Rapport 2013:4
Atferdsforstyrrelser blant barn og unge i Norge: Beregnet forekomst og bruk av hjelpetiltak
Rapport
|Oppdatert
Barn og unge med atferdsforstyrrelse får ikke nok hjelp. Minst 30 000 unge mellom 4 og 18 år i Norge har en atferdsforstyrrelse, men tallene tyder på at mange ikke får behandling. Dette viser en ny kunnskapsoppsummering fra Folkehelseinstituttet, utført på oppdrag fra Barn, ungdom og familiedirektoratet (Bufdir).
Bestill eller last ned
Sammendrag
Hovedfunn
Basert på en gjennomgang av publisert litteratur viser resultatene at:
- Den beregnede forekomsten av diagnostiserbar atferdsforstyrrelse i Norge var 1,8 % for opposisjonell atferdsforstyrrelse (se faktaboks) og 1,7 % for alvorlig atferdsforstyrrelse, med en total på 3,5 %.
- Sammenlignet med studier fra andre land ligger de beregnede tallene fra Norge og Norden noe lavere – og det er grunn til å tro at dette reflekterer faktiske forskjeller mellom denne regionen og andre vestlige land. Dette kan blant annet ha sammenheng med større grad av sosial likhet i nordiske land.
- Det var en relativt stor kjønnsforskjell med overvekt av gutter for begge lidelsene. Det kan henge sammen med at gutter generelt har mer normbrytende atferd enn jenter.
- Tilgjengelig informasjon antyder at 0,4 % av alle barn mellom 4 og 18 år får ulike hjelpe-tiltak hvert år, men disse tallene er mangelfulle. Det er per dags dato ikke mulig å sammenfatte informasjon som kan gi en pålitelig oversikt over hvor mange i Norge som har fått henvisninger og tiltak rettet mot barn og unge med atferdsforstyrrelser. Det er likevel sannsynlig at mange barn med atferdsforstyrrelser ikke får hjelp for dette.
Få barn får hjelp
– Det er likevel ikke rimelig å anta at samtlige barn som har atferdsforstyrrelser i Norge skal være under behandling innenfor et gitt tidspunkt (f.eks. i løpet av 12 måneder). Mange av disse barna har for eksempel allerede benyttet seg av et behandlingstiltak, mens andre er på vei inn i behandling, og behovet for hjelp vil variere fra person til person. Likevel er det sannsynlig at mange barn med atferdsforstyrrelser ikke får hjelp. Vi trenger en annen type studier for å finne ut hvor mange av de barna som trenger hjelp som faktisk får det – og om hjelpetiltakene er tilpasset den enkelte, sier tidligere divisjonsdirektør Ellinor F. Major ved Folkehelseinstituttet.
Forfatterne av rapporten mener at tallene knyttet til henvisninger og tiltak rettet mot barn og unge med atferdsforstyrrelser i Norge ikke er samordnet i tilstrekkelig grad, fordi de samme barna kan ha fått hjelp flere steder uten at det er mulig å vite hvor stort dette overlappet er. Tallene knyttet til tiltak er derfor mangelfulle, og estimatet på 0,4 % må tas med et forbehold.
Viktig med registerkoblinger
For å kunne komme til en mer eksakt oversikt over hvor mange som faktisk er i behandling eller mottar andre tiltak rettet mot atferdsforstyrrelser i Norge, er det behov for å knytte tiltakene til den enkelte personen gjennom registerkoblinger.
– Det er gjennom registerkoblinger at vi kan avdekke hvorvidt det er en overensstemmelse mellom antallet barn og unge som har behov for hjelp knyttet til atferdsforstyrrelser, og iverksatte tiltak, sier Major.
Bufdir vil forebygge
Bufdir har over lengre tid bygget opp sitt tjenestetilbud til denne gruppen barn og unge, og har hatt ledig kapasitet i sine tiltak for dem som strever med å samhandle med andre barn og voksne.
– Det kan bety at tilbudene som vi vet fungerer godt, ikke blir brukt. Derfor har det vært et behov for å estimere om tjenestetilbudet er godt nok brukt, om behovet er underdekket og om det er barn der ute som trenger hjelp, sier Mari Trommald, direktør i Bufdir.
– Forebyggende arbeid og det å komme tidlig inn kan sikre at både barn, ungdom og foreldre får hjelp, fortsetter Trommald.
Trommald påpeker at det også er viktig at foreldre søker hjelp, slik at man kan bryte uheldige mønstre så tidlig som mulig. Det kan hindre en negativ utvikling hos barn og unge slik at det ikke går utover verken skoleprestasjoner eller den sosiale samhandlingen. Om lag halvparten av de som strever med samhandling med andre, har problemer også som voksne.
– Dette er noe vi kan gjøre noe med. Både helsestasjoner og barnevern har tiltak som foreldre og barn kan benytte seg av. Bufdir har mange effektive tiltak rettet mot barn og unge som vi vet virker, men som kanskje ikke blir godt nok brukt. Tilbudene retter seg mot ulik grad av utfordringer og ulik alder, sier Trommald.
Hun viser til at forskning forteller at det finnes gode foreldrestøttene tiltak og metoder som kan forebygge og behandle alvorlige atferdsvansker på en effektiv måte. Blant annet har Bufdir «Program for foreldreveiledning» basert på ICDP-metoden som har dokumentert god effekt for å bedre relasjoner og dempe konfliktnivå i familien.
Om metoden
Omfanget av atferdsproblemer og atferdsforstyrrelser ble beregnet ved hjelp av allerede publisert litteratur. Forfatterne av rapporten utarbeidet en protokoll for systematisk søk etter allerede publisert forskningslitteratur knyttet til omfanget av atferdsproblemer og atferdsforstyrrelser i Norge og Norden forøvrig, samt et systematisk søk for omfanget av atferdsforstyrrelser i andre land som det er naturlig for Norge og sammenligne seg med (deler av Nord-Europa, USA, Canada, Australia og New Zealand).
Når det gjelder bruk av hjelpetiltak for barn og unge med atferdsforstyrrelser i Norge, hentet forfatterne ut informasjon fra Norsk Pasientregister, samt informasjon om antall tiltak i barnevernet på landsbasis i 2011.
Begrensninger
Studiene som ble inkludert i rapporten hadde stor variasjon i metodisk tilnærming, og slike variasjoner vil også kunne påvirke prevalensene som studiene rapporterer. Prevalenstall kan variere selv om det handler om diagnostiserbare lidelser, litt avhengig av kriteriene og metodikken som er brukt. Hvis man tar med atferdsvansker som ikke tilfredsstiller krav til diagnose, vil forekomsten være mye høyere. Videre er prevalensstudiene som er inkludert i rapporten ikke et fullstendig uttømmende utvalg, men basert på en systematisk tilnærming i valg av søke- og inklusjonskriterier. På grunn av disse to hensynene bør man tolke de estimerte prevalensene med forsiktighet.
Likefullt representerer de inkluderte studiene de mest pålitelige tallene som er tilgjengelig, og rapporten sammenstiller studier som på ulike måter tilnærmer seg diagnosekriteriene for atferdsforstyrrelser, og derfor også estimerte prevalenser som vi kan stole på med rimelig sikkerhet
– Rapporten er viktig fordi den er en så grundig gjennomgang av foreliggende studier og dermed har de mest solide resultatene som det kanskje er mulig å få på bakgrunn av en litteraturgjennomgang. I tillegg viser rapporten hva som må til for å få mer kunnskap om hvor godt behandlingstilbudet treffer behandlingsbehovet, konkluderer Ellinor F. Major.
Om rapporten
Bufdir har bygd ut sitt tilbud på noen områder til barn og unge med adferdsforstyrrelser, samtidig som noen typer tiltak har hatt ledig kapasitet. På bakgrunn av dette, ba Bufdir Folkehelseinstituttet (FHI) om å oppsummere hva man i dag vet om forekomst av ulike typer atferdsforstyrrelser og omfanget av behandling. Resultatet av denne oppsummeringen foreligger nå som rapport.
