Ny og bedre metode for prøvetaking ved mistanke om prostatakreft
Forskningsfunn
|Publisert
Vevsprøver tatt i prostata via området mellom endetarmen og urinrøret kan trolig redusere risikoen for alvorlige infeksjoner sammenlignet med vevsprøver tatt via endetarmen. Dette kommer fram i en metodevurdering fra FHI, som har analysert og oppsummert internasjonal forskning på de to metodene.
Prostatakreft er den vanligste kreftformen blant menn i Norge. Hvert år utredes anslagsvis 10 000 menn for mistanke om prostatakreft, og ved slik mistanke blir det tatt en vevsprøve (biopsi) av denne kjertelen. Tradisjonelt har prostatabiopsier blitt tatt via endetarmen (transrektal biopsi), og for å forebygge infeksjoner blir det gitt antibiotika rutinemessig.
Infeksjoner og bakterier som er motstandsdyktige mot antibiotika (antibiotikaresistens) er et økende problem internasjonalt. Ved heller å ta biopsiene via området mellom endetarmen og urinrøret (transperineal biopsi) kan man unngå bakteriefloraen i endetarmen og dermed redusere faren for infeksjoner.
Metodevurderingen: Transperineal sammenliknet med transrektal biopsitakning ved mistanke om prostatakreft: en fullstendig metodevurdering
Forklaring:
Transperineal prostatabiopsi: vevsprøven tas via perineum (området mellom endetarm og urinrør).
Transrektal prostatabiopsi: vevsprøven tas via endetarmen (rektum).
Metoden skal innføres
FHI bidro til beslutningsgrunnlaget gjennom en metodevurdering der effekt, sikkerhet og helseøkonomiske konsekvenser av de to metodene ble sammenliknet. I sammenlikningen inngår seks kontrollerte studier, hvorav fire var randomiserte, samt to store registerstudier fra England og Storbritannia med opptil en halv million deltakere.
– Resultatene fra studiene viser at uønskede hendelser kan forekomme ved begge prosedyrene, men risikoen for blodforgiftning og infeksjoner generelt er trolig lavere ved transperineal biopsi, forklarer seniorforsker Liv Giske ved Folkehelseinstituttet.
Behov for bedøvelse
I de største studiene var transperineal biopsi tatt i narkose, mens transrektal biopsi var tatt i lokalbedøvelse. I studier der begge prosedyrene ble tatt i lokalbedøvelse ble det rapportert litt høyere smerte under transperineal biopsi.
– Siden perineum er et følsomt område vil det være behov for mer lokalbedøvelse og enkelte ganger narkose ved denne prosedyren, fortsetter Giske.
Forskerne fant også at urinretensjon (mangelfull tømming av urinblæren) muligens forekommer hyppigere ved transperineal prosedyre, men overføringsverdien til norske forhold for dette resultatet er usikker.
Kost/nytte
Blodforgiftning er en alvorlig tilstand med store omkostninger for den det gjelder og for helsevesenet.
– Den helseøkonomiske analysen i metodevurderingen viser at høyere utgifter ved transperineal prosedyre kan oppveies av besparelser som følge av lavere kostnader knyttet til behandling av færre alvorlige komplikasjoner, sier Giske.
Overføringsverdi til norske forhold
Prosedyrene som ble benyttet i de inkluderte studiene, og som danner grunnlaget for konklusjonene i metodevurderingen, er ikke helt identiske med prosedyrene som vil benyttes i norske sykehus. I de aller fleste studiene var biopsiene utført systematisk, det vil si i forhåndsdefinerte områder i prostata. Metoden som er mest relevant å utføre i Norge i dag for begge prosedyrer er målrettet biopsi.
Ved målrettet biopsi benyttes MR-bilder og ultralyd for å identifisere unormale områder i prostata, og prøvene tas fra disse områdene.
– Denne metoden antas å høyne treffsikkerheten for å identifisere kreftceller og å redusere risiko for overdiagnostikk, sier Giske.
Et annet avvik mellom de inkluderte studiene og norsk praksis er at transperineal biopsi hovedsakelig vil bli foretatt i lokalbedøvelse og ikke i narkose.
– I vurderingene av tilliten til resultatene har vi forsøkt å ta disse ulikhetene i betraktning. Det blir derfor viktig i norsk sammenheng å følge opp konsekvensene av omleggingen fra transrektale til transperineale biopsier, poengterer Liv Giske på vegne av forskergruppen.
