Hopp til innhold

Systematisk oversikt

Androgene-anabole steroider (AAS) og vold

Arbeidsgruppen fikk i mandat å innhente de viktigste forskningsresultatene som berører spørsmålet om en eventuell sammenheng mellom misbruk av anabole steroider/testosteron (AAS) og økt risiko for aggresjon og voldelig atferd hos misbrukeren.

Arbeidsgruppen fikk i mandat å innhente de viktigste forskningsresultatene som berører spørsmålet om en eventuell sammenheng mellom misbruk av anabole steroider/testosteron (AAS) og økt risiko for aggresjon og voldelig atferd hos misbrukeren.


Bestill

Last ned:

Sammendrag

Formål
Under arbeidet med straffeloven §162b om dopingforbrytelser, som kom inn i loven i 1992, ble det vurdert om også erverv, besittelse og bruk av dopingmidler burde kriminaliseres. En viktig begrunnelse for å kriminalisere bruk av dopingmidler var antatt sammenheng mellom slik bruk og voldelig atferd. Men flere høringsinstanser tok uttrykkelig avstand fra en slik kriminalisering. Departementet oppnevnte derfor i 2002 en arbeidsgruppe for å innhente faglige vurderinger og få belyst spørsmålet best mulig.

Arbeidsgruppen fikk i mandat å innhente de viktigste forskningsresultatene som berører spørsmålet om en eventuell sammenheng mellom misbruk av anabole steroider/testosteron (AAS) og økt risiko for aggresjon og voldelig atferd hos misbrukeren. Arbeidsgruppen skulle også gi en samlet bedømmelse av hva forskningen tillater av slutninger om en slik sammenheng.

Arbeidsform og metode
Medisinsk litteratur ble identifisert etter systematisk litteratursøk. Litteratursøket resulterte i 1677 referanser, alle var registrert i Medline og/eller Embase. Etter at åpenbart irrelevant litteratur, litteratur som omhandlet dyreforsøk og eldre sekundærlitteratur var sortert bort, gjenstod 146 arbeider til vurdering. Det ble funnet 25 arbeider som tilfredsstilte gruppens kriterier. Seks var randomiserte placebokontrollerte studier (13-19), fire andre kontrollerte studier (20-24) og femten observasjonsstudier (25-39). Av disse var sju studier i den generelle befolkning (25-31), tre studier fra kroppsbyggermiljøer (32- 34), to studier av uselekterte kriminelle (35-36), to studier av kriminelle AAS-brukere (37-38) og én av dødsfall hos AAS-brukere (39).

Resultater
Gruppens medlemmer var enige om følgende konklusjoner:

  • Det kan anses som vel dokumentert at anabole steroider i doser opp til lave dopingdoser innebærer liten eller ingen påvirkning av personens aggresjonsnivå.
  • Det er ikke dokumentert at det er årsaksmessig sammenheng mellom noe moderate doser anabole steroider og aggressivitet.
  • Det er ikke gjort forsøk med bruk av flere ulike anabole steroider samtidig, og heller ikke med gjentatte, langvarige kurer. De dosene man har benyttet eksperimentelt, er heller ikke i nærheten av de høyeste som rapporteres benyttet i dopingsammenheng. Man har derfor ikke eksperimentelt basert kunnskap om hvilke effekter slike doser har.
  • Den samlede informasjon fra de kontrollerte kliniske forsøkene der det er benyttet de høyeste dosene, gir indikasjon om at bruk av anabole steroider i store doser hos noen, kanskje spesielt disponerte individer, kan utløse psykiske tilstander som er betegnet som mani/hypomani, dvs. tilstander som også kan innebære økt aggressivitet.
  • I befolkningsundersøkelser er det en assosiasjon mellom bruk av anabole steroider og aggressiv atferd og voldsutøvelse (både som forøver og som offer). Om og i hvilken grad denne assosiasjonen avspeiler en årsaksmessig sammenheng, er ikke klarlagt. Det er godt vitenskapelig belegg for at også andre faktorer enn bruken av anabole steroider kan bidra. De miljøer som bruker anabole steroider, er også gjerne preget av bruk av legale og illegale rusmidler, av annen risikoatferd og av andre terskler for voldelig atferd.

I rapporten gjør arbeidsgruppen rede for en del publikasjoner som omhandler enkeltpersoner og grupper av personer som har brukt anabole steroider/testosteron som dopingmiddel og hvor det beskrives sammenheng i tid mellom bruken av anabole steroider/-testosteron, aggressivitet og voldelig atferd. Forfatterne av disse publikasjonene går langt i retning av å tolke dette som en årsakssammenheng, men publikasjonene er rent deskriptive og ikke egnet til å gi noen avklaring. De foreliggende observasjonsstudiene gir altså ikke et sikkert vitenskapelig belegg for en årsakssammenheng mellom bruk av anabole steroider/testosteron og (kriminell) voldsutøvelse. Det betyr ikke at gruppen avviser at det kan være en slik sammenheng, særlig hos spesielt disponerte personer.

Kommentar
Den medisinske litteraturen som foreligger synes å gi klart svar på spørsmålet om lave dopingdoser gir økt aggresjon. Dette er ikke tilfelle.

Mer uklart er det når det gjelder høye doser. Litteraturen som omhandler dette, er preget av store metodologiske problemer. Eksperimentelle studier finnes ikke, og de velkjente kroppslige bivirkningene av høye doser AAS gjør at de fleste ville finne det uetisk å utføre slike studier. Det er ikke sikkert medisinsk forskning er i stand til å gi noe endelig svar på dette spørsmålet.

En eventuell sammenheng mellom doping med steroider og risiko for økt aggresjon og voldelig atferd er ikke nødvendigvis av medisinsk/biokjemisk art. Det er sannsynlig at individer med tendens til voldsbruk trekkes til miljøer hvor det misbrukes steroider fordi de ønsker å bli større, sterkere og mer aggressive.

Generelt er det etisk interessant (og utfordrende) når atferdsavvik medikaliseres. Det finnes mange eksempler på dette, homoseksualitet er ikke det eneste. Voldelig atferd har helsefaglig interesse hovedsakelig i den grad det kan finnes en medisinsk årsak eller et middel for behandling. Når det gjelder vold utført av AAS-brukere, er det mulig at det foreligger en medisinsk årsak til volden, og spørsmålet er om man skal legge restriksjoner på tilgangen og utbredelsen av denne årsaken (AAS).

I andre sammenhenger har man restriksjoner på medikamenter som kan være skadelige (både for personen og for omgivelsene). Men andre stoffer som har atferdsendrende virkning og hvor bruk gir fare for skade på tredjepart, så som alkohol, er tillatt. Dersom sammenhengen mellom AAS og vold er dårligere dokumentert enn sammenhengen mellom alkohol og vold, og forholdene ellers er moralsk likeverdige, vil det være vanskelig å argumentere for forbud av det ene, når det andre er tillatt.

Grunnen til at dette området er så vidt problematisk, og langt fra konsistent, er at det berører et moralsk grunnprinsipp: autonomi. Et demokratisk samfunn vil gå langt i å forsvare befolkningens selvbestemmelse og være forsiktig med å legge restriksjoner på dens atferd i den grad den ikke direkte skader andre. De etisk relevante aspektene synes å være knyttet til spørsmålsstillingen «bør AAS forbys» og ikke i forhold til spørsmålet om «er det sammenheng mellom bruk av AAS og vold». Det første spørsmålet blir ytterligere etisk utfordrende ettersom svaret på det siste er usikkert.

    Om publikasjonen

  • Utgitt: 2004
  • Forfattere: Haug E, Mørland J, Olaisen B, Myhre KI.
  • ISSN elektronisk: 1503-9544
  • ISBN elektronisk: 82-8121-004-4