30 dagers overlevelse etter innleggelse i norske sykehus – interimanalyse fra forskningsprosjektet
Rapport
|Oppdatert
Foreløpige resultater for overlevelsestall 30 dager etter sykehusinnleggelse for diagnosegruppene hjerteinfarkt, hjerneslag, hoftebrudd, samt for innleggelse uansett årsak (totaloverlevelse).
Hovedbudskap
Det er ulik overlevelse etter innleggelse ved forskjellige sykehus etter at vi har tatt hensyn til pasientsammensetning og overflytninger. Forskjellene mellom laveste og høyeste overlevelsessannsynlighet er betydelige. Den relative forskjellen i dødelighet er spesielt stor for hoftebrudd. For de fleste sykehusene er imidlertid forskjellene såpass beskjedne at det er usikkert om de er reelle. Det er verd å merke seg at de minste sykehusene rent tilfeldig lett kan havne høyt opp eller langt nede på listen.
Sammendrag
Bakgrunn
Å forhindre dødsfall på grunn av sykdom eller skade er en av de mest grunnleggende målsetningene for helsetjenesten. Noen ganger er dette ikke mulig. Men ved alltid å yte best mulig behandling og pleie, øker pasientenes sjanser for å overleve. Kvalitetsindikatorer som kan bidra til å sette søkelyset på dødsfall som kanskje kan unngås, er derfor hyppig brukt internasjonalt. I Norge er det foreslått å offentliggjøre indikatorer for overlevelse en viss tid etter innleggelse i sykehus, enten knyttet til bestemte tilstander eller diagnoser, eller som overlevelsestall uansett årsaken til innleggelsen.
Et pågående forskningsprosjekt i Kunnskapssenteret har som formål å utvikle gode metoder for beregning av denne typen overlevelsesindikatorer, herunder å studere hvilke feilkilder som kan oppstå når vi bruker data fra sykehusenes administrative databaser som grunnlag. Her fremvises foreløpige resultater fra dette prosjektet, presentert som overlevelsestall 30 dager etter sykehusinnleggelse for diagnosegruppene hjerteinfarkt, hjerneslag, hoftebrudd, samt for innleggelse uansett årsak (totaloverlevelse).
Metode
Det er beregnet foreløpige overlevelsestall for sykehusene, justert for pasientsammensetning og overflytting mellom sykehus. Det er innhentet pasientadministrative data fra totalt 20 helseforetak (inkluderer alle somatiske sykehus) og 4 private sykehus. Postoppholdene er aggregert opp til et pasientforløp som kan foregå på flere sykehus, altså en kjede av postopphold for en pasient. I analysen beregnes sannsynligheten for å overleve 30 dager etter innleggelse for året 2009 (i eller utenfor sykehus). For hjerteinfarkt, hjerneslag og hoftebrudd benyttes innleggelser fra 2005-2009 i beregningene, for totaloverlevelse innleggelser for 2009, i tillegg til med 3 års pasienthistorie for risikojustering. Det er benyttet en robust statistisk metode for å definere de sykehusene som har en signifikant høyere eller lavere overlevelse i forhold til resten av sykehusene.
Resultater
For hjerteinfarkt har 6 sykehus signifikant høyere overlevelse enn de andre sykehusene. Ett sykehus har signifikant lavere overlevelse. For hjerneslag har ingen sykehus signifikant høyere overlevelse enn de andre sykehusene, mens 5 sykehus har signifikant lavere. Heller ikke for hoftebrudd har noen sykehus signifikant høyere overlevelse, mens 2 sykehus ligger signifikant lavere. Når det gjelder totaloverlevelse, har i alt 7 sykehus signifikant høyere overlevelse enn de andre sykehusene; mens 5 sykehus har signifikant lavere overlevelse.
Et interessant funn er at mens dødeligheten for hjerteinfarkt og hjerneslag har gått ned i perioden fra 2005-2009, er det skjedd en økning i dødelighet for hoftebrudd, om enn relativt liten. Nedgangen for hjerteinfarkt er på nesten 4 prosentenheter, noe som må sies å være betydelig. For hjerneslag er det indikasjoner på en beskjeden, ikke-signifikant nedgang på 0,3 prosentenheter pr år. Økningen i dødelighet for hoftebrudd er 1,5 prosentenheter og er signifikant.
Konklusjon
De enkelte overlevelsessannsynlighetene er beheftet med usikkerhet, og må tolkes med forsiktighet. Rekkefølgen av sykehus er spesielt usikker. Foruten den rent statistiske usikkerheten, er de største usikkerhetsmomentene diagnose- og kodepraksis, samt forskjeller i pasientsammensetning. Arbeidet med validering av diagnose- og kodepraksis pågår. Overlevelsesindikatorene som presenteres her, egner seg derfor ikke for rangering av sykehusene, men vil egne seg som screeningverktøy for interne kvalitetsvurderinger i sykehus.
Det finnes ingen ”gullstandard” for hvilke indikatorer som best skiller mellom de gode og de dårlige sykehusene, og det er heller ingen enkeltindikator som gir uttrykk for den generelle kvaliteten i komplekse organisasjoner som sykehus. Derfor bør eventuelle slutninger om kvalitetsforskjeller ikke bare baseres på slik overlevelsesstatistikk, men bekreftes gjennom andre typer utredninger eller undersøkelser.