Omtale av Cochrane-oversikt
Usikkerhet om valg av behandlingsmetoder ved proksimal humerusfraktur
Forskningsomtale
|Oppdatert
Det er noe støtte for at tidlig mobilisering av armen kan være nyttig for pasienter med ukomplisert proksimal humerusfraktur. Kirurgisk behandling gjøres i mange tilfeller ved kompliserte frakturer, men det er usikkert om resultatene på lang sikt er bedre enn ved konservativ behandling. Dette antyder resultatene fra en nylig utgitt systematisk oversikt fra Cochrane-samarbeidet.
Hovedbudskap
Hovedfunn
Proksimal humerusfraktur er svært vanlig hos eldre og forekommer ca. tre ganger så hyppig hos kvinner som hos menn. Frakturene er ofte relatert til osteoporose og de fleste oppstår i forbindelse med fall på skulderen. Frakturene kan grovt grupperes i forskjøvet (komplisert) og ikke-forskjøvet (ukomplisert).
Øvre del av humerus kan deles inn i fire hovedkomponenter: Leddhodet, store - og lille overarmsknute og humerusskaftet. Alle disse kan inngå i en fraktur, og frakturene kategoriseres etter antall frakturlinjer (Neer). Hvis en av komponentene er forskjøvet mer enn en cm eller danner en vinkel større enn 45 grader defineres frakturen som forskjøvet. De fleste proksimale humerusfrakturer er ikke-forskjøvet. Frakturene kan også grupperes etter alvorlighetsgrad fra 1-4. Grad 4 er den alvorligste og involverer alle komponenter, hvor tre er forskjøvet. Grad 1 er den minst alvorlige og kan involvere alle komponentene, men ingen er forskjøvet.
Ukompliserte frakturer behandles konservativt, mens kompliserte frakturer behandles enten konservativt eller kirurgisk. Konservativ behandling består av en periode med immobilisering med for eksempel en fatle etterfulgt av øvelser.
Hva sier forskningen?
Den systematiske oversikten oppsummerer funn fra studier som har undersøkt effekten av konservativ og kirurgisk behandling for personer med proksimal humerusfraktur.
Studiene viste at:
- Tidlig mobilisering med fysioterapi fører muligens til noe raskere bedring for pasienter med ikke- forskjøvet fraktur (+ooo)
- Egentreningsprogram med instruksjon kan være tilstrekkelig for å oppnå tilfredsstillende resultat for pasienter med ikke- forskjøvet fraktur (+ooo)
- Det er uklart om kirurgisk behandling fører til bedre resultat for pasienter med forskjøvet fraktur (++oo)
- Pasienter som får kirurgisk behandling har oftere behov supplerende kirurgi enn pasientene som blir behandlet konservativt (++oo)
Vi har vurdert dokumentasjonen fra denne systematiske oversikten til å være av lav og svært lav kvalitet fordi det var uklarhet rundt randomiseringsmetoden og rapportering av frafall, deltakerne var ikke blindet for hvilken intervensjon de fikk, og antall deltakere i flere av de forskjellige sammenlikningene var relativt få.
Mer om den systematiske oversikten
Forskere i Cochrane-samarbeidet gjorde systematiske søk i flere forskningsdatabaser og fant til sammen 23 randomiserte studier som de inkluderte i oversikten. Studiene hadde til sammen 1238 deltakere.
Åtte studier undersøkte konservativ behandling for pasienter med ukomplisert fraktur. Tre av studiene sammenlignet tidlig og sen mobilisering. Tidlig versus sen mobilisering var instruksjon i pendeløvelser og aktive bevegelser etter henholdsvis 3-7 dager eller, etter tre uker. Tre andre studier undersøkte ulike former for opptrening. To av studiene sammenlignet veiledet egentrening og oppfølging (2-3 ganger) med vanlig fysioterapi. Hva som inngikk i vanlig fysioterapi er ikke beskrevet. Den tredje studie sammenliknet veiledet instruksjon og svømmetrening med bare veiledning (øvelser og råd).
Seks studier sammenlignet ulike former for kirurgisk behandling med konservativ behandling for pasienter med forskjøvet fraktur (hovedsakelig grad 3 og 4), og sju studier små studier sammenliknet ulike operasjonsmetoder, men er ikke omtalt her.
Kilde
Handoll HHG, Ollivere BJ, Rollins KE. Interventions for treating proximal humeral fractures in adults. Cochrane Database of Systematic Reviews 2012, Issue 12.
Les hele oversikten i Cochrane Library.