Hopp til innhold

Få varsel ved oppdateringer av «Om stoffer i drikkevann»

Hvor ofte ønsker du å motta varsler fra fhi.no? (Gjelder alle dine varsler)

E-postadressen du registrerer her vil kun bli brukt til å sende ut nyhetsvarsler du har bedt om. Du kan når som helst avslutte dine varsler og slette din e-post adresse ved å følge lenken i varslene du mottar.
Les mer om personvern på fhi.no

Du har meldt deg på nyhetsvarsel for:

  • Om stoffer i drikkevann

Om stoffer i drikkevann

Drikkevann skal være fritt for stoffer som kan ha en negativ påvirkning på menneskers helse. For å forebygge er det nødvendig å vite hvilke naturgitte og menneskeskapte forhold som kan påvirke drikkevannsforsyningen negativt, og hvordan farene kan elimineres eller reduseres.

Drikkevann skal være fritt for stoffer som kan ha en negativ påvirkning på menneskers helse. For å forebygge er det nødvendig å vite hvilke naturgitte og menneskeskapte forhold som kan påvirke drikkevannsforsyningen negativt, og hvordan farene kan elimineres eller reduseres.


Det er grenseverdier for stoffer i drikkevann

Grenseverdier for mikrobiologi og kjemiske stoffer finnes i drikkevannsforskriften. Forskriften krever også at vannverkseierne skal ta prøver for å overvåke forekomsten av ulike stoffer (1). Som oftest blir det analysert for bakterier som kan finnes i tarmen til mennesker, pattedyr og fugler. Disse bakteriene kalles indikatorbakterier. Hvis man finner dem kan det bety at drikkevannet er forurenset av avføring, såkalt fekal forurensning (2).

Rutinemessig overvåkning er viktig for å kontrollere at drikkevannsforsyningen driftes etter gjeldende regelverk, men rutineovervåking gir bare et øyeblikksbilde av vannkvaliteten, og avdekker ikke nødvendigvis alle situasjoner som kan føre til smittefare. Det er også viktig å kjenne til hva de ulike prøveresultatene fra mikrobiologiske analyser betyr, og vite hvordan de bør tolkes.

Kilder til fekal forurensing – smittestoff i vann

Mikroorganismene som kan føre til mage- og tarmsykdom finnes i tarmene til mennesker og dyr, og skilles ut med avføringen. Fekal forurensning fra mennesker og dyr utgjør den største risikoen for overføring av sykdom via drikkevann. Hovedkildene er avløpsvann, gjødsling av jordbruksarealer med husdyrgjødsel, beitedyr, og streif av ville dyr og fugler (2). Ofte er det restriksjoner på ferdsel og aktiviteter i nedbørsfelt og rundt drikkevannskilder, men det vil ikke beskytte mot fekal forurensning fra ville dyr og fugler.

Vannverkene behandler vannet før det når forbrukeren, og stort sett er drikkevannet fra vannverk trygt. Uforutsette hendelser kan allikevel føre til fekal forurensning av drikkevannet. Store mengder avføring og annet organisk materiale som renner ut i drikkevannskilden ved unormalt mye nedbør kan overbelaste vannbehandlingen. Frie vannspeil i drikkevannsbasseng og lekkasjer i vannrør gjør drikkevannet utsatt for forurensning. Det betyr ikke nødvendigvis at forbrukerne blir syke av vannet, men risikoen er til stede.

Det er vanlig å dele inn mikroorganismene i bakterier, virus og parasitter. De har ulike egenskaper og smittevei, og fjernes i ulik grad av vannbehandlingsprosesser. Sykdomsfremkallende bakterier formerer seg normalt ikke i vann, og må ha blitt tilført dersom de blir påvist i drikkevannet. Bakterier tåler generelt klorering dårlig, og blir inaktivert eller drept i tilstrekkelig grad til at vannet er trygt å drikke.

Parasitter er derimot svært motstandsdyktige mot klorforbindelsene som vanligvis brukes i vannbehandlingsanlegg. De må fjernes med andre vannbehandlingsmetoder, som koagulering og felling med påfølgende UV-desinfeksjon. Virus er stort sett vertsspesifikke, og virus som kan smitte mennesker overføres derfor kun fra menneskelig avføring. Virus er svært små og kan være vanskelig å fjerne ved fysiske prosesser som filtrering. Noen virus tåler klor bedre enn bakterier, og kan overleve lenge i vann. De aller fleste virus blir inaktivert av normale doser UV-bestråling (2).

Kilder til kjemiske stoffer

Grenseverdiene for kjemiske stoffer i vann er basert på mulige helseeffekter. En grenseverdi representerer i utgangspunktet den konsentrasjonen av et stoff som ikke medfører en helserisiko ved konsum av drikkevann gjennom hele livet, med en innlagt sikkerhetsmargin (2).

De fleste kjemiske stoffer i vann har en negativ helseeffekt først ved lengre tids eksponering, med noen unntak. Noen stoffer er først og fremst uønsket i vannet fordi de kan ha andre negative effekter enn rent helsemessige. Jern og mangan kan for eksempel gi farge på klesvask og sanitærutstyr ved lavere nivåer, uten at det nødvendigvis er fare for helsen. Humus kan sette uappetittlig farge, lukt og smak på vannet (2).

Vannforekomster kan få tilført kjemiske stoffer naturlig, for eksempel gjennom grunnforhold, eller menneskeskapte aktiviteter som industri, jordbruk, trafikk eller bebyggelse. Vi skiller mellom uorganiske og organiske stoffer, og det er vanlig å dele inn kjemiske stoffer etter kilde, som vist i tabellen under (2).

Tabell 1: Kategorisering av kilder til kjemiske stoffer i vann. Tilpasset fra WHO (2)

Kilde til kjemisk stoff

Eksempler på kilder

Forekommer naturlig

Grunnforhold, effekter av klima, næringsrike vannforekomster

Industri og bebyggelse

Gruvedrift, prosessindustri, avløpsvann, avfall, overvannsavrenning, lekkasje av drivstoff

Jordbruk

Gjødsel, sprøytemidler

Vannbehandling eller materialer i kontakt med drikkevann

Koagulanter, desinfeksjonsbiprodukter, rørmaterialer

Plantevernmidler benyttet i vann for beskyttelse av folkehelse

Kjemikalier som blir brukt for å fjerne sykdomsbærende insekter