Usikkerhet om effekten av digital hjemmeoppfølging
Forskningsfunn
|Publisert
Digital hjemmeoppfølging påvirker i liten grad sykehusinnleggelser, liggedøgn på sykehus eller besøk på poliklinikk og akuttmottak. Det er heller ikke noe som tyder på at timeforbruk på helsetjenester i hjemmet reduseres. Det viser en systematisk oversikt fra FHI.
Forklaring:
Digital hjemmeoppfølging er her definert som forhåndsavtalte helserelaterte målinger som gjøres av personen selv og som overføres til helsetjenesten ved hjelp av digitalt utstyr (f.eks. applikasjoner, nettbrett og telefon).
Forskerne inkluderte tre studier fordelt på fem publikasjoner som var publisert i årene 2017 til 2022. Alle studiene var randomiserte studier fra Norge og Danmark. Studiene hadde til sammen 1841 deltakere og utvalget varierte fra 78 til 1225 deltakere. Deltakerne var personer med blant annet kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS), diabetes, hjertesvikt, kreft og psykisk sykdom.
– Formålet med denne systematiske oversikten var å undersøke effekter av digital hjemmeoppfølging for voksne med ikke-smittsomme kroniske sykdommer mht. ressursbruk i primær- og spesialisthelsetjenesten, forteller prosjektleder Christine Hillestad Hestevik ved FHI.
Digital hjemmeoppfølging er en form for velferdsteknologi, og er ansett som et viktig element i utviklingen av helse- og omsorgssektoren.
Liten forskjell, neppe redusert timebruk og usikkerhet
– Vi fant at digital hjemmeoppfølging trolig gir liten eller ingen forskjell i sykehusinnleggelser, liggedøgn på sykehus, besøk på poliklinikk og akuttmottak og bruk av fastlege sammenlignet med vanlig praksis etter 12 måneder, sier Hestevik, og fortsetter:
– Det ser heller ikke ut til at digital hjemmeoppfølging reduserer timeforbruket på helsetjenester i hjemmet etter 12 måneder sammenlignet med vanlig praksis.
I tillegg er et siste hovedfunn at effekten av digital hjemmeoppfølging på bruk av fastlege er svært usikker sammenlignet med oppfølging med papirbaserte dagbok-kort etter 12 måneder.
Årsaker til funnene
I rapporten diskuteres mulige årsaker til disse funnene. En årsak kan være at målgruppen for digital hjemmeoppfølging ofte er eldre personer med kroniske sykdommer som med tiden vil få et økt hjelpebehov uavhengig av om de har digital hjemmeoppfølging eller ikke. Videre er kan det ta lang tid før effekten av for eksempel sykehusinnleggelser blir synlige og en oppfølgingstid på 12 måneder som er blitt satt i de inkluderte studiene, kan ha vært for kort.
– Det kan også være vanskelig å redusere tjenester som en bruker allerede har fått innvilget, digital hjemmeoppfølging kan derfor bli et supplement heller enn en reduksjon eller erstatning av vanlig oppfølging.
Mangelfullt kunnskapsgrunnlag
Hestevik understreker til slutt at resultatene kun baserer baserer seg på enkeltstudier, og at kunnskapsgrunnlaget er for mangelfullt til å kunne si sikkert om digital hjemmeoppfølging har noen effekt på ressursbruk i primær- og spesialisthelsetjenesten etter 12 måneder sammenlignet med vanlig praksis.
