Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv

Systematisk oversikt

Kognitive terapier for økt fysisk aktivitet

  • Utgitt: 2016
  • Av: Folkehelseinstituttet
  • Forfattere: Denison E, Underland V, Mosdøl A, Vist GE.
  • ISBN ELEKTRONISK: 978-82-8082-755-5
rapport forside cognitive therapies for increasing physical activity.png

Vi oppsummerte effekten av kognitive terapier i studier som involverer pasientgrupper og personer med risiko for hjerte- og karsykdom. Få studier hadde oppfølging mer enn seks måneder.

Nedlastbar.

Har du funnet en feil?

Bestill

Last ned:

Hovedbudskap

Regelmessig fysisk aktivitet reduserer risiko for hjerte- og karsykdom, diabetes og kreft. Kognitive terapier har dokumentert effekt innen en rekke områder, men vi vet ikke om kognitive terapier kan øke fysisk aktivitet.

Vi oppsummerte effekten av kognitive terapier i studier som involverer pasientgrupper og personer med risiko for hjerte- og karsykdom. Få studier hadde oppfølging mer enn seks måneder.

Vi fant at:

  • Det er trolig, basert på dokumentasjon av middels kvalitet at kognitive terapier gir en liten til moderat økning av fysisk aktivitet. Dette gjelder når tiltaket er sammenlignet med ingen eller vanlig behandling eller som tillegg til trenings- og rehabiliteringsprogrammer.
  • Det er mulig, basert på dokumentasjon av lav kvalitet at kognitive terapier har en lignende liten effekt på fysisk aktivitet som undervisning om helse.
  • Kunnskapsgrunnlaget er altfor mangelfullt til å trekke konklusjoner om effekter av kognitive terapier direkte sammenlignet med trenings- og rehabiliteringsprogrammer.

Sammendrag

Innledning

Utilstrekkelig fysisk aktivitet er en ledende risikofaktor for flere vanlige sykdommer som for eksempel hjerte- og karsykdom, type 2 diabetes, og kreft. Omvendt reduserer regelmessig fysisk aktivitet risiko for disse sykdommene. Kun en tredjedel av nordmenn har et ukentlig nivå av fysisk aktivitet som gir helsegevinst. Kognitive terapier har dokumentert effekt innen flere helseområder men vi vet ikke om de kan være til nytte for å fremme fysisk aktivitet hos voksne.

Termen kognitive terapier som den brukes i denne rapporten inkluderer også kognitive atferdsterapier.

Formål

Vi utførte en systematisk oversikt for å svare på spørsmålet «Hva er effekten av kognitive terapier på fysisk aktivitet hos voksne ≥ 18 år, sammenlignet med ingen tiltak, vanlig behandling eller annet tiltak?»

Metode

Vi søkte systematisk etter litteratur i fem elektroniske databaser. I tillegg søkte vi i referanselister til inkluderte studier. To personer gikk uavhengig igjennom titler og sammendrag, valgte ut studier fra fulltekstartikler, og vurderte risiko for systematiske skjevheter i de inkluderte studiene. En person trakk ut data fra studiene og en annen person verifiserte datauttrekkingen.  Vi oppsummerte resultatene med «random-effects» metaanalyser og presenterte standardiserte gjennomsnittsforskjeller og 95 % konfidensintervall. Vi undersøkte om egenskaper hos populasjonene eller tiltakene, eller kvaliteten på studiene påvirket resultatene. Vi vurderte tilliten til effektestimatene med GRADE (Grading of Recommendations Assessment, Development and Evaluation) og presenterte resultatene i diagram og tabeller. I GRADE-systemet betyr høy kvalitet at vi har stor tillit til at effektestimatet ligger nære den sanne effekten.  Middels kvalitet betyr at effektestimatet sannsynligvis nær den sanne effekten, men det er også en mulighet for at den kan være forskjellig. Lav kvalitet betyr at den sanne effekten kan være vesentlig ulik effektestimatet. Svært lav kvalitet betyr at vi har svært liten tillit til att effektestimatet ligger nær den sanne effekten.

Resultat

Vi fant ikke systematiske oversikter som besvarte vårt spørsmål.  Vi fant 21 randomiserte kontrollerte forsøk med 25 sammenligninger som oppfylte våre inklusjonskriterier. Studiene inkluderte flere pasientgrupper som for eksempel personer med kreft, type 2 diabetes og hjerte- og karsykdom. En tredjedel av studiene inkluderte personer med lavt nivå av fysisk aktivitet, men som ellers var friske. Vi vurderte alle studier unntatt tre til å ha uklar risiko for systematiske skjevheter. I de fleste fall skyltes dette at det var utilstrekkelig informasjon om hvordan fordelingen av deltakere til ulike grupper ble skjult.

Vi fant en moderat økning av fysisk aktivitet når kognitive terapier ble sammenlignet med ingen tiltak eller vanlig behandling, inkludert råd. Den standardiserte gjennomsnittsforskjellen i forandring av fysisk aktivitet var 0,47 med et 95 % konfidensintervall på 0,19 til 0,74. Vi vurderte, ifølge GRADE, vår tillit til effektestimatet som middels. Andre studier som sammenlignet kognitive terapier sammenlignet med ingen tiltak eller vanlig behandling rapporterte sine resultater som gjennomsnittsforskjeller. Vi vurderte vår tillit til effektestimatet som svært lav. Dokumentasjonen i disse studiene er altfor usikker til å vurdere om det fantes en effekt.

Vi fant en liten til moderat økning av fysisk aktivitet når kognitive terapier ble gitt i tillegg til trenings- eller rehabiliteringsprogram og sammenlignet med å kun gjennomgå disse programmene. Den standardiserte gjennomsnittsforskjellen var 0,42 med et 95 % konfidensintervall på 0,15 til 0,69. Vi vurderte vår tillit til effektestimatet til middels. Kunnskapsgrunnlaget er altfor mangelfullt til å trekke konklusjoner om effekter av kognitive terapier direkte sammenlignet med trenings- og rehabiliteringsprogrammer.

Til slutt fant vi at kognitive terapier muligens har en lignende liten effekt på fysisk aktivitet som undervisning om helse. Den standardiserte gjennomsnittsforskjellen var 0,14 med et 95 % konfidensintervall på -0,14 til 0,42. Vi vurderte vår tillit til effektestimatet til lav.

Egenskaper hos populasjonene eller tiltakene påvirket ikke resultatene systematisk sett over alle sammenligningene.

Diskusjon

Studiene som ble inkludert i denne systematiske oversikten dekket flere populasjoner av voksne, både pasienter og friske personer med lavt nivå av fysisk aktivitet. Tiltakene inneholdt grunnleggende elementer i kognitive terapier så som målsetting, utvikling av ferdigheter til å identifisere og håndtere maladaptive tanker og handlingsmønstre, og forebygging av tilbakefall. Tiltakene ble gitt av flere kategorier av helsepersonell. Det var stor variasjon i varighet og hyppighet av tiltakene. Det så ikke ut til at disse faktorene påvirket resultatene på en systematisk måte, noe som støtter anvendbarheten av resultatene.

Anvendbarheten av resultatene kan være begrenset av at de fleste studiene hadde strenge eksklusjonskriterier. Det betyr at, for eksempel, personer med flere sykdommer eller problemer innen mental helse ble ekskludert. Derfor kan det være at resultatene ikke fanger opp hvorvidt kognitive terapier er effektive, det vil si om de virker for å fremme fysisk aktivitet når de brukes i vanlig klinisk praksis. En annen mulig begrensning har å gjøre med måling av fysisk aktivitet. Alle metoder for å måle fysisk aktivitet har styrker og begrensninger. Den mest alvorlige begrensningen er at muligheten for at spørreskjemaer fanger opp forandring av fysisk aktivitet fra et tidspunkt til et annet på en pålitelig måte er ukjent. Ytterligere en begrensning er at studiene målte fysisk aktivitet på mange forskjellige måter. Konsekvensen av dette er at resultatene som går inn i metaanalyser må standardiseres, og koblingen til de opprinnelige måleskalaene som for eksempel minutter per dag, skritt per dag, eller kaloriforbruk går tapt. Vi kan kun beskrive effekter i termer av retning (til fordel for tiltaks- eller kontrollgruppen, eller at resultatene viser liten eller ingen forskjell) og størrelsesorden (liten, moderat, eller stor effekt). Dette gjør det vanskelig å tolke resultatene. Mangel på direkte sammenligning mellom kognitive terapier og trenings- eller rehabiliteringsprogrammer kan også begrense anvendbarheten av resultatene. Vi kjenner ikke effekten av å delta i enten kognitiv terapi eller et trenings- eller rehabiliteringsprogram. Få studier hadde oppfølging av resultater lenger enn seks måneder, noe som også kan begrense tolkning av disse studiene.

Identifiserte forskningshull inkluderer mangel på standardisering av hvordan fysisk aktivitet skal måles. Dette er en oppgave for internasjonalt samarbeid. Videre er det behov for studier med oppfølging av resultatene minst 12 måneder etter avsluttet behandling. Det er også behov for studier med direkte sammenligning mellom kognitive terapier og trenings- eller rehabiliteringsprogrammer.

Konklusjon

Kognitive terapier fører trolig til en moderat økning av fysisk aktivitet sammenlignet med ingen tiltak eller vanlig behandling. Når kognitive terapier gis i tillegg til trenings- og rehabiliteringsprogrammer fører de trolig til en liten til moderat økning av fysisk aktivitet sammenlignet med kun å delta i trenings- og rehabiliteringsprogrammer. Oppfølgingstidene i disse sammenligningene er korte, henholdsvis opptil seks og ni måneder. Kognitive terapier har muligens liten eller ingen effekt på fysisk aktivitet sammenlignet men undervisning om helse. Dokumentasjonen fra fire studier hvor kognitive terapier sammenlignes med ingen tiltak eller vanlig behandling og hvor resultatene er basert på gjennomsnittsforskjeller er altfor usikre for å vurdere om tiltaket har effekt.