Korrekthet i svar på åpne spørsmål i strukturerte samtaler med barn
Systematisk oversikt
|Publisert
Det kan være nødvendig å intervjue barn dersom det foreligger mistanke om misbruk, forsømmelse eller psykososiale problemer, men det er ofte vanskelig å vurdere om barn svarer sannferdig på spørsmålene. Vi ønsket å finne ut om det å bruke åpne spørsmål i strukturerte samtaler med barn gir mer nøyaktige (sannferdige) svar enn andre typer spørsmål.
Hovedbudskap
Det kan være nødvendig å intervjue barn dersom det foreligger mistanke om misbruk, forsømmelse eller psykososiale problemer, men det er ofte vanskelig å vurdere om barn svarer sannferdig på spørsmålene. Vi ønsket å finne ut om det å bruke åpne spørsmål i strukturerte samtaler med barn gir mer nøyaktige (sannferdige) svar enn andre typer spørsmål.
Metode
Vi gjennomførte en systematisk gjennomgang av forskningslitteraturen som sammenligner sannferdigheten av barns svar når det benyttes åpne spørsmål versus andre typer spørsmål.
Resultat
Vi inkluderte syv feltstudier. De ble utført i England, Israel, USA og Sverige og ble publisert mellom 1999-2009. Studiene omfattet 239 barn i alderen 3-16 år. Alle studiene omhandlet avhør av barn som var mistenkt å være utsatt for seksuelt misbruk.
Vi grupperte de syv studiene i tre kategorier basert på hvilken metode som ble brukt for å bedømme om barnas uttalelser var sannferdige eller ikke: 1) kriteriebasert innholdsanalyse, 2) selvmotsigelser, 3) bekreftende bevis og tilståelser. Resultatene viste at bruk av åpne spørsmål gir mer nøyaktig (sannferdig) informasjon:
- Alle de fire studiene som brukte kriteriebasert innholdsanalyse for å vurdere om barnas uttalelser var sannferdige viste at åpne spørsmål ga flere riktige beskrivelser enn andre typer spørsmål (i en av studiene ble dette bare vist blant de eldste barna).
- Studien som brukte selvmotsigelser for å vurdere om barnas uttalelser var sannferdige viste at åpne spørsmål resulterte i mer sannferdige beskrivelser enn mer fokuserte spørsmål.
- Én av de to studiene som brukte tilståelser for å vurdere om barnas uttalelser var sannferdige viste at åpne spørsmål resulterte i mer nøyaktig informasjon enn mer direkte spørsmål. Den andre studien fant ikke signifikant forskjell mellom de ulike spørsmålstypene.
Resultatene fra de syv inkluderte studiene tyder på at åpne spørsmål resulterer i mer sannferdig informasjon enn fokuserte spørsmål. Mer forskning er nødvendig før vi kan trekke sikre konklusjoner.
Sammendrag
Innledning
Førskolelærere og andre ansatte i skoleverket har mye kontakt med barn over lange perioder. Denne gruppen fagpersoner spiller derfor en viktig rolle mht. å fange opp og følge opp tegn på misbruk, forsømmelse eller psykososiale problemer hos barn, slik at barna kan få den hjelpen de trenger på et så tidlig tidspunkt som mulig. Å håndtere bekymringer kan være krevende og det er ofte nødvendig å få informasjon fra barnet gjennom å stille spørsmål. Men det er ingen garanti for at informasjonen barnet gir er sannferdig. Måten voksne stiller spørsmål på kan påvirke barns hukommelse og risikoen for at barnet gir usann informasjon. Selv om mange barnehager og skoler har nedskrevne rutiner for hvordan de ansatte skal håndtere mistanker om misbruk og forsømmelse så sier mange ansatte at de har behov for opplæring i hvordan de kan fange opp signaler og foreta strukturerte samtaler med barn om vanskelige tema.
Standardiserte samtaleveiledere kan støtte førskolelærere, lærere og andre i førstelinjetjenesten med å bekrefte eller avkrefte at det er faktiske grunner til bekymring. Ulike retningslinjer, oppsummeringer og veiledere omhandler hvordan voksne kan fange opp og håndtere misbruk og forsømmelse blant barn og unge. Alle oppfordrer til at den voksne undersøker bekymringen sin gjennom samtaler med barnet ved å bruke åpne spørsmål. Det ser dermed ut til at bruk av åpne spørsmål i strukturerte samtaler med barn er betraktet som beste praksis, men det er uklart hvorvidt åpne spørsmål gir mer sannferdig informasjon enn mer lukkede spørsmål.
Vi ønsket å undersøke hvorvidt anbefalingen om å bruke åpne spørsmål i strukturerte samtaler med barn var støttet av forskning. Forskningsspørsmålet vårt var: hva er nøyaktigheten av åpne spørsmål sammenlignet med mer lukkede spørsmål i strukturerte samtaler mellom barn og voksne for å avdekke misbruk, forsømmelse eller psykososiale problemer?
Metode
Vi utførte en systematisk kunnskapsoppsummering av forskningslitteratur som sammenligner sannferdigheten av barns svar når det benyttes åpne spørsmål versus mer lukkede spørsmål. Metodene var basert på Cochrane Handbook for Systematic Reviews of Interventions, og pga at forskningsspørsmålet omhandlet nøyaktighet benyttet vi også Cochrane Handbook for Diagnostic Test Accuracy Reviews. En protokoll, som forskergruppen og oppdragsgiver diskuterte og ble enige om, ble utarbeidet og publisert før vi utførte kunnskapsoppsummeringen.
Vi søkte etter og inkluderte studier i henhold til følgende inklusjonskriterier:
Populasjon: Voksne som har daglig kontakt med og ansvar for barn, slik som ansatte i barnehage og skole (førstelinjetjenesten). Vi inkluderte også studier som omhandlet rettsmedisinske intervju av barn og samtaler i familievern og barnevern.
Indeks test: Åpne spørsmål.
Sammenligning: Strukturerte/ profesjonelle samtaler eller modeller eller protokoller med færre eller ingen åpne spørsmål.
Referansestandard: Metoder benyttet for å fastslå sannheten eller metoder som er antatt å vise sannheten, f.eks undersøkelser, domfellelser, tilståelser eller antall selvmotsigelser.
Utfall: Nøyaktigheten av barns uttalelser om en hendelse/situasjon/eksponering/tilstand (f.eks depresjon). Nøyaktighet ble tolket som sjansen for å få enten et sant positivt svar (barnet uttaler seg sannferdig om en faktisk hendelse) eller et sant negativt svar (barnet uttaler seg sannferdig om en hendelse som ikke skjedde).
Studiedesign: Systematisk oversikt, valideringsstudier.
Vi ekskluderte studier som ikke hadde en referansestandard eller som omhandlet samtaler om iscenesatte hendelser.
En søkespesialist utviklet og utførte de systematiske søkene etter litteratur i tolv elektroniske litteraturdatabaser. Vi søkte også i Google Scholar, referanselistene til relevante publikasjoner og vi kontaktet eksperter. To forskere vurderte uavhengig av hverandre alle titler og sammendrag og deretter relevante fulltekster fra det systematiske litteratursøket. Én forsker vurderte risiko for systematiske skjevheter og trakk ut data fra de inkluderte studiene, mens en annen forsker sjekket at informasjonen var korrekt og komplett. For å vurdere studienes risiko for systematiske skjevheter benyttet vi en modifisert versjon av verktøyet Quality assessment of diagnostic accuracy studies (QUADAS). På grunn av at det var stor variasjon i kontekst, studiedesign og rapportering av utfall var det ikke mulig å utføre meta-analyser. Derfor beskrev vi resultatene narrativt i tekst og tabeller. Informasjonen i studiene var ikke beskrevet på en slik måte at det var mulig å regne ut sensitivitet og spesifisitet, og vi besluttet derfor å ikke vurdere tillitt til dokumentasjonen.
Resultat
Litteratursøket identifiserte 19621 unike referanser og vi vurderte 362 publikasjoner i fulltekst. Vi inkluderte syv feltstudier. De ble utført i England, Israel, USA og Sverige og ble publisert mellom 1999-2009. Studiene omfattet 239 barn i alderen 3-16 år (gjennomsnitt 6,5-11,8 år) og alle omhandlet avhør av barn som var mistenkt å være utsatt for seksuelt misbruk (det var én studie som omhandlet slibrige telefonsamtaler).
Generelt sett var det lav risiko for systematiske skjevheter i de syv inkluderte studiene. Men én studie hadde risiko for skjevhet mht. hvordan studiedeltakerne var valgt ut og for tre av studiene var det risiko for skjevheter mht. referansestandarden. Når det gjelder anvendbarhet (i hvilken grad resultatene er anvendbare, overførbare eller generaliserbare til hovedmålet med oppsummeringen) så var det noe usikkerhet knyttet til valg av studiedeltakere og kontekst pga. at alle studiene omhandlet rettsmedisinske avhør av barn som var mistenkt å være utsatt for seksuelt misbruk.
De syv inkluderte studiene benyttet ulike informasjonskilder til å validere (befeste nøyaktighet av) barnas uttalelser: medisinske bevis, mistenktes tilståelser, uttalelser fra vitner, tilbaketrekninger, løgndetektorvurderinger, fysiske bevis og kriteriebaserte innholdsanalyser. Vi grupperte studiene i tre grupper i henhold til metodene som ble brukt for å bestemme om barnas uttalelser var sannferdige eller ikke: 1) kriteriebasert innholdsanalyse, 2) selvmotsigelser, 3) bekreftende bevis og tilståelser. Generelt sett viste resultatene at bruk av åpne spørsmål gir mer nøyaktig (sannferdig) informasjon:
- Alle de fire studiene som brukte kriteriebasert innholdsanalyse for å vurdere om barnas uttalelser var sannferdige viste at åpne spørsmål ga flere riktige beskrivelser enn andre typer spørsmål (i en av studiene ble dette bare vist blant de eldste barna).
- Studien som brukte selvmotsigelser for å vurdere om barnas uttalelser var sannferdige viste at inviterende (åpne) spørsmål resulterte i mer sannferdige beskrivelser enn mer fokuserte spørsmål.
- Én av de to studiene som brukte tilståelser for å vurdere om barnas uttalelser var sannferdige viste at åpne spørsmål resulterte i mer nøyaktig informasjon enn spørsmål som var mer direkte, ledende eller ga alternativer. Den andre studien fant ikke at det var en signifikant sammenheng mellom type spørsmål og nøyaktighet.
Diskusjon
Hvordan man kan vurdere om barn svarer troverdig (sant) på spørsmål er en vanskelig oppgave og det er nær umulig å undersøke sannferdighet i feltstudier av intervju med barn. Likevel identifiserte vi syv feltstudier som alle undersøkte sannhetsgehalten i informasjonen med uavhengige registreringer av sannferdighet: kriteriebaserte innholdsanalyser, medisinske- og fysiske bevis, mistenktes tilståelser, uttalelser fra vitner, tilbaketrekninger og løgndetektorvurderinger. I hovedsak støttet resultatene i disse studiene nytten av å bruke åpne spørsmål for å få sannferdig informasjon. Til sammenligning ga barna mer feilinformasjon når det ble brukt lukkede spørsmål, ledende spørsmål og spørsmål med alternativer. Denne forskningsdokumentasjonen støtter derfor til en viss grad anbefalingen om å benytte åpne spørsmål i strukturerte samtaler med barn.
Det er likevel usikkert, men trolig, at resultatene i disse studiene er generaliserbare til samtaler mellom barn og voksne i førstelinjetjenesten (slik som lærere) om forsømmelse og psykososiale problemer, der samtalene skjer i kjente omgivelser. Det er behov for studier om nøyaktigheten av åpne spørsmål i strukturerte samtaler mellom barn og voksne i førstelinjetjenesten.
Konklusjon
Siden åpne spørsmål ser ut til å gi mer sannferdig informasjon enn mer lukkede spørsmål er det grunn til å benytte slike åpne spørsmål.
