Systematisk oversikt
Effekt av koordinerende tiltak for kreftpasienter i kommunene
Systematisk oversikt
|Oppdatert
Vi sammenfatter i denne rapporten resultater fra systematiske oversikter over forskning på effekten av koordinerende tiltak på kommunalt nivå for kreftpasienter i kommunene.
Hovedbudskap
Vi sammenfatter i denne rapporten resultater fra systematiske oversikter over forskning på effekten av koordinerende tiltak på kommunalt nivå for kreftpasienter i kommunene. Målet er å gi svar på om koordinerende tiltak bidrar til bedre livskvalitet for kreftpasienter og deres pårørende.
Vi inkluderte seks systematiske oversikter av middels til høy kvalitet. Oversiktene vurderte effekten av ulike former for koordinerende tiltak mot pasienter som har blitt eller blir behandlet for kreft. Vår oppsummering viser at:
• Koordinerende tiltak i kommunene kan øke livskvaliteten hos kreftpasienter.
• Det er ikke overbevisende resultater som støtter at koordinerende tiltak (continuity of care) forbedrer funksjon, fysisk og psykologisk status. Det er usikkert om koordinerende tiltak for kreftpasienter gir økt tilfredshet med bruk av helsetjenester.
• Det oppdages muligens like mange tilbakefall når kreftpasienten følges opp av lege og sykepleier i kommunen som av spesialist.
• Det er ingen entydige resultater som tilsier at koordinerende tiltak for kreftpasienter bedrer symptomer.
• Det er usikkert om koordinerende tiltak fører til at kreftpasienter deltar mer aktivt i i beslutninger om egen behandling.
Dokumentasjonen er av lav til svært lav kvalitet.
Sammendrag
Bakgrunn
I Norge fikk over 30 000 nordmenn kreft i 2012. Prostatakreft er den hyppigst forekommende kreftsykdommen og utgjør 15 % av alle krefttilfeller i Norge. Bryst-, lunge, og tykktarmskreft utgjør i overkant av 8500 krefttilfeller årlig. Det er flere menn enn kvinner som får kreft. Det diagnostiseres dobbelt så mange med kreft nå enn for 50 år siden. Dette skyldes er at vi lever lenger enn tidligere og at kreft er en sykdom assosiert med alder.
Overlevelsen etter kreft har også økt betydelig. I 2012 var det mer enn 224 000 menn og kvinner i Norge som har hatt kreft eller som lever med sin kreftsykdom. Det er ca. 67 000 flere enn i 2001. Det høye antallet som overlever fører til at flere lever med senvirkninger av kreftbehandlingen. Antallet som blir helt eller delvis uføre etter kreftsykdom øker. Kronisk syke kreftpasienter kan øke behovet for sykehus og pleie- og omsorgstjenester.
Målsettingen med en kreftkoordinator er at brukere sikres god kontakt med de forskjellige delene av tjenesteapparatet. Tiltaket skal bidra til økt kontinuitet og gi brukeren mer stabil oppfølging under og etter sykdom. Tilbudet kan sammenlignes med ”case manager”, som er en brukersentrert tjeneste for å bedre koordineringen og kontinuiteten av helse- og omsorgstjenester for pasienter med sammensatte behov.
Til forskjell fra den lovpålagte koordineringen i kommunehelsetjenesten for personer med kroniske sykdommer, fysiske funksjonshemminger, psykisk utviklingshemmede, alvorlige psykiatriske lidelser, rus og demens, skal kreftkoordinatorene gi råd og veiledning spesifikt til kreftpasienter og deres pårørende. Kreftkoordinatoren kan også påpeke svikt og mangler i tilbud eller rutiner, slik at de ansvarlige i kommunen jobber systematisk og planmessig med å sikre god kreftomsorg. En kreftkoordinator skal være ansatt i kommunen og ha relevant utdanning. Av ca. 100 ansatte kreftkoordinatorer i Norge er de fleste sykepleiere med videreutdanning i kreftsykepleie eller palliativ omsorg.
Dette er problemstillingen som ligger til grunn for arbeidet med denne rapporten: Hvilken effekt har koordinerende tiltak for kreftpasienter og pårørende på pasientens livskvalitet, symptomer, oppdage tilbakefall, reinnleggelser, andel som dør hjemme, deltakelse i arbeidslivet, tilfredshet med bruk av helsetjenester, bruk av hjelpemidler og deltakelse i beslutninger om egen behandling?
Metode
Vi utarbeidet en oversikt over publiserte systematiske oversikter etter Kunnskapssenterets metodehåndbok. I mai 2013 søkte vi etter systematiske oversikter i følgende databaser: Cochrane library, PubMED, MEDLINE, EMBASE, CINAHL, SVEMED og PsycINFO. Uavhengig av hverandre gikk to medarbeidere gjennom alle titler og sammendrag og valgte ut relevante publikasjoner. De ble vurdert i fulltekst for inklusjon eller eksklusjon etter forhåndsdefinerte kriterier. Seleksjonskriterier var oversikter som sammenlignet ulike koordinerende tiltak/modeller med ordinær omsorg for kreftpasienter. Vi kvalitetsvurderte relevante oversikter ved bruk av sjekklister, ekstraherte data og graderte kvaliteten på den samlede dokumentasjon ved hjelp av Grading of Recommendations Assessment, Development and Evaluation (GRADE).
To forskere trakk ut data på utfallsmålet livskvalitet på tvers av de inkluderte systematiske oversiktene. Dataene ble sammenstilt og analysert i Rev Man 5.1. For de andre utfallene baserte vi våre funn på analysene som var gjort i de respektive systematiske oversiktene.
Resultat
Søket identifiserte totalt 1 428 referanser. Vi inkluderte seks systematiske oversikter med totalt 49 enkeltstudier fordelt på de enkelte oversiktene. Oversiktene vurderte effekten av ulike koordinerende tiltak/modeller for koordinering for kreftpasienter.
Resultatene viser at koordinerende tiltak i kommunene kan øke livskvaliteten hos kreftpasienter. Det er lav kvalitet på dokumentasjonen. Metaanalyser fra én av de inkluderte systematiske oversiktene viste ingen statistisk forskjell i median effektestimat av koordinerende tiltak (continuity of care), og forbedret funksjon 0,00 (KI -1,69, 2,65) og fysisk status 0,00 (KI -0,5, 0,45). Effekten var uviss med tanke på psykologisk status (median effekt 0,24 KI -3,04, 0,44) og for tilfredshet med bruk av helsetjenester (median effekt 6,7 KI -6,7, 11,5). Det er lav kvalitet på dokumentasjonen.
Dokumentasjonsgrunnlaget for sykepleierledet koordinering og ulike modeller for oppfølging av lege i primærhelsetjenesten har lav kvalitet. Det oppdages muligens like mange tilbakefall når kreftpasienten følges opp av lege og sykepleier i kommunen som av spesialist (14 studier). Det er usikkert om koordinerende tiltak forbedrer symptomer (4 studier). Det er også usikkert om koordinerende tiltak gir bedre pasientdeltakelse i beslutninger og mer effektiv bruk av helsetjenester (2 studier).
Diskusjon
Vårt hovedfunn viser at koordinerende tiltak i kommunene kan øke livskvaliteten hos kreftpasienter, og dette er etter vår mening rimelig (plausibelt).
Pasienter med kreft er en sammensatt populasjon som har behov for koordinering av ulik typer helsetjenester avhengig av krefttype. Vi må ta forbehold om overføringsverdien av våre funn til norske forhold, men ut ifra en geografisk spredning viser studiene forholdsvis like resultater. Det kan også være forskjeller i hvordan koordineringen er organisert i ulike land, hvilke profesjoner som leverer og hvilke systemer som skal ivareta de ulike kreftpasientene. Vi tar forbehold med hensyn til koordineringsoppgaver som løses på et sykehus sammenlignet med de som gis i regi av kommunehelsetjenesten. Som for kreftkoordinatorer i norske kommuner var det i hovedsak sykepleiere som stod for koordineringen i de studiene som vi vurderte.
Konklusjon
Koordinerende tiltak for kreftpasienter i kommunene kan øke livskvaliteten hos kreftpasienter. Effekten på andre sentrale utfallsmål som funksjon og symptomer viser ingen forskjell. Det er usikkert om bruk av koordinerende tiltak for kreftpasienter gir økt pasienttilfredshet og om det påvirker bruk av andre helsetjenester og involvering i beslutninger.