Rapport fra Hemovigilansgruppen
Overvåking av blod i Norge 2010. TROLL. Blodgiverkomplikasjoner. Delrapport 4
Rapport
|Oppdatert
Denne delrapporten handler om bivirkninger ved blodgivning. Bakgrunn og metode og anbefalinger er nærmere beskrevet i egne rapporter.
Hovedbudskap
Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten driver det lovpålagte hemovigilanssystemet iht. blodforskriften på vegne av Helsedirektoratet. En av oppgavene knyttet til dette er å lage en årlig nasjonal rapport. Denne rapporten er tenkt som et dokumentasjonsgrunnlag for det kontinuerlige forbedringsarbeidet i transfusjonstjenesten. Rapporten for 2010 er delt opp i flere delrapporter. Denne delrapporten handler om bivirkninger ved blodgivning. Bakgrunn og metode og anbefalinger er nærmere beskrevet i egne rapporter.
Det kom inn 181 meldinger om alvorlige blodgiverkomplikasjoner i 2010, tilsvarende 82 komplikasjoner per 100 000 blodgivninger. Av de meldte komplikasjoner var 126 systemiske og 55 lokale knyttet til venepunksjonen. I ni tilfeller ble komplikasjonen definert som alvorlig i henhold til definisjoner i blodforskriften (4 per 100 000 blodgivninger). Ut fra hemovigilanssystemets definisjoner var 38 hendelser definert som alvorlige (17 per 100 000 blodgivninger).
De aller fleste bivirkninger hos blodgivere er lette reaksjoner som ikke krever legebehandling. Blant de systemiske reaksjoner ble det meldt om 90 tilfeller av synkope (41 per 100 000 blodgivninger) og 32 tilfeller av alvorlig vasovagal reaksjon uten synkope (15 per 100 000 blodgivninger). I fire tilfeller førte synkopen til traume. I tillegg ble det meldt om fire andre systemiske reksjoner; ett tilfelle av langvarig hodepine etter tapping, ett tilfelle av langvarig slapphet, en citratreaksjon og en allergisk reaksjon ved tapping. Vi finner fortsatt at en vesentlig andel av besvimelsene skjer etter at giveren har forlatt blodbanken.
Det ble meldt om 17 tilfeller av nerveirritasjon, tilsvarende 8 per 100 000 blodgivninger. I sju tilfeller førte nerveirritasjonen til langtidsmorbiditet over ei uke. I to tilfeller ble blodgiveren henvist til nevrolog og giveren avregistrert. I tillegg ble det meldt om 18 tilfeller av hematom, med eller uten smerter.
Det ble meldt 22 tilfeller (19 lokale og tre systemiske bivirkninger) hvor komplikasjonen førte til langtidsmorbiditet, dvs. at skadene eller symptomene varte i over ei uke. Blant de lokale bivirkninger var seks tilfeller hvor blodgivere fikk hematom, sju tilfeller av nerveirritasjon, fem tilfeller med langvarige smerter i armen og ett tilfelle med lokal infeksjon ved innstikkstedet. De tre langvarige systemiske reaksjonene var ett tilfelle av påfallende slapphet, ett tilfelle av hodepine og ett tilfelle av svimmelhet.
Kvinner ser ut til å ha omkring dobbelt så stor risiko for komplikasjoner ved blodgivning som menn, både hva det gjelder systemiske og lokale komplikasjoner. Alvorlige komplikasjoner ser ut til å være hyppigere blant yngre givere. Førstegangsgivere har tre ganger så høy risiko for å få komplikasjoner som fleregangsgivere, noe som først og fremst skyldes overhyppighet av vasovagale reaksjoner.
Kun ett tilfelle som førte til sykemelding ble meldt i 2010. Årsaken var langvarig svimmelhet hos giveren. I fem tilfeller (2,2 per 100 000 blodgivninger) hadde blodgiveren behov for henvisning til en annen lege enn ”blodbanklegen”.
Det ble meldt om fem sykehusinnleggelser og tolv tilfeller av kortvarig observasjon i akuttmottak. Sykehusoppholdet varte fra noen timer til et døgn. Årsaken til innleggelsen var i de fleste tilfeller alvorlig vasovagal reaksjon med eller uten synkope. I ett tilfelle er det meldt at en blodgiver fikk hjertestans med behov for hjertekompresjon.
Rapporten inneholder kasuistikker som forhåpentligvis er lærerike. For diskusjon, konklusjoner og anbefalinger henvises til øvrige delrapporter.