert effekt og bivirkninger/skade av ulike tiltak der hensikten er å gjenopprette balanse i øvre nakkeledd.
METODE
Relevant litteratur ble identifisert ved hjelp av et systematisk litteratursøk i databasene Medline, Embase, Svemed, Amed, Pedro, ICL (Index to Chiropractic Litterature) og Cochrane Library (CENTRAL og CRD) i februar 2009. Det ble foretatt et bredt søk etter studier som kunne være relevante med tanke på å vurdere diagnostiske testmetoder, effekt av behandling og mulige skadevirkninger forbundet med behandling.
Publikasjoner som ble identifisert i det systematiske litteratursøket, ble vurdert opp mot forhåndsdefinerte inklusjons- og eksklusjonskriterier. For spørsmål om validitet til diagnostiske testmetoder ble diagnostiske RCTer og tverrsnittsstudier vurdert for inklusjon. På spørsmål om behandlingseffekt ble kontrollerte studier vurdert for inklusjon, mens det ble åpnet for å inkludere observasjonsstudier og kasuistikker for å besvare spørsmålet om mulige skadevirkninger.
RESULTAT
Det ble ikke identifisert diagnostiske valideringsstudier (RCT eller tverrsnittsstudier med referansestandard) gjennom vårt litteratursøk, og det er dermed ikke grunnlag for å rapportere resultater for spørsmålet om diagnostikk.
Det ble identifisert én relevant effektstudie fra Tyskland. I denne dobbelblindede randomiserte kontrollerte studien ble spedbarn tilfeldig fordelt til osteopatisk behandling eller shambehandling (placebo). Deltakere i kontrollgruppen bedret sin symmetriscore fra 14,2 (SD 2,0) til 13 (SD 2,8) poeng, mens deltakere i tiltaksgruppen i gjennomsnitt opplevde en bedring fra 15,4 (SD 2,7) til 9,5 (SD 3,1) poeng. Følgelig opplevde barn i intervensjonsgruppen en bedring som var 4,7 poeng større enn pasientene i kontrollgruppen (95 % konfidensintervall fra 2,0 til 7,6 poeng mer og med p=0.001). Ved sammenligning av tiltaks- og kontrollgruppene, ble det ikke påvist statistisk signifikante effekter av osteopati på vegetative parametre som oppkast, uforklarlig gråt eller lignende.
Det ble ikke identifisert dokumentasjon som tyder på at manuellterapeutiske, osteopatiske eller kiropraktiske tiltak mot øvre nakkeleddsinduserte symmetriforstyrrelser hos spedbarn er forbundet med fare, men på grunn av lite forskning er dokumentasjonsstyrken svært lav.
DISKUSJON
For alle spørsmål som ble forsøkt besvart gjennom denne rapporten, ble det funnet få relevante publikasjoner. Mangelen på forskning kan muligens reflektere at det er vanskelig å sette i gang og gjennomføre store og gode forskningsprosjekt, men mangelen på forskning må nok også tilskrives at fagfeltet er relativt nytt.
Litteratursøket ledet ikke frem til dokumentasjon som indikerer at manuellterapeutiske, osteopatiske eller kiropraktiske tiltak mot nakkeleddsinduserte symmetriforstyrrelser hos ellers friske spedbarn er forbundet med fare. Vi identifiserte imidlertid kasuistikker som rapporterte om komplikasjoner etter kiropraktisk behandling av cervikalcolumna hos tre spedbarn. Barna ble behandlet med mistanke om nakkeleddsinduserte symmetriforstyrrelser, mens videre oppfølging avslørte at barna hadde utviklet kreftsvulster i nakkeregionen. Det kan derfor argumenteres for at komplikasjonene ble forårsaket av utilstrekkelig differensialdiagnostikk og feilbehandling, men tilfellene illustrerer likevel viktigheten av å gjennomgå grundige differensialdiagnostiske undersøkelser før spinal manipulasjon utføres. Måten behandlingen gjennomføres på (for eksempel størrelsen på kraften som benyttes under manipulasjon) er antakelig også en relevant variabel i forbindelse med risikovurdering.
Per i dag er det faglig uenighet om bruken av øvre nakkeleddsinduserte symmetriforstyrrelser som diagnose, og om og hvordan spedbarn med mistanker om denne diagnosen bør følges opp. Data fra gode randomiserte kontrollerte studier er helt nødvendig hvis man på et objektivt grunnlag skal kunne ta stilling til effekten av nye behandlingsmetoder. Arbeidet med å utvikle objektive og entydige diagnostiske testmetoder for nakkeleddsinduserte symmetriforstyrrelser er i så måte helt essensielt, for uten rett diagnose er det ofte vanskelig å gi korrekt behandling.
KONKLUSJON
• Per i dag finnes det ingen gullstandard eller standardiserte metoder for å diagnostisere spedbarn med mistanker om øvre nakkeleddsinduserte symmetriforstyrrelser, men det ble identifisert påbegynte prosjekter som kan gi resultater på sikt.
• Resultater fra én studie kan tyde på at osteopati bidrar til å redusere graden av holdningsasymmetri hos spedbarn, men uten at vegetative parametre som barnas humør, gråtevaner, søvnvansker, spiseforstyrrelser eller lignende, påvirkes. Dokumentasjonsstyrken er imidlertid for lav til å kunne avgjøre om tiltaket virkelig har effekt.
• Vi identifiserte ikke kontrollerte effektstudier (verken norske eller utenlandske) rundt effekten av manuellterapeutiske eller kiropraktiske tiltak for spedbarn med mistanke om øvre nakkeleddsinduserte symmetriforstyrrelser.
• Det ble ikke identifisert dokumentasjon som tyder på at manuellterapeutiske (evt. manuellmedisinske), kiropraktiske eller osteopatiske tiltak mot øvre nakkeleddsinduserte symmetriforstyrrelser hos spedbarn er forbundet med fare, men på grunn av lite forskningsmaterialet er dokumentasjonsstyrken svært lav.