Livskvalitet i Norge
Sist endret
|God livskvalitet er både et mål i seg selv, og en drivkraft for helse, levealder og aktiv samfunnsdeltakelse. Selv om gjennomsnittsnivået er høyt, er livskvaliteten ujevnt fordelt i befolkningen.
Hovedpunkter
- Den subjektive livskvaliteten i Norge er generelt høy. På spørsmål om tilfredshet med livet alt i alt, oppgir befolkningen et gjennomsnitt på 6,9 på en skala fra 0 til 10.
- Livskvaliteten er imidlertid skjevfordelt i befolkningen: i perioden 2020-2025 har 24-28 prosent rapportert dårlig livskvalitet, tilsvarende 1-1,3 millioner voksne.
- Dårlig subjektiv livskvalitet rapporteres særlig av personer med levekårsutfordringer som dårlig økonomi, arbeidsledighet, uførhet, redusert psykisk eller fysisk helse og funksjonsnedsettelser. Flere slike belastninger samtidig øker risikoen for å oppleve dårlig livskvalitet.
- Unge opplever også i økende grad dårlig livskvalitet. Bekymring, stress og lavere tilfredshet med økonomi og sosiale relasjoner kan være aktuelle faktorer.
- Den subjektive livskvaliteten stiger med økende alder. Blant eldre 60-79 år er livskvaliteten høy sammenlignet med yngre, men i gruppen over 80 år øker andelen som rapporterer ensomhet og lav livskvalitet.
- Forskjellene i livskvalitet på tvers av fylker og kommuner er forholdsvis små, og reflekterer delvis befolkningssammensetningen i regionen. Variasjon er større over mindre geografiske enheter som bydeler og levekårssoner.
- Norge har sammen med de andre nordiske landene over tid ligget høyt i internasjonale rangeringer av livstilfredshet. Livskvaliteten har likevel sunket noe de siste årene, og Norge har falt på internasjonale rangeringene, særlig som følge av lavere livskvalitet blant unge.
Om livskvalitet
Livskvalitet og folkehelse
God subjektiv livskvalitet er en viktig verdi og et ønskemål for de aller fleste. I tillegg ser det ut til at god livskvalitet er gunstig både for den enkeltes helse og levealder, og for familie-, arbeids- og samfunnsliv. God livskvalitet kan dermed forstås både som et mål og som en drivkraft i folkehelsearbeidet. Selv om livskvalitet og psykisk helse er beslektet, innebærer fravær av psykiske plager og lidelser ikke nødvendigvis høy subjektiv livskvalitet, og personer med psykiske lidelser kan oppleve mening, glede og tilfredshet i hverdagen (Iasello et al., 2020; Tamnes et al, 2025). Samtidig viser forskning at lav livskvalitet øker risikoen for psykiske vansker over tid, mens høy livskvalitet kan virke beskyttende og fremme bedring ved psykiske lidelser.
Det er gjennomført omfattende målinger av livskvalitet på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå i Norge siden 2020 for å sikre et godt kunnskapsgrunnlag for prioritering av innsats i folkehelsearbeidet, og for å følge utviklingen over tid.
En nasjonal livskvalitetsstrategi ble lansert av regjeringen i 2025. Den skal vise vei fra målinger av befolkningens livskvalitet til utvikling av politiske tiltak for å tilrettelegge for gode og bidra til utjevning av sosiale forskjeller i livskvalitet. Strategien skal følges opp av en handlingsplan som fremmer tverrsektorielt eierskap og videre oppfølging av innsatsområder og anbefalinger. SSB har utviklet et forslag til indikatorrammeverk for livskvalitet som del av arbeidet med den nasjonale livkvalitetsstrategien. Folkehelseloven er også endret i 2025 med virkning fra 2026, og inkluderer nå livskvalitet som et eksplisitt folkehelseansvar.
Livskvalitetsbegrepet
Livskvalitetsbegrepet brukes på ulike måter. I psykologi og helsefagene brukes begrepet vanligvis for å dekke rent subjektive opplevelser som tilfredshet, glede og mening, samt fravær av psykiske plager og negative følelser. I tillegg vektlegges gjerne en relasjonell dimensjon – opplevelsen av å bety noe for andre, ha innflytelse og kunne bidra (mattering). I andre sammenhenger benyttes det om ytre, objektive levekårsforhold, som inntekt, sosial deltakelse og boforhold. Både OECD og Eurostat ser livskvalitet som bestående av både subjektive og objektive komponenter. Den samme begrepsforståelsen legges til grunn i dette kapitlet. Resultatene som presenteres omhandler likevel særlig den subjektive livskvaliteten.
- Den subjektive livskvaliteten handler om hvordan livet oppleves for den enkelte. Den inkluderer både vurderinger av livet som helhet og av sentrale livsarenaer (som tilfredshet med samliv, økonomi og arbeidssituasjon), av fungering i det daglige (som mestring og mening), samt positive og negative følelser (som glede og tristhet). Den subjektive livskvaliteten kan variere fra god til dårlig, og kan oppleves som god selv under sykdom og på tross av belastninger som helseplager og økonomiske vansker.
- Den objektive livskvaliteten handler om sentrale sider ved livssituasjonen – som frihet, trygghet, helse, fellesskap og muligheter for selvutvikling. Dette er sentrale menneskelige behov som kan sees som mål i seg selv og dermed som del av et utvidet livskvalitetsbegrep. Tilfredsstillelse av disse behovene danner et viktig grunnlag for den subjektive livskvaliteten. Den objektive livskvaliteten kan måles både ved selvrapportering og objektive registerdata. Trygghet kan for eksempel undersøkes både med spørreskjema og med registerdata – som statistikk over trafikksikkerhet i nabolaget eller kriminalitet i kommunen.
De sentrale komponentene i livskvalitetsbegrepet er illustrert i figur 1. Bladene i denne «livskvalitetsblomsten» representerer de viktigste komponentene, eller verdiene, i livskvalitet. Disse komponentene kan måles både subjektivt og objektivt. Innenfor rammen av den nasjonale livskvalitetsstrategien skal disse seks komponentene vurderes og avveies i forhold til to tverrgående dimensjoner, nemlig i) likhet og rettferdig fordeling og ii) bærekraft.
Hvorfor bruke et vidt livskvalitetsbegrep?
Et bredt livskvalitetsbegrep kan være hensiktsmessig av flere grunner. For det første gir det et felles og overordnet mål som kan brukes på tvers av fagdisipliner, sektorer og politiske skillelinjer. Ettersom gode liv bygges der mennesker lever livene sine – hjemme, i barnehagen, på skolen, på arbeidsplassen og i nærmiljøet – må livskvalitetsfremmende og sykdomsforebyggende arbeid foregå på tvers av samfunnsarenaer. Det innebærer at helse og livskvalitet også bør integreres i beslutninger knyttet til arealplanlegging, transport, utdanning, arbeidsliv og økonomisk politikk. Et bredt livskvalitetsbegrep kan dermed fungere som en samlende plattform og visjon for tverrsektorielt samarbeid. Når ulike fagmiljøer, organisasjoner og forvaltningsnivåer har et felles begrepsapparat og et delt mål – som livskvalitet – øker muligheten for helhetlig innsats og samordning av tiltak. Slik kan det også gi grunnlag for en samfunnsutvikling hvor økonomiske og politiske beslutninger vurderes ut fra hvordan de påvirker folks mulighet til å leve gode liv.
En vid forståelse av livskvalitet er også nyttig fordi den favner både subjektive og objektive sider ved menneskers liv. Subjektive vurderinger av mening, mestring og tilfredshet blir mer verdifulle når de ses i sammenheng med objektive levekår som inntekt, bolig, utdanning og sosial inkludering. Et slikt helhetlig perspektiv gjør det mulig å identifisere sosiale og strukturelle faktorer som påvirker livskvaliteten, og dermed utvikle mer treffsikre og inkluderende tiltak. En vid forståelse kan også begrunnes i menneskelige behov. For eksempel handler behovet for trygghet både om å oppleve trygghet og om å faktisk være trygg. En illusorisk trygghet kan være mer til skade enn til gavn.
Til sist åpner et bredt livskvalitetsbegrep for et mer positivt og ressursorientert perspektiv i folkehelsearbeidet. Det dreier oppmerksomheten bort fra fravær av sykdom alene, og mot det som faktisk skaper gode liv – slik som mestring, mening, fellesskap, deltakelse og tilhørighet. Et slikt perspektiv tydeliggjør både menneskers iboende ressurser og samfunnets ansvar for å legge til rette for livsbetingelser som gjør det mulig å utvikle og ta disse ressursene i bruk. Dermed løftes også politikkens rolle fram som en sentral drivkraft for livskvalitet i befolkningen.
Subjektiv livskvalitet i Norge: Nivå og fordeling
De fleste oppgir å ha god subjektiv livskvalitet i Norge. Majoriteten er fornøyde med livet og opplever stor grad av mening med det de gjør i hverdagen, oppgir å ha gode relasjoner og tilhørighet til stedet der de bor. For eksempel viser data fra den nasjonale livskvalitetsundersøkelsen i 2025 at den gjennomsnittlige tilfredsheten med livet (skala 0-10) ligger på 6,9, og at 3 av 4 rapporterer minst 6, det vil si i den positive enden av skalaen (SSB, 2025).
Figur 2 viser nivået av flere sentrale livskvalitetsdomener, målt på en skala fra 0 til 10. Vi ser at befolkningen rapporterer høy grad av trygghet, men også tilhørighet, optimisme for fremtiden og mening i det daglige. Gjennomsnittlig skår på positive følelser, som er en samleskår basert på spørsmål om man har følt seg glad, engasjert, rolig/avslappet og takknemlig, ligger på 6,6. Dette er langt høyere enn nivået av negative følelser, som ligger på 3,4. Negative følelser er en samleskår av spørsmål om man har følt seg bekymret, trist, irritert, engstelig og stresset.
Figur 3 viser gjennomsnittskår for spørsmålet om tilfredshet med livet alt i alt over alder og kjønn, basert på SSBs livskvalitetsundersøkelse i 2024.
Slike gjennomsnittsskårer kan være vanskelige å tolke og sier lite om hvor mange som har lav (dårlig) eller høy livskvalitet. Derfor er det vanlig å omsette dem til andeler. En andel gir oss forekomsttall og forteller oss noe om den absolutte størrelsen på de ulike gruppene, for eksempel størrelsen på gruppen som opplever glede eller ensomhet. Eksempelvis er det 2 148 625 menn over 18 år i Norge (SSB: 2021). Når 14 prosent av dem er mye plaget av ensomhet, utgjør det 322 293 ensomme voksne menn nasjonalt, og dermed en betydelig folkehelse- og samfunnsutfordring. Dikotomiseringen av skalaen fra 0–10 gjør resultatene lettere å tolke og sammenligne mellom grupper. I tillegg gir den et tydelig bilde av hvor stor andel som befinner seg i en mulig risikosone for redusert livskvalitet. Dette er viktig for folkehelsearbeidet, fordi det peker ut grupper som kan ha større behov for forebyggende tiltak og oppfølging.
Det er ingen «korrekt» måte å dele en 0-10-skala opp i kategorier. Vi følger derfor den praksis som har vært brukt blant annet i rapporter fra SSB (Støren & Rønning, 2021) og FHI (Nes et al., 2020), nemlig å definere skårer i den negative (eller ugunstige) enden av skalaen som indikasjon på «lav livskvalitet».
Figur 4 og 5 viser andelen personer med høye skårer på negative følelser (≥6) og lave skårer på positive følelser (≤5) i befolkningen. Kvinner rapporterer oftere bekymring, nedstemthet og stress enn menn, mens yngre aldersgrupper generelt har høyere forekomst av negative følelser enn eldre. Samtidig er andelen som oppgir lav grad av positive følelser som glede og engasjement, noe høyere blant de yngste og eldste.
Geografisk fordeling av livskvalitet
Data fra SSBs nasjonale livskvalitetsundersøkelser 2020-2025 viser at det ikke er betydelige forskjeller i den gjennomsnittlige tilfredsheten med livet mellom fylkene (figur 2). I SSBs livskvalitetsundersøkelse i 2025 skårer Østfold lavest med en skår på 6,6, mens Rogaland skårer 7,1. Det er heller ingen klare forskjeller basert på sentralitet; de minst sentrale kommunene scorer litt over landssnittet, med 7,0 mot 6,9. Det er noe større variasjon når en sammenligner andeler som oppgir lave verdier. Andelen som oppgir lav subjektiv livskvalitet nasjonalt var 24,8 prosent i 2025. I Østfold var imidlertid andelen 30,9 prosent, mens den i Nordland og Vestfold var 22,0 og 22,2 prosent.
I fylkeshelseundersøkelsene observeres det signifikante forskjeller mellom kommuner. Det samme gjelder for bydeler i f.eks. Oslo og Bergen. Forskjeller i tilfredshet mellom kommuner ser ut til å være mest merkbare blant de yngste (18-24 år) og jevner seg ut med økende alder. Den varierer også mer når en spør om hvor fornøyd befolkningen er med konkrete sider av livet, slik som tilgangen på grøntarealer, kollektivtransport og kulturtilbud. Det foreligger også vesentlig variasjon innad i kommuner. Eksempelvis er innbyggerne mer fornøyde med kulturtilbud og tilgang på butikker og andre fasiliteter i mer sentrale områder i kommunen.
I figur 6 ser vi betydelig variasjon i Oslo, og et klart øst-vest-skille i livskvalitet. For eksempel har vestlige delbydeler som Grimelund og Vindern en skår på 7,4, mens nordøstlige delbydeler som Fossum og Haugenstua en skår på 6,3. Dette skillet sammenfaller med skillet man ser for en rekke helserelaterte og sosioøkonomiske utfall, som sannsynligvis delvis forklarer denne skjevfordelingen i livskvalitet innad i Oslo. Andre livskvalitetsmål kan vise større spredning mellom kommuner, men spredningen er størst blant de minste kommunene, hvor både usikkerhet i estimatet og forskjeller i kjønns- og aldersfordeling delvis forklarer variasjonen.
Oppsummert ser det ut til at den subjektive livskvaliteten er forholdsvis jevnt geografisk fordelt over fylker og i noe mindre grad kommuner og bydeler. Det kan, i alle fall delvis, henge sammen med universelle velferdsordninger og tjenestetilbud som er tilgjengelige uavhengig av geografisk beliggenhet. I noen grad kan den også reflektere at folk flytter til og blir boende på steder der de trives, og flytter fra steder der de mistrives. De geografiske forskjellene som likevel observeres kan i noen grad ha sammenheng med den demografiske sammensetningen i den gitte regionen. Fra FHUS Oslo ser vi for eksempel at forskjellen mellom bydelene minsker noe, og nærmer seg snittet for byen som helhet, når vi justerer for alder, kjønn og utdannelse (Vedaa et al., 2025).
Kjønnsforskjeller i livskvalitet
På spørsmål om tilfredshet og mening i hverdagen er det små eller ingen kjønnsforskjeller. For eksempel er kvinner og menn i ulike aldersgrupper omtrent like fornøyde med livet (se neste avsnitt). I den nasjonale livskvalitetsundersøkelsen i 2024 skårer kvinner 7,0 på spørsmål om hvor fornøyde de er med livet (skala 0-10). Menn skårer 6,8. Om lag 1 av 4 (24 prosent blant kvinner og 25 prosent blant menn) oppgir å være lite tilfredse med livet (skår 0-5) (SSB 2024). Tilsvarende, på spørsmål om opplevelse av mening i det daglige, skårer kvinner 7,0 og menn 6,9, og igjen oppgir henholdsvis 24 prosent og 25 prosent lav skår.
Det er større kjønnsforskjeller for de emosjonelle og sosiale sidene av livskvaliteten. I alle fylker oppgir kvinner signifikant høyere nivå av bekymring, nedstemthet, engstelse og irritasjon den siste uken (skala 0-10) enn det menn gjør. I FHUS Oslo skårer kvinner signifikant høyere (3,9) enn menn (3,5) på et samlemål på negative følelser (skala 0-10), og forskjellen er konsistent på tvers av alder (Vedaa et al., 2025). At kvinner skårer høyere enn menn på spørsmål om slike negative følelser er et systematisk funn på tvers av undersøkelser, både i Norge og andre land.
Kvinner skårer samtidig noe høyere enn menn på positive følelser. I FHUS Oslo skåret kvinner (6,5) signifikant høyere enn menn (6,4) på samlemålet på positive følelser (Vedaa et al., 2025). FHUS Rogaland viser samme mønster (6,8 vs. 6,6) (Knapstad et al., 2024). I begge utvalg er kjønnsforskjellen kun til stede i aldersgrupper mellom 30 og 69 år, men ikke blant de yngste og eldste.
Kvinner skårer også høyere enn menn på relasjonelle indikatorer. På spørsmål om en har støttende og givende relasjoner skårer kvinnene i FHUS Oslo og Rogaland hhv. 7,4 og 7,5, mens menn skårer 7,0. På spørsmål om en bidrar til andres lykke og livskvalitet skårer kvinner 7,5 og menn 7,0 (data fra SSBs livskvalitetsundersøkelse 2024). Det ser altså ut til at positive emosjoner og de relasjonelle opplevelsene muligens “veier opp” for høyere skårer på negative følelser, og at menn og kvinner dermed ender opp relativt likt når det gjelder fornøydhet med livet alt i alt.
Livskvalitet etter alder
Generelt ser livskvaliteten ut til å bli bedre med alderen inntil 70 år, for så å flate ut og synke i veldig høy alder. Dette mønsteret ser vi både for tilfredshet med livet, opplevelse av mening, ensomhet og en rekke følelsesmessige opplevelser (Hansen et al., 2025). For eksempel stiger den gjennomsnittlige tilfredsheten med livet fra 6,8 i aldersgruppen 18-24 år til 7,5 blant dem i alderen 67-79 år, for så å falle noe til 7,3 blant dem over 80 år (SSB 2024).
Figur 7 viser andelen i ulike aldersgrupper som rapporterer lav livskvalitet (skår 0-5 på en skala fra 0-10) på ulike livskvalitetsdimensjoner (SSB 2024). Omtrent én av fire oppgir lav tilfredshet med livet (24,8 prosent), lite mening med det de gjør i det daglige (24,5 prosent), lite engasjement (21,7 prosent) eller lite givende og støttende sosiale relasjoner (25,7 prosent). Mønsteret er relativt stabilt på tvers av alder, men 60-79-åringene skårer gjennomgående bedre, med lavere andeler som rapporterer lav livskvalitet.
Kjønnsforskjellene er små på de fleste områder, men for sosiale relasjoner er andelen som oppgir at de mangler givende og støttende sosiale relasjoner klart høyere blant menn (28-32 prosent) enn blant kvinner (17-23 prosent) i aldersgruppene opp til 79 år. Blant dem over 80 år er forskjellen særlig tydelig: 36 prosent av mennene mot 22 prsent av kvinnene (ikke vist).
Tilsvarende viser figur 8 andeler som oppgir en overvekt av positive over negative følelser, det vil si at de i gjennomsnitt rapporterer høyere skårer på positive enn negative følelser (eller omvendt). Disse indeksmålene er basert på et sett av spørsmål om positive (for eksempel «glad» og «takknemlig») og negative (for eksempel «nedfor og trist» og «engstelig») følelser den siste uken, som alle er målt på en skala fra 0 til 10. Igjen er det små forskjeller mellom menn og kvinner.
Data fra FHUS Oslo (Vedaa et al., 2025) og FHUS Rogaland (Knapstad et al., 2024) viser et lignende mønster. Opplevelse av negative følelser som bekymring, irritasjon og nedstemthet synker med økende alder, mens følelser som ro og avslappethet stiger. Igjen finner vi noe dårligere livskvalitet blant dem over 80 år sammenlignet med personer i 70-årene. Samme mønster gjelder for tillit, tilhørighet og trygghet, og for ensomhet. Disse mønstrene bekreftes i andre norske data, som i tverrsnittsdata og paneldata fra NorLAG (Hansen & Blekesaune, 2022; von Soest, Luhmann, Hansen, & Gerstorf, 2020) og i internasjonale undersøkelser hvor Norge deltar, som for eksempel Gallup World Poll (Helliwell et al., 2024).
De unge eldre (60-79 år) rapporterer relativt høy subjektiv livskvalitet, sammenlignet med yngre, med eldre i samme aldersgruppe for to tiår siden og sammenlignet med eldre internasjonalt (Hansen et al., 2024). Den positive endringen over tid er særlig tydelig for depressive symptomer og ensomhet (Hansen et al., 2024). Tilsvarende viser Generations and Gender Survey data at ensomhet og depressive symptomer er 3-4 ganger mer utbredt blant de eldre i sørøst-europeiske land enn i Norge (Hansen & Slagsvold, 2019). Høy livskvalitet blant dagens norske eldre må ses i lys av relativt god helse og gode levekår blant eldre, kombinert med et sterkt velferdssystem som bidrar til trygghet og deltakelse.
Aldersrelaterte svekkelser og tap knyttet til helse og sosialt nettverk er hovedforklaringer på redusert livskvalitet i den sene alderdommen. Trolig er reduksjonen i realiteten verre enn det tallene våre gir inntrykk av fordi de aller eldste og skrøpeligste - som vanligvis rapporterer særlig lav livskvalitet er underrepresentert i spørreundersøkelser (Hansen et al., 2025).
At Norge internasjonalt er blant landene med høyest livskvalitet, gjelder særlig blant de eldre og i mindre grad blant ungdom og unge voksne. Tall fra Gallup World Poll, som danner datagrunnlaget for Verdens lykkerapport, viser at norske unge (under 30 år) er nokså tilfredse med livet, men kun litt over snittet for EU-landene (Helliwell et al., 2024). Denne forskjellen mellom norske og europeiske unge står i kontrast til forskjellen i gruppen 75+ år (Eurostat 2015).
Mønsteret kjennetegnet av at yngre er mindre tilfreds enn de eldre er forholdsvis nytt. Mens den opplevde livskvaliteten var relativt høy blant ungdom og yngre voksne (15-39 år) for et par tiår siden, ligger de yngre nå lavest (Hellevik & Hellevik, 2021). Figur 9 viser sammenhengen mellom alder og livstilfredshet målt med Cantrils stige i Norge over tid. Cantrils stige er et mål på livstilfredshet der respondenter plasserer seg selv på en skala fra 0 til 10, visualisert som en stige, hvor 0 representerer det verst mulige livet og 10 det best mulige livet. Her ser vi at det ikke var noen klar sammenheng mellom alder og livstilfredshet i Norge før i 2017. Etter 2017 har imidlertid sammenhengen økt signifikant (Nilsson et al., 2025).
Reverseringen av livstilfredshet over alder er ikke unik for Norge og observeres også i enkelte andre land, som i USA, Canada og Sverige (Nilsson et al., 2025). Unge voksne oppgir i samme periode økt stress, mindre hvile og lavere tilfredshet med økonomiske og materielle betingelser sammenlignet med eldre. Tilsvarende viser data fra Norsk Monitor at unge voksne det siste tiåret oppgir mer bekymring om fremtiden og er mindre fornøyde med sosiale relasjoner og utseende.
De bakenforliggende årsakene til utviklingen blant unge er usikre og sannsynligvis sammensatte, men kan delvis reflektere økonomiske og samfunnsmessige endringer, økt digitalisering og sosiale medier som har preget det siste tiåret. At den lave livskvaliteten blant yngre voksne har blitt forsterket de senere årene, ser man tendensene til også blant ungdom. For eksempel er høye og stigende tall for bekymring blant unge vist i Ungdata-undersøkelsene og en rekke andre norske befolkningsundersøkelser (Sletten & Bakken, 2016; Von Soest et al., 2022; Kozak et al., 2023). Ungdata undersøkelsene viser likevel at ungdom flest er fornøyde; 80–90 prosent av ungdommer i alderen 13 til 16 år er fornøyde med livet og med foreldrene sine og 32 prosent er helt enige i at de har alt de ønsker seg i livet, og 76 prosent er enten helt eller litt enige i at de har alt de kan ønske seg (Bakken, 2025).
Familieforhold og livskvalitet
Samlivsstatus og parforholdskvalitet er nært forbundet med subjektiv livskvalitet. Et gjennomgående funn i forskningslitteraturen er at personer som lever i samliv oppgir bedre livskvalitet enn de som lever alene, både i Norge og i andre land (Mastekaasa & Næss, 2011; Reneflot et al., 2018). Data fra SSBs nasjonale livskvalitetsundersøkelse (2024) viser at enslige og enslige forsørgere uten kjæreste skårer 6,2 og 5,6 i gjennomsnittlig fornøydhet med livet. Samboende og gifte som bor med eller uten barn skårer 7,3 og 7,0. Andelen med lav livskvalitet er særlig høy blant enslige forsørgere uten kjæreste (46 prosent). Det er dermed en klar forskjell i livskvaliteten mellom dem som er enslige og dem som har en kjæreste eller samlivspartner. Figur 10 viser at denne sammenhengen (enslig vs. ikke enslig) for tre ulike livskvalitetsindikatorer basert på FHUS-data. Vi ser at andelen som oppgir lav livskvalitet (skår 0-5) er systematisk høyere blant dem som er enslige, og at andelen som opplever svært god livskvalitet (skår 9-10) er systematisk lavere.
Tilsvarende oppgir enslige i alle aldersgrupper mer ensomhet, bekymring og nedstemthet enn dem som har en partner.
Om man har barn eller ikke, synes ikke å spille en stor rolle for livskvaliteten (Hansen, 2012; Hansen et al., 2021a). Utenlandske tverrsnitts- og oppfølgingsstudier viser at tilfredsheten er lavere blant dem som har hjemmeboende barn. Særlig gjelder dette grupper som opplever større belastninger med hjemmeboende barn, som kvinner og personer med dårlig økonomi. I Norden ser det ikke ut til at barn spiller noen vesentlig rolle for foreldres livskvalitet, heller ikke blant disse undergruppene.
En studie basert på data fra European Social Survey, med over 43 000 voksne i 30 europeiske land, undersøkte forskjeller i livskvalitet mellom foreldre og personer uten barn (Hudde & Jacob 2025). Denne studien fant at den gjennomsnittlige tilfredsheten med livet ikke var høyere blant foreldre når man kontrollerte for sosioøkonomiske forhold. Foreldre oppga imidlertid større grad av mening i livet. Tilsvarende viser en analyse av Levekårsundersøkelsen EU-SILC 2017 høyere grad av mening blant dem som hadde barn, kontrollert for sosioøkonomiske faktorer – men bare blant kvinner. De europeiske studiene tyder på at forskjellene varierer med kontekst: i flere europeiske land hadde foreldre lavere tilfredshet enn barnløse, mens i de nordiske landene var mønsteret motsatt – her rapporterte foreldre både litt høyere livstilfredshet og mer mening enn barnløse.
En forholdsvis generøs familiepolitikk og høy grad av likestilling i parforhold bidrar til å forklare at data for livskvalitet for foreldre i Norden skiller seg litt fra resten av verden (Hansen 2012). Likevel, resultater fra levekårsundersøkelsene tilbake til 2005 og 2012 – og FHUS og SSBs livskvalitetsundersøkelser de senere årene, viser at enslige foreldre (aleneforsørgere) er noe mindre fornøyde enn par med barn og en høyere andel oppgir dårlig livskvalitet, samt problemer med å få endene til å møtes økonomisk. En betydelig andel av aleneforsørgere oppgir også at de ofte er fysisk og psykisk utmattet etter jobb.
Sosial ulikhet i livskvalitet
Subjektiv livskvalitet viser en tydelig og systematisk sammenheng med sosioøkonomiske forhold. Studier viser at økonomiske ressurser, utdanning og yrkesstatus påvirker både mulighetene mennesker har i livet og hvordan de opplever mestring og trygghet i hverdagen. I en nederlandsk studie som undersøkte 139 miljøfaktorer på nabolagsnivå, ble 21 faktorer identifisert som signifikant relatert til livskvalitet (Van De Weijer et al., 2021). Av disse var det særlig sosioøkonomiske forhold og opplevd trygghet i nærmiljøet som forklarte forskjeller i subjektiv livskvalitet.
En nyere flernasjonal studie utdypet dette bildet ved å undersøke hvordan sosioøkonomiske indikatorer – inntekt og utdanning – henger sammen med helse- og livskvalitetsutfall på individ- og samfunnsnivå (Newman et al., 2025). Studien omfattet et stort utvalg av voksne (N = 71 385; gjennomsnittsalder = 40,62 år, SD = 13,20) fra over ti land, inkludert data fra 13 089 postnumre i USA. Omtrent halvparten av deltakerne deltok også i øyeblikksmålinger (Ecological Momentary Assessment), hvor de rapporterte emosjoner, blodtrykk og hjertefrekvens daglig over tre uker. Resultatene viste at høyere utdanningsnivå var sterkere forbundet med indikatorer på bedre helse, mens høyere inntekt i større grad var forbundet med høyere livskvalitet. Undersøkelsen viste også at sosioøkonomisk status på individnivå var sterkere assosiert med både helse og livskvalitet, enn tilsvarende faktorer på samfunnsnivå.
Sosioøkonomiske faktorer som utdanning, yrke og inntekt ser ut til å ha betydning for livskvaliteten også i Norge. Overordnet viser imidlertid FHUS-undersøkelsene at den sosiale gradienten i psykisk helse og livskvalitet er sterkere forbundet med økonomisk trygghet enn med utdanningsnivå. Livskvaliteten er også sterkere assosiert med opplevd økonomi enn med objektiv (registerbasert) inntekt.
Figur 11 viser sammenhengen mellom ekvivalentinntekt (samlet husholdningsinntekt, i 1000 kr, justert for husholdningens størrelse) og livstilfredshet i Norge. Figuren viser en klar sammenheng mellom inntekt og livstilfredshet, og det skiller ca. 1,5 livstilfredshetspoeng (skala 0-10) mellom laveste og høyeste inntektsgruppe. Selv om det er en tydelig forskjell i livstilfredshet mellom ulike inntektsgrupper, er det samtidig viktig å merke seg at korrelasjonen mellom de to variablene bare er 0,13. Det innebærer at husholdningsinntekt forklarer mindre enn 2 prosent av totalvariansen i livstilfredshet.
Sammenhengene mellom subjektiv økonomisk situasjon og livstilfredshet er vesentlig sterkere, og forskjellen mellom dem som oppgir å ha en «svært vanskelig» økonomisk situasjon og dem som oppgir «svært lett» utgjør en stor effekt. Figur 12 viser livstilfredshet over subjektiv økonomi og kjønn basert på FHUS Oslo (2024). Vi ser at tilfredsheten med livet (0-10) øker jevnt for begge kjønn når det oppleves mindre krevende å få pengene til å strekke til. Blant både kvinner og menn utgjør forskjellen i livstilfredshet mellom dem som oppgir «svært vanskelig» og «svært lett» en stor forskjell (stor effektstørrelse).
Å tolke årsakssammenhengen mellom opplevd økonomisk situasjon og livskvalitet kan være utfordrende. Mistrivsel og psykiske plager kan skyldes at vanskelig økonomi påvirker sinnstilstanden, men det kan også være motsatt: at mistrivsel og psykiske vansker bidrar til en mer negativ vurdering av egen økonomi. Paneldata viser også at påvirkningen går begge veier (Tam, 2025).
Det finnes likevel gode grunner til å bruke subjektiv vurdering av økonomisk situasjon som indikator. Forskning viser at det ofte ikke er den faktiske inntekten som har størst betydning for psykisk helse, men hvordan økonomien oppleves – altså i hvilken grad den oppleves som problematisk eller belastende (Cialani & Mortazavi, 2020). I tillegg gir registerdata om inntekt ikke nødvendigvis et presist bilde av den faktiske økonomiske situasjonen. For eksempel fanger de ikke opp gjeld, formue, utgifter, økonomisk usikkerhet eller støtte fra familie. Tidligere norsk forskning viser også at lav formue er forbundet med redusert livstilfredshet, uavhengig av inntekt og utdanning.
Uavhengig av årsaksretningen er sterke sammenhenger mellom økonomisk opplevelse og psykisk helse av stor interesse. Dersom disse faktorene gjensidig forsterker hverandre, kan tiltak som reduserer økonomisk stress også bidra til forbedret psykisk helse og økt livskvalitet. En ny undersøkelse basert på 49 900 voksne i SSBs nasjonale livskvalitetsundersøkelser i 2020-2022 viser at opplevelse av håpløshet er det symptomet som kobler psykiske helseplager til økonomiske forhold – som arbeidsledighet, manglende evne til å holde boligen varm og lav tilfredshet med egen økonomi (Bjørndal et al., 2024). Opplevd håpløshet kan dermed utgjøre et viktig bindeledd mellom økonomiske vansker, psykisk helse og livskvalitet. Dette funnet tyder på at økonomiske utfordringer ikke bare påvirker materiell trygghet, men også kan undergrave opplevelsen av fremtidshåp og mestring. Dermed kan tiltak som styrker økonomisk trygghet og fremtidstro – og et fokus på livskvalitet fungere som viktige virkemidler både i folkehelsearbeid og i innsatsen for å fremme psykisk helse.
I avsnittet om alder viste vi til at livskvaliteten stiger med økende alder. Denne sammenhengen ser imidlertid ut til å avhenge blant annet av opplevd økonomi. Figur 13 viser sammenhengen mellom fornøydhet, alder og egenvurdert økonomi. Figuren illustrer at økonomiske problemer er særlig krevende og forbundet med lav livskvalitet i midtlivet. Vi ser også at de økonomi-relaterte ulikhetene i livskvalitet er redusert blant de eldste, noe som kan skyldes reduserte økonomiske behov og forventninger i eldre år, samt tilpasning over tid blant eldre med økonomiske vansker.
Dataene fra Livskvalitetsundersøkelsene til SSB og FHUS viser at livskvaliteten også henger sammen med arbeidsinkludering og aktivitetssituasjon. Pensjonister og yrkesaktive, samt vernepliktige og hjemmearbeidende, skårer i gjennomsnitt høyt på spørsmål om fornøydhet med livet alt i alt. Bekymringsnivået er også forholdsvis moderat i disse gruppene. Studenter og skoleelever oppgir moderat lavere fornøydhet og høyere bekymring enn pensjonister og yrkesaktive. De som for tiden er sykemeldt, uføre, arbeidsledige eller mottar sosialhjelp har betydelig forhøyet risiko for å ha dårlig livskvalitet (SSB 2024). Andelen som oppgir lav livskvalitet blant arbeidsledige og arbeidsuføre er for eksempel 55 og 56 prosent. Tilsvarende andeler for yrkesaktive og pensjonister er 22 og 18 prosent.
Risikofaktorer har en tendens til å hope seg opp i de samme individene. Figur 14 viser andeler som er lite fornøyd/opplever lite tillit til andre (y-aksen) etter antall risikofaktorer (x-aksen). Risikofaktorene inkluderer:
- å ha vanskelig eller svært vanskelig økonomi,
- å ikke være integrert i arbeid (arbeidsledig, ufør, mottar sosialhjelp)
- å være enslig
- å ikke ha noen som står en nær
- å ha sjelden vennekontakt
- å ha dårlig/svært dårlig helse
Jo flere risikofaktorer, jo større andel opplever altså å være lite fornøyd og ha lite tillit til andre (Nes et al., 2020).
Økonomisk ulikhet har dokumentert betydning for både subjektiv livskvalitet og selvrapportert psykisk helse og fysisk helse i befolkningen (Oishi, Kushlev & Schimmack, 2018; Patel et al., 2018; Wilkinson & Pickett, 2010). Konsekvensene av slik ulikhet begrenser seg ikke til de mest utsatte. Samfunn med stor grad av økonomisk ulikhet har også høyere samlet sykdomsbyrde og flere sosiale problemer, noe som indikerer at ulikhet påvirker hele befolkningen, ikke bare dem med lav inntekt (Pickett & Wilkinson, 2015). I samfunn med høy inntektsulikhet øker den sosiale avstanden mellom grupper, og sosial lagdeling blir mer fremtredende. Materielle forskjeller og sosial evaluering kan i tillegg virke sosialt splittende, svekke tillit og samfunnsdeltakelse, og bidra til sykdomsutvikling, vold, kriminalitet og politisk polarisering (Patel et al., 2018; Wilkinson & Pickett, 2010; Pickett & Wilkinson, 2015). Disse mekanismene kan føre til lavere livskvalitet på tvers av sosiale lag.
Selv om Norge er et land med høy og økende levestandard for store deler av befolkningen, har de sosiale og økonomiske ulikhetene økt betydelig det siste tiåret (Goldblatt et al., 2023). Til tross for en sterk velferdsstat og en tradisjon for å utjevne forskjeller og omfordele velstand, vedvarer ulikheter i helse og i sosiale helsedeterminanter – og for enkelte grupper ser de ut til å øke. Ifølge SSB er den økonomiske ulikheten i Norge trolig langt større enn det som fremkommer i den offisielle statistikken (Aaberge, Modalsli & Vestad, 2020). En reversering av denne utviklingen vil muligens kunne bidra til økt livskvalitet i befolkningen som helhet.
Helse og livskvalitet
Helse rangeres som en av de viktigste faktorene for livskvalitet blant folk flest (Benjamin, Heffetz, Kimball & Szembrot, 2014). I norske undersøkelser fremheves også helse – og særlig psykisk helse – som sentralt for å ha et godt liv (ref. Norstat-undersøkelsen). Høy subjektiv livskvalitet er assosiert med bedre fysisk og psykisk helse, sunnere livsstilsvalg og økt levealder (Diener, Pressman, Hunter & Delgadillo-Chase, 2017; Kööts–Ausmees & Realo, 2015; Pressman et al., 2019; Levine et al., 2021). Flere oppfølgingsstudier viser at personer med høy subjektiv livskvalitet har lavere risiko for sykdom og dødelighet, samt høyere motstandskraft mot stress (Steptoe et al., 2015; Ngamaba et al., 2021). På samme måte har lav livskvalitet og vedvarende psykisk belastning vist seg å ha negative konsekvenser for både fysisk helse og levealder, blant annet gjennom fysiologiske mekanismer som økt kortisolutskillelse og svekket immunfunksjon (Pressman et al., 2019; Slavich, 2020). Forholdet mellom helse og subjektiv livskvalitet ser altså ut til å være gjensidig: dårlig helse kan redusere livskvaliteten, mens lav livskvalitet også kan bidra til forverret helse.
Livskvalitetsforskjeller mellom ulike grupper med kronisk sykdom, og mellom kronisk syke og friske, er likevel ofte mindre enn man kunne forvente. Dette kan henge sammen med at de fleste har en betydelig evne til å tilpasse seg, mestre og leve forholdsvis godt med helseplager og funksjonsnedsettelser. Samtidig er variasjonen i livskvalitet mellom enkeltindivider med samme type helseproblem stor. Det gjenspeiler delvis forskjeller i sykdommens alvorlighetsgrad, men også variasjoner i mestringsevne og tilgjengelige ressurser. Type helseproblem og alvorlighetsgrad, samt faktorer som personlighet og tilgang på ressurser som god økonomi, praktisk hjelp, sosial og emosjonell støtte, kan derfor være utslagsgivende for hvor belastende helseplagene er.
I SSBs livskvalitetsundersøkelse 2024 skårer personer som oppgir enten langvarige helseutfordringer eller psykiske helseplager 5,9 og 4,7 på skalaen for livstilfredshet – og henholdsvis 42 og 62 prosent fyller kriteriet for dårlig livskvalitet (skår 0-5).
Figur 15 viser sammenhengen mellom egenvurdert helse og flere av målene på positive følelser/fungering. Vi ser her at det er en systematisk sammenheng mellom god helse (x-aksen) og de positive dimensjonene av god livskvalitet (y-aksen). Sammenhenger mellom egenvurdert helse og ulike mål på negativ affekt/fungering viser tilsvarende mønster. Jo dårligere egenvurdert helse, jo høyere skår på negativ affekt/fungering.
Innvandrere og livskvalitet
I Norge er det i gjennomsnitt små eller ingen forskjeller i subjektiv livskvalitet mellom innvandrerne og befolkningen som helhet (Barstad, 2018). Like mange i de to gruppene er svært fornøyde. Misnøyen (skår 0-5) er likevel noe større blant innvandrerne. I SSBs livskvalitetsundersøkelse 2021 skårer innvandrere som gruppe signifikant dårligere enn majoritetsbefolkningen på 6 av 12 livskvalitetsindikatorer – som opplevelse av mestring, givende relasjoner, fornøydhet med bosted og økonomi (Støren &Rønning, 2021). På to indikatorer oppga innvandrere høyere skår enn befolkningen i sin helhet, nemlig på optimisme og tilfredshet med fysisk helse. Norskfødte med innvandrerforeldre oppgir dårligere livskvalitet enn befolkningen på to indikatorer, nemlig fornøydhet med fritid og bosted.
Når det kontrolleres for faktorer som arbeidsmarkedstilknytning og økonomiske ressurser, opplevelse av diskriminering, mangel på sosial støtte og nabolagsdeprivasjon reduseres eller elimineres forskjellene i mange studier. Gjennomsnittsforskjeller kan imidlertid skjule stor variasjon, ikke minst knyttet til innvandringsgrunn. Innvandrere fra EU/EØS skårer likere majoritetsbefolkningen enn innvandrere fra Asia og Afrika (Støren &Rønning, 2021).
Figur 16 viser tall for livstilfredshet for ulike fødelandgrupper (FHUS Oslo 2024). Her ser vi for eksempel at personer med Irak og Syria som fødeland skårer vesentlig dårligere en norskfødte og innvandrere samlet sett, mens personer fra Somalia og Eritrea ligger tildes betydelig over snittet.
Svært få undersøkelser har tatt for seg konsekvensene av innvandringen for majoritetsbefolkningens livskvalitet. Resultater fra de få studiene som er gjennomført er derfor usikre og foreløpige, men tyder på en svakt positiv effekt av innvandring - i alle fall på kort sikt (Barstad, 2017).
Forskningslitteraturen generelt gir ikke entydige svar på om innvandrere opplever å ha det bedre etter flyttingen. I henhold til verdens lykkerapport 2018 evaluerer innvandrere globalt sett livskvaliteten sin høyere etter flytting (Hendriks, Burger, Ray, & Esipova, 2018). Resultatene varierer imidlertid med hvilke land en flytter fra, og hvilke land en flytter til. For eksempel oppgir innvandrere som har flyttet til rike land høyere tilfredshet enn tilsvarende grupper i landet de forlot. Resultater fra FHUS Oslo sammenstilt med resultater fra Verdens lykkerapport viser at det er stor forskjell i livsevaluering mellom personer fra disse landene utfra om de bor i opprinnelseslandet eller i Norge (Oslo, se figur 17). Selv om både spørsmålet i Verdens lykkerapport (data fra Gallup World Poll, Cantrils stige) og det som brukes i fylkeshelseundersøkelsen benytter samme skala (0-10), er de formulert noe forskjellig og samles inn ved hjelp av ulike metoder (telefonintervju og spørreskjema). Tallene kan derfor ikke sammenlignes direkte. Som vi ser av figuren er det variasjon i forskjell mellom opprinnelsesland og Norge (Oslo), som nok avhenger av flere faktorer, som for eksempel grunnen til innvandring, botid i Norge og grad av integrasjon. For dem med fødeland. For personer med fødeland Polen rapporteres det faktisk lavere livstilfredshet enn for dem som bor i Polen, noe som kan være knyttet til utviklingen i Polen de siste tiårene. Samtidig er polskfødte i Norge en veletablert gruppe som har vært bosatt her siden Polen ble integrert i det europeiske arbeidsmarkedet. Uten å gå dypt inn i årsaker til ulike nivåer av livskvalitet, så kan det rimeligvis antas at forskjeller i materielle forhold, trygghet og rettigheter, mellom Norge og immigrantenes opprinnelsesland, har betydning.
Ensomhet og sosiale relasjoner
Gode og støttende sosiale relasjoner og en opplevelse av tilhørighet og fellesskap med andre er viktig for god psykisk helse og livskvalitet. Disse faktorene vektlegges av de aller fleste for et godt liv (Josheloo, 2005; Benjamin et al., 2018), i klassiske og nyere teorier om hva som definerer og fremmer god livskvalitet (Baumeister & Leary 1995; Deci & Ryan 2001; Vittersø, 2025) og i empirisk forskning på kilder til opplevd lykke og livskvalitet (Bjørndal et al. 2024). En ny studie basert på data fra American Time Use Survey (ATUS) fant at alle daglige aktiviteter oppleves som mer fornøyelige når de gjøres sammen med andre (Folk & Dunn, 2025). Analysen omfattet over 100 000 aktivitetsepisoder fra mer enn 40 000 deltakere, og fant nesten utelukkende positive sammenhenger mellom sosialt samvær og positive emosjoner. Funnene tyder på at livskvalitet i stor grad styrkes av sosialt fellesskap, uavhengig av aktivitetstype. Det er heller ikke bare er nære relasjoner som bidrar til livskvalitet og trivsel – også såkalte “svake bånd” spiller en viktig rolle (Granovetter, 1973). Hverdagslige møter med bekjente, kollegaer eller naboer kan fremme tilhørighet, variasjon og mening i sosiale liv (Sandstrom & Dunn, 2014). Slike svake bånd utvider ens sosiale nettverk og gir tilgang til nye perspektiver og opplevelser, noe som igjen kan styrke både velvære og sosial samhørighet (Kushlev et al., 2023; Wirtz et al., 2023). Et viktig aspekt ved sosiale relasjoner er også muligheten til å bidra til andres livskvalitet – å tilføre andre verdi. Prososialt engasjement kan utgjøre en nøkkelressurs for både individuell og kollektiv livskvalitet, med betydelig relevans for folkehelse og samfunnspolitikk (Kubzansky et al., 2023).
Den nasjonale livskvalitetsundersøkelsen spør om i hvilken grad man opplever å ha «støttende og givende sosiale relasjoner» og om man «bidrar til andres livskvalitet» på en skala fra 0 til 10. I 2024 skåret nordmenn henholdsvis 7,1 og 6,9 på disse spørsmålene, og 31 prosent og 24 prosent oppga dette i stor grad (skår 9-10) (SSB 2024). På begge spørsmål skårer 26 prosent lavt (skår 0-5).
Som vist i figur 18, varierer lav skåre mellom kjønn og aldersgrupper. Menn skårer lavt på disse spørsmålene oftere enn kvinner, særlig blant eldre over 80 år. For eksempel, blant menn over 80 år svarer over en tredjedel av de har lite støttende og givende sosiale relasjoner, og halvparten oppgir at de i liten grad bidrar til andres livskvalitet. Det er derimot stor sosial ulikhet i disse mønstrene, og prosentandelene er 10-15 høyere blant personer med lav vs. høy utdannelse, lavest vs. høyest inntektskvartil eller blant uføre/arbeidsledig vs. yrkesaktive (Støren, 2022).
Det er også en betydelig andel av befolkningen som opplever ensomhet, og 14,5 prosent svarte ganske/veldig mye, og noe flere kvinner (15,1 prosent) enn menn (13,9 prosent). I figur 19 ser vi at andelene varierer med alder: for begge kjønn er det særlig de yngste, men også de aller eldste, som plages av ensomhet. Ensomheten er ulik fordelt også etter andre kjennetegn, og mest utbredt blant enslige og grupper med levekårsutfordringer, som personer med økonomisk utrygghet eller helseproblemer (Nes et al., 2020).
Figur 19 er hentet fra FHUS Rogaland 2023 og viser at ensomhet i stor grad varierer etter økonomiske vansker. Ensomhetsforekomsten stiger fra under 10 prosent blant dem med romslig økonomi til 38 prosent blant kvinner og 46 prosent blant menn i gruppen med svært store økonomiske problemer.
For den som er interessert i presise forekomsttall for ensomhet, er det viktig å merke seg at disse vil variere veldig etter hvordan ensomheten er målt, konkret spørsmålsformulering (f.eks. «plaget av..» vs. «følt» ensomhet), tidsramme brukt (f.eks. siste dag, uke, måned) og surveymetode (personlig intervju vs. mer anonymisert selvutfylling). Hvor man setter grensen for «ensomhet» vil også ha stor betydning, særlig om man inkluderer gruppen som svarer mild ensomhet («av og til») blant de ensomme. Man får ulike tall også med enkeltspørsmål om ensomhet vs. instrument som måler ensomhet indirekte uten å bruke ordet «ensom».
Sammenlignet med andre land i Europa og USA er ensomhetstallene relativt lave i Norge og de andre nordiske landene. Dette skyldes hovedsakelig lave tall blant de eldre. Data fra Generations and Gender Survey (Hansen & Slagsvold 2019) viser også at ensomhet og depressive symptomer er langt mer utbredt i sør-øst europeiske land enn i de nordvesteuropeiske landene. Norge hadde de laveste forekomstene, og særlig kommer Norge positivt ut blant de eldste mellom 60 og 80 år. Blant de yngste (18-30 år) har Norge og Sverige nokså lav forekomst av ensomhet, men relativt høye andeler oppgir depressive symptomer, særlig blant kvinner. Samme mønster har også blitt vist mer nylig i data fra European Social Survey (Mercan & Cebeci, 2025) og SHARE (Hansen et al., 2021).
Sosial isolasjon og ensomhet er sentrale indikatorer på sosial tilhørighet og fellesskap som de siste årene er blitt viet stadig mer oppmerksomhet blant allmennheten, kommuner og helsepersonell, forskere og politikere. Det økte fokuset skyldes mer kunnskap om de helsemessige og samfunnsmessige konsekvensene av sosial isolasjon og ensomhet. Disse omfatter negative effekter på fysisk helse, psykisk helse, dødelighet, opplevd livskvalitet, samt deltakelse og fungering i daglige aktiviteter (Aartsen et al. 2024; Holt-Lundstad et al. 2015). Det er også bekymring knyttet til økt ensomhet blant ungdom og unge voksne de siste 15-20 årene (Parlikar et al., 2023). Blant eldre har ensomhetsforekomsten vært stabil eller noe synkende over tid, men i takt med befolkningens aldring vil antallet ensomme eldre øke de neste årene (Dahlberg et al., 2020; Langballe et al., 2023).
Ensomhet anses derfor som en av våre største folkehelseutfordringer, og er høyt oppe på den politiske dagsorden. Flere land, som Sverige, Finland og Nederland, har utviklet nasjonale strategier mot ensomhet (Goldman et al., 2024). Også i Norge har det vært et lignende arbeid. Regjeringen Solberg jobbet også aktivt med temaet og lanserte en strategi for å forebygge ensomhet (Saman mot einsemd, 2019–2023). Strategien hadde tre hovedmål: i) synliggjøre ensomhet som en folkehelseutfordring og stimulere til økt sosial deltakelse, ii) få mer kunnskap om ensomhet og effektive tiltak og iii) arbeide systematisk for å forebygge ensomhet og øke sosial støtte.
Som ledd i det andre målet ble Folkehelseinstituttet bedt om å gjøre en systematisk kunnskapsoversikt over effektiviteten av tiltak for å redusere ensomhet og sosial isolasjon. Oversikten viste at psykologiske tiltak hadde noe større effekt enn andre typer tiltak på ensomhet, mens sosiale tiltak hadde størst effekt på sosial isolasjon (Hansen et al. 2023). Effektene var imidlertid små og basert på studier av blandet kvalitet. Det ble pekt på behov for mer forskning, blant annet på forebyggende og strukturelle tiltak, samt på digitale tiltak. FHI leverte senere en kunnskapsoppsummering som så spesielt på ulike digitale tiltak (Hansen et al. 2024, 2025). Oversikten fanget studier som inkluderte en rekke ulike typer tiltak, som terapi, bevisst nærværstrening (mindfulness), sosial støtte, aktivitetsbaserte, robotbaserte og redusert bruk av sosiale medier. Effektene var generelt små og usikre. Tiltakene som hadde et sosialt og interaktivt element, dvs. hvor deltakerne var del av en gruppe eller hadde kontakt med fagperson eller lignende, hadde noe bedre effekt enn tiltak utført alene. Det var også noe støtte for effekt av robotkosedyr for eldre i sykehjem og for redusert bruk av sosiale media blant universitetsstudenter.
Utvikling i livskvalitet over tid
Livskvalitet målt som lykke eller fornøydhet med livet har vært målt i den norske befolkningen ved flere anledninger. I 1948 oppga 26 prosent av befolkningen at de var «meget lykkelige», mot 21 prosent i 2013 (Barstad et al., 2016). Hovedinntrykket basert på en rekke både nasjonale (Norsk Monitor, SSBs levekårsundersøkelser, FHUS) og internasjonale undersøkelser (European Social Survey, World Values Survey, Gallup World Poll) er at det norske lykke- og livskvalitetsnivået har vært relativt stabilt. Norsk Monitor, som er gjennomført annet hvert år siden 1985, viser imidlertid en viss endring i lykkenivå: Stabilt 1985-2001, et noe høyere og stabilt nivå 2003-2011, så fallende (Hellevik & Hellevik, 2021). Tall fra SSBs nasjonale livskvalitetsundersøkelser og FHUS tyder på en nedgang i fornøydhet og andre sentrale livskvalitetskomponenter fra 2019-2020 da undersøkelsene først ble gjennomført. Gallup World Poll, som er datagrunnlaget for FNs årlige lykkerapporter, har målt livsevalueringer med et spørsmål som ligner målet på livstilfredshet - Cantrils stige – og viser høye og forholdsvis stabile skårer for Norge og de andre nordiske landene fra 2006 (se figur 21).
Etter at Norge toppet den internasjonale rangeringen i 2017, har imidlertid både gjennomsnittstall og plass i rangeringen falt noe (se figur 20, 21 og 9). Det er altså enkelte tegn til at den subjektive livskvaliteten i Norge har falt noe de senere årene, i alle fall i forhold til land som vi vanligvis sammenligner oss med. Norsk Monitor-undersøkelsen tyder på at lavere lykke og tilfredshet i befolkningen som helhet forklares av lavere livstilfredshet og lykke blant voksne under 40 år (Hellevik & Hellevik, 2021). Nedgangen ble satt i sammenheng med økende bekymring for fremtiden. Mer pessimistiske forventninger var særlig knyttet til uro for arbeid og økonomi, misnøye med sosiale relasjoner og med egen helse og kropp. I en ny studie basert på Gallup World Poll fremstår også stress og mindre hvile, samt emosjonelle faktorer som tristhet, sinne og manglende glede som relevante (Nilsson et al., 2025). Høyere stressnivåer og emosjonelle plager blant unge samsvarer med andre funn, og kan henge sammen med samfunnsmessige stressfaktorer som økonomiske nedgangstider, klimaendringer, krig og politisk polarisering. I tillegg kan omfattende bruk av sosiale medier, selv om forskningen her er blandet, redusere fysisk samvær, aktivitet og søvn – og dermed bidra til mindre hvile og økt stress. Ungdataundersøkelsene tyder, som Norsk Monitor, på nedgang i framtidsoptimismen blant unge (von Soest et al., 2022). I FHUS og koronaundersøkelsene skårer imidlertid de unge gjennomsnittlig høyere på spørsmål om hvor fornøyde de forventer å være om 5 år enn de eldre.
En ny kartlegging av psykisk helse og livskvalitet blant eldre i Norge viser at eldre har hatt en gunstig utvikling de siste 20-25 årene. Ensomhet og depressive symptomer har vist en klar reduksjon, mens tall på tilfredshet med livet, positive og negative følelser og mening med livet enten har vært stabile eller vist tegn til noe bedring over tid (Hansen et al., 2025).
Samlet sett har likevel det generelle lykke- og tilfredshetsnivået i Norge holdt seg relativt stabilt. Det er særlig fire forhold som blir trukket frem for å forklare en generell stabilitet i livskvalitet over tid (Diener et al., 2006):
- tilvenning («den hedoniske tredemøllen») - folk flest har en tendens til å venne seg til nye og forbedrede levekår og heve forventningene sine i tråd med forbedringer
- avtagende marginalnytte - det femte kakestykket gir mindre økning i tilfredshet enn det første
- sosial sammenligning («keeping up with the Joneses») – folk flest har en tendens til å sammenligne seg med andre mennesker og ofte med dem som har det bedre
- stabile personlighetstrekk og genetikk (Nes, Røysamb, Tambs, Harris, & Reichborn-Kjennerud, 2006; Røysamb et al, 2018, Bartels et al, 2022)
Norsk livskvalitet i internasjonal kontekst
Norge og de andre skandinaviske landene skårer høyt både på subjektiv livskvalitet og objektive (for eksempel Human Development Index) livskvalitetsindikatorer i en internasjonal sammenheng (se figur 20). Verdens lykkerapport publiserer oversikter over livsevalueringer for de fleste land i verden basert på Gallup World Poll data. Siden rapporten først ble lansert i 2012, har de fem nordiske landene ligget på topp ti, og i årene 2017-2019 på de tre første plassene. Verdens lykkerapport 2025 rangerte livskvaliteten i 147 land. For åttende år på rad tronet Finland øverst, etterfulgt av Danmark og Island, mens Libanon, Sierra Leone og Afghanistan lå nederst. Befolkningen i Finland skåret 7,74 på en skala fra 0 til 10 og befolkningen i Afghanistan 1,36. Norge havnet for tredje år på rad på en 7. plass etter de andre nordisk landene, Nederland og Costa Rica, med en skåre på 7,26. Alle landene i toppen av listen har forholdsvis liten befolkning og 5 av 10 er nordiske. Forskjellen mellom Finland og Norge er forholdsvis moderat og utgjør en liten effekt i statistisk forstand. Forskjellen mellom de nordiske landene og det globale gjennomsnittet utgjør derimot en større statistisk effekt. Denne nordiske «eksepsjonalismen» tyder på at det er trekk ved de nordiske samfunn som tilfredsstiller menneskelige behov og fremmer god livskvalitet.
Kjennetegn ved de nordiske landene som gjerne trekkes frem for å forklare fornøydheten med livet er velferdsstaten med trygghet i gode velferdsordninger, kvaliteten på statlige og lokale institusjoner, god økonomi og forholdsvis lav økonomisk ulikhet, relativt lite korrupsjon, høy tillit til styresmaktene og andre mennesker, høy sosial kapital (for eksempel sosial støtte, tilhørighet og deltakelse), personlig handlefrihet og påvirkningsmuligheter, samt god tilgang på natur og felles rekreasjonsarealer. Dette er ikke unike kjennetegn ved Norden, men faktorer som samlet sett muligens står sterkest i disse landene (Martela et al., 2020).
Norge rangerer fortsatt svært høyt internasjonalt når det gjelder livstilfredshet eller tilsvarende helhetlige livsevalueringer, med en samlet plassering på 7. plass i perioden 2022-2024 (Helliwell et al., 2025).
Les også:
Når man ser på andre mål for livskvalitet – som daglige følelser av glede, engasjement, bekymring eller tristhet – er forskjellene mellom land langt mindre, og Norge gjør det ikke like markant godt som på livsevalueringene. Dette peker på at slike følelsesbaserte indikatorer varierer mindre med levekår, og at de derfor ikke gir Norge det samme fortrinnet som de strukturelle forholdene gjør i de globale tilfredshetsrangeringene.
Risiko- og livskvalitetsfremmende faktorer
Livskvalitet formes av et komplekst samspill mellom biologiske, psykologiske, sosiale, kulturelle og samfunnsstrukturelle faktorer (Nes et al., 2022; Yu et al., 2023; Røysamb et al., 2023; Tamnes et al., 2025). Genetiske og temperamentsmessige disposisjoner legger grunnlaget for hvordan mennesker opplever og håndterer livets utfordringer, men den subjektive livskvaliteten påvirkes i stor grad også av oppvekstvilkår, sosiale relasjoner og erfaringer på sentrale livsarenaer som skole, arbeid og nærmiljø (Bjørndal et al., 2023; 2025; Diener et al., 2018; Ryff & Keyes, 1995). Fysiske omgivelser – som boligkvalitet, tilgang på natur, dagslys og fravær av støy og forurensning – bidrar ytterligere til hvordan mennesker trives og fungerer i hverdagen (Bøhle et al., 2024; White et al., 2013). Samtidig virker mer omfattende samfunnsmessige og globale forhold, som økonomiske svingninger, pandemier, klimakrisen og politiske endringer, indirekte inn på livskvaliteten gjennom sine konsekvenser for trygghet, helse og sosiale relasjoner (Oishi, Kushlev & Schimmack, 2018; Patel et al., 2018).
Påvirkningsfaktorene kan forstås som livskvalitetsfremmende faktorer som styrker trivsel og fungering, eller risikofaktorer som øker sårbarheten for redusert livskvalitet. Disse kan være både individuelle (for eksempel personlighet, helse og fysisk aktivitet) og strukturelle (for eksempel levekår og sosial ulikhet) (WHO, 2021; Götz et al., 2021; Oishi et al, 2018). Ofte utgjør risikofaktorer og livskvalitetsfremmende faktorer motpoler av samme fenomen. Lav sosial støtte regnes som en risikofaktor, mens høy sosial støtte er blant de mest sentrale livskvalitetsfremmende faktorene (Uchino, 2006). Tiltak som styrker sosiale nettverk kan derfor både forebygge sykdom og fremme livskvalitet (Cohen & Willis, 1985; Kubzansky et al., 2023).
Betydningen av ulike påvirkningsfaktorer, og samspillet mellom dem, varierer mellom individer og livsfaser. Hver enkelt faktor har vanligvis begrenset effekt alene (Götz, Gosling & Rentfrow, 2021), men kan forsterkes i kombinasjon med andre risikofaktorer eller ved langvarige belastninger (Rutter, 2012). For eksempel kan fravær av beskyttende faktorer som sosial støtte og økonomisk trygghet forsterke effekten av negative livshendelser.
Blant de mest sentrale faktorene finner vi genetiske disposisjoner, oppvekstvilkår, sosiale og økonomiske betingelser, samt helserelaterte forhold som sykdom og kronisk smerte. Genetiske faktorer antas å påvirke de fleste sider av livskvaliteten, men samspiller alltid med miljøet (Nes et al., 2014; Røysamb & Nes, 2016; Bartels et al., 2022). Arveligheten ser også ut til å være høyere under gode livsbetingelser – trolig fordi belastende miljøer begrenser muligheten for at genetiske ressurser kommer til uttrykk (Johnson et al., 2011).
Belastende livshendelser som samlivsbrudd, alvorlig sykdom, tap av funksjonsevne eller nære relasjoner er vanlige (Nes & Clench-Aas, 2011) og har dokumentert sammenheng med lavere livskvalitet (Dyrdal, Røysamb, Nes & Vittersø, 2019; Marum, Clench-Aas, Nes & Raanaas, 2014; Nes et al., 2014, Hofgaard et al, 2025). Enkelte hendelser, som tap av arbeid, kan gi langvarige eller varige konsekvenser (Lucas et al., 2004; Luhmann et al., 2012). Samtidig viser forskning at mennesker generelt har en betydelig evne til tilpasning og ofte vender tilbake til et tilfredsstillende nivå av subjektiv livskvalitet etter kriser og motgang (Diener et al., 2006).
Likevel har belastninger og velferdsproblemer en tendens til å akkumuleres hos enkelte grupper, noe som kan gi særlig stor og vedvarende reduksjon i livskvalitet (Benzeval et al., 2014). Tiltak som reduserer sosial ulikhet, økonomisk marginalisering og kroniske belastninger vil derfor trolig ha stor effekt både på forebygging og fremming av livskvalitet i befolkningen (Wilkinson & Pickett, 2010; Patel et al., 2018).
Fra måling til politikk: Livskvalitet i folkehelsearbeidet
Livskvalitet har det siste tiåret blitt viet økt oppmerksomhet i forskning og forvaltning, politikk og populærkultur - både i Norge og i andre land. Livskvalitet er et av FNs bærekraftsmål og ansees som et viktig supplerende mål på samfunnsutviklingen. Majoriteten av OECD-land har nå utviklet nasjonale målesystemer som setter søkelys på flerdimensjonal velferd. Innen helse- og velferdssystemet har sykdomsforebyggende og livskvalitetsfremmende perspektiver også fått stadig større plass. Mange helserelaterte plager og sykdommer har vist seg å være forebyggbare. Det har medført et skifte i retning av en mer proaktiv helsepolitikk, og en vektlegging av både forskning og tiltak som kan fremme en sunnere befolkning. Den store interessen for livskvalitetsfremmende tiltak har nok også sammenheng med økt kjennskap til den subjektive livskvalitetens positive ringvirkninger - som sosial integrering, økt innovasjon og produktivitet, lavere sykefravær, sunnere levevaner, bedre psykisk og fysisk helse, samt lengre liv (Affuso et al., 2024; Levine et al., 2021; Lyubomirsky, King, & Diener, 2005; Pressman, Jenkins, & Moskowitz, 2019; Steptoe, Deaton, & Stone, 2015). Livskvalitetsfremmende arbeid kan dermed ha bredtvirkende, eller multivirkende, effekter som skaper gevinster på tvers av områder som fysisk og psykisk helse, sosialt liv, arbeidsliv og samfunnsdeltakelse.
I Folkehelsemeldingene God helse – felles ansvar (St. Meld. 34 2012-2013), Mestring og muligheter (St. Meld. 19 2014-2015), Gode liv i eit trygt samfunn (St. Meld. 19 2018-2019) og Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar (Meld. St. 15 2022–2023) ble livskvalitet fremhevet som egen målsetting i helsepolitikken i Norge. I regjeringens strategi for psykisk helse i folkehelsearbeidet Mestre hele livet (2018) ble også livskvalitetsmåling introdusert som et viktig styringsverktøy i folkehelsearbeidet. Rapporten Gode liv i Norge (2016) tydeliggjorde mangler i det norske datagrunnlaget om livskvalitet, og den påfølgende rapporten Anbefalinger for et nytt målesystem (2018) presenterte et konkret forslag til innhold og struktur for et nytt målesystem. Fra 2019 har en samlet inn omfattende livskvalitetsdata i tråd med disse anbefalingene, først og fremst i forbindelse med folkehelseundersøkelsene i fylkene (FHUS) og SSBs helhetlige livskvalitetsundersøkelser.
Livskvalitetsmålinger utgjør et viktig fundament for den nasjonale strategien for livskvalitet. Helhetlige og regelmessige livskvalitetsmålinger gir svar på hvordan ulike sider av livskvaliteten fordeler seg i samfunnet og utvikler seg over tid. Livskvalitetsmåling kan derfor utgjøre et viktig styringsverktøy for å prioritere innsats og evaluere endring over tid, for eksempel som følge av demografiske endringer, økonomiske nedgangstider eller politiske tiltak som settes inn. Veien fra kunnskap om livskvalitet og målinger til konkret handling avhenger imidlertid av at det etableres mekanismer som kobler livskvalitetsdata til politikkutforming som kommunale planer, indikator-rammeverk koblet til budsjett, og partnerskap mellom forskning, forvaltning og sivilsamfunn. Dette innebærer å utvikle strukturer for hvordan kunnskapen kan omsettes i praksis gjennom lovverk, institusjoner, forsknings- og utviklingsarbeid, samt systematisk rapportering og evaluering.
Hvordan kan vi fremme livskvaliteten?
Et hovedmål for folkehelsearbeidet er å fremme befolkningens helse og livskvalitet, samt forebygge psykisk og fysisk sykdom. Økende forskning tyder på at høy subjektiv livskvalitet i seg selv kan redusere sykdomsrisiko. Opplevelse av trygghet, mening og positive følelser, frigjør signalstoffer og fysiologiske prosesser som virker gunstig på kroppen. God livskvalitet kan også føre til at en i større grad gjør sunnere livsstilsvalg. Slike biologiske og atferdsmessige mekanismer kan samlet bidra til lavere risiko for blant annet hjerte- og karsykdommer, infeksjoner og psykiske plager.
Det livskvalitetsfremmende arbeidet kan derfor rettes både mot å styrke positive ressurser og mestringsmuligheter – som livsmestringsferdigheter, trygge arbeidsmiljøer og sosiale møteplasser – og mot å redusere risikofaktorer og belastninger, som sosial ulikhet, mobbing, diskriminering og korrupsjon. Tiltak kan målrettes mot enkeltpersoner med forhøyet risiko, spesifikke grupper eller hele befolkningen, og kan enten fokusere på individuell endring (for eksempel hverdagsgledekurs) eller strukturelle forhold (som byplanlegging og lokalsamfunnsutvikling).
Flere metaanalyser viser at individrettede intervensjoner basert på positiv psykologi, som sosial kompetansetrening og styrking av mestringsstrategier, kan fremme trivsel og positiv fungering – for eksempel gjennom økt håp, livsmening og selvfølelse – samtidig som de reduserer psykiske helseplager som depressive symptomer (Bolier et al., 2013; Carr et al., 2021, 2024; Sin & Lyubomirsky, 2009; van Agteren et al., 2021; White, Uttl & Holder, 2019).
Tiltak rettet mot hele befolkningen, for eksempel knyttet til samfunnsøkonomi, arbeids- og boforhold, barnehager, skoler og arbeidsplasser, er antageligvis både mer virkningsfulle og kostnadseffektive enn tiltak rettet mot enkeltpersoner eller risikogrupper samlet sett (Mackenbach, Lingsma, van Ravesteyn, & Kamphuis, 2013; Oishi et al., 2018; Patel et al., 2018; Rose, 1981). Dette er tiltak som treffer de bakenforliggende faktorene som påvirker vår psykiske og fysiske helse.
Hvilke forhold er av særlig betydning? Det sies ofte at en god oppvekst varer livet ut. En rekke undersøkelser fremhever betydningen av barndom og tidlig innsats. Utvikling av tidlige livsferdigheter gjør det lettere å erverve senere ferdigheter (Heckman, 2006). “Høykvalitetsbarnehager” som kjennetegnes av små barnegrupper, tilstrekkelig, godt utdannet og personlig egnet, stabilt voksenpersonell (Major et al., 2011), ser ut til å være et godt livskvalitetsfremmende tiltak, blant annet i form av gunstige effekter på språkutvikling og atferdsvansker, og ved å forebygge negative effekter av barnefattigdom (Lekhal, Zachrisson, Wang, Schjølberg, & von Soest, 2011; Zachrisson & Dearing, 2015). Sosial støtte, gode relasjoner og sosial deltagelse er likeledes av stor betydning for livskvaliteten og kan påvirkes på ulike vis – for eksempel ved byutvikling og bomiljøintervensjoner som tilgjengelige offentlige møteplasser og gode arealer til lek for barn, grønne lunger for rekreasjon, arenaer for fysisk aktivitet, tilgang til kulturelle arrangementer og fellesskapsaktiviteter. Fattigdomsforebygging er viktig slik at en ikke blir avskåret fra deltagelse i sentrale fellesaktiviteter (for eksempel fritids- og ferieaktiviteter). Sosial kompetansetrening i skolesystemet og demokratisk inkludering vil også være betydningsfullt.
På samme vis som det finnes "fem om dagen” for den fysiske helsen, finnes også fem om dagen for god livskvalitet og psykisk helse. Fem grep for økt hverdagsglede representerer fem typer aktiviteter som kan bidra til bedre livskvalitet for folk flest, med solid vitenskapelig forankring. Disse omfatter å knytte bånd (relasjoner), være aktiv, være oppmerksomt til stede, fortsette å lære og gi/bidra (Aked et al., 2008; Prydz et al., 2022). Forskning viser at personer som regelmessig deltar i slike aktiviteter, rapporterer høyere livskvalitet (Prydz et al., 2024; Prydz et al., 2025a; Prydz et al., 2025b). Selv om de målte effektene ofte er små i statistisk forstand), kan de samlet bidra til en betydelig forbedring i den gjennomsnittlige livstilfredsheten i befolkningen. Slike individrettede tiltak kan få større effekt når de kombineres med strukturelle og relasjonelle virkemidler – for eksempel inkluderende lokalmiljøer og fellesskapsarenaer som fremmer deltakelse og mening.
De fem aktivitetstemaene kan danne utgangspunkt for slike strukturelle og samfunnsrettede tiltak. Kommunen kan for eksempel bidra ved å etablere og prioritere sosiale møteplasser, tilrettelegge for fysisk aktivitet, gjøre natur- og friluftsarealer lett tilgjengelige, tilby rimelige lærings- og kulturaktiviteter samt styrke den frivillige sektoren. På tilsvarende måte kan arbeidsplasser, skoler, barnehager og organisasjoner fremme hverdagsglede ved å integrere prinsippene i sitt daglige miljø, kultur og rutiner.
Les også: Hverdagsgleden – fem kunnskapsbaserte grep for god livskvalitet - FHI
Det finnes også andre lignende tiltak. ABC for god psykisk helse er en folkehelsekampanje som inkluderer tre av de fem hverdagsgledegrepene: å være aktiv, å være sammen med andre og å gjøre noe meningsfullt (Helsedirektoratet, 2025). ABC-modellen bygger på mye av den samme tenkningen som hverdagsglede, men representerer et mer forenklet budskap rettet mot befolkningsopplysning. De to modellene har som overordnede mål at hele befolkningen skal ha kunnskap for å styrke egen og andres psykiske helse, og klarer å gjøre mer av disse grepene i hverdagen.
ABC-modellen ble pilotert i Trøndelag i 2022–2024 (Trøndelag fylkeskommune, 2025). I 2025 har Helsedirektoratet hatt et nasjonalt informasjonsarbeid, som har gått parallelt med lokal informasjon og tilrettelegging ved fylkeskommunen i samarbeid med kommuner og organisasjoner (Helsedirektoratet, 2025).
Et relasjonsorientert helse- og velferdssystem (Cottam, 2011; 2018) som vektlegger demokratisk involvering og samskaping av løsninger, kan styrke befolkningens eierskap til tiltak og bidra til mer treffsikre og bærekraftige løsninger for å fremme livskvalitet. Deltakelse i samskapingsprosesser kan dessuten i seg selv være livskvalitetsfremmende, ettersom medvirkning, fellesskap og opplevelsen av å bli hørt er grunnleggende menneskelige behov.
Demokratisk deltakelse og politisk representasjon er imidlertid fortsatt sosialt skjevt fordelt. Dette utgjør en utfordring når målet er høy livskvalitet for alle – uten å etterlate noen, i tråd med bærekraftsmålene og grunnleggende menneskerettigheter. Sosial rettferdighet og livskvalitet er gjensidig avhengige og utgjør kjerneelementer i samfunnets sosiale bærekraft. Å fremme sosial bærekraft handler om å skape betingelser som gjør at mennesker kan leve liv de har grunn til å verdsette – uten at dette går på bekostning av andres mulighet til det samme, både nå og i framtiden.
Alle mennesker har behov for både å bli verdsatt og å bidra med verdi – i eget liv, i relasjoner til andre, og gjennom arbeid og deltakelse i fellesskapet. Et samfunn som legger til rette for slike gjensidige prosesser, vil samtidig fremme både livskvalitet, tilhørighet og sosial sammenhengskraft.
For å tilrettelegge for gode liv både nasjonalt og lokalt er det behov for økt kunnskap om hvordan sentrale aspekter av livskvaliteten utvikles - hvem trives best og hvem lider mest? En viktig forutsetning for slik kunnskapsutvikling er regelmessig måling av livskvaliteten. Regelmessig og helhetlig informasjon om livskvalitet og levekår i ulike befolkningsgrupper vil også gi et mer fullstendig bilde av de menneskelige konsekvensene, både kostnadene og gevinstene, av måten samfunnet organiseres og endres, for eksempel av forandringer i befolkningssammensetning, skattepolitikk, klimautfordringer eller krig.
Oppsummering og diskusjon
De fleste i Norge oppgir å ha god livskvalitet. Majoriteten er tilfredse med livet, og relativt få rapporterer om alvorlig ensomhet eller psykiske plager. Samtidig varierer livskvaliteten betydelig – både mellom kommuner og innad i kommunene. Fordeling av livskvalitet følger et skjevt mønster, der noen grupper systematisk kommer dårligere ut. Flere utsatte grupper rapporterer gjennomgående lav livskvalitet. Økonomiske vansker, helseutfordringer og funksjonsnedsettelser, mangelfull integrering i arbeid, utdanning eller annen meningsfull aktivitet, samt opplevelser av diskriminering og sosial isolasjon, henger sterkt sammen med lavere subjektiv livskvalitet på tvers av dimensjoner. Når slike belastninger opptrer samtidig, øker risikoen for vedvarende lav livskvalitet betydelig.
Den betydelige skjevfordelingen av livskvalitet understreker behovet for å følge utviklingen nøye over tid – særlig i en periode preget av raske endringer i økonomi, arbeidsliv og sosiale relasjoner. Enkelte nyere undersøkelser indikerer økende bekymring, mer ensomhet og lavere tilfredshet med livet. Fremtidige tiltak og politiske prioriteringer vil være avgjørende for utviklingen fremover.
Hvordan kan vi bidra til å styrke og jevne ut livskvaliteten i befolkningen? Opphopning av levekårsutfordringer og lav subjektiv livskvalitet har komplekse og gjensidig forsterkende årsaksmekanismer. Trygge økonomiske rammebetingelser, inkluderende barnehager, skoler og arbeidsplasser, meningsfulle aktiviteter og sosiale møteplasser utgjør grunnleggende forutsetninger for god livskvalitet. Tiltak som styrker disse forholdene, bør derfor gis høy prioritet.
Systematisk og regelmessig måling av livskvalitet i befolkningen vil være et sentralt verktøy i arbeidet med å fremme folkehelse, sosial bærekraft og livskvalitet. Slike data bidrar til å identifisere grupper og områder med særskilte utfordringer, følge utviklingen over tid, samt evaluere effekten av tiltak og politiske beslutninger. I tillegg er bred tverrfaglig og tverrpolitisk forankring avgjørende for å lykkes. Livskvalitet påvirkes av beslutninger på mange samfunnsområder – fra helse og utdanning til byutvikling, kultur og arbeidsliv. Et helhetlig og koordinert arbeid som involverer ulike sektorer, nivåer og aktører kan derfor styrke både treffsikkerheten og legitimiteten i det livskvalitetsfremmende arbeidet.
Datagrunnlag
Dette kapittelet baserer seg på data fra SSBs livskvalitetsundersøkelser, Folkehelseundersøkelsene i fylkene gjennomført av FHI i samarbeid med fylkene og Gallup World Poll.
Fra 2019 har datagrunnlaget om subjektiv livskvalitet blitt stadig bedre. Dette har særlig sammenheng med at livskvalitetsspørsmål er inkludert i Folkehelseundersøkelsene i fylkene fra 2019 og at SSB har gjennomført årlige nasjonale livskvalitetsundersøkelser fra 2020.