Om japansk encefalitt

Denne sykdommen forårsakes av japansk encefalittvirus som er virus i familien flaviviridae. Sykdommen ble første gang beskrevet hos hester og mennesker i 1873, og i Japan var det store epidemier i 1924, 1935 og 1948. Viruset ble identifisert i 1935, og vaksine ble utviklet under annen verdenskrig. Vaksinen har siden 1954 inngått i barnevaksinasjonsprogram i Japan. Vaksinen inngår også i barnevaksinasjonsprogrammer i Sør-Korea, Kina, Taiwan, Myanmar og Thailand.

Hovedvert for viruset er fugl og husdyr, spesielt svin. Smitteoverføring er stort sett begrenset til landsbygda, men tilfeller rapporteres fra byområder hvor det er rismarker og husdyrhold. Japansk encefalitt forekommer hele året i 24 land i tropiske områder i Asia særlig i Sørøst-Asia, India og Kina. Nord for omlag 17. breddegrad forekommer sykdommen vesentlig fra april til november. Det er varier­ende epidemisk oppblussing i forbindelse med regntid og økende forekomst av vektormyggen. Sykdommen kan opptre som enkelttilfeller eller utbrudd. Verdens helseorganisasjon har beregnet antall nye tilfeller av japansk encefalitt til ca. 50 000 tilfeller årlig. I endemiske strøk rammes vesentlig barn under 10 år. Importerte tilfeller av symptomgivende sykdom til områder utenfor de endemiske områdene er svært sjeldent. Første importerte tilfelle av japansk encefalitt ble registrert i Norge i 1997.

Om andre myggoverførte encefalitter

Encefalitter forårsaket av arbovirus i familien flaviviridae i det såkalte japansk encefalitt serokomplekset er:

St. Louis-encefalitt forårsakes av virus i familien flaviviridae og opptrer hovedsakelig i USA, men tilfeller er også rapportert fra Canada og Mexico. Første utbrudd ble rapportert i St. Louis, Missouri i 1933 da viruset første gang ble isolert. De fleste tilfeller rapporteres fra østlige og sentrale delstater.  Det største utbruddet var i 1975 langs elvene Mississippi and Ohio med nærmere 2000 rapporterte tilfeller. Reservoar for viruset er fugler. 

Vestnilfeber forekommer både i tropiske og tempererte områder og kan gi alvorlig nevrologisk sykdom. Fugler fungerer som forsterkende verter, og viruset overføres av mygg. De senere årene har sykdommene spredt seg i mange søreuropeiske land, se kapittel Vestnilfeber.

Usutuvirus-encefalitt forårsakes av et virus som ble første gang identifisert i 1959 og var fram til 2001 bare påvist i Afrika, da den ble påvist hos døde svarttroster i Wien. Reservoar for viruset er vanligvis ville fugler som normalt ikke blir syke, med unntak av svarttroster som ser ut til å være spesielt utsatt for sykdom. Viruset overføres ved mygg, og er blitt påvist hos troster i flere europeiske land bl.a. Tyskland, Ungarn og Sveits. 2019 ble viruset påvist hos en død svartrost på Øland i Sverige. Enkelttilfeller hos mennesker er rapportert i Afrika og de siste årene fra Italia, Kroatia, Ungarn og Frankrike.

Murray Valley-encefalitt forårsakes av et flavvirus som smitter gjennom mygg og forekommer endemisk i Australia og Papua Ny-Guinea. Første utbrudd av sykdommen var i 1917 og viruset ble isolert i 1951. Sykdomsbildet er svært likt vestnilfeber,

Encefalitter forårsaket av arbovirus i familien bunyaviridae er:

La Crosse-encefalitt opptrer vanligvis hos barn under 16 år. La Cross-viruset ble første gang isolert i 1965 hos et barn som døde i La Crosse i Wisconsin. Flest tilfeller opptrer i Midtvesten og fjellkjeden Appalachene i USA. Viruset overføres med mygg, og årlig rapporteres i underkant av 100 tilfeller i USA.

Californisk encefalitt er en forholdsvis sjelden forekommende sykdom og barn ser ut til å utvikle mer alvorlig sykdom enn voksne. Viruset overføres av mygg, og årlig rapporteres det 80-100 tilfeller i USA. Californian encephalitis-virus ble første gang isolert og påvist hos mennesker som årsak til encefalitt i California på 1940-tallet.

Inkoovirus-infeksjon hos mennesker er rapportert fra Finland og Russland og kan antagelig gi encefalitt. Serologiske studier har vist høy forekomst av viruset både hos dyr og mennesker i Finland, Nord-Sverige og Russland. Viruset overføres av mygg og ble første gang identifisert i Finland i 1964.   

Sandfluefeber (også kalt Phlebotomus- eller Pappatacifeber) er vanligvis en mild, influensaliknende sykdom med høy feber, øyesmerter og lett konjunktivitt. Infeksjon kan i sjeldne tilfeller medføre meningoencefalitt. Virus som årsak til sykdommen ble påvist i 1909. Sykdommen skyldes ulike serotyper (Cyprus, Naples, Sicilian, Toscana) av slekten Phlebovirus som tilhører familien bunyaviridae og overføres gjennom blodsugende sommerfuglmygg av slekten Phlebotomus, såkalte sandfluer. Sandfluer kan også overføre parasittsykdommen leishmaniasis. Sandfluefeber forekommer i store deler av Middelhavsområdet, Irak, Iran, Pakistan, Afghanistan og India. Inkubasjonstiden er 3-9 dager. Diagnosen kan stilles ved påvisning av spesifikke antistoffer.

Oropouche-feber forekommer i Sør-Amerika, spesielt i Amasonas-området, Panama og Peru. Viruset overføres av sviknott og andre myggarter og reservoar for viruset er dovendyr og ulike aper. Symptomene likner på denguefeber-symptomer med feber, hodepine og muskel- og leddsmerter. Infeksjon gir vanligvis et forholdsvis mildt sykdomsbilde og går normalt over av seg selv. Komplikasjoner er sjeldne, men encefalitt kan forekomme. Viruset ble først gang identifisert i 1960. 

Smittemåte

Japansk encefalitt: Vektorbåren smitte med smitte fra dyr til mennesker gjennom stikk fra infisert Culex-mygg som ofte finnes i områder med risdyrkning. Mygg kan ikke overføre smitte fra person til person. 

Inkubasjonstid

Japansk encefalitt: vanligvis fra 3 -7 dager, sjeldnere opptil 2 uker.

Symptomer og forløp

Japansk encefalitt: De fleste infeksjoner er asymptomatiske eller milde, men 1 av 200 utvikler encefalitt. Debutsymptomene er vanligvis plutselig innsettende feber, hodepine og brekninger. Bevissthetsforstyrrelser er vanlig. Etter hvert utvikles nakkestivhet, forvirring, spastisitet og varierende pyramidale og ekstrapyramidale symptomer. I alvorlige tilfeller inntrer lammelser og koma. Ved encefalitt har sykdommen en letalitet på 25-35 %, og alvorlige senskader opptrer hos ca. 30 % av de overlevende. Overføring til foster gjennom graviditet kan forekomme, men uklart mhp. mulig fosterskade.

Diagnostikk

Antistoffpåvisning og eventuelt PCR i serum eller spinalvæske. Det er nødvendig for valg av analysemetode at første sykdomsdag oppgis, samt reiseanamnese, reisevaksinasjon og alle kliniske opplysninger. Folkehelseinstituttet faser ut større deler av importvirusdiagnostikken 15.04.23., inkludert antistoffundersøkelse for japansk encefalitt- og vestnil-virus, men vil inntil videre tilby PCR-undersøkelse for vestnil-virus. For annen diagnostikk må prøver sendes utenlands, til Folkhälsomyndigheten i Stockholm  eller Statens Serum Institut i København.

Forekomst i Norge

Japansk encefalitt har vært nominativt meldingspliktig i MSIS siden 1975 under diagnosen "encefalitt.", fra 1.7.2012 under sekkeposten "virale infeksjoner i sentralnervesystemet". I perioden 1975-2018 er det til MSIS meldt 4 tilfeller av japansk encefalitt med smittested Filippinene (2 tilfeller i 1998 og ett tilfelle i 2017) og Thailand (ett tilfelle 1997). To av de fire meldte smittede døde.

Behandling

Ingen spesifikk behandling.

Forebyggende tiltak

Vaksine er tilgjengelig mot japansk encefalitt. Vaksinen anbefales gitt til personer som skal oppholde seg i endemiske områder under sykdomssesongen. Nord for om lag 17. breddegrad er sesongen vesentlig fra april til november, sør for denne grensen varer sesongen hele året. Vaksinasjon kan være spesielt viktig for reisende som skal oppholde seg i områder med rismarker og svineoppdrett eller i områder med kjent utbrudd av sykdommen. Ixiaro® ”Novartis” har markedsføringstillatelse i Norge. Dette er en formalin-inaktivert, renset helcellevaksine mot japansk encefalitt. Primærvaksinasjon består av to doser med intervall på minst 4 uker (28 dager) som injiseres i.m. i deltoidmuskelen. Ved tidsnød kan intervallet mellom de to dosene reduseres ned til 7 dager for personer 18-65 år. Immunologisk respons varer i minst 1 år. Ved behov for vedvarende beskyttelse anbefales en tredje dose etter 12-24 måneder. En fjerde dose kan gis 10 år etter dose 3. Det foreligger foreløpig ikke data om behovet for doser utover dette. For barn og ungdom foreligger opplysninger om varighet av beskyttende antistoffnivå bare 7 måneder etter 2. vaksinedose. Behov for boosterdoser er ikke klarlagt. Vaksinen er godkjent fra 2 måneders alder. Hvis en gravid kvinne må reise til et område med risiko for japansk encefa­littsmitte, må smitterisikoen vurderes mot den risikoen vaksinasjon teoretisk kan medføre for fosteret. Folkehelseinstituttets vaksineforsyning distribuerte totalt 7252 vaksinedoser i 2017. I tillegg kan det komme vaksinedoser som andre legemiddelgrossister har kjøpt direkte fra produsent og distribuert til apotekene.  

Smitterisikoen reduseres også ved generelle tiltak mot myggstikk, dvs. bruk av myggnett, beskyttende klær og myggmidler etter solnedgang.

Les mer om vaksinen i Vaksinasjonsveilederen:

• Japansk encefalittvaksinasjon - veileder for helsepersonell

Tiltak ved enkelttilfelle

Ingen spesielle tiltak ved importtilfeller i Norge.

Meldingsplikt

Meldingspliktig til MSIS, gruppe A-sykdom under sekkeposten "Virale infeksjoner i sentralnervesystemet". Kriterier for melding er laboratoriepåvisning av virus i cerebrospinalvæske ved isolering eller nukleinsyrepåvisning eller påvisning av spesifikk antistoffrespons i serum og/eller cerebrospinalvæske.

Latin: flavus (gul). La Crosse - sted i Wisconsin USA, Murray Valley - dal langs elva Murray Australia, italiensk: pappataci (sandflue), Inkoo - sted i Finland, Oropouche - elv på Trinidad, Usutu (elv i Swaziland). Arbovirus: arthropod-borne virus.