Kommunikasjon om barns vektstatus til foreldre og barn: Hva er effektivt og hva er barns og foreldres erfaringer og preferanser? En «mixed methods» systematisk oversikt
Systematisk oversikt
|Publisert
Denne systematiske oversikten fokuserer på hva som er den beste måten å gi informasjon og tilbakemelding til foreldre og barn om barnets vekt på når det gjelder effekt, i tillegg til foreldre og barns preferanser og erfaringer med denne typen informasjon.
Hovedbudskap
Tidlig intervensjon og samtale om barnets vekt kan gi større sjanse for å lykkes med vektreduksjon, i tillegg til å få en sunnere livsstil. Denne systematiske oversikten fokuserer på hva som er den beste måten å gi informasjon / tilbakemelding til foreldre og barn om barnets vekt på når det gjelder effekt, i tillegg til foreldre og barns preferanser og erfaringer med denne typen informasjon.
Effektstudiene viste at måten informasjonen ble gitt på hadde liten betydning for hvorvidt foreldre deltok i videre oppfølging, aksepterte barnet sitt som overvektig, reagerte på hvordan informasjonen ble gitt, utviste forståelse for hvordan man kan redusere risikoen for overvekt, eller handlet på bakgrunn av informasjonen som ble gitt. Foreldre som mottok informasjon sammen med motivasjonssamtaler hadde imidlertid noe større tilfredshet med måten helsearbeideren støttet dem på.
Kvalitative studier viste at foreldre hadde klare preferanser for formatet, tidspunktet, innholdet og mengden informasjon de ønsket å få når det gjaldt både veieprosessen og vektvarslingen. De hadde også klare preferanser for hvordan de ønsket at helsepersonell skulle samhandle og kommunisere med dem og barna deres. Både foreldre og barn følte ofte at de ikke mottok nok informasjon og bekymret seg for hvorvidt informasjon om deres barn ville bli holdt privat. Mange foreldre reagerte emosjonelt når de ble fortalt om barnets vekt. Noen reagerte positivt, noen negativt, noen med vantro. De som reagerte negativt eller med vantro, hadde mindre sannsynlighet for å godta barnets vektstatus og / eller handle på bakgrunn av varselbrevet.
Basert på disse kvalitative resultatene synes det viktig at de som jobber med vektvurderings- og varslingsprogrammer tar hensyn til foreldrenes preferanser når de utvikler tilbakemeldingsformater, vurderer tilbakemeldingsformen de bruker og gir foreldre og barn skreddersydd tilbakemelding og personlig oppfølging når et barn viser seg å være undervektig eller overvektig.
Sammendrag
Bakgrunn
Overvekt/fedme hos barn er en alvorlig trussel mot folkehelsen. På verdensbasis er antall overvektige barn og unge ti ganger høyere enn for 40 år siden, med akselererende trender spesielt i lav- og mellominntektsland. Vektovervåking og -varsling er en del av den oppfølgingen som gis universelt til barn og unge i mange land. Tidlig intervensjon og samtale om barnets vekt kan øke sjansen for å lykkes med å redusere vekten og få en sunnere livsstil. Helsedirektoratet bestilte denne kunnskapsoppsummeringen for å bidra til en retningslinjeprosess for rutinemessig vektundersøkelse og varslingsprogram for barn under 18 år.
Mål
Kunnskapsoppsummeringen hadde to mål. Det ene var å vurdere effekten av ulike kommunikasjons- og informasjonsstrategier for å informere foreldre og/eller barnet om resultater fra rutinemessige vektundersøkelser, sammenlignet med standard prosedyre eller en annen spesifikk metode/strategi. Det andre målet var å utforske foreldre og barns preferanser og erfaringer med informasjon/kommunikasjon om vektproblemer som en del av rutinemessige vektundersøkelser og varslingsprogrammer.
Metode
Vi gjennomførte en “mixed methods” systematisk kunnskapsoppsummering, og søkte etter studier i ni databaser i oktober 2018. To forskere leste alle referanser fra søket, vurderte metodisk kvalitet på inkluderte studier, hentet ut data fra de inkluderte studiene, analyserte effektdataene (kontrollerte studier) og gjennomførte en “best fit framework”-analyse av de kvalitative dataene (kvalitative studier). For å samle dataene fra de to ulike studietypene benyttet vi en “best fit framework”-tilnærming også for dette. Vi vurderte tillit til funnene ved bruk av GRADE (kontrollerte studier) og GRADE CERQual (kvalitative studier).
Resultater
Totalt inkluderte vi fire studier om effekt og 23 studier om erfaringer med kommunikasjons- og informasjonsstrategier for å informere foreldre og/eller barnet om resultater fra rutinemessige vektundersøkelser.
Effektstudier
Vi inkluderte fire studier av effekt presentert i ni publikasjoner, som sammenliknet: (1) to forskjellige former for tilbakemelding om vekt gitt ansikt-til-ansikt, (2) tilleggsressurser eller skriftlige tilbakemeldingsbrev, (3) tre forskjellige former for skriftlige tilbakemeldingsbrev.
Vi fant at foreldre som mottar tilbakemeldinger med motivasjonssamtaler, sammenlignet med "trafikklys", sannsynligvis har liten eller ingen forskjell i oppmøte til videre oppfølging/behandling, erkjennelse av at barnet har overvekt eller fedme, reaksjon (blir opprørt) på måten informasjon blir gitt eller motivasjon for livsstilsendring. Imidlertid har foreldrene som mottar tilbakemeldinger med motivasjonssamtaler noe større tilfredshet med måten helsearbeideren støtter dem på.
Det er sannsynligvis liten eller ingen forskjell mellom foreldre som mottar tilbakemeldingsbrev og tilleggsressurser, sammenlignet med bare standard tilbakemeldingsbrev når det gjelder hvorvidt foreldrene forstår den informasjon som blir gitt om barnets vektstatus eller bidrar til å redusere risikoen for overvekt (for begge funnene hadde vi moderat tillit). Forskjellige former for skriftlige tilbakemeldingsbrev (ulike formuleringer) om vektresultater utgjør sannsynligvis liten eller ingen forskjell mht. hvorvidt foreldre handler/gjør endringer for å følge opp barnas vektproblemer (for alle disse funnene hadde vi moderat tillit til resultatene).
Studier av erfaringer og forventninger
Vi inkluderte 25 kvalitative publikasjoner fra 23 studier. Tolv av studiene så på informasjon mottatt fra barneskoler eller barnehager, elleve tok for seg ansikt-til-ansikt-kommunikasjon med helsepersonell i primærhelsesentre og én utforsket foreldrepreferanser angående kommunikasjon og informasjon. Foreldre var deltakere i tjueen studier, tiåringer i to studier og barn/ungdommer i tre studier.
Vi fant at noen foreldre mente at det var mangel på oppdatert informasjon både om tidspunkt for veiing, selve veieprosessen og om varsling av vektresultater. Barn ønsket også mer informasjon om disse temaene. Foreldre ønsket mer informasjon om hvordan man kan tolke screeningresultatene og mente at de manglet kunnskap om dette. Helsepersonell var en pålitelig kilde til informasjon om barnets vekt og kunne påvirke foreldrenes motivasjon til å ta opp vektproblemer. Foreldre ønsket at helsearbeidere skulle gripe inn tidlig, ta initiativ til samtaler og skreddersy veie- og kommunikasjonsprosessen til hvert enkelt barn (moderat tillit til resultatene).
Mange foreldre syntes det var greit å motta brev i posten med informasjon om screeningresultater/vektresultater, men var bekymret for personvernet og konfidensialiteten i veie- og varslingsprosessen. Foreldre hadde klare preferanser når det gjaldt form, innhold, presentasjon, leseferdighetsnivå og ordlyden i vektmeldingsbrevene de fikk. Mange syntes at brevet manglet nødvendig informasjon. De hadde også tydelige preferanser for ulike termer/begreper som ble brukt, både i brevene og i ansikt-til-ansikt-samtalene, som de opplevde uttrykte respekt eller motsatt – som dømmende (moderat tillit).
Noen foreldre var forberedt på og aksepterte tilbakemeldingen som ble gitt via brev om barnas BMI (kroppsmasseindeks), og ble ikke overrasket. Flertallet av foreldrene aksepterte imidlertid ikke tilbakemeldingen som ble gitt om barnas BMI, og vurderte ikke barnet sitt som overvektig. Mange foreldre reagerte med å innta en “de andre”-holdning når de mottok informasjon om barnets BMI, noe om bidro til at de ikke tok informasjonen inn over seg, men heller skilte dem og deres barn fra “de andre” – de som virkelig trengte oppfølging vedrørende overvekt og fedme (moderat tillit).
Mange foreldre reagerte emosjonelt både på at de i det hele tatt ble informert om barnets vekt, på personen som informerte dem om barnets vekt og barnets faktiske vekt. I noen tilfeller sa foreldre at det at de mottok brevet hadde vært en tankevekker som gjorde at de tok grep og foretok endringer, mens andre foreldre ignorerte, bagatelliserte eller avfeide brevene og foretok seg ingenting, og noen få foreldre sa at brevet ikke hadde noen innvirkning, ettersom de allerede hadde gjort endringer i husholdningen før de mottok brevet (moderat tillit). Mange foreldre følte at de manglet kunnskap om hvordan de bør kommunisere til barna sine om vekt eller å endre vaner, noe som forårsaket stress, engstelse og frustrasjon (høy tillit).
Diskusjon
Vi identifiserte en rekke områder som bør tas i betraktning når man skal planlegge og implementere vekt/BMI-vurderings- og varslingsprogrammer: reflektere over tidspunktet for informasjon angående veieprosessen og varsling om vekt, hvordan det blir varslet (form), innholdet i informasjonen og måten den presenteres på, samt informasjon om hvordan man tolker resultatene, måten kommunikasjon ansikt-til-ansikt blir gjennomført på og støtte til foreldre om hvordan de skal kommunisere med sine barn om deres vekt og implementere endringer i familien relatert til kosthold og trening.
Funnene viser at fremtidige effektstudier bør se på effekten av tidspunktet for informasjon til foreldrene, tilgjengeligheten av informasjon, mengden informasjon foreldre og barn ønsker å motta, i tillegg til temaer som mestringsfølelse og utfordringer med å tematisere barns vekt i skolen. Generelt er det behov for studier fra en bredere geografisk kontekst. Det er behov for flere studier for å utforske barn og unges oppfatninger og erfaringer angående vektundersøkelse og varsling, samt hvordan man effektivt kan kommunisere med og informere dem. Ingen av de inkluderte studiene så på utfall eller erfaringer relatert til undervektige barn.
Konklusjon
Effektstudier viste at tilbakemeldingsformatet sannsynligvis utgjorde liten eller ingen forskjell for om foreldre deltok i videre oppfølging/behandling, anerkjente barnet sitt som overvektig, reagerte på måten varselet blir gitt på, ble motivert for livsstilsendring eller forsto hvordan de kan redusere risiko for overvekt eller iverksette tiltak. Foreldre som fikk tilbakemeldinger med motiverende intervju var imidlertid noe mer tilfreds med måten helsearbeideren støtter dem på. Kvalitative studier viste at foreldre hadde klare preferanser for form, tidspunkt, innhold og mengden informasjon de ønsket å motta. De hadde også klare preferanser for hvordan de ønsket at helsepersonell skulle kommunisere med dem og barna deres. Både foreldre og barn følte ofte at de ikke mottok tilstrekkelig informasjon og bekymret seg for hvordan resultatene deres ville bli holdt privat. Mange foreldre reagerte emosjonelt når de ble fortalt om deres barns vekt. De som reagerte negativt eller med vantro hadde mindre sannsynlighet for å godta barnets vektstatus og/eller handle på bakgrunn av varselbrevet.
Basert på de kvalitative resultatene kan det være viktig at de som jobber med vektvurderings- og varslingsprogrammer er orientert om foreldres preferanser når de utvikler tilbakemeldingsbrev, vurderer hvilken metode for tilbakemelding de skal bruke og gir foreldre og barn skreddersydd tilbakemelding og personlig oppfølging når et barn blir identifisert som undervektig, overvektig eller svært overvektig.
