Motiverende Intervju som en metode for å fasilitere tilbakeføring til arbeid: en systematisk oversikt
Systematisk oversikt
|Publisert
Motiverende intervju (MI) brukes innen NAV-systemet, uten at vi vet hvilke effekter MI har på arbeidsdeltakelse. Derfor har NAV bestilt en forskningsoppsummering om effekt av MI.
Last ned
Hovedbudskap
Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) etterstreber å inkludere så mange som mulig i arbeidslivet. Motiverende Intervju (MI) er betraktet som en egnet metode for å oppnå dette målet. Opplæring i MI er utbredt innen NAV systemet, uten at det er basert på solid forskningsbasert kunnskap om hvilke effekter motiverende intervju har på arbeid. NAV bestilte derfor denne systematiske oversikten.
Vi fant lite dokumentasjon på effekten av MI som en metode for å fasilitere tillbakeføring til arbeid. Kun fem kontrollerte studier, med mellom 29 og 500 deltakere, møtte inklusjonskriteriene.
Tiltaket var i alle studiene rettet mot personer med alvorlige og langvarige tilstander: psykiske lidelser, langtidsuføre, hiv-positive , og lovovertredere med rusproblemer.
MI var i alle studiene en del av et sammensatt tiltak og sammenlignet med enten kun én del av tiltaket, et annet tiltak eller ingen tiltak. På grunn av ulikheter mellom studiene var det ikke forsvarlig å slå sammen resultatene statistisk. Median oppfølging i studiene var 12 måneder.
Hovedfunn:
- Tre av de fem studiene fant at bruk av MI for å støtte tilbakeføring til arbeid muligens kan føre til at flere personer kommer tilbake i arbeid. To studier rapporterte ikke resultatene for arbeid separat, og tolkning av andre resultater var vanskelig pga at studiepopulasjonene utgjorde både personer som var sysselsatte og arbeidsløse.
- Kun én studie rapporterte om arbeidsbegrensende atferdsfaktorer (f.eks. egen tro på å komme tilbake i arbeid), og derfor kunne vi ikke avgjøre om MI har en effekt på disse faktorene.
- Resultatene fra denne systematiske oversikten viser at MI muligens kan være en effektiv metode for å støtte tilbakeføring til arbeid. Men flere studier (inkludert populasjoner med mindre alvorlige plager) er nødvendig for å bekrefte dette potensialet.
Sammendrag
Bakgrunn
Ett av hovedmålene for Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV), er et inkluderende arbeidsliv med en målsetting om å få så mange som mulig i arbeid. NAVs Veiledningsplattform viser til Motiverende Intervju (MI) som en egnet metode for å nå dette målet. I Norge er opplæring i MI innen NAV systemet allerede utbredt, uten at det baseres på solid forskingsdokumentasjon om hvilke effekter MI har på arbeidsdeltakelse. På grunn av dette bestilte NAV en forskningsoppsummering om effekt av MI som en metode for å støtte personer som av forskjellige grunner ikke er i arbeid (f.eks. personer som er arbeidsledige, langtidssykemeldte, osv.) å komme tilbake i arbeid.
Problemstilling
Det overordnede målet med dette prosjektet var å oppsummere kunnskapsgrunnlaget om effekten av Motiverende Intervju på å komme tilbake i arbeid, for personer som av forskjellige grunner ikke er i arbeid. Vi hadde til hensikt å besvare følgende spørsmål:
-
Hva er den dokumenterte effekten av Motiverende Intervju som en metode for å støtte personer som ikke er i arbeid å komme tilbake i åpent lønnet arbeid (alternativt å forbli i arbeid)?
-
Hva er den dokumenterte effekten av Motiverende Intervju for å hjelpe personer som ikke er i arbeid, å overkomme arbeidshindrende faktorer (f.eks. lav mestringstro, lav arbeidsmotivasjon, lav følelse av å være rede/klar/forberedt for arbeid (‘work readiness’), osv.)?
Metode
Vi utførte en systematisk oversikt i henhold til område for helsetjenester i Folkehelseinstituttet sin håndbok. Vi søkte etter primærstudier i ti elektroniske databaser opp til november 2016. To oversiktsforfattere vurderte alle titler, sammendrag og fulltekst av mulige relevante studier uavhengig av hverandre. Én forfatter hentet inn data i et standardisert dataekstraksjonsskjema, og en annen forfatter kontrollerte riktigheten av data. Vi brukte Cochranes «risiko for skjevhet» verktøyet for å vurdere den metodiske kvaliteten på studiene, og GRADE (Grading of Recommendations Assessment, Development and Evaluation) for å vurdere hvor mye tillit vi har til resultatene fra disse studiene. To forfattere gjorde dette uavhengig av hverandre.
Resultat
Vi inkluderte fem kontrollerte studier (antall: 29 til 500 deltakere) som evaluerte effekten av MI som en metode for å støtte personer å komme tilbake i arbeid. Studiene ble gjennomført i England, Australia, USA (2 studier) og Norge.
To av studiene rapporterte effekten av MI på å komme tilbake til lønnet arbeid og en studie rapporterte effekten av MI på et sammensatt utfall for ‘lønnet arbeid eller være i ferd med å komme tilbake til arbeid’ (dvs. jobbtrening eller deltakelse i et opplæringsforløp). En studie rapporterte ikke numeriske resultater for lønnet arbeid, og en studie oppga gjennomsnitt dager i arbeid. Kun en av studiene rapporterte effekten av MI på arbeidshindrende utfall.
En studie viste at MI gitt sammen med personlig plasseringsstøtte (IPS) muligens kan føre til at flere personer med psykose kommer tilbake i lønnet arbeid sammenlignet med IPS alene (Risk ratio [RR]: 2,35 [95% CI 1,31 to 4,19], lav tillit til resultatene).
Det er usikkert om MI gitt sammen med en informasjonspakke, til personer med alvorlige psykiske lidelser, fører til at flere kommer tilbake i arbeid sammenlignet med informasjonspakken alene (7,33 [95% CI 1,04 til 51,67], svært lav tillit til resultatene).
I en studie der MI ble levert som en del av et yrkesrettet tiltak, til uførepensjonister med ryggsmerter, var det usikkert om MI fører til at flere kommer tilbake til ‘lønnet arbeid, eller til å være i ferd med å komme tilbake i arbeid’, sammenlignet med kontroll (RR: 1,96 [95% CI 0,73 til 5,26], svært lav tillit til resultatene). Den samme studien rapporterte lignende effekter på arbeidskapasitet, oppfattet uførhet, og unngåelses-atferd.
Det er usikkert om MI, ferdighetsbygging og arbeidsrelatert jobbtrening sammenlignet med henvisning til kommunale tjenester for hiv-positive personer som mottar uførepenger, fører til at flere oppnår lønnet arbeid. Effekten på et kombinert utfall (lønnet arbeid, frivillig arbeid, yrkesopplæring og jobbsøking) varierte, med høyere skåre i intervensjonsgruppen ved 18 måneders oppfølging, men ikke ved 6, 12 eller 24 måneder. Lønnet arbeid ble ikke rapportert separat.
Det er usikkert om MI som en del av et skreddersydd arbeidsprogram pluss et ‘drug court’ program (juridisk veiledningsrett i USA som håndterer lovbrytere som er voldelige stoffmisbrukere) for narkotikainvolverte lovovertredere, fører til at flere oppnår lønnet arbeid enn bare ‘drug courts’: 30 % i begge gruppene oppnådde lønnet arbeid ved oppfølging. Antall dager i lønnet arbeid var litt høyere i intervensjonsgruppen (en studie; 10,2 dager [-32,19 til 11,79]; svært lav tillit til resultatene).
Vi fant ingen studier om MI som en metode for å støtte tilbakeføring til arbeid for arbeidsledige personer, rehabiliteringsklienter (bortsett fra narkotikarelaterte lovovertredere), sykemeldte, personer som mottar uførepensjon (av andre grunner enn ryggsmerter og hiv), mottakere av stønad eller arbeidsavklaringspenger.
Diskusjon
Vi inkluderte fem kontrollerte studier i denne systematiske oversikten, hvorav fire var relativt små. Tilliten til effektestimatene for hovedutfallet (lønnet arbeid) var lav til svært lav. Derfor må resultatene tolkes med forsiktighet.
I alle fem studiene var MI-intervensjonen rettet mot personer med alvorlige og langvarige plager: personer med psykiske lidelser, personer som var langtidsuføre, hiv-positive personer, og narkotikarelaterte lovovertredere. Det er usikkert om resultatene fra denne systematiske oversikten kan generaliseres til personer med mindre alvorlige plager eller med kortere arbeidsfravær.
Det var overraskende at bare én av de fem inkluderte studiene rapporterte effekt av MI på arbeidshindrende faktorer (arbeidskapasitet, oppfattet funksjonshemming, frykt-unngående atferd). Ingen av studiene rapporterte effekt på mestringstro, arbeidsmotivasjon, følelse av å være rede/klar/forberedt for arbeid (‘work readiness’), angst, depresjon eller søvnproblemer.
Konklusjon
Det mangler god dokumentasjon for effekten av MI som en metode for å støtte personer som er arbeidsledige, sykmeldte, mottar uførepensjon, eller av andre grunner ikke er i arbeid, å komme tilbake i arbeid.
Resultatene av denne systematiske oversikten viser at MI muligens kan være en nyttig metode for å hjelpe folk tilbake i arbeid, men siden tilliten til effektestimatene for tilbakeføring til arbeid fra de inkluderte studiene var lav til svært lav, trenger vi mer dokumentasjon fra store, godt gjennomførte studier, for å bekrefte effekten.
Fremtidige studier bør inkludere atferdsmessige resultater, og også evaluere effekten av MI for personer med mindre alvorlige plager.
