Samhandling, samarbeid og skjenking: Forvaltning og håndheving av alkoholloven i utelivet
Rapport
|Publisert
Rapporten viser hvordan et utvalg norske kommuner bruker sitt handlingsrom til å kontrollere, rapportere og sanksjonere skjenkesteders overholdelse av alkoholloven og tilhørende forskrifter.
Sammendrag
Norske kommuner har stort handlingsrom innenfor alkohollovens ytre rammer. Kommunene har eksempelvis ansvar for å innvilge søknader om skjenkebevillinger, kontrollere at skjenkestedene skjenker i tråd med alkohollovens bestemmelser, samt sanksjonere eventuelle brudd. Kommunene arbeider ulikt med alkohol og uteliv, basert på forskjellige forutsetninger og problemer. Denne rapporten viser hvordan et utvalg norske kommuner bruker sitt handlingsrom til å kontrollere, rapportere og sanksjonere skjenkesteders overholdelse av alkoholloven og tilhørende forskrifter.
Rapporten presenterer en studie av et utvalg av elleve kommuners forvaltning av alkoholloven med vekt på lovens bestemmelser for skjenkesteder. Dataene er kvalitative og består av intervjuer med kommunale saksbehandlere, skjenkekontrollører og lokalt politi, samt feltarbeid med politiet og skjenkekontrollen. I tillegg har vi gjennomgått de aktuelle kommunenes alkoholpolitiske handlingsplaner og andre relevante dokumenter.
Det framkom variasjoner i detaljnivået i de rusmiddelpolitiske handlingsplanene og retningslinjene. Noen fokuserte på overordnede problemstillinger og direkte gjengivelser av alkoholloven. Andre var mer praktisk rettet, blant annet med kriterier for hvilke steder som skulle kontrolleres hyppig. Det varierte med andre ord i hvilken grad handlingsplanene styrte handlingsrommet til forvalterne av kommunens alkoholpolitikk.
Informantene fra kommunal forvaltning la stor vekt på kurs, veiledning og dialog for å forebygge brudd på alkoholloven. Flere fortalte at det var en vanskelig balansegang å være både veileder og sanksjonsmyndighet.
Skjenkekontrollen var organisert på ulikt vis. Kontrollørene la vekt på dialog med kommunen som en forutsetning for en god skjenkekontroll. God informasjon fra kommunene gjorde det lettere for kontrollørene å besvare spørsmål fra utestedene når de var på kontroll. Veiledning og dialog ble oppfattet som en viktig del av en god skjenkekontroll. Gjennom konstruktive tilbakemeldinger ble det etablert en relasjon som forebygget konflikter. I enkelte av kommunene ble kontrollørene gjenkjent av utestedene. Det bekymret ikke kontrollørene. Når det ble kjent at de var ute, ble skjenkepraksisen strammere også på steder som kontrollørene ikke besøkte den kvelden. At kontrollørene ble gjenkjent kunne også føre til at vaktene kastet ut personer som var beruset. Slik ble det færre rapporterte brudd på alkoholloven. Kontrollørene var tydelige på at de måtte være sikre på at personen de beskrev i rapporten var åpenbart påvirket. Ofte kom tvilen utestedene til gode.
Flere politistasjoner hadde egne ansatte med ansvar for utelivsarbeidet. De hadde ofte tett kontakt med kommunen og deltok i tverretatlige samarbeidsprosjekt. Enkelte politistasjoner hadde tydelig fokus på å rapportere brudd på alkoholloven til kommunene, mens dette manglet hos andre. Rapportskriving fra politiets side krever opplæring, ansvarliggjøring og forankring i ledelsen. Flere av politiinformantene mente politiets kjennskap til alkoholloven var mangelfull. Politiet ønsket ofte å løse forhold på stedet, og foretrakk dialog og direkte kontakt med utestedene fremfor rapportskriving til kommunen. Knappe politiressurser vanskeliggjorde gjennomføringen av godt forebyggende, systematisk og oppsøkende arbeid i utelivet.
Kommunene hadde ulike problemer og forutsetninger. Der kontakten mellom kommunen og skjenkestedene begrenset seg til et kurs eller til noen få tilfeller av stedvis veiledning, ble skjenkekontrollørene kommunens ansikt utad. At kontrollørene hadde god kjennskap til kommunens arbeid, samt kompetanse til å kunne veilede ansatte i utelivet, ble viktig for å sikre at bransjen hadde tillit til kommunen og for at kommunen på en effektiv måte skulle kunne oppfylle alkohollovens veiledningskrav. Kommunene la vekt på at et tett samarbeid med politiet var sentralt for god kontroll ved utelivet. I flere av kommunene var det politirapporter som hadde ført til bevillingsinndragninger. Politiet er ute i byen hver helg og har ofte god oversikt over hvilke utesteder som kan være gjengangere i forbindelse med vold, ordensforstyrrelser og overskjenking. En god informasjonsflyt gjorde det lettere for kommunen å målstyre kontrollene, og styrke veiledningen og opplæringen av de utelivsansatte.
