Utredningsprosjekt 2011: Fra EPJ-data til tannhelseregister?
Rapport
|Oppdatert
FHI-rapporten 2009:5 "Tannhelsestatus i Norge – en oppsummering av eksisterende kunnskap" peker på store mangler i vår kunnskap om befolkningens tannhelse og bruk av tannhelsetjenester. På bakgrunn av dette har FHI på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet utredet mulighetene for sentral registrering av eksisterende tannhelsedata fra elektroniske pasientjournalsystemer (EPJ).
Last ned
Sammendrag
Formålet med utredningsarbeidet har vært å vurdere om opplysningene slik de forekommer i tannlegers elektroniske pasientjournaler (EPJ) per i dag kan være egnet som datakilde for et nasjonalt tannhelseregister.
I løpet av prosjektperioden ble det gjennomført en pilotundersøkelse der data fra et utvalg tannleger ble samlet inn og analysert. Rapporten redegjør for funnene fra denne pilotundersøkelsen. I tillegg redegjøres det for juridiske aspekter og tekniske løsninger i et eventuelt fremtidig tannhelseregister basert på opplysninger fra EPJ.
Man kan ikke forvente å hente statistikk om tannhelsestatus fra EPJ. Tannlegene plikter kun å registrere behandlinger de utfører selv, noe som kan gjøre at journalen ikke reflekterer pasientens fullstendige tannstatus.
De undersøkte journalsystemene er i stor grad preget av fleksibilitet og brukervennlighet, og diagnoser, undersøkelser og behandlinger registreres ved hjelp av hurtigknapper.
Hurtigknapper representerer i utgangspunktet den systematisering og strukturering av opplysninger som er nødvendig for utarbeiding av statistikk, men har noen egenskaper som skaper problemer for dette i praksis:
- Noen hurtigknapper representerer diagnose- eller behandlingskategorier som er så grove at de har begrenset verdi i statistikk, eller som er helt uspesifikke.
- Ikke alle hurtigknappene er gjensidig utelukkende.
Under hurtigknappnivået ligger menyer med forhåndsdefinerte tekster som tillater en mer nøyaktig registrering av behandlingen/diagnosen. Spesifiserte behandlinger følger lokale kodeverk, nemlig klinikkenes produktnumre. Ulempen med produktnumrene som kodeverk er at de kan variere fra klinikk til klinikk. Disse opplysningene inngikk derfor ikke i vår pilotundersøkelse.
Hurtigknappsystemet er langt på vei sammenlignbart mellom klinikker, og pilotundersøkelsen hadde derfor fokus på dette som et mulig grunnlag for statistikk. Resultatene viste imidlertid at kun en firedel til halvparten av tannlegene, avhengig av hvor strengt man satte kriteriet, hadde registrert behandlinger og undersøkelser (ved hjelp av hurtigknapper) på en slik måte at opplysningene kunne brukes som grunnlag for statistikk. Forståelige opplysninger om diagnose eller diagnosekategori var mangelfulle hos så godt som alle analyserte klinikker og behandlingskategorier.
Samlet sett er dataene som registreres i tannlegenes EPJ per i dag derfor ikke egnet som grunnlag for et nasjonalt tannhelseregister. Spesielt problematisk er sammenlignbarheten, ettersom registreringspraksis ikke er standardisert.