En kartlegging av publisert forskning og kunnskapsmangler på selvmordsfeltet i Norge
Rapport
|Publisert
Kartlegging av eksisterende, publisert forskning på selvmord, herunder hvilke temaer og grupper i befolkningen det er lite forsket på. Arbeidet er gjort i samarbeid med NSSF, de regionale helseforetakene og andre fagmiljøer.
Last ned
Sammendrag
Bakgrunn
Som ledd i Regjeringens handlingsplan for forebygging av selvmord 2020-2025, fikk FHI i oppdrag over tildelingsbrevet å kartlegge eksisterende, publisert forskning på selvmord, herunder hvilke temaer og grupper i befolkningen det er lite forsket på. Arbeidet skulle gjøres i samarbeid med NSSF, de regionale helseforetakene og andre fagmiljøer. FHI ble bedt om å koordinere arbeidet.
Metode
Publikasjonslister over arbeider gjort på tema i løpet av de siste 10 årene (frem til og med våren 2022) ble innhentet fra aktuelle fagmiljø i Norge (n=27). De innrapporterte arbeidene ble gjennomgått og vurdert ut fra forhåndsdefinerte inklusjons- og eksklusjonskriterier. Arbeidene som falt inn under inklusjonskriteriene ble gruppert etter tema. Basert på denne oversikten ble det gjort en vurdering av kunnskapsstatus og kunnskapsmangler på det spesifikke området.
Resultater
Det ble innrapportert 578 arbeider publisert i løpet av de siste 10 årene fra de 27 fagmiljøene. Av disse arbeidene ble 369 ekskludert fordi de falt utenfor inklusjonskriteriene for oppdraget. 209 artikler ble inkludert i det videre arbeidet. Disse dekker følgende tema innen selvmordsfeltet: menn (9 studier som ser spesifikt på menn og 33 studier som viser stratifiserte resultater for menn); barn og unge (18 studier ser spesifikt på barn og unge, og 42 studier har barn og unge med som studiepopulasjon); eldre (2 studier); etterlatte (9 studier); samisk befolkning (8 studier); seksuelle minoriteter (0 studier); flyktninger og innvandrere (6 studier); innsatte i fengsel (2 studier); veteraner (2 studier); rus (16 studier); psykologiske traumer, vold, mobbing og overgrep (6 studier); psykiske lidelser (26 studier); fysisk sykdom (2 studier); covid-19 (5 studier); genetikk (9 studier); demografi, økonomi, relasjonelle/sosiale forhold (11 studier); medier og sosiale media (2 studier); statistikk og datavalidering (8 studier); forebygging (18 studier); psykiske helsetjenester: kvalitet og bruk (28 studier); behandlingsmetoder (10 studier); selvmordsmetode (6 studier); psykologiske- og relasjonelle prosesser (4 studier); retningslinjer/handlingsplan (2 studier) og beskyttelsesfaktorer (0 studier).
En oppsummering av alle temaene der vi grupperte de inkluderte forskningsstudiene (n=209) etter utfall, type utvalg, studiedesign og populasjon, viste at 38 av artiklene hadde selvskading som utfall, 103 hadde selvmordsatferd (inkludert selvmordsforsøk og selvmordstanker) som utfall, og 77 artikler hadde selvmord som utfall. Videre var 104 av artiklene basert på klinisk/pasientbaserte utvalg, mens 105 baserte seg på ikke-kliniske befolkningsbaserte utvalg. Når det gjelder studiedesign var 39 av artiklene basert på kvalitative metoder, 38 var registerbaserte, 46 var kvantitative befolkningsrepresentative studier og 86 var kvantitative studier basert på pasientutvalg. Videre hadde 42 artikler inkludert barn og unge (0-21 år) som studiepopulasjon, 99 inkluderte voksne og eldre (>21 år) og 68 artikler inkluderte alle aldersgrupper.
Konklusjon
I gjennomgangen identifiserte vi en lang rekke kunnskapsmangler innen samtlige temaer som ble undersøkt. Det er derfor behov for å få mer kunnskap gjennom forskning av god kvalitet innen alle disse områdene, både på folkehelseområdet og på de kliniske områdene, i årene som kommer. I denne konklusjonen peker vi på noen overordnede temaer der vi mener det er særlig behov for mer forskning, eller hvor økt forskningsfokus vil kunne gi betydelig nytte med tanke på det selvmordsforebyggende arbeidet:
1. Det er behov for ytterligere kunnskap om selvmord hos menn. Både når det gjelder risikofaktorer, individuelle og strukturelle barrierer for hjelpsøking, og effektive intervensjoner rettet mot menn i så vel kliniske populasjoner som i den generelle befolkningen. Spesifikk kunnskap om menn som etterlatte ved selvmord og deres behov mangler i betydelig grad.
2. Vi trenger mer kunnskap om årsaks- og risikofaktorer for selvmord og selvskading i et livsløpsperspektiv, og hvordan man kan jobbe forbyggende i ulike aldersgrupper. For eksempel er det stor mangel på forskningsstudier på selvmord blant eldre i sammenheng med både risikofaktorer og kunnskap om forebyggende tiltak.
3. Det er behov for mer kunnskap om grupper av barn og ungdom som har særlig økt risiko for selvskading og selvmordsadferd, som for eksempel barn og ungdom i barnevernet. Vi trenger økt kunnskap om hvordan best intervenere i denne type risikogrupper.
4. Det er behov for ytterligere kunnskap om sammenhengen mellom internettbruk, sosiale medier, og selvmord, selvmordsadferd, og selvskading, særlig hos unge mennesker. Vi trenger mer kunnskap om hvordan smitte-effekt i sosiale medier kan øke forekomst av selvmordsadferd og selvskade blant unge.
5. Det er behov for mer kunnskap om sosial ulikhet i befolkningens selvmordsrisiko, som økt økonomisk ulikhet, fattigdom og høy gjeldsbyrde.
6. Det er behov for ytterligere kunnskap om betydningen av større samfunnsmessige endringer på befolkningens selvmordsrisiko, både de uventede endringene som pandemier og økonomiske nedgangstider/krakk, og de mer langvarige, som endrede familiemønstre (økt antall aleneboende, samlivsbrudd), og endret bruk i tekniske nyvinninger som bruk av smarttelefon, sosiale medier, og internettbruk.
7. Det mangler kunnskap om endringer i organiseringen av spesialisthelsetjenesten i psykisk helse og rusbehandling (som færre døgnbehandlingsplasser og økt vektlegging av behandling og oppfølging av personer med psykiske lidelser i kommunale tjenester).
8. For enkelte undergrupper av befolkningen finnes det svært få eller ingen studier. Dette gjelder for seksuelle minoriteter (LHBT+), innsatte i fengsel, flyktninger/asylsøkere og militære veteraner.
9. Det finnes lite kunnskap om befolkningsrettede selvmordsforebyggende tiltak i en norsk kontekst. Det mangler også kunnskap om mekanismene for å forstå hvordan forebyggende tiltak virker. Det er behov for flere studier som undersøker effekten og mekanismene for folkehelsetiltak rettet mot befolkningen som helhet eller mot undergrupper av befolkningen som for eksempel menn, eller ungdom/unge voksne (for eks. skoleintervensjoner, trygg internettbruk).
10. Høy risiko for selvmord og annen selvmordsatferd i ulike pasientgrupper er godt dokumentert i Norge og internasjonalt. Det er likevel mangel på studier av effekten- og kostnadseffektiviteten av intervensjoner på ulike pasientgrupper, og av studier som kan belyse virkningsmekanismene for intervensjoner og for hvilke grupper disse intervensjonene virker best. Det er også behov for ytterligere utvikling av forebyggende intervensjoner rettet mot ulike pasientgrupper.
