Peker på kunnskapshull om forebygging av selvmord
Forskningsfunn
|Publisert
Om lag 650 mennesker tar livet sitt hvert år i Norge. Vi vet fremdeles for lite om hva som kan få ned dette tallet, viser ny FHI-rapport.
I forbindelse med Regjeringens handlingsplan for forebygging av selvmord 2020-2025 har Folkehelseinstituttet (FHI) ledet en omfattende gjennomgang av den eksisterende forskningen på feltet. Resultatet av arbeidet er publisert i rapporten «En kartlegging av publisert forskning og kunnskapsmangler på selvmordsfeltet i Norge».
Selvmord er et vedvarende folkehelseproblem. Om lag 650 mennesker tar livet sitt i Norge hvert år, nesten tre av fire av dem er menn. Antall selvmord per 100 000 innbyggere har gått noe ned siden 1990, men ligger fortsatt høyere enn på 1950- og 60-tallet.
Mer kunnskap vil kunne ha stor nytte for å forebygge selvmord, konkluderer rapporten.
– Rapporten viser at det fremdeles er store kunnskapshull om selvmord i Norge, om hvem som er utsatt og hvorfor, sier Kim Stene-Larsen.
Trenger tiltak rettet mot hele befolkningen
Rapporten peker på noen tema der det er store mangler og hvor det trengs mer forskning i årene som kommer. Ett av disse er at vi vet for lite om effekten av en del selvmordsforebyggende tiltak. Det gjelder både tiltak rettet mot hele befolkningen, og mot ulike grupper med spesielt høy risiko i helsevesenet.
– For å lykkes med å redusere antall selvmord i Norge er det behov for å satse på de befolkningsrettede tiltakene vi ser har vist effekt fra studier i andre land. Norge trenger også befolkningsrettede tiltak for å forebygge selvmord i hele befolkningen, ikke bare tiltak rettet mot enkeltpersoner og høyrisikogrupper. Det bør være en viktig satsing i det selvmordsforebyggende arbeidet framover. Det mangler også kunnskap om hvilke faktorer som har betydning for selvmord og selvskading i et livsløpsperspektiv, og hvordan man kan jobbe forebyggende i ulike aldersgrupper, sier Stene-Larsen.
Rapporten er blitt til i samarbeid med en rekke fagmiljøer som forsker på selvmord i Norge. Fagmiljøene har blant annet har vært med på å vurdere de viktigste kunnskapsmanglene.
Et annet av kunnskapshullene som rapporten peker på, er risikofaktorer og effektive tiltak for spesifikke grupper. Det gjelder blant annet menn, eldre, seksuelle minoriteter (LHBT+), innsatte i fengsel, flyktninger/asylsøkere og militære veteraner.
– Vi vet for eksempel fremdeles for lite om årsakene til at flere menn enn kvinner tar livet sitt, hva som gjør at menn ikke oppsøker helsehjelp når de står i en livskrise, eller hva vi kan gjøre for å endre dette mønsteret, sier Stene-Larsen.
Faktorer i samfunnet kan påvirke
Rapporten trekker også frem at vi vet for lite om hva endringer i de ytre rammene for livene våre betyr for selvmordsrisikoen i befolkningen. Det handler blant annet om endringer i samfunnet, som økonomiske nedgangstider og endringer i familiemønstre over tid. Det gjelder også teknologiske endringer som økt bruk av internett og sosiale medier, særlig hos yngre.
– Helsetjenestene har gått gjennom store organisatoriske endringer. Det kan virke inn på risikoen for selvmord, som færre døgnbehandlingsplasser og flytting av en større del av behandlingen og oppfølgingen av psykiske lidelser til kommunene, påpeker Stene-Larsen.
Utjevning av sosial ulikhet er et viktig mål for folkehelsepolitikken. Når det gjelder selvmord, mangler det kunnskap om hvordan sosial ulikhet spiller inn for selvmordsrisikoen i befolkningen.
– Det gjelder faktorer som utdanningsnivå, arbeidsdeltagelse, fattigdom og høy gjeldsbyrde. Flere av disse faktorene har vi i dag gode muligheter til å studere takket være de omfattende registrene som dekker hele befolkningen i Norge, og flere studier på dette er allerede i gang. For eksempel har vi et doktorgradsprosjekt der vi blant annet ser på betydningen av utdanning, arbeid og inntekt for helsetjenestebruk forut for selvmord, og vi har et prosjekt under utarbeidelse der vi skal se på betydningen av uhåndterlig gjeld på selvmord, sier Stene-Larsen.
