Hopp til innhold

Få varsel ved oppdateringer av «Livskvalitet»

Hvor ofte ønsker du å motta varsler fra fhi.no? (Gjelder alle dine varsler)
Ønsker du også varsler om:

E-postadressen du registrerer her vil kun bli brukt til å sende ut nyhetsvarsler du har bedt om. Du kan når som helst avslutte dine varsler og slette din e-post adresse ved å følge lenken i varslene du mottar.
Les mer om personvern på fhi.no

Du har meldt deg på nyhetsvarsel for:

  • Livskvalitet

Livskvalitet i Norge

God livskvalitet er en viktig verdi og et ønskemål for de fleste av oss. Trivsel, engasjement og livsglede er gunstig både for den enkeltes helse og levealder, men også familie-, arbeids- og samfunnsliv. Livskvaliteten er i gjennomsnitt høy i Norge, men den er skjevfordelt, og noen grupper opplever dårlig livskvalitet.

God livskvalitet er en viktig verdi og et ønskemål for de fleste av oss. Trivsel, engasjement og livsglede er gunstig både for den enkeltes helse og levealder, men også familie-, arbeids- og samfunnsliv. Livskvaliteten er i gjennomsnitt høy i Norge, men den er skjevfordelt, og noen grupper opplever dårlig livskvalitet.


Norge skårer høyt på internasjonale rangeringer av livskvalitet, men livskvaliteten er skjevfordelt. Flere grupper rapporterer om dårlig livskvalitet, økt ensomhet og psykiske plager.. Illustrasjon: Folkehelseinstituttet/Fetetyper.no
Norge skårer høyt på internasjonale rangeringer av livskvalitet, men livskvaliteten er skjevfordelt. Flere grupper rapporterer om dårlig livskvalitet, økt ensomhet og psykiske plager.. Illustrasjon: Folkehelseinstituttet/Fetetyper.no

Hovedpunkter: 

  • Livskvaliteten i Norge er generelt høy, men skjevfordelt. Før koronapandemien oppga 16,1 prosent av befolkningen over 18 år at de opplevde dårlig livskvalitet. Det tilsvarer over 640 000 nordmenn. Andelen har i perioder med strenge smitteverntiltak ligget mellom 24 og 28 prosent.
  • De som oppgir dårlig livskvalitet, er særlig personer med levekårsrelaterte problemer som dårlig økonomi, arbeidsledige, uføre, personer som har redusert psykisk eller fysisk helse, som lever med nedsatt funksjonsevne, de skeive, samt de unge.
  • Personer med flere levekårsbelastninger har særlig høy risiko for å oppleve dårlig livskvalitet.
  • De geografiske variasjonene er forholdsvis små, og ser i hovedsak ut til å reflektere befolkningssammensetningen i kommunen/fylket.
  • Andelen som opplever dårlig livskvalitet ser ut til å ha økt under koronapandemien, og til å variere med grad og/eller varighet av smitteverntiltak.
  • Norge har, sammen med de andre nordiske landene, ligget i toppen av internasjonale rangeringer av livskvalitet over tid. Men selv om livskvaliteten i Norge har vært forholdsvis stabil, tyder enkelte studier på nedgang i den subjektive livskvaliteten de siste årene, særlig blant unge.
  • Norge har også sunket på de internasjonale rangeringene. Årsakene til dette er usikre og sannsynligvis sammensatte, og vil være viktige å finne ut av.

Hva er livskvalitet?

Livskvalitetsbegrepet brukes på ulike måter. I psykologi og helsefagene brukes begrepet vanligvis for å dekke rent subjektive opplevelser som tilfredshet, glede, mestring og mening, samt fravær av psykiske plager og negative følelser. I andre sammenhenger benyttes det om ytre, objektive levekårsforhold, som inntekt, sosial deltakelse og boforhold. Både OECD og Eurostat vurderer imidlertid livskvalitet som bestående av begge deler - både subjektive og objektive komponenter.

I dette kapitlet definerer vi også livskvalitet som bestående av både subjektive og objektive aspekter. Resultatene som presenteres omhandler likevel særlig den subjektive livskvaliteten. Subjektiv livskvalitet har tidligere vært underprioritert i oversiktsrapporter og helseanalyse, blant annet fordi vi ikke har hatt så gode data som det vi har i dag.

  • Den subjektive livskvaliteten handler om hvordan livet oppleves for den enkelte. Den inkluderer både vurderinger av livet som helhet og av sentrale livsarenaer (som tilfredshet med samliv, økonomi og arbeidssituasjon), av fungering i det daglige (som mestring og mening), samt positive og negative følelser (som glede og tristhet). Den subjektive livskvaliteten kan variere fra god til dårlig, og kan oppleves som god selv under sykdom og på tross av belastninger som helseplager og økonomiske vansker.
  • Den objektive livskvaliteten handler om sentrale sider ved livssituasjonen – som frihet, trygghet, helse, fellesskap og muligheter for selvutvikling. Dette er sentrale menneskelige behov som kan sees som mål i seg selv og dermed som del av et utvidet livskvalitetsbegrep. Tilfredstillelse av disse behovene danner et viktig grunnlag for den subjektive livskvaliteten. Den objektive livskvaliteten kan måles både ved selvrapportering og objektive registerdata. Trygghet kan for eksempel undersøkes både med spørreskjema og med registerdata – som statistikk over trafikksikkerhet i nabolaget eller kriminalitet i kommunen.

Hvorfor bruke et vidt livskvalitetsbegrep?

Et overordnet livskvalitetsbegrep kan være hensiktsmessig av flere grunner, ikke minst fordi det gir et felles mål på tvers av ulike fag, sektorer og politiske skillelinjer. Gode liv bygges der folk lever livene sine – hjemme, i barnehagen, på skolen, på arbeidsplassen og i nærmiljøet. Det livskvalitetsfremmende og sykdomsforebyggende arbeidet må derfor foregå også på andre arenaer enn i helsesystemet, for eksempel ved byplanlegging, i skolepensum og i skattepolitikken. Bruk av begreper som ulike sektorer og faggrupper har et felles eierskap til, som livskvalitet, kan bidra til å legge til rette for tverrsektoriell samskaping. I tillegg er det nyttig med en vid forståelse fordi data om den subjektive livskvaliteten kan bli mer verdifulle og anvendelige i praktisk politikk hvis de ses i sammenheng med objektive aspekter som levekår.

Livskvalitet i politikk og folkehelsearbeid

Livskvalitet vies stadig mer oppmerksomhet i forskning og forvaltning, politikk og populærkultur. Internasjonalt har det lenge vært fokus på livskvalitet som et viktig supplerende mål på samfunnsutviklingen. Rundt halvparten av alle OECD-land har utviklet rammeverk for livskvalitetsindikatorer som supplerende mål på samfunnsutviklingen. Innen helse- og velferdssystemet har helsefremmende og sykdomsforebyggende perspektiver også fått stadig større plass. Det har sannsynligvis sammenheng med økt kjennskap til livskvalitetens gevinster - som sosial integrering, økt innovasjon og produktivitet, lavere sykefravær, sunnere levevaner, bedre helse og økt levealder (Levine et al., 2021; Lyubomirsky, King, & Diener, 2005; Pressman, Jenkins, & Moskowitz, 2019; Steptoe, Deaton, & Stone, 2015).

I Folkehelsemeldingene God helse – felles ansvar (St. Meld. 34 2012-2013), Mestring og muligheter (St. Meld. 19 2014-2015) og Gode liv i eit trygt samfunn (St. Meld. 19 2018-2019) ble livskvalitet fremhevet som egen målsetting i helsepolitikken. I regjeringens strategi for psykisk helse i folkehelsearbeidet Mestre hele livet (2018) ble også livskvalitetsmåling introdusert som et viktig styringsverktøy i folkehelsearbeidet. I juli 2021 annonserte regjeringen at en ny nasjonal strategi for livskvalitet skal utformes. Den skal blant annet bidra til et mer helsefremmende og rettferdig samfunn, og til å utjevne sosiale forskjeller. 

Helhetlige og regelmessige livskvalitetsmålinger gir svar på hvordan ulike sider av livskvaliteten utvikler og fordeler seg i samfunnet. Livskvalitetsmåling kan derfor utgjøre et viktig styringsverktøy for å prioritere innsats og evaluere endring over tid, for eksempel som følge av pandemier, eldrebølgen eller konkrete tiltak som settes inn. Det er i dag bred politisk oppslutning om verdien av slike målinger. 

Rapportene Gode liv i Norge (2016) og Anbefalinger for et nytt målesystem (2018) tydeliggjorde mangler i det norske datagrunnlaget om livskvalitet og presenterte anbefalinger for et nytt målesystem. I etterkant av disse rapportene er det samlet inn omfattende livskvalitetsdata her i landet, blant annet i forbindelse med folkehelseundersøkelsene i fylkene (FHUS)  og SSBs helhetlige livskvalitetsundersøkelser i 2020 og 2021 (Støren & Rønning, 2021; Støren, Rønning, & Gram, 2020).

Livskvalitet i Norge: Nivå og fordeling

De fleste oppgir å ha god livskvalitet i Norge. Majoriteten er fornøyde med livet, og relativt få plages med ensomhet eller alvorlige psykisk lidelser.

Tabellen nedenfor gir en oversikt over hvordan befolkningen skårer på spørsmål som fanger opp ulike sider ved livskvalitet.

I det nasjonale målesystemet er livskvalitet delt i en objektiv og en subjektiv del. I tråd med forskning og internasjonale standarder er den subjektive livskvaliteten igjen inndelt i tre dimensjoner: kognitiv, affektiv og eudaimonisk livskvalitet (Nes, Hansen & Barstad., 2018). Kognitiv livskvalitet referer til tilfredshet med livet generelt og med viktige livsområder som sosial kontakt, økonomisk situasjon og helse. Den affektive - eller følelsesmessige - livskvaliteten handler om tilstedeværelse av positive og fravær av negative følelser. Den eudaimoniske komponenten omhandler ulike aspekter ved psykologisk fungering, og opplevelse av mening og engasjement er sentrale elementer.  

For den subjektive livskvaliteten finnes spørsmål for hver av de tre underdimensjonene, som fornøydhet med livet (kognitiv) ensomhet og glede (følelser) og mening (eudaimonisk). For den mer objektive livskvaliteten oppgir vi tall for tilhørighet og tillit. Psykisk og fysisk helse er sentrale sider av den objektive livskvaliteten, men er dekket i andre kapitler i denne rapporten.  

I tabell 1 oppgir vi befolkningsgjennomsnitt for alle disse seks indikatorene på en skala fra 0 til 10.  Tallene er hentet fra undersøkelsene som ligger til grunn for rapporten Livskvalitet i Norge 2019 (Nes et al., 2020). Disse resultatene viser livskvaliteten slik den var i Norge like i forkant av koronapandemien. Tallene gjelder voksenbefolkningen over 18 år. Livskvalitet under koronapandemien er behandlet i eget avsnitt.

Tabell 1. Gjennomsnitt på livskvalitetsindikatorer 2019. Skala fra 0 (lavest nivå) til 10 (høyest nivå). Kilde: Nes et al, 2020

  Fornøydhet Mening Glad Ensom Tillit Tilhørighet
Menn 7,49 7,42 7,15 2,15 7,01 7,48
Kvinner 7,51 7,54 7,21 2,29 7,12 7,46
18-24 6,82 6,41 6,62 3,27 6,24 6,71
25-44 7,2 7,22 6,97 2,45 6,64 6,93
45-64 7,63 7,77 7,29 1,99 7,27 7,71
65+ 8,11 7,98 7,62 1,74 7,82 8,29
Samlet 7,5 7,49 7,18 2,23 7,07 7,47

 

I tabell 1 har vi presentert gjennomsnittskårer på seks utvalgte livskvalitetsmål. Vi ser at skårene varierer noe mellom kjønn og vesentlig på tvers av alder (behandlet i egne avsnitt senere). Slike gjennomsnittsskårer kan være vanskelig å tolke og sier lite om hvor mange som sliter med lav (dårlig) livskvalitet. Derfor er det vanlig å omsette dem til andeler. En andel gir oss forekomsttall og forteller oss noe om den absolutte størrelsen på de ulike gruppene, for eksempel størrelsen på gruppen som er ensom. Eksempelvis er det 2 148 625 menn over 18 år i Norge (SSB: 2021). Hvis 14 % av dem er ensomme, utgjør det 322 293 ensomme voksne menn nasjonalt, og dermed en betydelig folkehelse- og samfunnsutfordring.

Tabell 2 viser andeler som opplever lav grad av fornøydhet, mening og glede, andelen som er ensomme, samt andelene som opplever lav tillit og liten tilhørighet.

Det er ingen "korrekt" måte å dele en 0-10-skala opp i kategorier. Vi følger derfor den praksis som har vært brukt blant annet i rapporter fra SSB (Støren & Rønning, 2021) og FHI (Nes et al., 2020), nemlig å definere skårer i den negative (eller ugunstige) enden av skalaen som indikasjon på «lav livskvalitet».

Tabell 2. Prosentandeler med lav skår på livskvalitetsindikatorer 2019.  Kilde: Nes et al., 2020
  Fornøydhet Mening Glad Ensom Tillit Tilhørighet
Menn 16 18 20 14 14 13
Kvinner 16 17 20 15 13 13
18-24 24 33 29 25 22 21
25-44 19 21 23 17 18 18
45-64 15 14 18 12 11 11
65+ 10 11 14 10 7 6
Samlet 16 18 20 15 14 13
Figur 1.  Andel som oppgir lav livskvalitet i ulike aldersgrupper, etter seks livskvalitetsmål. På en skala fra 0-10 er lavt definert som 0-5 for fornøydhet, mening og glede, 0-4 for tillit og tilhørighet, og 6-10 for ensomhet. Kilde: Fylkeshelseundersøkelsen (FHUS) 2019, Folkehelseinstituttet.
Figur 1. Andel som oppgir lav livskvalitet i ulike aldersgrupper, etter seks livskvalitetsmål. På en skala fra 0-10 er lavt definert som 0-5 for fornøydhet, mening og glede, 0-4 for tillit og tilhørighet, og 6-10 for ensomhet. Kilde: Fylkeshelseundersøkelsen (FHUS) 2019, Folkehelseinstituttet.

Geografisk fordeling

Det er svært små forskjeller mellom norske fylker i hvor fornøyde innbyggerne er med livene sine (Nes et al., 2020).

Figur 2 og 3 viser fornøydhet med livet basert på Den nasjonale folkehelseundersøkelsen (NHUS) fra 2020. Den ble besvart av 8 000 personer. Figuren viser at befolkningen i Oslo skårer lavest med 7,17 og i Nordland høyest med 7,42 på en skala fra 0 til 10.  Forskjellen på 0,25 poeng mellom høyeste og laveste tilsier en effektstørrelse 0,11 (Cohens d) som regnes som liten. Forskjellene i 2020 kan delvis reflektere ulik belastning fra smitteverntiltak.

Figur 2. Fornøydhet med livet på tvers av norske fylker i 2020, gjennomsnitt. Kilde: Den nasjonale folkehelseundersøkelsen (NHUS)  .
Figur 2. Fornøydhet med livet på tvers av norske fylker i 2020, gjennomsnitt. Kilde: Den nasjonale folkehelseundersøkelsen (NHUS) .
Figur 3. Fornøydhet med livet på tvers av norske fylker i 2020, i prosent. På en skala fra 0-10 er lavt definert som 0-5, middels 6-8, og høy 9-10. Kilde: Den nasjonale folkehelseundersøkelsen (NHUS)  .
Figur 3. Fornøydhet med livet på tvers av norske fylker i 2020, i prosent. På en skala fra 0-10 er lavt definert som 0-5, middels 6-8, og høy 9-10. Kilde: Den nasjonale folkehelseundersøkelsen (NHUS) .

På kommunenivå ser vi noe større forskjeller. Her er vi imidlertid begrenset av de kommunene som inngår i datasettet som ligger til grunn for rapporten Livskvalitet i Norge 2019. Gjennomsnittlig fornøydhet med livet for aldersgruppen 18–24 år varierer noe på tvers av kommuner fra Flekkefjord med et gjennomsnitt på 7,46 til Åsnes med et gjennomsnitt på 5,77 - en forskjell på 2,31 poeng. For aldersgruppen 25-64 er forskjellen mellom kommunene med det høyeste og det laveste gjennomsnittet på 0,76 poeng (Søgne; 7,77 og Løten 7,01). For aldersgruppen 65+ observerer vi en forskjell på 0,31 poeng (Lillesand; 8,11 og Tvedestrand 7,80).

Selv om forskjellen i fornøydhet er relativt stor blant de yngste (18-24 år), jevner den seg altså ut med økende alder, og forskjellene mellom kommunene er små. Det kan tyde på at det norske velferdssystemet når ut i alle landets fylker og kommuner, og utgjør en omfordelende faktor.

For ensomhet finner vi heller ingen store fylkesvise eller kommunale forskjeller. Ei heller mellom spredtbygde og urbane strøk. Kommuner med mer enn 3 000 respondenter (store kommune/byer) skåret i snitt 0,2 poeng (skala 0-10) lavere enn kommuner med mindre enn 200 respondenter (små kommuner). Dette er ikke en forskjell av betydning.

Andre livskvalitetsmål kan vise større spredning mellom kommuner enn dem vi har behandlet ovenfor. Men spredningen er størst blant de minste kommunene, hvor både usikkerhet i estimatet og forskjeller i kjønns- og aldersfordeling delvis forklarer variasjonen.

Kjønn

For de fleste sidene av livskvaliteten er det små eller ingen forskjeller mellom kjønn. Både kvinner og menn er omtrent like fornøyde med livet. Kvinner skårer 7,51 på spørsmål om hvor fornøyde de er med livet (skala 0-10). Menn skårer 7,49. For begge kjønn er andelen som er lite fornøyd med livet 16 prosent, viser tall fra 2019 (Nes et al., 2020).

På spørsmål om opplevelse av mening i det daglige skårer kvinner 7,54 og menn 7,42. Kvinner opplever altså i snitt noe høyere grad av mening i daglige aktiviteter enn det menn gjør, og forskjellen er signifikant (det vil si større enn det som kan forklares av tilfeldigheter). Selv om denne forskjellen er signifikant, så utgjør den kun en forskjell på ett prosentpoeng i andelen mellom kvinner og menn som føler liten mening i det daglige (17 prosent for kvinner og 18 prosent for menn).

I alle fylker oppgir kvinner signifikant høyere nivå av bekymring, nedstemthet, engstelse og irritasjon den siste uken (skala 0–10) enn det menn gjør. At kvinner skårer høyere enn menn på spørsmål om slike negative følelser er et systematisk funn på tvers av undersøkelser både i Norge og andre land.  Kvinner skårer imidlertid høyere enn menn på relasjonelle indikatorer. På spørsmål om en har støttende og givende relasjoner skårer kvinnene i utvalget 7,61 og menn 7,10. På spørsmål om en bidrar til andres lykke og livskvalitet skårer kvinner 7,46 og menn 6,99. Det ser altså ut til at de relasjonelle effektene “veier opp” for høyere skårer på negative følelser, og at menn og kvinner dermed ender opp relativt likt når det gjelder fornøydhet med livet alt i alt.

Alder

Livskvaliteten ser ut til å bli bedre med alderen inntil 70 år, for så å flate ut og synke i veldig høy alder. Som vist i figur 4, synker andelen som opplever lav livskvalitet jevnt med alder til om lag 70 års alder. Den laveste livskvaliteten rapporteres blant de yngste, hvor relativt mange er lite fornøyde med livet, opplever lite mening eller er mye ensomme, engstelige eller nedfor. Tilsvarende øker gjennomsnittlig fornøydhet med livet fra 6,8 hos de mellom 18 og 24 år, til 8,1 i aldersgruppa 65-74 år. Imidlertid flater livskvaliteten ut blant de over 70 år, og synker blant de aller eldste.

Tall fra FHUS-undersøkelsen i Vestfold og Telemark fra høsten 2021 viser at andelen som er lite fornøyd med livet er 16,9 prosent i utvalget totalt, og synker gradvis fra 27 prosent blant unge i alderen 18-29 år til 11 prosent blant de over 70 år. Tydelige aldersvariasjoner finner man også for ulike livskvalitetsindikatorer i SSBs livskvalitetsundersøkelser i 2020 og 2021, samt Fylkeshelseundersøkelsene (FHUS) fra 2019 (Nes et al., 2020).

Figur 4. Andeler (i prosent) som er lite fornøyd med livet (skår 0-5 på en skala fra 0-10) og opplevelse av lite mening i det daglige (skår 0-5 på en skala fra 0-10). Kilde: Fylkeshelseundersøkelsen (FHUS) 2019, Folkehelseinstituttet .
Figur 4. Andeler (i prosent) som er lite fornøyd med livet (skår 0-5 på en skala fra 0-10) og opplevelse av lite mening i det daglige (skår 0-5 på en skala fra 0-10). Kilde: Fylkeshelseundersøkelsen (FHUS) 2019, Folkehelseinstituttet .

Data fra FHUS viser et lignende mønster for andre sider ved livskvaliteten (Nes et al., 2020). Opplevelse av negative følelser som bekymring, irritasjon og nedstemthet synker med økende alder, mens følelser som ro og avslappethet stiger. Tillit, tilhørighet og trygghet stiger også med alderen, mens nivået av ensomhet faller frem til aldersgruppen 75+ for deretter å stige litt. Disse mønstrene bekreftes i andre norske data, som i tverrsnittsdata og paneldata fra NorLAG (Hansen & Slagsvold, 2012; von Soest, Luhmann, Hansen, & Gerstorf, 2020).

Livskvaliteten for de fleste er altså forholdsvis stabil eller økende gjennom livet til langt inn i alderdommen, men den sene alderdommen er forbundet med klart redusert livskvalitet. Fordi de eldste og skrøpeligste eldre er underrepresentert i spørreundersøkelser, må vi dessuten regne med at livskvaliteten reduseres mer i eldre år enn vi får inntrykk av i spørreskjemaundersøkelsene. 

Mønsteret kjennetegnet av at yngre er mindre tilfreds enn de eldre er forholdsvis nytt. Mens den opplevde livskvaliteten var relativt høy blant ungdom og yngre voksne (15-39 år) for et par tiår siden, ligger de yngre nå lavest, og denne utviklingen har skjedd gradvis (Hellevik & Hellevik, 2021). At den lave livskvaliteten blant de yngste har blitt forsterket de senere årene, ser man tendensene til også blant ungdom. For eksempel er høye og stigende tall for bekymring blant unge vist i Ungdata-undersøkelsene og en rekke andre norske befolkningsundersøkelser (Reneflot et al., 2018; Sletten & Bakken, 2016). Ungdom er likevel nokså fornøyde; 80–90 prosent av ungdommer i alderen 13 til 16 år er fornøyde med livet og med foreldrene sine (Reneflot et al., 2018) og 77 prosent mener de har alt de ønsker seg i livet (Bakken, 2021).

Internasjonalt er Norge blant landene med høyest livskvalitet, men dette gjelder særlig blant de eldre og i mindre grad blant ungdom og unge voksne.  Data fra Eurostat viser at norske unge i alderen 16-24 er nokså tilfredse med livet, men kun litt over snittet for EU-landene. Denne forskjellen mellom norske unge og europeiske unge står i kontrast til forskjellen i gruppen 75+ år, hvor Norge skårer 7,9 på tilfredshet med livet, mot 6,8 i de europeiske landene, på en skala fra 0-10 (Eurostat 2015). Tilsvarende viser Generations and Gender Survey data at mens ensomhet og depressive symptomer er 3-4 ganger mer utbredt blant de eldre i sørøst-europeiske land enn i Norge, så er forskjellene langt mindre blant unge voksne (Hansen & Slagsvold, 2019). I aldersgruppen 18-30 år er depressive symptomer noe mer utbredt i Norge og Sverige enn i de sør-øst europeiske landene.

Familieforhold

Samlivsstatus og parforholdskvalitet er nært forbundet med livskvalitet. Et gjennomgående funn er at personer som lever i samliv oppgir bedre livskvalitet enn de som lever alene både i Norge og i andre land (Mastekaasa & Næss, 2011; Reneflot et al., 2018). Data fra FHUS viser at gjennomsnittlig fornøydhet med livet er 8,0 for gifte, 7,5 for samboende, 7,4 for dem som har en kjæreste og 6,6 for enslige. Det er dermed en klar forskjell i livskvaliteten mellom dem som er enslige og dem som har en kjæreste eller samlivspartner. Figur 5 viser at denne sammenhengen (enslig vs. ikke enslig) for tre ulike livskvalitetsindikatorer. Vi ser at andelen som oppgir lav livskvalitet (skår 0-5) er systematisk høyere blant de som er enslige, og at andelen som opplever svært god livskvalitet (skår 9-10) er systematisk lavere.

Figur 5.  Andel som skårer lavt , middels og høyt på tre livskvalitetsmål, blant de som har samboer/parter og enslige. På en skala fra 0-10 er lavt definert som 0-5, middels 6-8, og høyt 9-10  Kilde: Fylkeshelseundersøkelsen (FHUS) 2019, Folkehelseinstituttet .
Figur 5. Andel som skårer lavt , middels og høyt på tre livskvalitetsmål, blant de som har samboer/parter og enslige. På en skala fra 0-10 er lavt definert som 0-5, middels 6-8, og høyt 9-10 Kilde: Fylkeshelseundersøkelsen (FHUS) 2019, Folkehelseinstituttet .

Tilsvarende oppgir enslige i alle aldersgrupper mer ensomhet, bekymring og nedstemthet enn de som har en partner.

Om man har barn eller ikke, synes ikke å spille en stor rolle for livskvaliteten (Hansen, 2012; Hansen et al., 2021a). Utenlandske tverrsnitts- og oppfølgingsstudier viser at tilfredsheten er lavere blant de med hjemmeboende barn. Særlig gjelder dette grupper som opplever større belastninger med hjemmeboende barn, som kvinner og personer med dårlig økonomi. I Norden ser det ikke ut til at barn spiller noen vesentlig rolle for foreldres livskvalitet, heller ikke blant disse undergruppene. En forholdsvis generøs familiepolitikk og høy grad av likestilling i parforhold bidrar til å forklare at data for livskvalitet for foreldre i Norden skiller seg litt fra resten av verden. Resultater fra levekårsundersøkelsene i 2005 og 2012, samt livskvalitetsundersøkelsen i Hallingdal 2019 viser imidlertid at enslige foreldre (aleneforsørgere) er noe mindre fornøyde enn par med barn og en høyere andel oppgir dårlig livskvalitet, samt problemer med å få endene til å møtes økonomisk (Reneflot et al., 2018). En betydelig andel av aleneforsørgere oppgir også at de ofte er fysisk og psykisk utmattet etter jobb.

Sosioøkonomiske forhold og sosial ulikhet

I en nederlandsk studie identifiserte forskerne 21 miljøfaktorer av betydning for livskvaliteten, inkludert bolig, nabologskvaliteter og sosioøkonomisk status (Van De Weijer et al., 2021). Det var særlig sosioøkonomi og trygghet som forklarte forskjellene i livskvalitet. Sosioøkonomiske faktorer ser ut til å ha stor betydning for livskvaliteten også i Norge.   

Generelt er livskvaliteten i Norge skjevt fordelt, og varierer med sosioøkonomiske forhold som utdanning, yrke og inntekt og med levekårsutfordringer som dårlig økonomi og utenforskap. Sosial ulikhet, skjevfordeling av goder (for eksempel inntekt eller utdanning) og belastninger (for eksempel arbeidsløshet og marginalisering) bidrar også til redusert helse og livskvalitet, for alle, også for de på toppen av den sosioøkonomiske rangstigen (Wilkinson & Pickett, 2010).

Data fra FHUS 2019 og SSBs livskvalitetsundersøkelser i 2020 og 2021 viser at livskvaliteten henger systematisk sammen med utdanningslengde (Nes et al., 2020; Støren &  Rønning, 2021). De som har lav utdanning er mindre fornøyde med livet, opplever mindre mening i det daglige og oppgir mindre glede. Det er også en klar sammenheng mellom selvrapportert økonomisk situasjon og fornøydhet med livet, tillit, mening og trygghet. Jo vanskeligere egenopplevd økonomisk situasjon, jo lavere skårer, se figur 6.

Figur 6.  Livskvalitet og selvrapportert økonomisk situasjon (gjennomsnitt). Kilde: Fylkeshelseundersøkelsen (FHUS) 2019, Folkehelseinstituttet
.
Figur 6. Livskvalitet og selvrapportert økonomisk situasjon (gjennomsnitt). Kilde: Fylkeshelseundersøkelsen (FHUS) 2019, Folkehelseinstituttet .

SSBs Livskvalitetsundersøkelser gir viktig informasjon om livskvalitet og objektive (registerbaserte) mål på sosioøkonomi. Figur 7 viser sammenheng mellom ekvivalentinntekt (samlet husholdningsinntekt justert for husholdningsstørrelse) og livstilfredshet. Det er en tilnærmet lineær sammenheng mellom inntekt (logaritmeskala) og livstilfredshet, og det skiller mer enn 2 livtilfredshetspoeng (skala 0-10) mellom laveste og høyeste inntektsgruppe. Dette tilsvarer ca. ett standardavvik. Selv om det er en betydelig forskjell i livstilfredshet mellom ulike inntektsgrupper er det samtidig viktig at korrelasjonen mellom de to variablene bare er 0.17. Det betyr at inntekt forklarer rundt 3 % av totalvariansen i livstilfredshet.

Figur 7. Sammenheng mellom inntekt og livstilfredshet. Inntekt er samlet husholdningsinntekt dividert med kvadratroten av antall husstandsmedlemmer (ekvivalentinntekt). Logaritmeskala. Analysen inkluderer inntekter 200.000-4.000.000 kr. Livstilfredshet er målt med Satisfaction With Life Scale. Kilde: Data fra SSBs Livskvalitetsundersøkelse 2020.
Figur 7. Sammenheng mellom inntekt og livstilfredshet. Inntekt er samlet husholdningsinntekt dividert med kvadratroten av antall husstandsmedlemmer (ekvivalentinntekt). Logaritmeskala. Analysen inkluderer inntekter 200.000-4.000.000 kr. Livstilfredshet er målt med Satisfaction With Life Scale. Kilde: Data fra SSBs Livskvalitetsundersøkelse 2020.

I avsnittet om alder viste vi til at livskvaliteten stiger med økende alder. Denne sammenhengen ser imidlertid ut til å avhenge blant annet av økonomi. Figur 8 viser sammenheng mellom fornøydhet, alder og egenvurdert økonomi. Her ser vi at livskvaliteten synker med alderen for dem som opplever å ha vanskelig eller svært vanskelig økonomi – i alle fall inntil 50 års alder, mens den stiger for andre grupper.  

Figur 8.  Fornøydhet med livet etter alder og økonomisk situasjon (gjennomsnitt). Kilde: Fylkeshelseundersøkelsen (FHUS) 2019, Folkehelseinstituttet.
Figur 8. Fornøydhet med livet etter alder og økonomisk situasjon (gjennomsnitt). Kilde: Fylkeshelseundersøkelsen (FHUS) 2019, Folkehelseinstituttet.

Figur 9 viser hvordan psykiske plager siste uke (gjennomsnittskårer) varierer systematisk med selvrapportert økonomisk situasjon. Jo vanskeligere økonomisk situasjon, jo høyere skårer på psykiske plager (Nes et al., 2020).

Figur 9. Psykisk helse og selvrapportert økonomisk situasjon. Kilde: Fylkeshelseundersøkelsen (FHUS) 2019, Folkehelseinstituttet.
Figur 9. Psykisk helse og selvrapportert økonomisk situasjon. Kilde: Fylkeshelseundersøkelsen (FHUS) 2019, Folkehelseinstituttet.

Dataene fra FHUS 2019 viser også hvordan livskvaliteten henger sammen med hovedaktivitet. Pensjonister og yrkesaktive, samt vernepliktige og hjemmearbeidende, skårer i gjennomsnitt høyt på spørsmålet om fornøydhet med livet alt i alt. Bekymringsnivået er også forholdsvis moderat i disse gruppene. Studenter og skoleelever oppgir moderat lavere fornøydhet og høyere bekymring enn pensjonister og yrkesaktive. De som for tiden er sykemeldt, uføre, arbeidsledige eller mottar sosialhjelp har betydelig forhøyet risiko for å ha dårlig livskvalitet (Nes et al., 2020). Risikofaktorer har en tendens til å hope seg opp i de samme individene.

 Figur 10 viser andeler som er lite fornøyd/opplever lite tillit til andre (y-aksen) etter antall risikofaktorer (x-aksen).

 Risikofaktorene inkluderer

  • å ha vanskelig eller svært vanskelig økonomi,
  • å ikke være integrert i arbeid (arbeidsledig, ufør, mottar sosialhjelp)
  • å være enslig
  • å ikke ha noen som står en nær
  • å ha sjelden vennekontakt
  • å ha dårlig/svært dårlig helse

Jo flere risikofaktorer, jo større andel opplever altså å være lite fornøyd og ha lite tillit til andre (Nes et al., 2020).

Figur 10. Opphopning av risikofaktorer og andel som oppgir dårlig livskvalitet (%). Kilde: Fylkeshelseundersøkelsen (FHUS) 2019, Folkehelseinstituttet.
Figur 10. Opphopning av risikofaktorer og andel som oppgir dårlig livskvalitet (%). Kilde: Fylkeshelseundersøkelsen (FHUS) 2019, Folkehelseinstituttet.

Økonomisk ulikhet har betydning for livskvalitet, psykisk helse og fysisk helse i samfunnet (Oishi, Kushlev, & Schimmack, 2018; Patel et al., 2018; Wilkinson & Pickett, 2010). Vi vet at dårlig livskvalitet, dårlig helse og sosiale problemer er vanligere blant de som har lavest sosioøkonomisk status. I tillegg er den totale sykdomsbyrden og byrden av sosiale problemer høyere i samfunn med høy grad av ulikhet. Sammenhengene mellom ulikhet og livskvalitet varierer imidlertid i noen grad med landets økonomiske utvikling (Ngamaba, Panagioti, & Armitage, 2018).

Livskvaliteten i et land henger sammen med landets økonomiske situasjon (BNP per innbygger) (WHR 2020). Det er imidlertid ikke bare den faktiske inntekten eller den gjennomsnittlige levestandarden som er viktig, men hvordan du har det sammenlignet med andre mennesker i det samme samfunnet betyr også mye for livskvaliteten (Wilkinson & Pickett, 2010). Der hvor inntektsulikheten er høy, er den sosiale avstanden vanligvis større, og sosial lagdeling viktigere. Hvor man befinner seg i hierarkiet spiller dermed en viktig rolle. Materielle forskjeller og sosial evaluering kan være sosialt splittende, sykdomsskapende og redusere livskvaliteten (Patel et al., 2018). I tillegg kan sosial ulikhet svekke samfunnsdeltakelse, redusere tillit og bidra til vold og kriminalitet (Wilkinson & Pickett, 2010). Dette kan påvirke alle lag av samfunnet, ikke bare de som har lavest sosioøkonomisk status.

Ifølge SSB er den økonomiske ulikheten i Norge betydelig større enn det den offisielle statistikken viser, og den har økt de siste årene (Aaberge, Modalsli, & Vestad, 2020). En reversering av økningen vil sannsynligvis bidra til bedre livskvalitet.

Helse

Helse er rangert som noe av det viktigste for livskvaliteten for folk flest (Benjamin, Heffetz, Kimball, & Szembrot, 2014). Det er en sterk sammenheng mellom livskvalitet og helse (Pressman et al., 2019). Sammenhengen mellom helse og livskvalitet går sannsynligvis begge veier; dårlig helse kan gi redusert livskvalitet, og lav livskvalitet kan føre til dårlig helse. Høy livskvalitet ser også ut til å redusere uhelse (Steptoe et al., 2015). En rekke studier har funnet positive effekter av høy livskvalitet på helse, og konkluderer med at høy livskvalitet kan være gunstig for både helse, levevaner og levealder (Diener, Pressman, Hunter, & Delgadillo‐Chase, 2017; Kööts–Ausmees & Realo, 2015; Pressman et al., 2019). Dårlig livskvalitet har derimot negativ effekt på helse og levealder. For eksempel kan stresshormoner som kortisol påvirke nerve-, immun-, og hjerte- og karsystemet (Pressman et al., 2019).

Livskvalitetsforskjeller mellom ulike grupper med kronisk sykdom, og mellom kronisk syke og friske, er likevel ofte mindre enn forventet. Det kan ha sammenheng med at de fleste har en betydelig evne til å tilpasse seg, mestre og leve med helseplager og funksjonsnedsettelser. Variasjonen i livskvalitet mellom enkeltindivider med samme type helseproblem, er også stor. Det reflekterer delvis at helseproblemene forekommer med ulik styrke, men også at det er betydelig variasjon i mestring. Type helseproblem og alvorlighetsgrad, samt faktorer som personlighet og tilgang på ressurser som god økonomi, praktisk hjelp, sosial og emosjonell støtte, kan derfor være utslagsgivende for hvor livskvalitetsbelastende de fysiske helseplagene er.

I FHUS 2019 ble deltakerne spurt om egenopplevd helse. Vi fant her en klar sammenheng mellom den egenvurderte helsen og de ulike dimensjonene av livskvaliteten. De som opplever å ha svært god helse har en høy gjennomsnittskår på 8,57 på spørsmålet om fornøydhet med livet alt i alt. De som oppgir svært dårlig helse skårer 5,25 i gjennomsnitt.

Figur 11 viser sammenhengen mellom egenvurdert helse og flere av målene på positiv affekt/fungering. Vi ser her at det er en systematisk sammenheng mellom god helse (x-aksen) og de positive dimensjonene av god livskvalitet (y-aksen). Sammenhenger mellom egenvurdert helse og ulike mål på negativ affekt/fungering er tilsvarende. Jo dårligere egenvurdert helse, jo høyere skår på negativ affekt/fungering.

Figur 11. Egenvurdert helse og positiv affekt/fungering (skala 0-10). Egenvurdert helse øker bortover på den vannrette aksen. Kilde: Fylkeshelseundersøkelsen (FHUS) 2019, Folkehelseinstituttet.
Figur 11. Egenvurdert helse og positiv affekt/fungering (skala 0-10). Egenvurdert helse øker bortover på den vannrette aksen. Kilde: Fylkeshelseundersøkelsen (FHUS) 2019, Folkehelseinstituttet.

 

Personer som oppgir dårlig/svært dårlig helse, har betydelig forhøyet risiko for lav fornøydhet med livet. Figur 12 viser sammenheng mellom antall kroniske sykdommer og fornøydhet med livet basert på NHUS 2020. Vi ser at desto flere kroniske tilstander en har, dess lavere er fornøydheten med livet.

Figur 12. Antall kroniske tilstander og fornøydhet med livet (aldersjustert). Kilde: NHUS 2020 .
Figur 12. Antall kroniske tilstander og fornøydhet med livet (aldersjustert). Kilde: NHUS 2020 .

Funnene fra 2019 viser at det er tydelige sammenhenger mellom helse og livskvalitet, men sier ikke noe om årsaksforhold – om det er helsen som påvirker livskvaliteten, eller omvendt.

Nye tall fra SSBs undersøkelse i 2021 viser også at flere oppgir høy fornøydhet med livet (skår 9-10) blant dem som vurderer helsen sin som god eller svært god (27 prosent) enn blant dem som vurderer helsen sin som dårlig eller svært dårlig (5 prosent). Samtidig oppgir langt flere personer med svært dårlig eller dårlig helse (66 prosent) lav fornøydhet (0-5) enn det personer med god eller svært god helse (17 prosent) gjør (Støren & Rønning, 2021).

Blant personer som har hatt symptomer på psykiske plager siste 14 dager oppgir 67 prosent at de er lite fornøyde med livet. Bare 3 prosent i denne gruppen oppgir høy fornøydhet. Personer med nedsatt funksjonsevne rapporterer i større grad om lav fornøydhet (42 prosent) og i mindre grad høy tilfredshet (13 prosent) enn befolkningen alt i alt. Personer som oppgir å ha sterke smerter eller ubehag skårer markant lavere på fornøydhet enn befolkningen ellers. I gruppen som oppgir å være mye plaget av søvnproblemer svarer 65 prosent at de er lite fornøyde med livet (Støren & Rønning, 2021).

Innvandrere

Forskningslitteraturen generelt gir ikke entydige svar på om innvandrere opplever å ha det bedre etter flyttingen. I henhold til verdens lykkerapport 2018 evaluerer innvandrere globalt sett livskvaliteten sin høyere etter flytting (Hendriks, Burger, Ray, & Esipova, 2018). Resultatene varierer imidlertid med hvilke land en flytter fra, og hvilke land en flytter til. For eksempel oppgir innvandrere som har flyttet til rike land høyere tilfredshet enn tilsvarende grupper i landet de forlot. I Norge er det i gjennomsnitt små eller ingen forskjeller i subjektiv livskvalitet mellom innvandrerne og befolkningen som helhet (Barstad, 2018). Like mange i de to gruppene er svært fornøyde. Misnøyen (skår 0-5) er likevel noe større blant innvandrerne. I SSBs livskvalitetsundersøkelse 2021 skårer innvandrere som gruppe signifikant dårligere enn majoritetsbefolkningen på 6 av 12 livskvalitetsindikatorer – som opplevelse av mestring, givende relasjoner, fornøydhet med bosted og økonomi (Støren &Rønning,2021). På to indikatorer oppga innvandrere høyere skår enn befolkningen i sin helhet, nemlig på optimisme og tilfredshet med fysisk helse. Norskfødte med innvandrerforeldre skårer dårligere enn befolkningen på to indikatorer, nemlig fornøydhet med fritid og bosted.

Når det kontrolleres for faktorer som arbeidsmarkedstilknytning og økonomiske ressurser, opplevelse av diskriminering, mangel på sosial støtte og nabolagsdeprivasjon reduseres eller elimineres forskjellene i mange studier. Gjennomsnittsforskjeller kan imidlertid skjule stor variasjon, ikke minst knyttet til innvandringsgrunn. Innvandrere fra EU/EØS skårer likere majoritetsbefolkningen enn innvandrere fra Asia og Afrika (Støren &Rønning, 2021). Svært få undersøkelser har tatt for seg konsekvensene av innvandringen for majoritetsbefolkningens livskvalitet. Resultater fra de få studiene som er gjennomført er derfor usikre og foreløpige, men tyder på en svakt positiv effekt av innvandring - i alle fall på kort sikt (Barstad, 2017).

Utvikling over tid

Livskvalitet målt som lykke eller fornøydhet med livet har vært målt i den norske befolkningen ved flere anledninger. I 1948 oppga 26 prosent av befolkningen at de var «meget lykkelige», mot 21 prosent i 2013 (Barstad et al., 2016). Hovedinntrykket basert på en rekke både nasjonale (Norsk Monitor, SSBs levekårsundersøkelser, FHUS) og internasjonale undersøkelser (European Social Survey, World Values Survey, Gallup World Poll) er at det norske lykke- og livskvalitetsnivået har vært relativt stabilt. Norsk Monitor, som er gjennomført annet hvert år siden 1985, viser en viss endring i lykkenivå: Stabilt 1985-2001, et noe høyere og stabilt nivå 2003-2011, så klart fallende fram mot 2019 (Hellevik & Hellevik, 2021),

Gjennomsnittsnivået for fornøydhet med livet i Norge har imidlertid ligget på 7,5 (skala 0-10) helt fra årlige oversikter over verdens «lykkenivå» først ble publisert i 2012. Tall for 2020 lå moderat lavere, men var samlet inn i april 2020, altså under den første nedstengningen som følge av koronapandemien. Finland og Danmark ligger øverst på den internasjonale rangeringen, og har hatt stigende gjennomsnittsskårer, mens Norges har falt noe på den internasjonale rangeringen og som eneste land i Norden sett en netto tilbakegang de siste 4-5 årene (se figur 12). Det er altså enkelte tegn til at den subjektive livskvaliteten i Norge har falt noe de senere årene, i alle fall sammenlignet med land som vi vanligvis sammenligner oss med. Norsk Monitor-undersøkelsen tyder på at lavere livstilfredshet har sammenheng med lavere fremtidsoptimisme (økt bekymring om økonomi, arbeidsliv og bærekraft), særlig blant dem under 40 år (Hellevik & Hellevik, 2021). Ungdataundersøkelsene tyder likeledes på nedgang i framtidsoptimismen blant unge. I FHUS og koronaundersøkelsene skårer de unge gjennomsnittlig høyere på spørsmål om hvor fornøyde de forventer å være om 5 år enn eldre.  

At lykke- og tilfredshetsnivået i Norge ikke har steget mer på tross av en positiv utvikling på mange områder som for eksempel helse, kan ha sammenheng også med andre faktorer. Det er særlig fire forhold som blir trukket frem for å forklare en generell stabilitet i livskvalitet over tid: 

  • tilvenning («den hedoniske tredemøllen») - folk flest har en tendens til å venne seg til nye og forbedrede levekår og heve forventningene sine i tråd med forbedringer,
  • avtagende marginalnytte - det femte kakestykket gir mindre økning i tilfredshet enn det første
  • sosial sammenligning («keeping up with the Joneses») – folk flest har en tendens til å sammenligne seg med andre mennesker og ofte med dem som har det bedre.
  • stabile personlighetstrekk og genetikk (Nes, Røysamb, Tambs, Harris, & Reichborn-Kjennerud, 2006; Røysamb, Nes, Czajkowski, & Vassend, 2018).

Det forholdsvis stabile lykke- og livstilfredshetsnivået i Norge kan også ha sammenheng med forhold som har bidratt negativt («lykkedempere») og dermed utlignet den positive effekten av forbedrede økonomiske kår og velstandsutvikling, som for eksempel en utvikling i verdipreferanser i form av økt materialisme og økt sekularisering (Hellevik, 2011, 2014). Endringer over tid, for eksempel som følge av politiske forhold, finanskrise og pandemi viser at livskvaliteten kan endre seg for nasjoner og grupper i tråd med endringer i betingelser og miljø.

Norsk livskvalitet i internasjonal kontekst

Norge og de andre skandinaviske landene skårer høyt både på subjektive (egenvurdert) livskvalitet og objektive (for eksempel Human Development Index) livskvalitetsindikatorer i en internasjonal sammenheng. World Happiness Report publiserer oversikter over fornøydheten med livet for de fleste land i verden. Siden World Happiness Report ble lansert i 2013, har de fem nordiske landene ligget på topp ti, og i årene 2017-2019, på de tre første plassene. Denne nordiske “eksepsjonalismen” tyder på at det er trekk ved de nordiske samfunn som tilfredsstiller menneskelige behov.

Figur 13. Fornøydhet med livet i ulike land i verden 2009-2020. Kilde: Gallup World Poll.
Figur 13. Fornøydhet med livet i ulike land i verden 2009-2020. Kilde: Gallup World Poll.

Kjennetegn ved de nordiske landene som gjerne trekkes frem for å forklare fornøydheten med livet er velferdsstaten med trygghet i gode velferdsordninger, kvaliteten på statlige og lokale institusjoner, god økonomi og forholdsvis lav økonomisk ulikhet, relativt lite korrupsjon, høy tillit til styresmaktene og andre mennesker, høy sosial kapital (for eksempel sosial støtte, tilhørighet og deltakelse), personlig handlefrihet og påvirkningsmuligheter, samt god tilgang på grønne lunger og felles rekreasjonsarealer. Dette er ikke unike kjennetegn ved Norden, men faktorer som samlet sett muligens står sterkest i disse landene.

Data fra Generations and Gender Survey (Hansen & Slagsvold 2019) viser også at ensomhet og depressive symptomer er langt mer utbredt i sør-øst europeiske land enn i de nordvesteuropeiske landene. Norge hadde de laveste forekomstene, og særlig kommer Norge positivt ut blant de eldste, de mellom 60 og 80 år. Blant de yngste (18-30 år) har Norge og Sverige nokså lav forekomst av ensomhet, men relativt høye andeler med depressive symptomer, særlig blant kvinner.

Endring i livskvalitet under koronapandemien

Koronapandemien har medført omfattende og inngripende tiltak i livene våre som har påvirket livskvaliteten i befolkningen - i alle fall midlertidig. Begrensinger i sosial kontakt og usikkerhet med tanke på fremtiden kan påvirke ensomhet, sosial støtte og fremtidsoptimisme. Selv om Norge har hatt lav sykdomsbyrde og dødelighet i forhold til andre land, er det rimelig å anta at pandemien også har vært en belastning gjennom frykten for sykdom og død, enten for en selv, eller ved at man kan smitte andre.

Les også: Folkehelsen etter covid-19 (temarapport)

Vi har målinger av livskvalitet før og under pandemien som kan belyse dette (Hansen,  et al., 2021a; Hansen et al., 2021b; Nes, Aarø, Vedaa & Nilsen, 2020; Nilsen, 2020). Som nevnt over, skåret nordmenn i gjennomsnitt 7,5 (skala 0-10) i fornøydhet med livet før pandemien inntraff (se figur 11). I mars 2020, ved starten av nedstengningen, sank fornøydhetsnivået til 7,1. Data fra Agder og Nordland i juni 2020 viste en gjennomsnittskår på 7,7. På det tidspunktet var det betydelige tiltakslettelser og en mer normal hverdag for de aller fleste.

Folkehelseundersøkelsen i Rogaland i september/oktober 2020 viste også tall for generell fornøydhet som før pandemien. Utover høsten 2020 ble tiltakene igjen forsterket, og gjennomsnittlig fornøydhet var 6,8 i november/desember 2020 - målt i et utvalg på nærmere 27 000 personer fra Agder, Nordland, Vestland og Oslo. Fornøydheten var særlig lav i områder med strenge og langvarige smitteverntiltak (Oslo: 6,5). Andelen som oppga dårlig livskvalitet, var 24 % mot 16 % før pandemien. I SSBs livskvalitetsundersøkelse 2021 i mars 2021 var andelen 28 % (Støren & Rønning, 2021).

Utover effekten av smitteverntiltak, kan sesong og «pandemitrøtthet» ha spilt en rolle for det forholdsvis lave gjennomsnittsnivået og den høye andelen som oppga lav livskvalitet. I folkehelseundersøkelsen i Møre og Romsdal i februar 2021 var gjennomsnittsskåren for fornøydhet med livet 7,3, mens gjennomsnittsnivået i folkehelseundersøkelsen i Vestfold og Telemark basert på 34 013 deltakere i september/oktober 2021 var 7,4 for både kvinner og menn.

Vi har så langt ikke gjentatte målinger fra områdene med de strengeste tiltakene i 2021. Den helhetlige livskvalitetsundersøkelsen til SSB som ble gjennomført i mars 2021 viser imidlertid at fornøydheten i befolkningen var signifikant lavere i mars 2021 enn i mars 2020. Det samme gjelder fremtidsoptimismen og opplevelse av mening i det daglige. Undersøkelsen viser en nedgang i 10 av 12 indikatorer på subjektiv livskvalitet mellom 2020 og 2021. Denne nedgangen sammenfaller med endringer i levekår, blant annet foreligger det en økning i andelen som oppgir å ha helseproblemer eller psykiske plager, søvnproblemer, smerter, lite sosial kontakt og som opplever å være ensomme.

I sum ser det ut til at mengde tiltak har direkte effekt på livskvaliteten i befolkningen (figur 14). Denne effekten ser ut til å variere med tiltakenes intensitet eller varighet, og det antas at livskvaliteten returnerer til et mer «normalt» nivå når trykket avtar. Men dette hviler på den forutsetning at store grupper ikke får varig forverret sin sosioøkonomiske posisjon som følge av tiltakene, og at sykdomsbyrden og dødeligheten er relativt lav.

Figur 14. Fornøydhet med livet i Norge 2016-2021 (gjennomsnitt), på en skala fra 0-10. De fleste tallene er fra Fylkeshelseundersøkelsen (FHUS) og er dermed ikke landsrepresentative. Kilder: Gallup World Poll, SSBs livskvalitetsundersøkelse 2020 og 2021, FHUS og koronaundersøkelsen ved FHI.
Figur 14. Fornøydhet med livet i Norge 2016-2021 (gjennomsnitt), på en skala fra 0-10. De fleste tallene er fra Fylkeshelseundersøkelsen (FHUS) og er dermed ikke landsrepresentative. Kilder: Gallup World Poll, SSBs livskvalitetsundersøkelse 2020 og 2021, FHUS og koronaundersøkelsen ved FHI.

Tilsvarende mønster som for tilfredsheten ser vi også for andelen som oppgir betydelige psykiske plager (skår på Hopkins Sympton Checklist >2) som har ligget stabilt mellom 9 og 13 prosent de siste 20 årene. Figur 15 viser imidlertid tre store "hopp" - i mars 2020, nov/des 2020 og mars 2021 (henholdsvis 18, 16,8 og 20 prosent). Dette sammenfaller med periodene med strengest smitteverntiltak. Vi ser også er en geografisk variasjon som kan forklares med ulik grad av smittevernstiltak.

Figur 15. Forekomst av betydelige psykiske plager i Norge 2017-2021 (Prosent). Kilder: SSBs levekårsundersøkelser og SSBs livskvalitetsundersøkelse 2020, FHUS og koronaundersøkelsen ved FHI.
Figur 15. Forekomst av betydelige psykiske plager i Norge 2017-2021 (Prosent). Kilder: SSBs levekårsundersøkelser og SSBs livskvalitetsundersøkelse 2020, FHUS og koronaundersøkelsen ved FHI.

Pandemien har også påvirket i hvilken grad vi opplever mening i det vi gjør i det daglige. Fra SSBs undersøkelser i 2020 og 2021 ser vi at andelene som opplever lite mening økte fra 2020 til 2021, i alle aldersgrupper. Økningen er størst blant de unge (18-24 år) hvor andelen har økt fra 37 til 46 prosent, og minst for de eldste (aldersgruppen 80+) hvor det er en økning fra 24 til 28 prosent. Den store økningen blant de unge henger antagelig sammen med utstrakt bruk av hjemmeskole/-studier. Blant skoleelever/studenter er det en økning i andelen som opplever lite mening på 11 prosentpoeng (fra 31 til 42 prosent). For yrkesaktive er økningen mindre, 5 prosentpoeng, men økningen kan tyde på at hjemmekontor også kan medføre et meningsbortfall. I koronaundersøkelsen er andelen ensomme og andelen som har betydelige psykiske plager høyere blant dem som jobbet hjemme som følge av pandemien enn blant dem som fremdeles var på arbeidsstedet.

Pandemien ser ut til å ha påvirket livskvaliteten i ulike grupper forskjellig. Vi har allerede nevnt bekymring for dem som blir varig negativt påvirket sosioøkonomisk. En annen vinkling er å se på utvikling for dem med lavest og høyest livskvalitet. For gruppene med lavest og høyest livskvalitet, ser vi at begge gruppene er blitt mindre (per desember 2020); vi ser altså en utjevning i livskvalitet under pandemien.

Figur 16. Ensomme og ikke ensomme før og under koronapandemien     Kilde: Koronaundersøkelsen i Agder og Nordland
.
Figur 16. Ensomme og ikke ensomme før og under koronapandemien Kilde: Koronaundersøkelsen i Agder og Nordland .

Figur 16 viser at de som var klassifisert som ensomme før korona, ble mindre ensomme under pandemien. For dem som ikke var ensomme før pandemien økte ensomhetsnivået noe. Når alle er i «samme storm» (for eks. opplever sosial nedstenging) oppleves muligens ikke egen ensomhet som utenforskap på samme måte. Muligens var de som allerede var ensomme også mer rustet til å takle isolasjon eller opplevde at livet i mindre grad endret seg med pandemien og smitteverntiltakene. For dem som ikke var ensomme før korona, som var vant til å leve sosialt aktive liv, medførte nedstengning og ulike sosiale restriksjoner noe økt ensomhet. Selv om koronasituasjonen således medførte en «utjevning» av ensomheten, er det viktig å merke seg at utjevningen var begrenset, og at de som var mest ensomme fortsatt er de mest ensomme også i under pandemien (Hansen et al. 2021a).

Utvikling i livskvalitet under pandemien synes ikke å være spesielt kjønnsspesifikk. Om vi ser på utvikling i ensomhet, psykiske ubehag (psykiske plager) og psykisk velvære (følelsesmessig livskvalitet) ser vi at ensomheten stiger, nivået av psykiske plager øker og den følelsesmessige livskvaliteten synker – i omtrent like stor grad for begge kjønn (figur 17).

figur 17a livskvalitet 2021.png
figur 17b livskvalitet 2021.png
Figur 17 a, b og c. Endring av ulike sider av livskvaliteten fra 2019 og gjennom 2020. Gjennomsnittsmålinger fra fylkene Agder og Nordland. Både ensomhet, psykisk stress og psykisk velvære angis på en skala fra 0-10. Kilde: Koronaundersøkelsen i Agder og Nordland.
Figur 17 a, b og c. Endring av ulike sider av livskvaliteten fra 2019 og gjennom 2020. Gjennomsnittsmålinger fra fylkene Agder og Nordland. Både ensomhet, psykisk stress og psykisk velvære angis på en skala fra 0-10. Kilde: Koronaundersøkelsen i Agder og Nordland.

De siste publiserte livskvalitetstall fra FHUS, koronaundersøkelsen og SSBs livskvalitetsundersøkelse, som ligger til grunn for dette avsnittet, er fra november/desember 2020 og februar og mars 2021. Da var tiltakene på nasjonalt nivå fremdeles strenge, med varierende lokale tiltak utover det. Smittetrykket var høyt, men svært varierende geografisk. Det er rimelig å anta at livskvaliteten vil stige og synke med smitteverntiltak. Foreløpige FHUS-tall fra Vestfold og Telemark fra september/oktober 2021 tyder på det, med gjennomsnittstall for fornøydhet på 7,4 for begge kjønn. Andelen som oppga å være lite fornøyd med livet var 16,9 % (16,4 % for menn og 17,4 % for kvinner) og således ikke vesentlig forskjellig fra tall fra FHUS-undersøkelsene i 2019 (før pandemien). På spørsmål om fremtidsoptimisme (forventninger om livskvaliteten om 5 år) var gjennomsnittsskåren 7,8 (kvinner 7,9 og menn 7,7) i Vestfold og Telemark høsten 2021.

Men pandemien kan medføre langtidseffekter. Selv om livskvaliteten har vært forholdsvis høy også under koronaepidemien, i alle fall i internasjonal sammenheng,vet vi at utsatte grupper har fått det verre. De som har mistet arbeid, eller gjennomgått andre livskriser, løper risiko for mer varig nedgang i livskvalitet. Vi har også sett en viss utjevning i livskvalitet. Om dette er en varig eller forbigående effekt gjenstår å se, og vil bli gjenstand for videre forskning.

Risiko- og livskvalitetsfremmende faktorer

God livskvalitet har sammenheng med en rekke biologiske, sosiale, kulturelle og samfunnsstrukturelle faktorer som virker sammen. Disse påvirkningsfaktorene kan klassifiseres som risikofaktorer (reduserer livskvaliteten) eller livskvalitetsfremmende faktorer (styrker livskvaliteten). Påvirkningsfaktorene kan være individuelle som personlighet og fysisk aktivitet, eller samfunnsrelaterte som levekår.

Ofte utgjør risikofaktorene og de livskvalitetsfremmende faktorene motpoler av samme fenomen. Lav sosial støtte regnes for eksempel som en risikofaktor, mens god sosial støtte ansees som en sentral livskvalitetsfremmende faktor. Styrking av sosiale nettverk kan dermed oppfattes både som et livskvalitetsfremmende (øke sosial støtte) og sykdomsforebyggende (reduksjon av sosial isolasjon) tiltak.

Betydningen av de ulike påvirkningsfaktorene, og samspillet mellom dem, kan variere på tvers av mennesker og endres gjennom livsløpet. Hver enkeltfaktor har vanligvis også forholdsvis beskjeden betydning alene (Götz, Gosling, & Rentfrow, 2021). Betydningen av risikofaktorene kan forsterkes i fravær av helsefremmende faktorer, i samspill med andre risikofaktorer, eller dersom de utgjør kroniske belastninger.

Blant de mest sentrale påvirkningsfaktorene finner vi gener, oppvekstkår og livshendelser, sosiale og økonomiske betingelser, samt helserelaterte forhold som sykdom (både psykisk og fysisk) og kronisk smerte. Gener er sannsynligvis av betydning for alle sider av livskvaliteten, men inngår i et stadig samspill med de ulike miljøfaktorene. Utvikling av livskvalitet avhenger dermed alltid både av enkeltindividets genetiske utgangspunkt og av faktorer i omgivelsene (for eksempel levekår og livshendelser). Arveligheten (den samlede betydningen av gener) er ofte høyere når livsbetingelsene er gode (god økonomi, støttende familierelasjoner). Det kan blant annet skyldes at belastende miljøbetingelser kan begrense genenes muligheter for å komme til uttrykk.

Belastende livshendelser som samlivsbrudd, alvorlig sykdom, tap av funksjonsevne, tap av familiemedlemmer eller andre som står en nær, er vanlige (Nes & Clench-Aas, 2011) og har sammenheng med nedsatt livskvalitet (Dyrdal, Røysamb, Nes, & Vittersø, 2019; Marum, Clench-Aas, Nes, & Raanaas, 2014; Nes et al., 2014). Enkelte slike belastninger – som tap av arbeid – kan ha langvarige, muligens varige, konsekvenser for livskvaliteten (Lucas, Clark, Georgellis, & Diener, 2004; Luhmann, Hofmann, Eid, & Lucas, 2012). Likevel har de fleste en betydelig tilpasningsevne og en tendens til å komme seg godt igjen etter livskriser og nederlag.

Men belastninger og velferdsproblemer har en tendens til å hope seg opp hos de samme individene og akkumulere over tid, noe som påvirker livskvaliteten særlig negativt. Tiltak som reduserer ulikhet og marginalising, vil sannsynligvis ha god effekt med tanke på å forebygge slik opphopning.

Hvordan kan vi fremme livskvaliteten?

Et hovedmål for folkehelsearbeidet er å fremme befolkningens helse og livskvalitet, og forebygge psykisk og fysisk sykdom. Det er mye som tyder på at sykdomsrisiko kan reduseres ved å styrke livskvaliteten. For eksempel kan hormoner som skilles ut når man har det bra ha gunstige fysiologiske effekter i kroppen, og kan redusere risiko for blant annet hjerte- og karsykdom, infeksjonssykdom, og psykiske plager. Det livskvalitetsfremmende arbeidet kan dermed foregå ved å tilføre og styrke positive faktorer og mestringsmuligheter (for eksempel livsmestringsferdigheter, trygge arbeidsplasser) eller ved å redusere risikomomenter og belastninger (for eksempel sosial ulikhet, mobbing og korrupsjon). Tiltak kan rette seg mot enkeltpersoner med forhøyet risiko, mot risikogrupper og befolkningen som helhet. De kan fokusere primært på individuell endring (for eksempel hverdagsgledekurs) eller på endringer i omgivelsene (for eksempel byplanlegging). Flere metaundersøkelser viser at spesifikke individuelle intervensjoner som bygger på positiv psykologi, for eksempel sosial kompetansetrening, fremmer trivsel, positiv fungering som håp og mestring og reduserer psykiske helseplager som depressive symptomer (Bolier et al., 2013; Carr et al., 2020; Sin & Lyubomirsky, 2009; van Agteren et al., 2021; White, Uttl, & Holder, 2019).

Tiltak rettet mot hele befolkningen, for eksempel knyttet til samfunnsøkonomi, arbeids- og boforhold, barnehager, skoler og arbeidsplasser, er antageligvis både mer virkningsfulle og kostnadseffektive enn tiltak rettet mot enkeltpersoner eller risikogrupper samlet sett (Mackenbach, Lingsma, van Ravesteyn, & Kamphuis, 2013; Oishi et al., 2018; Patel et al., 2018; Rose, 1981). Dette er tiltak som treffer de bakenforliggende faktorene som påvirker vår psykiske og fysiske helse.

Livskvalitet og helse bygges i stor grad der folk lever livene sine – i familien, i barnehage og skole, på jobben og i nærmiljøet. For å påvirke faktorer på disse arenaene er det nødvendig med innsats også på andre arenaer enn i helsesektoren. Det fordrer et godt tverrsektorielt samarbeid. Målsetningen om «Helse i all politikk» bør kanskje ledsages av en målsetning om «Livskvalitet i all politikk».

Hvilke forhold er av særlig betydning? Det sies ofte at en god oppvekst varer livet ut. En rekke undersøkelser fremhever betydningen av barndom og tidlig intervensjon. Utvikling av tidlige livsferdigheter gjør det lettere å erverve senere ferdigheter (Heckman, 2006). “Høykvalitetsbarnehager” som kjennetegnes av små barnegrupper, tilstrekkelig, godt utdannet og personlig egnet, stabilt voksenpersonell (Major et al., 2011) ser ut til å være et godt livskvalitetsfremmende tiltak, blant annet i form av gunstige effekter på språkutvikling og atferdsvansker, og ved å forebygge negative effekter av barnefattigdom (Lekhal, Zachrisson, Wang, Schjølberg, & von Soest, 2011; Zachrisson & Dearing, 2015). Sosial støtte, gode relasjoner og sosial deltagelse er likeledes av stor betydning for livskvaliteten og kan påvirkes på ulike vis – for eksempel ved byutvikling og bomiljøintervensjoner som tilgjengelige offentlige møteplasser og gode arealer til lek for barn og grønne lunger for rekreasjon, arenaer for fysisk aktivitet, kulturelle arrangementer og sosiale møter. Fattigdomsforebygging er viktig slik at en ikke blir avskåret fra deltagelse i sentrale fellesaktiviteter (for eksempel fritids- og ferieaktiviteter). Sosial kompetansetrening i skolesystemet og demokratisk inkludering vil også være betydningsfullt.

Fem aktiviteter (fem grep for økt hverdagsglede) kan bidra til bedre livskvalitet og har god vitenskapelig dokumentasjon; å knytte bånd, å være aktiv, å være oppmerksom, fortsette å lære og å gi/bidra. Mennesker som tar del i slike aktiviteter regelmessig, har høyere livskvalitet. De fem aktivitetene kan også brukes som tema for strukturelle tiltak. Som samfunn kan vi legge til rette for at befolkningen kan delta i slike aktiviteter. Kommunen kan for eksempel skape og prioritere møteplasser, legge til rette for fysisk aktivitet, tilgjengeliggjøre natur og friluftsarealer, legge opp til rimelige læringsaktiviteter og ruste opp en frivillig sektor.

Et relasjonelt orientert helse- og velferdssystem (Cottam 2011; 2018) som vektlegger demokratisk involvering og samskaping av løsninger kan gi større eierskap til løsninger og bidra til mer egnede og treffsikre tiltak for å fremme livskvalitet. Samskaping av løsninger er muligens også livskvalitetsfremmende i seg selv. Demokratisk deltakelse og politisk representasjon er i dag svært sosialt skjevdelt. Dette er et problem når samfunnsmålet vi sikter mot er livskvalitet for alle, uten å etterlate noen (jfr. bærekraftsmålene og grunnleggende menneskerettigheter). Dette henger sammen med samfunnets sosiale bærekraft, der livskvalitet og sosial rettferdighet er gjensidig avhengig. Det handler om å skape betingelser som gjør at mennesker kan leve liv de har grunn til å sette pris på, uten at det går på bekostning av andre menneskers frihet til å oppnå det samme. Alle mennesker har behov for å bli verdsatt og samtidig tilføre verdi - i eget liv, til andre, gjennom arbeid og til fellesskap og samfunn.

For å tilrettelegge for gode liv både nasjonalt og lokalt er det behov for økt kunnskap om hvordan sentrale aspekter av livskvaliteten utvikles - hvem trives best og hvem lider mest? En viktig forutsetning for slik kunnskapsutvikling er regelmessig måling av livskvaliteten. Regelmessig og helhetlig informasjon om livskvalitet og levekår i ulike befolkningsgrupper vil også gi et mer fullstendig bilde av de menneskelige konsekvensene, både kostnadene og gevinstene, av måten samfunnet organiseres og endres for eksempel av forandringer i befolkningssammensetning, skattepolitikken, klimautfordringer, eller Covid-19 pandemien.

Oppsummering og diskusjon

De fleste oppgir å ha god livskvalitet i Norge. Majoriteten er fornøyde med livet og forholdsvis få er mye plaget av ensomhet eller alvorlige psykiske lidelser. Men livskvaliteten varierer både på tvers av kommuner og innad i kommunen. Ikke alle har god nok livskvalitet i Norge, også her er fordeler og ulemper skjevt fordelt. Det eksisterer en rekke utsatte grupper som oppgir gjennomgående dårlig livskvalitet. De som særlig faller utenom er unge, de som ikke er integrert i familie, samliv, skole og arbeid, de som har helseproblemer - særlig psykiske, men også fysiske, de som opplever diskriminering, som er skeive, som lever med nedsatt funksjonsevne eller er uføre, og dem som har en vanskelig økonomisk situasjon.

Det blir viktig å følge utviklingen tett over tid, spesielt i en periode som nå er preget av store omveltninger i arbeidsliv, økonomi og sosial deltakelse. En rekke undersøkelser tyder på en økning i bekymring og ensomhet, samt redusert tilfredshet blant annet som følge av pandemien og smitteverntiltakene. Tiltak og prioriteringer fremover vil være førende på utviklingen videre.

Hvordan kan vi bidra til god livskvalitet og en jevnere fordeling av livskvaliteten i befolkningen? Opphopning av levekårsutfordringer og dårlig livskvalitet har sammensatte årsaksmekanismer. Trygge økonomiske betingelser og tilgang på inkluderende arbeidsplasser, meningsfylte aktiviteter og sosiale arenaer er forutsetninger for god livskvalitet og tiltak som retter seg inn mot å styrke disse faktorene bør prioriteres. Helhetlig og regelmessig livskvalitetsmåling kan bidra som et viktig verktøy for å følge utviklingen fremover, for hensiktsmessig tilrettelegging og for å evaluere tiltak og politiske beslutninger.

Datagrunnlag

Kunnskapen vi har om livskvalitet i Norge er basert på ulike utvalgsundersøkelser. I dette kapittelet har vi særlig benyttet fylkeshelseundersøkelsene i 2019 og den nasjonale folkehelseundersøkelsen i 2020. Data om livskvalitet finnes også i en rekke andre undersøkelser, for eksempel Den norske mor, far og barn undersøkelsen, Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), Ungdata og Norsk Monitor.

Fylkeshelseundersøkelser gjennomført av FHI: Troms og Finnmark, Agder (2019), Rogaland og Nordland (2020), Møre og Romsdal (2021), Vestfold og Telemark (2021)

Fylkeshelseundersøkelsen, Nærmiljø og livskvalitet 2019 i Hedmark

Fylkeshelseundersøkelsen, Oss i Østfold 2019, som også har mindre utvalg fra Akershus og Buskerud

Den nasjonale folkehelseundersøkelsen (NHUS) 2020 gjennomført av FHI.

Korona-Fylkeshelseundersøkelsene, Agder, Nordland, Vestland og Oslo, 2020

SSB Livskvalitetsundersøkelser i 2019 (Hallingdal), 2020 (nasjonal) og 2021 (nasjonal)

Referanser

Bakken, A. (2021). Ungdata 2021. Nasjonale resultater. Oslo: NOVA.

Barstad, A., Normann, T., Nes, R., Reneflot, A., Røysamb, E., Hougen, H., & Herheim, Å. (2016). Gode liv i Norge: Utredning om måling av befolkningens livskvalitet. Oslo: Helsedirektoratet.

Barstad, A. (2017): Innvandring, innvandrere og livskvalitet: en litteraturstudie. Rapporter 2017/3. Oslo-Kongsvinger: Statistisk Sentralbyrå.

Barstad, A. (2018), Livskvalitet blant innvandrere En analyse basert på Levekårsundersøkelsen blant personer med innvandrerbakgrunn 2016. Rapporter 2018/31. Oslo-Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå

Benjamin, D. J., Heffetz, O., Kimball, M. S., & Szembrot, N. (2014). Beyond happiness and satisfaction: Toward well-being indices based on stated preference. American Economic Review, 104(9), 2698-2735.

Bolier, L., Haverman, M., Westerhof, G. J., Riper, H., Smit, F., & Bohlmeijer, E. (2013). Positive psychology interventions: a meta-analysis of randomized controlled studies. BMC public health, 13(1), 1-20.

Carr, A., Cullen, K., Keeney, C., Canning, C., Mooney, O., Chinseallaigh, E., & O’Dowd, A. (2020). Effectiveness of positive psychology interventions: a systematic review and meta-analysis. The Journal of Positive Psychology, 1-21.

Cottam, H. (2011). Relational welfare. Soundings48(48), 134-144.

Cottam, H. (2018). Radical help: How we can remake the relationships between us and revolutionise the welfare state. Hachette UK.

Diener, E., Pressman, S. D., Hunter, J., & Delgadillo‐Chase, D. (2017). If, why, and when subjective well‐being influences health, and future needed research. Applied Psychology: Health and Well‐Being, 9(2), 133-167.

Dyrdal, G. M., Røysamb, E., Nes, R. B., & Vittersø, J. (2019). When life happens: Investigating short and long-term effects of life stressors on life satisfaction in a large sample of Norwegian mothers. Journal of Happiness Studies, 20(6), 1689-1715.

Eurostat (2015): Quality of life in Europe-Facts and Views-Overall Life Satisfaction. Wien: Eurostat. Tilgjengelig fra: https://ec.europa.eu/eurostat/documents/3217494/6856423/KS-05-14-073-EN-N/742aee45-4085-4dac-9e2e-9ed7e9501f23

Götz, F., Gosling, S., & Rentfrow, J. (2021). Small effects: The indispensable foundation for a cumulative psychological science.

Hansen, T. (2012). Parenthood and happiness: A review of folk theories versus empirical evidence. Social Indicators Research, 108(1), 29-64.

Hansen, T., Nilsen, T. S., Yu, B., Knapstad, M., Skogen, J. C., Vedaa, Ø., & Nes, R. B. (2021a). Locked and lonely? A longitudinal assessment of loneliness before and during the COVID-19 pandemic in Norway. Scandinavian Journal of Public Health, 1403494821993711.

Hansen, T., Sevenius Nilsen, T., Knapstad, M., Skirbekk, V., Skogen, J., Vedaa, Ø., & Nes, R. B. (2021b). Covid-fatigued? A longitudinal study of Norwegian older adults’ psychosocial well-being before and during early and later stages of the COVID-19 pandemic. European Journal of Ageing.

Hansen, T., & Slagsvold, B. (2012). The age and subjective well-being paradox revisited: A multidimensional perspective. Norsk epidemiologi, 22(2).

Hansen, T., & Slagsvold, B. (2019). Et Øst-Vest-skille for eldres livskvalitet i Europa? En sammenligning av ensomhet og depressive symptomer i 12 land. Nordisk Østforum, 33, 74-90.

Heckman, J. J. (2006). Skill formation and the economics of investing in disadvantaged children. Science, 312(5782), 1900-1902.

Hellevik, O. (2011). Inntekt og subjektiv livskvalitet: Easterlins paradoks. Tidsskrift for velferdsforskning, 14(3), 181-203.

Hellevik, O. (2014). Is the good life sustainable?: A three-decade study of values, happiness and sustainability in NorwaySustainable Consumption and the Good Life (s. 55-79): Routledge. (Reprinted from).

Hellevik, O. (2017). The U-shaped age–happiness relationship: real or methodological artifact? Quality & Quantity, 51(1), 177-197.

Hellevik, O., & Hellevik, T. (2021). Utviklingen for opplevd livskvalitet blant ungdom og yngre voksne i Norge. Nordisk tidsskrift for ungdomsforskning, 2(2), 25-49.

Kööts–Ausmees, L., & Realo, A. (2015). The association between life satisfaction and self–reported health status in Europe. European Journal of Personality, 29(6), 647-657.

Levine, G. N., Cohen, B. E., Commodore-Mensah, Y., Fleury, J., Huffman, J. C., Khalid, U., . . . Spatz, E. S. (2021). Psychological health, well-being, and the mind-heart-body connection: a scientific statement from the American Heart Association. Circulation, 143(10), e763-e783.

Lucas, R. E., Clark, A. E., Georgellis, Y., & Diener, E. (2004). Unemployment alters the set point for life satisfaction. Psychological science, 15(1), 8-13.

Luhmann, M., Hofmann, W., Eid, M., & Lucas, R. E. (2012). Subjective well-being and adaptation to life events: a meta-analysis. Journal of personality and social psychology, 102(3), 592.

Lyubomirsky, S., King, L., & Diener, E. (2005). The benefits of frequent positive affect: Does happiness lead to success? Psychological bulletin, 131(6), 803.

Mackenbach, J. P., Lingsma, H. F., van Ravesteyn, N. T., & Kamphuis, C. B. (2013). The population and high-risk approaches to prevention: quantitative estimates of their contribution to population health in the Netherlands, 1970–2010. The European Journal of Public Health, 23(6), 909-915.

Major, E. F., Dalgard, O. S., Mathisen, K. S., Nord, E., Ose, S., Rognerud, M., & Aarø, L. E. (2011). Bedre føre var. Psykisk helse: Helsefremmende og forebyggende tiltak og anbefalinger, 1.

Marum, G., Clench-Aas, J., Nes, R. B., & Raanaas, R. K. (2014). The relationship between negative life events, psychological distress and life satisfaction: a population-based study. Quality of Life Research, 23(2), 601-611.

Mastekaasa, A., & Næss, S. (2011). Ekteskap og familie. Livskvalitet som psykisk velvære. Oslo: NOVA.

Nes, R. B., & Clench-Aas, J. (2011). Psykisk helse i Norge. Tilstandsrapport med internasjonale sammenligner. rapport Nasjonalt folkehelseinstitutt.

Nes, R. B., Nilsen, T. S., Hauge, L. J., Eilertsen, M., Gustavson, K., & Aarø, L. E. (2020). Livskvalitet i Norge 2019. Fra nord til sør [Quality of life in Norway: From north to south]. Oslo: Norwegian Institute for Public Health.

Nes, R. B., Roysamb, E., Tambs, K., Harris, J. R., & Reichborn-Kjennerud, T. (2006). Subjective well-being: genetic and environmental contributions to stability and change. Psychological Medicine, 36(7), 1033-1042.

Nes, R. B., Røysamb, E., Hauge, L. J., Kornstad, T., Landolt, M. A., Irgens, L. M., . . . Vollrath, M. E. (2014). Adaptation to the birth of a child with a congenital anomaly: A prospective longitudinal study of maternal well-being and psychological distress. Developmental psychology, 50(6), 1827.

Nes, R.B., Hansen, T. og Barstad, A. (2018): Livskvalitet. Anbefalinger for et bedre målesystem. Rapport IS-2727. Oslo: Helsedirektoratet

Nes, R. B., Aarø. L. E., Vedaa, Ø., Nilsen, T. S. . (17.12.2020). Livskvalitet og psykisk helse under koronaepidemien november-desember 2020.www.fhi.no

Ngamaba, K. H., Panagioti, M., & Armitage, C. J. (2018). Income inequality and subjective well-being: a systematic review and meta-analysis. Quality of Life Research, 27(3), 577-596.

Nilsen, T. S., Aarø, L. E., Vedaa, Ø., Nes, R. B. Livskvalitet under koronaepidemien - foreløpige resultater fra Nordland og Agder. www.fhi.no.

Oishi, S., Kushlev, K., & Schimmack, U. (2018). Progressive taxation, income inequality, and happiness. American Psychologist, 73(2), 157.

Patel, V., Burns, J. K., Dhingra, M., Tarver, L., Kohrt, B. A., & Lund, C. (2018). Income inequality and depression: a systematic review and meta‐analysis of the association and a scoping review of mechanisms. World Psychiatry, 17(1), 76-89.

Pettersen, A.-M., & Støren, K. S. (2021) Livskvalitetsundersøkelsen 2021. Dokumentasjonsnotat. Notater 2021/40. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Tilgjengelig fra https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/levekar/artikler/livskvalitetsundersokelsen-2021/_/attachment/inline/f6c0d1e3-6ceb-4bf1-be8d-86403b9add28:3feb98cd7129a024ee42eb1363ef00f01a060938/NOT2021-40_web.pdf

Pressman, S. D., Jenkins, B. N., & Moskowitz, J. T. (2019). Positive affect and health: what do we know and where next should we go? Annual review of psychology, 70, 627-650.

Reneflot, A., Aarø, L. E., Aase, H., Reichborn-Kjennerud, T., Tambs, K., & Øverland, S. (2018). Psykisk helse i Norge. Oslo: Norwegian Institute of public health.

Rose, G. (1981). The prevention paradox. Br Med J, 282, 1847-1851.

Røysamb, E., Nes, R. B., Czajkowski, N. O., & Vassend, O. (2018). Genetics, personality and wellbeing. A twin study of traits, facets and life satisfaction. Scientific Reports, 8(1), 1-13.

Sin, N. L., & Lyubomirsky, S. (2009). Enhancing well‐being and alleviating depressive symptoms with positive psychology interventions: A practice‐friendly meta‐analysis. Journal of clinical psychology, 65(5), 467-487.

Sletten, M. A., & Bakken, A. (2016). Psykiske helseplager blant ungdom–tidstrender og samfunnsmessige forklaringer.

Steptoe, A., Deaton, A., & Stone, A. A. (2015). Subjective wellbeing, health, and ageing. The Lancet, 385(9968), 640-648.

Støren, K. S., Rønning, E., & Gram, K. H. (2020). Livskvalitet i Norge 2020. Rapporter 2020/35. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/_attachment/433414?_ts=17554096418

Støren, K. S., Rønning, E. (2021). Livskvalitet i Norge 2021. Rapporter 2021/27. Oslo: S. sentralbyrå. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/levekar/artikler/livskvalitet-i-norge-2021/_/attachment/inline/c2d3a9a8-5dad-4745-ac05-e5f2417ffec0:b844119bf0cfaaf253f214b7ac75c316792b4624/RAPP2021-27_web.pdf

van Agteren, J., Iasiello, M., Lo, L., Bartholomaeus, J., Kopsaftis, Z., Carey, M., & Kyrios, M. (2021). A systematic review and meta-analysis of psychological interventions to improve mental wellbeing. Nature human behaviour, 1-22.

Van De Weijer, M. P., Baselmans, B. M., Hottenga, J.-J., Dolan, C. V., Willemsen, G., & Bartels, M. (2021). Expanding the environmental scope: an environment-wide association study for mental well-being. Journal of Exposure Science & Environmental Epidemiology, 1-10.

von Soest, T., Luhmann, M., Hansen, T., & Gerstorf, D. (2020). Development of loneliness in midlife and old age: Its nature and correlates. Journal of personality and social psychology, 118(2), 388.

White, C. A., Uttl, B., & Holder, M. D. (2019). Meta-analyses of positive psychology interventions: The effects are much smaller than previously reported. PloS one, 14(5), e0216588.

Wilkinson, R., & Pickett, K. (2010). The spirit level (Vol. 33): London: Penguin.

Aaberge, R., Modalsli, J. H., & Vestad, O. (2020). Ulikheten–betydelig større enn statistikken viser. SSB Analyse.

Historikk

Denne artikkelen ble publisert for første gang 17. desember 2021, og er skrevet av Ragnhild Bang Nes (leder for skrivegruppen), Thomas Hansen, Maja Eilertsen, Espen Røysamb og Thomas S. Nilsen.

Fagfellevurdert av Ottar Hellevik, professor ved Universitetet i Oslo.