Kunnskapshull om mikro- og nanoplast og effekt på helse

Forskere og myndigheter er enige om at det er store kunnskapshull om mikro- og nanoplast og kjemikalier i plast, særlig når det kommer til human helse.

– For å kunne gjøre gode helserisikovurderinger rundt mikro- og nanoplast trenger vi både bedre data om hvor mye mennesker utsettes for, og bedre kunnskap om mulige helseeffekter. I dag mangler vi begge deler, sier Hubert Dirven, forsker i avdeling for kjemikalietoksikologi ved Folkehelseinstituttet.

– Robust kunnskap er viktig for at vi skal kunne utvikle gode tiltak og reguleringer, slik at vi sikrer beskyttelse av både helse og miljø, sier Anne-Marie Vikla, avdelingsdirektør i avfall-, kjemikalie- og tilsynsavdelingen i Miljødirektoratet.

Fagmiljøet i Norge har oppsummert kunnskapen på feltet

Rapporten Micro- and Nanoplastics from a Human Health Perspective oppsummerer et nasjonalt seminar arrangert av FHI og Miljødirektoratet i januar 2026.

Seminaret samlet forskere for å gi helse- og miljømyndigheter en oversikt over den siste kunnskapsstatusen på feltet. I tillegg til å oppsummere kunnskapen, var målet å identifisere kunnskapshull og vurdere hvilke områder som bør prioriteres videre.

Det er bred enighet om at det er behov for mer forskning, bedre målemetoder og tettere samarbeid mellom alle aktører. Et av forslagene under seminaret var å etablere et nasjonalt forskningssenter.

Hvorfor har vi ikke bedre kunnskap om mikro- og nanoplast?

For å kunne evaluere helseeffekten av mikroplast, er det nødvendig å vite hvor mye mikro- og nanoplast mennesker faktisk får i seg. Å måle mengden av mikro- og nanoplast i blod eller organer fra mennesker er teknisk utfordrende. Særlig partikler under 1 mikrometer er vanskelige å analysere, men er mest relevant fordi de potensielt lettere kan tas opp i kroppen.

Forskning på mikro- og nanoplast krever spesialutstyr, nøkkelkompetanse og tilpassede laboratorier. Det er høy risiko for forurensing med plastmaterialer fra utstyr og klær brukt under innsamling og opparbeiding av de biologiske prøvene. Strenge kvalitetsprosedyrer er nødvendige for å minimere og håndtere forurensing. Ikke alle laboratorier som jobber med analyse av mikro- og nanoplast har etablert disse prosedyrene. 

– Dette gjør det krevende å sammenligne studier og å fastsette trygge nivåer. Dagens metoder kan både overvurdere og undervurdere mengden plast i biologisk materiale, og forbedring av disse metodene er høyt prioritert, sier Dorte Herzke, forsker i avdeling for mattrygghet ved FHI.

Dette vet vi i dag

Mennesker eksponeres kontinuerlig. Rapporten oppsummerer innlegg fra seminaret som viser at mikro- og nanoplast og plastkjemikalier finnes i luft, vann, jord, mat og hverdagsprodukter. Nanoplast, partikler av plast som er usynlige for det blotte øyet, finnes i menneskekroppen, men det er fortsatt usikkert hvor mye som finnes der.

Laboratoriestudier viser at mikro- og nanoplast kan påvirke celler, men det er fortsatt uklart om dagens eksponering gir helseskade hos mennesker.

Foredragsholderne identifiserte landbruk som en av nøkkelkildene til mikro- og nanoplast i matsystemer. Fordi Norge importerer store mengder mat, må mikroplastsituasjonen også vurderes i et internasjonalt perspektiv og ikke bare på nasjonalt nivå. I urbane miljøer er det slitasje fra bildekk som bidrar med mest mikroplast.

Plast er også en kilde til mange kjemikalier. Resultater fra en kunnskapsoppsummering av helse- og miljøfarlige stoffer i plast ("PlastChem"-rapporten), presentert under seminaret, viste at over 16 000 kjemikalier har tilknytning til plast og plastproduksjon. Informasjon om helsefare mangler for rundt 10 000 av disse. I tillegg mangler det generelt informasjon om hvilke kjemikalier ulike plastprodukter inneholder, for eksempel klær og forbrukerprodukter.

Forskningsfunn fra den Den norske mor, far og barn-undersøkelsen (MoBa) viser at plastkjemikalier som ftalater, bisfenoler og PFAS finnes i kroppen hos barn, unge og voksne. Flere MoBa-baserte studier har også funnet sammenhenger mellom eksponering i fosterlivet og hjerneutvikling hos barn, inkludert symptomer og diagnoser relatert til ADHD og autisme, samt kognitive funksjoner.

– Barn under utvikling er spesielt sårbare for miljøpåvirkninger. Vi vet fortsatt for lite om hvordan plastkjemikalier, mikroplast og nanoplast kan påvirke helse og utvikling, og dette bør være et prioritert område for videre forskning, sier Gro Dehli Andersen, seniorforsker ved FHI og leder for MoBa-PlastChem-studien.

Behov for bedre målemetoder og nasjonal koordinering

FHI har flere forskningsprosjekter om mikroplast og kjemikalier fra plast. Men forskerne mener det er behov for nasjonal koordinering og mer langsiktig kunnskapsbygging på dette feltet.

Rapporten løfter også fram behovet for samarbeid mellom myndigheter, forskningsmiljøer, kommuner og næringsliv. Et av forslagene har vært et nasjonalt forskningssenter.

– Dette er et ungt og viktig forskningsfelt, som trenger koordinering. Hvis vi står mer samlet, kan vi få til bedre biomonitorering, bedre analysemetoder og skaffe oss et sterkere kunnskapsgrunnlag for regulering, sier Dirven.