Helse og helsetjenestebruk blant personer med innvandrerbakgrunn

Hovedpunkter

• Det er store forskjeller mellom personer med innvandrerbakgrunn i Norge når det gjelder levekår, levevaner og forekomst av sykdom.
• For mange grupper av innvandrere finnes det lite eller ingen data og forskning, og det totale bildet av innvandreres helse og helsetjenestebruk er mangelfullt.
• Innvandrere er en ung befolkning. Andelen over 70 år er vesentlig lavere enn befolkningen for øvrig.
• Innvandrere har lavere dødelighet og noe høyere forventet levealder enn befolkningen for øvrig.
• Innvandrere fra land i Asia, Afrika eller Øst-Europa har i snitt dårligere selvrapportert helse, psykisk helse og tannhelse enn andre.
• Innvandrere fra land i Asia, Afrika og Øst Europa har i snitt lavere alkoholforbruk enn befolkningen for øvrig.
• Noen sykdommer, tilstander og levevaner er vanligere i enkelte innvandrergrupper enn i den øvrige befolkningen. Det gjelder blant annet overvekt og fedme, muskel- og skjelettplager, type 2-diabetes og vitamin D-mangel.
• Noen sykdommer, tilstander og levevaner er mindre utbredt i enkelte innvandrergrupper enn i den øvrige befolkningen. Det gjelder for eksempel flere kreftformer.
• Andelen innvandrere med høyt nivå av psykiske plager er i snitt høyere enn i befolkningen generelt.
• Flyktninger og eldre innvandrere er grupper som kan være spesielt utsatt for dårlig helse.
• Innvandrere bruker helsetjenester i mindre grad enn den øvrige befolkningen, men helsetjenestebruk varierer mye med alder, botid, årsak til innvandring og landbakgrunn.

Om helse blant personer med innvandrerbakgrunn

Personer med innvandrerbakgrunn utgjør mer enn 20 prosent av befolkningen i Norge. Det er en sammensatt gruppe med forskjellig bakgrunn, årsak til innvandring og botid. Det er store forskjeller mellom grupper både når det gjelder levekår, helse, helseadferd og helsetjenestebruk. Innvandrere i Norge har bakgrunn fra over 200 land og har kommet for å jobbe, for å etablere familie, for beskyttelse eller for å studere.

Myndighetene har som mål at alle i Norge skal ha god tilgang til helsetjenester og at ulikheter i helse skal reduseres. For å nå dette målet, er det avgjørende med kunnskap og forskning om forskjeller i helse og helsetjenestebruk, hva som forårsaker slike forskjeller og hva som kan gjøres for å redusere forskjellene. 

I dette kapittelet tar vi for oss ulike sider ved levekår, fysisk og psykisk helse og tilgang til og bruk av helsetjenester hos personer med innvandrerbakgrunn. Det er viktig å ha kunnskap om helse og sykdom i forskjellige grupper av innvandrere for å kunne målrette folkehelsetiltak og redusere eventuelle helseforskjeller. 

Hensikten med dette kapittelet er å gi en rask introduksjon til og oppdatert kunnskap om helse og sykdom og viktige folkehelseutfordringer blant personer med innvandrerbakgrunn i Norge. Kapittelet vil ikke dekke alle temaer og all kunnskap som er publisert innen fagfeltet migrasjon og helse, og må også ses i sammenheng med andre kapitler i Folkehelserapporten.

I lesingen av dette kapittelet er det viktig å ha med seg at kunnskapsgrunnlaget er begrenset, og at det er mange grupper av innvandrere og områder hvor det ikke finnes data og studier.

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Norge

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre utgjorde ved inngangen til 2025 i overkant av 1,2 million personer. Dette tilsvarer 21,7 prosent av befolkningen, hvorav 17,5 prosent er innvandrere og 4,2 prosent er norskfødte med innvandrerforeldre (SSB, 2026a). Antallet innvandrere har firedoblet seg på 25 år.  Antall innvandrere i Norge i år 2000 var i underkant av 240 000 (Dzamarija, 2025; SSB, 2026b).

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre er svært heterogene grupper, og har bakgrunn fra over 200 ulike land. Litt over halvparten av innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre kommer fra land i Europa. Denne andelen har vokst siden 2022 på grunn av stor innvandring fra Ukraina. Om lag 30 prosent kommer fra land i Asia og litt over 10 prosent kommer fra land i Afrika. (SSB, 2026c).

Figur 1. Landbakgrunn for innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre

Innvandrere er som gruppe yngre enn den øvrige befolkningen. Det er en høyere andel mellom 25 og 44 år, og en lavere andel eldre. I gruppen norskfødte med innvandrerforeldre er 68 prosent under 18 år (SSB, 2026c). 

Det er færre i høy alder blant innvandrere sammenliknet med befolkningen for øvrig. Bare 19 prosent av innvandrere er eldre enn 55 år, mot 31 prosent av befolkningen for øvrig. Om lag 5 prosent av hele befolkningen er 80 år eller mer, blant innvandrere er tilsvarende tall bare 1 prosent (Dzamarija, 2025).

Rundt en fjerdedel av alle innvandrere har bodd i Norge under fem år, og en av to innvandrere har en botid på mindre enn ti år. Botid har stor betydning for en rekke forhold relatert til både helse og integrering. Andelen med kort botid har økt de siste årene.

Det bor personer med innvandrerbakgrunn i alle landets kommuner, men det er stor variasjon i andelen innvandrere i ulike kommuner. Et titalls kommuner har en andel på mer enn 30 prosent (SSB, 2026c). Innvandrere bor oftere mer sentralt sammenliknet med øvrig befolkning (SSB, 2026c).

Innvandrere er en sammensatt gruppe når det gjelder sosioøkonomiske forhold. Selv om innvandrere er litt overrepresentert blant personer med høyere utdanning, er de også overrepresentert blant personer utenfor arbeidslivet, blant personer uten utdanning og blant personer som lever under fattigdomsgrensen (SSB, 2026c).

Tallene for asylsøkere som avventer behandling av søknaden varierer mye over tid, men har de siste årene ligget på om lag 10 000 personer. Disse har helserettigheter på lik linje som øvrige befolkningen (UDI, 2026), men er ikke regnet med blant innvandrere i Norge før der eventuelt får vedtak om opphold.

Antall personer uten lovlig opphold som bor og lever i Norge er ukjent. Denne gruppen har begrensede helserettigheter, men har rett på helsehjelp som ikke kan vente.

Om begrepsbruk

FHI bruker i hovedsak betegnelsene som brukes av Statistisk sentralbyrå:

• Innvandrere er personer som selv har flyttet til Norge og som er født i utlandet og har to foreldre og fire besteforeldre født utenfor Norge.
• Norskfødte med innvandrerforeldre er alle som er født i Norge med to foreldre som selv er innvandrere.
• Personer med innvandrerbakgrunn brukes som en samlebetegnelse for innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre.

Når det refereres til konkrete forskningsartikler og rapporter vil det også vises til andre inndelinger, definisjoner og begreper.

Kunnskapsgrunnlaget

Kunnskapen vi har om helse og bruk av helsetjenester blant personer med innvandrerbakgrunn i Norge er først og fremst basert på resultater fra enkelte helseundersøkelser, kvalitative studier og analyser av nasjonale registerdata (Laue, Diaz, Eriksen, & Risør, 2021). Kunnskapsgrunnlaget har økt siden forrige versjon av dette kapittelet i 2022.

Å frembringe god og sikker kunnskap om innvandreres helse, levekår og helsetjenestebruk har noen særskilte utfordringer. Det har vist seg å være utfordrende å få et godt og representativt utvalg av innvandrere i spørreundersøkelser. Mye av kunnskapen vi har om folkehelsen i Norge kommer fra undersøkelser som Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT), Den norske mor- far- og barn-undersøkelsen (MoBa) og Tromsø-undersøkelsen. Av sammensatte årsaker har ingen av disse et representativt utvalg av innvandrere. I Fylkeshelseundersøkelsene gjennomført av FHI er det, med ett unntak fra Oslo, heller ikke gjort noe for å sørge for et representativt utvalg blant innvandrere. I 2025 gjennomførte også FHI en nasjonal folkehelseundersøkelse der det ble gjort tiltak for å få bedre representativitet blant innvandrerbefolkningen.

Kunnskapen i dette kapittelet bygger derfor på fem ulike typer kilder, som har ulike styrker og svakheter:

• Registerstudier som måler registrert helsetjenestebruk og satte diagnoser
• SSBs Levekårsundersøkelser blant innvandrere som gjennomføres hvert 10.
• Folkehelseundersøkelsen fra Oslo 2024
• Den Nasjonale folkehelseundersøkelsen 2025
• Enkeltstudier som ofte har et mindre og snevrere utvalg med tanke på hvilke populasjoner som er inkludert og hvilke forhold som er undersøkt.

Tilnærmingene og undersøkelsene listet over gjør at vi har noe oversikt over utfordringsbildet, og vet litt om forskjeller i helse og helsetjenestebruk mellom ulike grupper. Det er derfor en rekke innvandrergrupper det er lite eller ingen kunnskap om. På mange helseområder samles det heller ikke inn data systematisk eller regelmessig. Dermed er en del av kunnskapen som finnes basert på studier fra lang tid tilbake. Studiene gir heller ikke kunnskap om hvorfor forskjellene er som de er. Årsaker og mekanismer vet vi lite om på dette feltet.  

Det finnes få intervensjonsstudier og evaluering av folkehelsetiltak eller helsetjenestetilpasninger rettet mot personer med innvandrerbakgrunn. Vår kunnskap om hva som virker er derfor mangelfull og begrenset.

Sammensetningen av innvandrergrupper, tidspunkt for hvem som kom når,  og vilkårene for integrering og helsetjenester varierer betydelig mellom ulike land. Derfor kan det være utfordrende å overføre kunnskap og forskning fra andre land til en norsk kontekst. I dette kapittelet bruker vi derfor i all hovedsak forskning fra Norge.  

Fagfeltet migrasjon og helse

Fagfeltet migrasjon og helse handler om hvordan migrasjonsprosesser og migrantbakgrunn kan påvirke helsetilstand og forekomst av sykdom samt tilgang til og kvalitet på helsetjenester.

Tilbake i tid har det gjerne vært slik at de fleste innvandrere er yngre og friskere enn den øvrige befolkningen når de kommer til et nytt land. Dette henger sammen med at migrasjon er en krevende prosess, og at det ofte er de friskeste og mest ressurssterke som starter på en slik reise. Dette fenomenet kalles gjerne «the healthy migrant effect». Det er funnet en del empirisk hold for fenomenet på tvers av kontekster (Kumar & Diaz, 2019; Loue & Sajatovic, 2011; Aambø, 2020). I hvilken grad dette er tilfelle for innvandringen til Norge de siste tiårene er likevel usikkert, fordi vi vet så lite om helsetilstanden til innvandrere med kort botid i Norge. Forskning fra Sverige viser også at «the health migrant effect» i liten grad gjelder flyktninger, og at det var store variasjoner mellom ulike kategorier av innvandrere (Helgesson, Johansson, Nordquist, Vingård, & Svartengren, 2019).

Fra tidligere forskning internasjonalt ser vi at innvandrere med lengre botid ofte får dårligere helse enn majoritetsbefolkningen (Loi, Li, & Myrskylä, 2025). I hvilken grad dette er tilfelle for innvandrerne som bor i Norge i dag vet vi ikke. Flere studier fra ulike kontekster viser også at innvandrere oftere lever noe lengre. Dette skaper det som på engelsk gjerne omtales som et «migrant morbidity-mortality paradox», altså at innvandrere lever lengre, men har dårligere helse (Wallace, 2024). Disse fenomenene vil være sterkt påvirket av hvilke kategorier av innvandrere vi ser på, og det er store variasjoner.   

Å ha innvandret kan påvirke helse gjennom en rekke ulike mekanismer, som kan deles inn i ulike kategorier:

• Før-migrasjon: Gunstige eller ugunstige forhold i opprinnelseslandet relatert til helsetjenester, grunnvilkår og normer for helseadferd som kosthold og fysisk aktivitet, eksponering for traumatiske hendelser, risiko for ulykker, vold med mer.
• Migrasjonsprosessen kan være så enkelt som en flytur eller så komplisert som flukt gjennom flere land over mange år. Flukt kan gi økt risiko for en rekke forhold som påvirker både fysisk og psykisk helse.
• Etter-migrasjon: Å bosette seg i et nytt land kan føre til endringer i nesten alle aspekter av livet. For eksempel kan det påvirke tilgangen til materielle goder, boforhold, arbeid, relativ status, tilgang til tjenester, sosialt liv, normer og vaner. Det er viktig å minne om at i et helseperspektiv kan slike endringer gå både i positiv retning og i negativ retning.

Videre kan innvandrere skille seg fra majoritetsbefolkningen ut fra en rekke forhold, blant annet:

• Språkbarrierer kan påvirke både tilgang til og kvalitet på helsetjenestene og evnen til å tilegne seg informasjon, samt grunnlaget for et deltakende og helsefremmende liv.
• Kultur, vaner og normer for helseadferd eller bruk av helsetjenester.
• Helsekompetanse som kan være lavere, eller forankret i en annen kontekst enn den norske.
• Manglende kompetanse eller utdanning som indirekte påvirker helse eller tilgangen til helsetjenester, for eksempel digital kompetanse, lese- og skriveferdigheter med mer.
• Forskjeller i materielle kår, arbeid, bostandard med mer som gir ulik eksponering for risiko og som kan påvirke mulighetsrommet for helsefremmende adferd.
• Utsatthet for diskriminering og rasisme.
• Genetikk, ved at enkelte grupper kan ha lavere eller høyere risiko for enkelte arvelige betingede sykdommer eller tilstander.

Fordi sammenhengene mellom helse og migrasjon er så mangefasetterte og komplekse, bør migrasjonshelse sees og analyseres som et fenomen på tvers av samfunnssektorer. Det er et fenomen som både påvirker og påvirkes av en rekke samfunnsområder og politikkområder, som for eksempel arbeid, utdanning, integrering og helse.

Levekår og sosioøkonomiske forhold blant innvandrere

Innvandrere har i gjennomsnitt vesentlig dårligere sosioøkonomiske kår enn befolkningen for øvrig. Det er flere med lav utdanning, lav inntekt, utenfor arbeidslivet og dårligere boforhold blant innvandrere enn befolkningen for øvrig, for å nevne noen vesentlige faktorer (IMDi, 2025; Lysen, Østby, & Dzamarija, 2024; Omholt, 2025; SSB, 2026e). Selv om bildet er sammensatt, ser vi i levekårsundersøkelser at dårlige levekår er vanligere blant innvandrere enn i den øvrige befolkningen (Kjøllesdal et al., 2019; Vedaa et al., 2025; Vrålstad & Wiggen, 2017). Det er store variasjoner mellom grupper, og på dette området er det ofte fornuftig å skille mellom ulike grupper av innvandrere. Personer med bakgrunn fra land i Øst-Europa, Afrika eller Asia har i gjennomsnitt vesentlig dårligere levekår (IMDi, 2025; Kjøllesdal et al., 2019; Lysen et al., 2024; Vedaa et al., 2025; Vrålstad & Wiggen, 2017).

Økonomi

Innvandrere har en medianinntekt som ligger vesentlig lavere enn befolkningen for øvrig, og lavest er den blant flyktninger (IMDi 2025; Lysen et al., 2024; Normann, 2026). Spesielt flyktninger har jevnt over lave inntekter i de første årene, men i gjennomsnitt øker inntektsnivået med botid (Hattrem, 2024; Omholt, 2025). Om lag 27 prosent av innvandrere bor i hushold med vedvarende lavinntekt, mot 7 prosent i øvrig befolkning. Om vi ser på barn, blir forskjellene enda større (42 prosent v. 5 prosent). Det er store forskjeller mellom ulike grupper av innvandrere når det gjelder økonomi. For eksempel bor over 30 prosent av personer født i Øst-Europa, Asia, Afrika eller Latin-Amerika i hushold definert som lavinntekt. Tilsvarende tall for hele befolkningen er litt over 10 prosent (SSB, 2026f).

Det er vanligere blant innvandrere enn andre å svare at de har økonomiske problemer når de blir spurt i spørreundersøkelser (Dalen, 2024; Vedaa et al., 2025). Bedre økonomi er ofte assosiert med god helse. Dette kan både skyldes en direkte effekt på helsen i form av mindre stress og økonomisk frihet til å ta gode helsevalg for eksempel i form av kosthold og trening, men det kan også skyldes at god helse øker muligheten for god økonomi, eller at god helse og god økonomi her noen felles underliggende årsaker.

Sysselsetting og arbeid

Innvandrere er sjeldnere i arbeid enn den øvrige befolkningen. Sysselsettingsgraden blant innvandrere er lavere enn i befolkningen for øvrig (68% v. 80%) (IMDi, 2025; Pettersen, 2026), og lavest blant kvinner og blant nyankomne flyktninger (IMDi, 2025). Det er noe vanligere for innvandrere enn andre å jobbe deltid (25% v. 21%) (IMDi, 2025; Pettersen, 2026). Det er også høyere arbeidsledighet blant innvandrere (5,1% v. 1,2%) (IMDi, 2025). Andelen blant unge innvandrere som verken er i arbeid eller utdanning er høyere enn for andre unge (23% v. 7%) (IMDi, 2025).

Innvandrere er overrepresentert i yrker uten krav til utdannelse, og yrker innen salg, håndverk, transport, renhold og som helsefagarbeidere. Kjønnsforskjeller i sysselsetting er større blant innvandrere enn i befolkningen generelt (Pettersen, 2026; Revold, 2017; STAMI, 2021).

Sysselsettingsmønstre fører til at innvandrere i større grad utsettes for ugunstige arbeidsmiljøfaktorer. Dette gjelder både fysisk forhold som støy og tunge løft, men også psykososiale påkjenninger som repetitive arbeidsoppgaver (Arbeidstilsynet, 2018; IMDi, 2025; Revold, 2017). Både jobbrelatert sykefravær og arbeidsulykker er langt vanligere blant personer med innvandrerbakgrunn (Arbeidstilsynet, 2012; Arbeidstilsynet, 2018; IMDi, 2025; Revold, 2017).

Les også: Arbeid og helse

Utdanning

Innvandrere er litt overrepresentert i begge ender av utdanningsstatistikken, med noen flere som har lang universitets- eller høyskolegrad, og noe høyere andel som har ingen utdanning, eller grunnskole som høyeste grad (SSB, 2026c). Det er svært store variasjoner mellom ulike landbakgrunner, og for en rekke land er andelen som har grunnskole som høyeste fullførte utdanning over 50 prosent (SSB, 2026c). Det er også vesentlige forskjeller i gjennomsnittlig grunnskolepoeng (IMDi, 2025; SSB, 2026c). Andelen som gjennomfører videregående utdanning er lavere blant innvandrere enn i befolkningen ellers (SSB, 2026c).

Lengre utdanning er ofte assosiert med god helse. Dette kan skyldes en direkte effekt på helsen i form av for bedre evne til å finne og anvende helseinformasjon, orientere seg i helsevesenet og nyttiggjøre seg tilgjengelige tjenester. Utdanning kan også påvirke helse via andre forhold som arbeid, type yrke, inntekt og sosialt nettverk. Assosiasjonen mellom helse og utdanning kan også skyldes at helseplager påvirker muligheten til å ta lengre utdanning, eller at lav utdanning og helseplager har et felles sett av bakenforliggende årsaker. Samvariasjonen mellom utdanning og helse ser ut til å være svakere blant innvandrere enn i befolkningen for øvrig. Dette kan ha sammenheng med at utdannelse fra fødelandet ikke alltid korresponderer med yrke, inntekt eller anseelse i Norge. Det kan også være andre bakenforliggende faktorer som påvirker sammenhengen.

Boforhold

Det er langt vanligere å leie enn å eie boligen man bor i blant innvandrere sammenliknet med øvrig befolkning (SSB, 2026c). Det er også to til tre ganger vanligere å bo trangt for innvandrere sammenliknet med øvrig befolkning (SSB, 2026c). Likevel bor flertallet av innvandrere romslig, det gjelder også de fra ikke-vestlige land (71%) (SSB, 2026c). Boforhold kan, i likhet med inntekt og utdanning, både påvirke og påvirkes av helse. En assosiasjon mellom dårlige boforhold og dårlig helse kan også skyldes et sett av felles underforliggende årsaker. 

Sosiale ytelser

Andelen blant personer mellom 18-66 år som i løpet av et år har mottatt sosialhjelp eller boligstøtte er litt over 13 prosent blant innvandrere, mens den er litt over under 3 prosent blant øvrig befolkning. Blant norskfødte med innvandrerforeldre er det litt over 6 prosent (Revold, 2026). Dersom vi ser på ulike kategorier av innvandrere ser vi store forskjeller: Om lag 38 prosent av flyktninger har mottatt sosialhjelp eller bostøtte, mens det kun er litt over 3 prosent blant arbeidsinnvandrere (Revold, 2026). Andelen på sosiale ytelser går noe ned med lengre botid, men for en del grupper holder den seg fortsatt høyt også etter mange år i Norge (Revold, 2026). Andelen på trygdeytelser er vesentlig lavere blant innvandrere under 50 år. Dette gjelder alle innvandrergruppene. I aldersgruppene over 55 år øker andelen på trygdeytelser i alle grupper, men den øker langt mer blant innvandrere fra Afrika, Asia, Europa utenom EU/EFTA og Storbritannia, Amerika utenom USA og Canada og Oseania utenom Australia og New Zealand (SSB, 2026g).

Sosial inkludering, tillit og sivilstand

Flere innvandrere oppgir at de mangler gode venner. Innvandrere er også mer plaget av ensomhet sammenlignet med befolkningen som helhet (Vedaa et al., 2025; Vrålstad & Wiggen, 2017). Det er også noe vanligere blant innvandrere å ha lav tillit til andre (Vedaa et al., 2025). Det er litt vanligere å være gift blant innvandrere enn i øvrige befolkning (Lysen et al., 2024). Blant innvandrere er 46 prosent av kvinner og 44 prosent av menn gift, mot 32 prosent av kvinner og 33 prosent  av menn i øvrige befolkning (Lysen et al., 2024). Både sosial inkludering og sivilstand kan ha påvirkning på helse og livskvalitet.

Se mer om dette i kapitlene om livskvalitet i Norge og befolkningen.

Bosetningsmønster

Det bor personer med innvandrerbakgrunn i alle landets kommuner, men det er vanligere for personer med innvandrerbakgrunn å bo i sentrale strøk, enn det er for øvrig befolkning (SSB, 2026c; Steinkellner, 2023). Sammenlignet med de andre skandinaviske landene bor innvandrere i Norge mer spredt (Hernes, Arendt, Joona, & Tronstad, 2019). Landbakgrunn har også stor betydning for bosetning. Noen grupper, for eksempel personer født i Polen, Litauen eller Ukraina, er spredt over hele landet, mens andre grupper, særlig flyktninger og dem med bakgrunn fra landene med den tidligste arbeidsinnvandringen, bor mer konsentrert i enkelt deler av landet. Mange foretrekker å bosette seg der det er andre med samme bakgrunn, og det er derfor ganske vanlig at enkelte små kommuner kan ha mange fra samme land. Dette er et mønster vi kjenner fra migrasjon globalt og historisk (De Haas, Castles, & Miller, 2019).

Botid

Hvor lenge noen har bodd i Norge, kan ha betydning for en rekke forhold som også direkte eller indirekte kan ha påvirkning på helse og helsetjenestebruk. Personer med kort botid vil ofte ha svake språkferdigheter og lite kunnskaper om hvordan man orienterer seg i det norske velferds- og helsesystemet. Botid påvirker også sosiale nettverk, arbeid, inntekt mm.

Språkferdigheter

Språkferdigheter har avgjørende betydning for en persons muligheter til å orientere seg, arbeide, sosialisere og benytte tjenester i landet han eller hun bor i. Språkferdigheter kan derfor få stor indirekte betydning for helserelatert adferd, helsetjenestebruk og helse. Vi vet lite om innvandreres språkferdigheter i Norge. Så vidt vi kjenner til finnes det ingen kartlegging som viser norskkunnskapene blant innvandrere i Norge. Derfor vet vi ikke hvor mange som trenger hjelp til å orientere seg i helsetjenestene eller som normalt vil trenge tolk i møte med helsevesenet. Selvrapportert lave språkferdigheter er korrelert med dårlig helse (Kjøllesdal, Gerwing, & Indseth, 2023a; Kjøllesdal, Gerwing, & Indseth, 2023b). Deltagelse i språkopplæringsprogram i Norge har vist en markant positiv årsakseffekt på helse og helsetjenestebruk (Dang, 2025). Bedre ferdigheter i norsk målt etter norskprøveresultater er positiv assosiert med sysselsetting (Lunde, 2023).

At språkferdigheter er en barriere i møte med tjenestene fremheves i en rekke kvalitative studier av møtet mellom innvandrere og offentlige tjenester (se for eksempel Alkhaled, Rohde, Lie, & Johannessen, 2022; Czapka, Gerwing, & Sagbakken, 2019; Liodden, Leirvik, & Holm, 2023; Mbanya, Terragni, Gele, Diaz, & Kumar, 2019; Shrestha, Arora, Hunter, & Debesay, 2024). Se også mer om språk i underkapittel om tolk. 

Helsekompetanse og digital kompetanse

Helsekompetanse er en faktor som kan påvirke individers evne til å finne, forstå, vurdere og anvende helseinformasjon og helsetjenester og gjennom det fremme egen helse, mestre sykdom og benytte helsetjenester på en effektiv måte (Helse- og omsorgsdepartementet, 2019). Grad av helsekompetanse henger sammen med utdanning, økonomi og språkferdigheter og grupper av innvandrere kan være spesielt utsatt (Gele, Pettersen, Torheim, & Kumar, 2016; Sørensen & Wångdahl, 2019). En undersøkelse av helsekompetanse i hele befolkningen i Norge viser at om lag en tredjedel har lav helsekompetanse og mangler sentrale ferdigheter og kunnskap (Le, Finbråten, Pettersen, Joranger, & Guttersrud, 2021a), mens en tilsvarende undersøkelse i fem innvandrergrupper viser at dette gjaldt for 40 prosent av respondentene i to av gruppene (Le, Finbråten, Pettersen, Joranger, & Guttersrud, 2021b).

Målrettede tiltak kan øke innvandreres helsekompetanse, men det trengs mer kunnskap om hvilke typer intervensjoner som kan fungere. Det er også viktig å øke helsepersonells kunnskap om helsekompetanse i ulike grupper i befolkningen og hvordan tilpasse tjenestene og kommunikasjon til forskjellige behov (Fernández-Gutiérrez, Bas-Sarmiento, Albar-Marín, Paloma-Castro, & Romero-Sánchez, 2018; Fox, Kramer, Agrawal, & Aniyizhai, 2022; Le et al., 2021a; Le et al., 2021b; Sørensen & Wångdahl, 2019). Det har vist seg utfordrende å måle helsekompetanse i ulike grupper, og en undersøkelse av spørreskjema på somali viser at spørsmålene som måler helsekompetanse ikke nødvendigvis tolkes likt på tvers av språk og kultur (Østbøll et al., 2026). Digital kompetanse er lite undersøkt, men antas i ha betydning både for tilegnelse av helseinformasjon og evne til å nyttiggjøre seg tjenester. Innvandrere rapporterte betydelig lavere generelle digitale ferdigheter enn befolkningen generelt (Le et al., 2021b)

Kulturelle forhold, normer, preferanser og tradisjoner

Det er store individuelle forskjeller i normer, preferanser og tradisjoner, og hver person med innvandrerbakgrunn vil, i likhet med alle andre, være forskjellig. Likevel er det noen trekk og mønster som ofte går igjen mellom personer med samme bakgrunn. Slike forhold kan ha stor påvirkning på helseadferd, livsstil og helse. Hvordan og i hvilken grad er vanskelig å kartlegge presist, men vi ser for eksempel et markant lavere alkoholkonsum blant personer som kommer fra land der religioner som har regler mot alkoholkonsum er utbredt. Undersøkelser har også vist at grad av religiøsitet påvirker alkoholkonsum blant muslimer (Ishaq, 2024). Kosthold og fysisk aktivitet er også forhold som er sterkt påvirket av kultur og tradisjoner (Bophal, 2014). Påvirkningen på helse kan gå begge veier, og de samme kulturelle fenomenene kan både lede til positive og negative helseutfall. Kulturelt innlærte preferanser og handlingsmønster er ikke fastlåst, og kan under visse forhold endres raskt.

Migrasjonsprosessen 

Selve migrasjonsprosessen, fra noen bestemmer seg for at de skal forlate landet de bor i til de er bosatt i et nytt land, kan få stor påvirkning for helse og levekår (Ben-Shlomo, Mamluk, & Redwood, 2019). Her er det store variasjoner, alt fra en helt problemfri flytteprosess uten dramatikk, til strabasiøse og farlige reiser som kan gå over mange år. Forskning innenfor migrasjonsfeltet har i hovedsak fokusert på perioden før eller etter migrasjonen, altså vilkår i opprinnelsesland og mottakerland, men perioden imellom kan også være av vesentlig betydning. Hendelser under reisen kan ha stor påvirkning både på mental og fysisk helse. Det kan også påvirke eksponering for smittsomme sykdommer eller innebære dårligere oppfølging av kroniske sykdommer. Alle fasene i en migrasjonsprosess er forbundet med forhold og erfaringer som kan ha betydning for helse (Giacco, 2020).

Selvopplevd helse og levealder

Flere studier over tid har vist at innvandrere sett under ett har noe dårligere selvopplevd helse sammenliknet med befolkningen for øvrig, og at det er stor variasjon mellom ulike grupper. Noen grupper utpeker seg med vesentlig dårligere selvrapportert helse, dette gjelder i hovedsak innvandrere fra land i Asia, Afrika og østlige Europa (Blom, 2008; Kjøllesdal et al., 2019; Vedaa et al., 2025). Det er også vanligere for innvandrere å svare at de påvirkes negativt av egen helsetilstand (Vedaa et al., 2025).

Figur 2. Selvrapportert helse etter fødeland

Levealder og dødelighet

Innvandrere i Norge har generelt en lavere dødelighet og høyere forventet levealder enn øvrig befolkning. Dette er vist i flere studier (Syse, Dzamarija, Kumar, & Diaz, 2018; Wallace et al., 2022), og gjelder for både menn og kvinner og i ulike aldersgrupper. Dette er også vist i figur 3 som illustrerer utviklingen i forventet levealder ved fødselen blant innvandrere og øvrig befolkning i Norge over tid.

I 2019 hadde innvandrerkvinner nær to år høyere forventet levealder ved fødselen enn norskfødte kvinner, mens det tilsvarende tallet for menn var i overkant av ett år. De relative forskjellene vedvarer også om vi ser på den gjenstående forventede levetiden ved alder 25, 50 og 75 år (Wallace et al., 2022). Det er imidlertid noe usikkerhet knyttet til beregning av levealder for innvandrere. Både fordi det foreløpig er få eldre innvandrere i Norge, og fordi det kan være mangler knyttet til registrering av utvandring blant innvandrere, som gjør at levealderen kan bli kunstig høy. Dette skyldes at det ikke vil bli registrert dødsfall i Norge blant innvandrere som har utvandret, men fortsatt står som bosatt i registrene våre.

Figur 3. Forventet levealder hos innvandrere

Levealderen blant innvandrere er høyere også når vi tar hensyn til sosiale forhold, det vil si kjennetegn som utdanning og familieforhold. Dersom vi ser nøyere på kun innvandrerne, og ser bort fra mulige problemer med manglende registrering av utvandring, finner vi at dødeligheten varierer etter landbakgrunn, innvandringsgrunn og botid (Syse et al., 2018). Mens enkelte grupper har klart lavere dødelighet enn den øvrige befolkningen, som for eksempel grupper fra det sørøstlige Asia, har de nordiske innvandrerne en dødelighet som er relativt lik den vi finner ellers. Det er også slik at de som har innvandret for arbeid og utdanning har en langt lavere dødelighet enn de som har kommet som flyktninger. Flyktninger har noe høyere dødelighet enn andre innvandrere, men fortsatt lavere enn befolkningen for øvrig (Syse et al., 2018).

Gjennomgående er det imidlertid slik at dødeligheten øker med botid i Norge. Dette betyr at jo lengre innvandrerne er i Norge, jo likere blir de den øvrige befolkningen, også når det gjelder dødelighet. Dette gjelder også når man justerer for alder. Framover forventer vi langt flere innvandrere med lang botid og også langt flere eldre innvandrere, noe som kan få implikasjoner for behovet for blant annet omsorgstjenester (Syse & Tønnessen, 2022a). 

Les også: Forventet levealder i Norge

Levevaner 

Fysisk aktivitet 

Andelen innvandrere som trener eller mosjonerer én gang i uken eller mer, er lavere enn i den øvrige befolkningen. Dette kommer fram av levekårsundersøkelsen blant innvandrere fra 2016 (Kjøllesdal et al., 2019), Folkehelseundersøkelsen i Oslo (Vedaa et al., 2025) og den Nasjonale folkehelseundersøkelsen (Vedaa et al., 2026).

Dette bekreftes også av tidligere studier (Rabanal, Lindman, Selmer, & Aamodt, 2013). Innvandrerkvinner trener mindre enn innvandrermenn, mens det motsatte er tilfelle i den øvrige befolkningen (Kjøllesdal et al., 2019). 

Barn med innvandrerbakgrunn fra land utenfor EU/EØS, Nord-Amerika, Australia og New Zealand er mindre fysisk aktive enn andre barn. Dette viser en kartlegging av fysisk aktivitet blant 6-, 9- og 15 år gamle barn og unge i 2011 (Helsedirektoratet, 2012a) og undersøkelsen Ung i Oslo 2015 (NOVA, 2015). 

Andelen unge gutter som deltar i idrett er omtrent lik mellom de med og uten innvandrerbakgrunn. Andelen unge jenter som driver med idrett er langt lavere blant de med innvandrerbakgrunn enn blant andre jenter (Strandbu, Bakken, & Sletten, 2017).

Les også: Fysisk aktivitet i Norge

Kosthold

Kunnskapen om innvandreres kosthold er begrenset, og vi har ingen undersøkelser av høy kvalitet på nasjonalt nivå som har kartlagt dette. Folkehelseundersøkelsen i Oslo viste store forskjeller i kostholdsvaner mellom ulike grupper av innvandrere. For eksempel var andel som daglig spiste grønnsaker lavere blant innvandrere fra Afrika og Asia sammenliknet med øvrig befolkning (25% og 32% v. 52%). Også for andre kostholdsråd som inntak av fisk, grove kornprodukter og brusdrikking var innvandrere fra Afrika og Asia litt underrepresentert i gruppen som følger myndighetens kostholdsråd (Vedaa et al., 2025).

En studie blant innvandrere fra Sør-Asia viste at mange endret kosthold etter migrasjon til Norge, og som oftest i negativ retning, med høyere inntak av fett og sukker og lavere inntak av fiber (Wandel, Råberg, Kumar, & Holmboe-Ottesen, 2008). I STORK Groruddalen-undersøkelsen hadde gravide innvandrerkvinner fra land utenom Europa høyere inntak av tilsatt sukker og lavere inntak av fullkorn enn gravide kvinner uten innvandringsbakgrunn (Sommer et al., 2013). En studie blant somaliske innvandrere i Oslo fant at saltinntaket i denne gruppen var noe høyere enn anbefalt av WHO, men noe lavere enn i befolkningen for øvrig (Chen, Dahl, Meyer, & Madar, 2018). De hadde også et lavere inntak av jod enn anbefalt (Madar, Meltzer, Heen, & Meyer, 2018). 

Les også: Kosthold i Norge

D-vitamin

Tilstrekkelig D-vitamin er viktig for en rekke av kroppens funksjoner. D-vitaminnivå kan påvirkes både av eksponering av sollys på huden, melaninnivå (hudfarge) og kosthold.

En rekke studier har vist at D-vitaminmangel er utbredt blant innvandrere fra Afrika og Asia (Eggemoen, Knutsen, Dalen, & Jenum, 2013; Holvik, Meyer, Haug, & Brunvand, 2005; Meyer, Falch, Sogaard, & Haug, 2004). Dette gjelder særlig innvandrere fra Midtøsten, land sør for Sahara og Sør-Asia, hvor om lag tre av fire har D-vitaminmangel. Gravide kvinner og tenåringsjenter er særlig utsatt for D-vitaminmangel (Eggemoen et al., 2013; Eggemoen et al., 2016).

Overvekt 

Fedme, definert som kroppsmasseindeks (BMI) over 30, ser ut til å være mer utbredt i enkelte innvandrergrupper enn i befolkningen for øvrig. Det viser både studier med høyde- og vektmålinger, SSBs levekårsundersøkelse blant innvandrere i 2016 og registerstudier av diagnostisert fedme (Ahmed, Meyer, Kjøllesdal, & Madar, 2018; Iversen, Ma, & Meyer, 2013; Jenum et al., 2012; Kjøllesdal et al., 2019; Kjøllesdal, Sheikh, Helland, Indseth, & Labberton, 2025; Kumar, Meyer, Wandel, Dalen, & Holmboe-Ottesen, 2006; Øvrebø et al., 2023).

I levekårsundersøkelsen blant innvandrere i 2016 var andelen kvinner med overvekt og fedme (BMI over 25) basert på selvrapporterte data høyest blant kvinner fra Pakistan, Somalia, Tyrkia, Kosovo og Irak (50-59 prosent), mens andelen var lav blant kvinner fra Vietnam. Blant menn fra Polen, Tyrkia, Bosnia-Hercegovina, Kosovo og Pakistan hadde 70 prosent eller mer overvekt og fedme (Kjøllesdal et al., 2019). Det er store kjønnsforskjeller i noen grupper, særlig blant somaliske innvandrere der fedme er mye vanligere blant kvinner enn blant menn (Qureshi, Straiton, & Gele, 2020).

En studie av diagnostisert fedme hos barn fant at barn av innvandrere fra Latin-Amerika, Afrika og Asia hadde noe høyere forekomst av diagnostisert fedme, sammenliknet med øvrig befolkning. Diagnostisert fedme var assosiert med lav utdanning i alle grupper (Kjøllesdal et al., 2024).

En studie av høyde og vekt blant tredjeklassinger i Norge viste høyere prevalens av overvekt og fedme blant barn med innvandrerbakgrunn, også etter justering for foreldres utdanning (Øvrebø et al., 2023).  

I en studie som sammenlignet forekomsten av fedme mellom somaliere i Somaliland og i Norge, ble det funnet betydelig høyere forekomst i Norge, noe som indikerer at negative endringer følger etter migrasjon til Norge (Ahmed et al., 2018). Det samme viser en studie fra 2013, hvor fedme blant somaliske innvandrerkvinner ble funnet å ha en sammenheng med botid og lite fysisk aktivitet (Gele & Mbalilaki, 2013). Tidlig forebygging av fedme er dermed viktig.

En kunnskapsoppsummering fra nordiske land fant at overvekt og fedme er mer utbredt blant innvandrere, og at kvinner innvandret fra Somalia og Irak er særlig utsatt (Kronstad, Tokovska, & Kisa, 2025).

Les også: Overvekt og fedme i Noreg 

Røyking 

Både blant innvandrere og i befolkningen for øvrig har andelen som røyker gått sterkt tilbake de siste 15 årene. Undersøkelsene vi har tyder på at røyking er mer utbredt blant innvandrere og særlig i enkelte grupper av menn (Vedaa et al., 2025; Vedaa et al., 2026).

Folkehelseundersøkelsen i Oslo fra 2024 fant store forskjeller, om lag tre ganger høyere andel dagligrøykere blant de fra Øst-Europa eller Asia, sammenliknet med personer født i Norge. I en del grupper var det store kjønnsforskjeller, og mennene lå høyere i alle grupper som ble undersøkt. De fem landene med høyest andel blant menn var Syria (39%), Irak (20%), Ukraina (20%), Polen (17%) og Pakistan (17%) (Vedaa et al., 2025).

I SSBs levekårsundersøkelse fra 2016 var det store variasjoner. De høyeste andelene dagligrøykere ble observert blant innvandrere fra Tyrkia (36 %), Polen (34 %) og Vietnam (29 %) for menn, og fra Tyrkia (22 %), Bosnia-Hercegovina (18 %) og Polen (17 %) for kvinner. Forskjeller i røyking etter sosiodemografiske faktorer varierte med landbakgrunn, men for flere grupper av menn ble de laveste andelene røykere funnet blant dem med høyest utdanningsnivå, blant dem som var i arbeid og blant dem som immigrerte i barndom eller ungdomstid (Kjøllesdal et al., 2019). 

Les også: Røyking, snus og e-sigaretter i Noreg

Alkohol og andre rusmidler

Folkehelseundersøkelsen i Oslo fra 2024 fant et betydelig lavere alkoholforbruk blant innvandrere, sammenliknet med øvrige befolkning. Det var store variasjoner mellom ulike grupper. Innvandrere fra land i Vest-Europa og Nord-Amerika hadde et forbruk som var ganske likt med personer født i Norge. Personer fra Øst-Europa, Asia og Afrika hadde et lavere forbruk. Dette gjaldt særlig kvinner. Det lavere alkoholforbruket gjaldt både frekvens, antall enheter og episodisk høyt alkoholforbruk (Vedaa et al., 2025). Den nasjonale folkehelseundersøkelsen har funn som peker i samme retning (Vedaa et al., 2026).

Funnene fra undersøkelsen i Oslo i 2024 har mye til felles med funnene fra Levekårsundersøkelsen i 2016. Også her fant forskerne at andelen innvandrere som hadde drukket alkohol det siste året var lavere enn i befolkningen ellers, og spesielt blant kvinner. Innvandrere fra Pakistan og Somalia som har den laveste andelen som drikker alkohol (Kjøllesdal et al., 2019). 

Vi vet lite om bruken av rusmidler blant innvandrere i Norge. Undersøkelsene av rusmiddelbruk har såpass få deltakere med innvandrerbakgrunn at funnene blir svært usikre. Undersøkelsene antyder noe lavere bruk av rusmidler (Sandøy, 2015). Innvandrere bruker helsetjenester for rusmiddelavhengighet omtrent på samme nivå som øvrig befolkning (Europa, Eide, Hjern, Manhica, & Dunlavy, 2024)

Les også: 

• Bruk og omsetning av alkohol
• Illegale rusmidler

Ikke-smittsomme sykdommer

Det finnes ikke studier fra Norge som gir oss en god oversikt over forekomst av ikke-smittsomme sykdommer som helhet blant innvandrere i Norge.

SSBs levekårsundersøkelse fra 2016 har noe informasjon om dette, men tallene er svært usikre grunnet størrelsen på tallmaterialet. Undersøkelsen viste at forskjellen i forekomst, sammenlignet med øvrig befolkning, er små dersom innvandrerne i utvalget sees under ett, men at det er store variasjoner mellom ulike innvandrergrupper (Vrålstad & Wiggen, 2017).

Diabetes 

Flere studier har vist vesentlig høyere diabetesforekomst i flere innvandrergrupper, og at det er stor variasjon mellom grupper (Hindenes et al., 2026; Jenum et al., 2012a; Jenum et al., 2012b; Kjøllesdal, Indseth, & Madsen, 2026a; Rabanal et al., 2013). Innvandrere født i Afrika eller Asia hadde vesentlig høyere forekomst, mens innvandrere født i Europa eller Nord-Amerika hadde lavere forekomst sammenliknet med dem født i Norge. I enkelte landgrupper er forekomsten svært høy, med nesten 20 prosent blant innvandrere født i Pakistan og 12 prosent blant innvandrere fra Somalia. Innvandrere født i Litauen og Ukraina hadde lavest forekomst (Kjøllesdal et al., 2026a). Diabetes blant innvandrere er viet en del oppmerksomhet, og det er gjort en del informasjon og forebyggingsarbeid.

I Europa viser studier at forekomst og dødelighet av type 2-diabetes er høyere blant innvandrere enn i majoritetsbefolkningene. Innvandrere får sykdommen i yngre alder, og har hyppigere komplikasjoner (Addo et al., 2017; Agyemang, Van Der Linden, & Bennet, 2021; Bennet, Groop, Lindblad, Agardh, & Franks, 2014; Jørgensen, Almdal, & Faerch, 2014; Stirbu, Kunst, Bos, & Mackenbach, 2006).

Les også: Diabetes i Norge

Hjerte- og karsykdommer

Det er stor variasjon i forekomst, risiko og utvikling av hjerte- og karsykdommer blant innvandrere. Variasjonen er avhengig av hvor de kommer fra, hvor lenge de har bodd i Norge og endring i levevaner og livstil.  

Ved å analysere registre finner vi at innvandrergrupper sett under ett har noe lavere risiko for hjerte- og karsykdommer enn befolkningen for øvrig, men at det er stor variasjon mellom grupper og noen grupper har høyere risiko (Rabanal et al., 2013; Rabanal et al., 2017; Rabanal, Selmer, Igland, Ariansen, & Meyer, 2025). Innvandrere fra Sør-Asia (India, Pakistan, Bangladesh, Sri Lanka, Nepal, Bhutan og Myanmar) har betydelig økt risiko for både hjerteinfarkt og hjerneslag sammenliknet med den øvrige befolkningen. Menn fra Sør-Asia har en fordoblet risiko for hjerteinfarkt (Rabanal et al., 2025).

Innvandrere fra det tidligere Jugoslavia har økt risiko for hjerteinfarkt. Menn i denne gruppen har i tillegg økt risiko for hjerneslag. Innvandrere fra Øst-Asia har lavere risiko for hjerte- og karsykdommer enn den øvrige befolkningen (Rabanal et al., 2013; Rabanal, Selmer, Igland, Tell, & Meyer, 2015; Rabanal et al., 2017; Rabanal et al., 2025). I befolkningen sett under ett har det vært en nedgang i hjerteinfarkt de siste ti årene (Kringeland et al., 2025). Nedgangen har ikke vært tilsvarende for innvandrere (Rabanal et al., 2025).   

Les også: Hjerte- og karsykdommer i Norge

Kreft

I perioden 2020–2025 var 9,3 prosent av alle diagnostiserte krefttilfeller blant innvandrere. Selv om innvandrere har lavere forekomst av de fleste krefttyper sammenlignet med norskfødte, har enkelte innvandrergrupper høyere forekomst av visse krefttyper, som lungekreft hos menn, og lever- og magekreft hos begge kjønn. Forekomsten av leverkreft er høy blant innvandrere fra Midtøsten, Afrika og Asia (Larsen et al., 2026). Det er viktig å presisere at disse tallene for prevalens av diagnostisert kreft fordelt på enkelte landgrupper må tolkes med forsiktighet fordi antall krefttilfeller i hver gruppe er lave, og tallene er derfor mer utsatt for tilfeldige variasjoner.

Innvandrere fra lavinntektsland i Asia og Afrika har lavere risiko for brystkreft enn den øvrige befolkningen og innvandrere fra høyinntektsland, men brystkreft er ofte kommet lenger før den diagnostiseres blant innvandrere fra lavinntektsland enn blant andre pasienter (Latif, Helgeland, Bukholm, & Bukholm, 2015; Thøgersen et al., 2017).

Innvandrerkvinner har lavere oppmøte til screeningprogrammer for livmorhalskreft og brystkreft (Bhargava, Moen, Qureshi, & Hofvind, 2018; Bhargava, Mangerud, & Hofvind, 2021; Le, Hofvind, Tsuruda, Braaten, & Bhargava, 2019; Møen, Kumar, Qureshi, & Diaz, 2017). En kvalitativ studie fremhevet manglende kunnskap om tilbudet, stigma knyttet til sykdommen og lav tillit til helsevesenet som mulige barrierer (Gele, Qureshi, Kour, Kumar, & Diaz, 2017). En intervensjonsstudie har vist at tiltak for å redusere barrierer kan ha effekt (Møen, Kumar, Igland, & Diaz, 2020; Qureshi et al., 2019).

Les også: Kreft i Norge

Kronisk obstruktiv lungesykdom (kols)

Det finnes ikke beregninger på forekomst av kronisk obstruktiv lungesykdom (kols) blant innvandrere i Norge. I levekårsundersøkelsen blant innvandrere i 2016 oppgir en noe høyere andel av personer fra Kosovo, Tyrkia og Irak å ha kronisk bronkitt, kols eller emfysem. 3-4 prosent mot 2 prosent i befolkningen for øvrig (Vrålstad & Wiggen, 2017). Røyking er betydelig mer utbredt i noen grupper (se avsnitt om røyking) og man kan anta at forekomsten av kols i noen innvandrergrupper vil øke i årene framover med en økende andel eldre innvandrere. Gjennomgått tuberkulosesykdom er også en risikofaktor for kols (Helsedirektoratet, 2012b; van Zyl Smit et al., 2010). En studie fra Nederland har vist underdiagnostisering og underbehandling av kols blant innvandrere (Helsedirektoratet, 2012b).

Les også: Kronisk obstruktiv lungesykdom (kols) i Norge

Muskel- og skjelettplager

Fra Folkehelseundersøkelsen i Oslo ser vi at innvandrere sett under ett synes å være mer plaget av muskel- og skjelettlidelser sammenliknet med befolkningen for øvrig. Dette gjelder både korsryggsmerter og nakkesmerter. Noen grupper av innvandrere ligger særskilt høyt (Vedaa et al., 2025).

I levekårsundersøkelsen blant innvandrere (Vrålstad & Wiggen, 2017) rapporterte 18 prosent av respondentene om en rygglidelse og 11 prosent om en nakkelidelse. Tilsvarende tall i den øvrige befolkningen var henholdsvis 12 og 8 prosent (Kjøllesdal et al., 2019).

Les også: Muskel- og skjeletthelse i Norge

Demens

Det finnes ikke tall på demensforekomst blant innvandrere i Norge. Studier i USA, England og Nederland har funnet en høyere forekomst av demens i noen etniske grupper, mens registerstudier i Norge og andre land har vist at færre innvandrere blir diagnostisert med demens. Dette tyder ikke nødvendigvis på en lavere forekomst, men kan ha sammenheng med tilgang til og kvalitet på helsetjenester (Cappa & Canevelli, 2022; Diaz, Kumar, & Engedal, 2015a; Spilker & Kumar, 2016). Forskjeller i språk og kulturelle referanserammer kan gi utfordringer i forbindelse med utredning for demens og for å yte gode helse- og omsorgstjenester (Sagbakken, Spilker, & Nielsen, 2018).

Les også: Demens

Tannhelse

Studier tyder på at det er vanligere blant innvandrere å ha dårlig tannhelse sammenliknet med øvrig befolkning. I folkehelseundersøkelsen i Oslo oppga et knapt flertall av innvandrere fra land i Afrika, Asia og europeiske land utenfor EU at de hadde dårlig eller svært dårlig tannhelse, mens kun en fjerdedel i øvrig befolkning oppgav det samme (Vedaa et al., 2025). Mindre studier som har undersøkt tannhelse og kunnskap om tannhelse peker i retning av at dårlig tannhelse er mer utbredt blant innvandrere (Hasha, Lie, Åstrøm, & Mustafa, 2025; Roth et al., 2025). Studiene antyder at årsaken både kan ligge i mindre kunnskap, dårligere tilgang til tjenester før ankomst til Norge og språklige og økonomiske hindringer som blir barrierer til tjenester i Norge.

Figur 4. Selvrapportert tannhelse etter fødeland

Ulykker

Det er dokumentert lavere forekomst av skader behandlet i helsetjenestene blant innvandrere enn i befolkningen for øvrig (Ohm, Holvik, Kjøllesdal, & Madsen, 2020). Forskjellen gjelder for skadebehandling i både primær- og spesialisthelsetjenesten, og er størst for innvandrere fra Asia, Afrika og europeiske land utenfor EU/EØS. Ratene er særlig lave for behandling av bruddskader og forgiftningsskader (Ohm et al., 2020). Undersøkelse av registerdata for bruddskader viste også at individer født utenfor Norge hadde en lavere risiko for påfølgende brudd enn individer født i Norge (Semsarian et al., 2024). Når det gjelder voldsskader, trafikkulykker og arbeidsulykker er innvandrere derimot overrepresentert i statistikken (Ohm et al., 2020).

Les også: Skader og ulykker i Norge

Psykisk helse og trivsel

Psykiske plager 

Flere spørreundersøkelsesstudier indikerer at selvrapporterte psykiske plager er noe mer utbredt blant innvandrere sammenliknet med øvrig befolkning (Kjøllesdal et al., 2019; Vedaa et al., 2025). Funn fra levekårsundersøkelsen blant innvandrere viser at psykiske helseplager øker med alder hos innvandrere i motsetning til befolkningen for øvrig. Psykiske plager er vanligere blant kvinner enn blant menn. Innvandrere med lavere utdanning og lavere inntekt er mer utsatte for psykiske helseplager enn de med høyere utdanning og inntekt.

Det er store forskjeller mellom de ulike landgruppene blant innvandrere når det gjelder andelen som rapporterer psykiske plager (Kjøllesdal et al., 2019; Vedaa et al., 2025; Vedaa et al., 2026). I folkehelseundersøkelsen i Oslo 2024 og i den nasjonale folkehelseundersøkelsen 2025 har innvandrere sett under ett høyere andel med psykiske plager. Det var vesentlige forskjeller mellom ulike grupper (se figur 5).

Flyktninger, både voksne og barn, har ofte et høyt nivå av psykiske plager, og høyere enn arbeidsinnvandrere og befolkningen for øvrig, ifølge internasjonale studier (Blackmore et al., 2020; Bronstein & Montgomery, 2011; Lindert, Ehrenstein, Priebe, Mielck, & Brähler, 2009).

I en undersøkelse av helsebehov blant over 700 nyankomne ukrainske flyktninger rapporterte rundt 32 prosent et høyt nivå av psykiske plager (Labberton, Hansen, Skogheim, & Helland, 2023). Noe lignende ble funnet i en undersøkelse med rundt 900 voksne syriske flyktninger, hvor omtrent 36 prosent rapporterte symptomer på angst og depresjon og 35 prosent som rapporterte symptomer på posttraumatisk stress ett til tre år etter ankomst. Traumatiske hendelser var forbundet med økt forekomst av disse symptomene. Over 40 prosent av utvalget rapporterte fem eller flere traumatiske hendelser, som å ha opplevd krig på nært hold og skremmende livsfaresituasjoner (Fjeld-Solberg, Nissen, Cauley, & Andersen, 2020). Disse tallene stemmer overens med funn fra en internasjonal litteraturgjennomgang, hvor omtrent 31-40 % av syriske flyktninger i høyinntektsland rapporterer angst, depresjon eller posttraumatiske stress (Nguyen, Guajardo, Sahle, Renzaho, & Slewa-Younan, 2022).

Forekomst av psykiske plager var derimot mye lavere i en annen studie som satte søkelys på syriske kvoteflyktninger; hvor kun 11 prosent rapporterte symptomer på angst og depresjon ett år etter ankomst til Norge. Videre rapporterer disse kvoteflyktningene om bedre psykisk helse på dette tidspunktet enn da de var i transittfasen (Strømme et al., 2021a). 

Stressende livshendelser før migrasjon, som atskillelse fra og tap av familiemedlemmer, fangenskap, tortur og andre krigsrelaterte opplevelser er særlig forbundet med økt risiko for depresjon og post-traumatiske stressplager (Fjeld-Solberg et al., 2020; Priebe, Giacco, & El-Nagib, 2016). Belastninger etter migrasjon slik som usikkerhet knyttet til asylsøknadsprosessen og til bosetting og tilpasning i tiden etterpå er også viktig for å forstå psykiske plager blant voksne og barn med flyktningbakgrunn og enslige mindreårige flyktninger (Hajak, Sardana, Verdeli, & Grimm, 2021; Jakobsen, Demott, & Heir, 2014; Jore, Oppedal, & Biele, 2020; Keles, Friborg, Idsøe, Sirin, & Oppedal, 2016; Teodorescu, Heir, Hauff, Wentzel-Larsen, & Lien, 2012). Dårlige levekår er også assosiert med dårligere psykisk helse (Ojha, Thapa, & Thapa, 2024; Strømme et al., 2021b), mens opplevelsen av et støttende fellesskap og tilhørighet er assosiert med bedre psykiske helse (Brea Larios, Sam, & Sandal, 2023). I tillegg til lavere sosioøkonomisk status og dårligere levekår er risikoen for psykiske plager også knyttet til språkbarrierer, opplevd diskriminering på grunn av innvandrerbakgrunn og andre negative livshendelser (Ishaq, Diaz, & Østby, 2025; Kjøllesdal et al., 2019). Tillit til andre og tilhørighet til både Norge og opprinnelsesland er knyttet til lavere risiko for psykiske plager (Abebe, Lien, & Hjelde, 2014; Levecque & Van Rossem, 2015; Straiton, Aambø, & Johansen, 2019a). 

SSB har også gjennomført en levekårsundersøkelse blant personer født i Norge med innvandrerforeldre fra Tyrkia, Pakistan, Vietnam og Sri-Lanka. Deltagerne var i alderen 16 til 39 år. Andel med psykiske plager var litt høyere i disse gruppene (åtte prosent) sammenlignet med befolkningen for øvrig (omtrent seks prosent). Blant personer med foreldre fra Tyrkia rapporterte omtrent 11 prosent psykiske plager (Dalgaard, 2018). 

Det er lite forskning på papirløse migranter, men eksisterende studier indikerer at det er en spesielt utsatt gruppe når det gjelder psykisk helse. Nær 90 prosent rapporterer psykiske plager (Myhrvold & Småstuen, 2017). Det å være i jobb var ikke positivt for denne gruppens psykiske helse. En forklaring kan være at mange opplever utnytting og dårlige arbeidsvilkår. Livskvaliteten påvirkes også mye på grunn av usikre levekår (Myhrvold & Småstuen, 2019).  

Figur 5. Psykiske plager etter kjønn og fødeland

Diagnostiserte tilfeller og helsetjenestebruk for psykiske plager

Helseregisterdata i Norge viser at 16 til 19 prosent av voksne flyktninger oppsøker fastlege for psykiske plager (Straiton, Reneflot, & Diaz, 2017a). I befolkningen for øvrig er andelen 10 til 12 prosent (Straiton, Reneflot, & Diaz, 2014). 

En studie av diagnostiserte psykiske lidelser i flere innvandrergrupper viste at innvandrere fra Iran hadde høyere forekomst av flere psykiske lidelser, inkludert depresjon og rusbrukslidelser, sammenlignet med befolkningen for øvrig (Ekeberg & Abebe, 2021). De andre gruppene som ble undersøkt (polske, pakistanske og somaliske innvandrere samt etterkommere av pakistanske innvandrere) hadde en lavere forekomst. Unntaket var schizofreni og PTSD. Der var forekomsten høyere enn i resten av befolkningen, med unntak av innvandrere fra Polen (Ekeberg & Abebe, 2021).

Målt i registrerte lidelser var alkohol- og rusbrukslidelser også lavere blant polske, somaliske og pakistanske innvandrere. Det er viktig å understreke at denne studien benytter norsk pasientregister (NPR), som registrerer psykiske diagnoser i spesialisthelsetjenesten. Innvandrere kan oppleve barrierer når det gjelder bruk av helsetjenester, og særlig for psykiske lidelser. Lavere forekomst av psykiske lidelser i denne undersøkelsen kan derfor også skyldes at innvandrere i mindre grad oppsøker hjelp enn befolkningen ellers (Ekeberg & Abebe, 2021). 

En registerstudie blant unge voksne født i Norge viser at de med to innvandrerforeldre også har lavere forekomst av flere psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten enn blant personer med norskfødte foreldre (Sheikh, Straiton, Biele, & Kjøllesdal, 2025a). Schizofrenidiagnoser var igjen et unntak. Unge voksne med én innvandrerforelder generelt hadde derimot en høyere forekomst av psykiske diagnoser enn majoritetsbefolkningen. I en annen registerstudie som inkluderte både primær- og spesialisthelsetjenesten hadde barn av innvandrere og innvandrere som har kommet til Norge i ung alder høyere risiko for være diagnostisert med en  angst- eller depresjonsdiagnose i både primær- og spesialisthelsetjenesten sammenliknet med øvrige innvandrere og øvrig befolkning (Straiton, Abebe, & Hauge,  2024).

Les også: 

• Psykiske lidelser hos voksne
• Rusmiddellidelser

Selvmord og villet egenskade

Tall fra Norge viser en lavere risiko for selvmord og villet egenskade blant personer med innvandrerbakgrunn sammenlignet med den øvrige befolkningen (Qin, Syeda, & Mehlum, 2022). Risiko for selvmord og villet selvskading er lavere i alle innvandrergrupper når gruppene fordeles på verdensdeler eller innvandringsgrunn (Qin et al., 2022). 

Norskfødte med én utenlandsfødt forelder og personer født utenfor Norge med én norskfødt forelder har noe økt risiko for selvmord.  Utenlandsfødte med to norskfødte foreldre har en vesentlig høyere risiko for selvmord og villet egenskade (Qin et al., 2022).

En registerstudie viser at personer med innvandrerbakgrunn har mindre kontakt med primærhelsetjenester i måneden før et selvmord enn den øvrige befolkningen (Øien-Ødegaard, Reneflot, & Hauge, 2019). Dette kan redusere muligheten for forebygging av selvmord.

Les også: Selvmord i Norge

Barn og unges psykiske helse & livskvalitet

Vi vet ikke om psykiske helseplager er mer utbredt blant barn med innvandrerbakgrunn enn blant barn uten innvandrerbakgrunn, men en registerstudie viste at antall konsultasjoner for psykiske plager var lavere blant barn med innvandrerbakgrunn (Evensen, Cools, & Hermansen, 2024)

En kunnskapsoppsummering av forskning fra nordiske land tyder på at ungdom og unge voksne med innvandrerbakgrunn har noe høyere andel psykiske helseplager enn ungdom i øvrig befolkning. Kunnskapsoppsummeringen fant også at selv om psykiske helseproblemer er noe mer utbredt, er helsetjenestebruken for slike plager vesentlig lavere (Sheik, Biele, Straiton, & Kjøllesdal, 2025b).

Oslo er den kommunen i landet med flest personer med innvandrerbakgrunn. Blant de som deltok i Ung i Oslo 2021 og i 2023 (Bakken & Osnes, 2021; Bakken, 2023) har om lag en av tre ungdommer innvandrerbakgrunn. I undersøkelsen var andelen som rapporterte om mange psykiske plager omtrent lik for ungdom med og uten innvandrerbakgrunn. For livskvalitetsrelaterte spørsmål, som trivsel, opplevd trygghet, nære venner og fornøydhet med skole og foreldre, lå ungdom med innvandrerbakgrunn litt lavere enn andre ungdommer. Undersøkelsen fant omtrent de samme forskjellene i 2021 som i 2023. (Bakken & Osnes, 2021; Bakken, 2023).

I UngKul-studien fant man derimot at emosjonelle problemer, slik som angst og depressive symptomer, var mer utbredt blant barn og unge med innvandrerbakgrunn enn blant barn og unge i den øvrige befolkningen. For atferdsproblemer var det små forskjeller blant guttene, mens jenter med innvandrerbakgrunn hadde lavest forekomst (Alves et al., 2014; Noam, Oppedal, Idsoe, & Panjwani, 2014). 

Økonomiske problemer i familien, skolerelaterte belastninger og opplevd diskriminering, sammen med traumatiske opplevelser før migrasjon, øker risikoen for psykiske plager blant barn og unge med innvandrerbakgrunn. God støtte fra foreldrene og sosialt nettverk, sammen med tilhørighet til både norsk og opprinnelig kultur, er helsefremmende og viktig for god psykisk helse (Alves et al., 2014; Noam et al., 2014; Oppedal & Guribye, 2011).

Enslige mindreårige flyktninger er en særlig sårbar gruppe. Rett etter ankomst til Norge har halvparten av enslige mindreårige et høyt nivå av symptomer på posttraumatiske stress. Symptomer på angst og depresjon er også utbredt (Jakobsen et al., 2014; Jensen, Fjermestad, Granly, & Wilhelmsen, 2015; Vervliet et al., 2014). 

Enslige mindreårige asylsøkere strever også med psykiske vansker lenge etter at de er bosatt i kommunene (Andersson, Skar, & Jensen, 2021; Seglem, Oppedal, & Roysamb, 2014). Ifølge en studie hadde enslige mindreårige flyktninger omtrent like høyt nivå av angst og posttraumatisk stress etter fem år i Norge som ved ankomst, mens depresjonsnivået synker. Omtrent fire av ti av disse enslige mindreårige flyktningene opplevde et så høyt nivå av symptomer på posttraumatisk stress etter 5 år i Norge at de kunne ha fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse (Jensen, Skar, Andersson, & Birkeland, 2019). Til tross for dette er andelen som rapporterer om tilfredshet med livet den samme i alle disse tre gruppene: enslige mindreårige flyktninger, barn med innvandrerbakgrunn og andre barn (Seglem et al., 2014). 

En rapport fra FHI viser forskjeller i psykisk helse og skoleutfall mellom barn som vokser opp i fattigdom og de som ikke gjør det. Rapporten viser gjennomgående lavere bruk av helsetjenester for innvandrerbarn enn andre, uavhengig av inntekt (både i primær- og spesialisthelsetjenesten) (Biele, Bårdstu og Syse, 2026). Les mer i kapittel om barn og unges oppvekst, levekår og helse

Intervensjoner rettet mot nyankomne barn og ungdommer for å bedre mental helse og resiliens har vist positive resultater (Brunak et al., 2025)

Les også: Psykiske plager og lidelser hos barn og unge

Livskvalitet

Innvandrere er like, eller nesten like, tilfredse med livet som majoritetsbefolkningen (Barstad, 2018). SSBs Livskvalitetsundersøkelse fra 2020/2021 viser imidlertid at innvandrere fra Midtøsten, Sentral-Asia og Sør-Asia i gjennomsnitt er litt mindre tilfredse med livet (Dalen & Larsson, 2022). Blant innvandrere fra EU-land, Nord-Amerika, Oceania og Sør- og Mellom-Amerika er det kun 18 prosent som rapporterer om lav tilfredshet sammenlignet med om lag 25 prosent blant innvandrere totalt og i den øvrige befolkningen. I en studie av helse og livskvalitet blant syriske kvoteflyktninger i transitt og etter bosetting i Norge så man at respondentene rapporterte like god livskvalitet som majoritetsbefolkningen ett år etter ankomst til Norge (Haj-Younes et al., 2020).  Faktorer som lavinntekt, dårligere levekår, arbeidsledighet og å være enslig er forbundet med lavere livskvalitet (Dalen & Larsson, 2022).

I Folkehelseundersøkelsen i Oslo fremkommer det at innvandrere har en vesentlig dårligere score på en rekke mål for livskvalitet. Dette gjelder sosial støtte, ensomhet (se egen del), samvær med venner og deltakelse i organiserte aktiviteter. På spørsmål om tilfredshet med livet er det flere innvandrergrupper som ligger omtrent på gjennomsnittet, eller litt over, inkludert innvandrere fra Afrika, men også grupper som ligger vesentlig lavere, som de fra Øst-Europa utenfor EU og fra Asia.

Les også: Livskvalitet i Norge

Vold i nære relasjoner, negativ sosial kontroll og tvangsekteskap

Omfanget av vold i nære relasjoner, negativ sosial kontroll og tvangsekteskap er utfordrende å kartlegge, og vi antar at mørketallene er betydelige. Tallene vi har bygger på ulik tilgjengelig statistikk, som kartlegger indirekte forhold (for eksempel anmeldte tilfeller). Forskjeller mellom grupper bør derfor tolkes med varsomhet.

I 2024 hadde 61 prosent av beboerne på krisesenter innvandrerbakgrunn. Beboere med innvandrerbakgrunn bor i snitt lengre på et krisesentertilbud enn beboere uten innvandrerbakgrunn gjør (Bufdir, 2026). Personer med innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert på statistikken over siktelser for mishandling i nære relasjoner. Overrepresentasjonen er sterkere for grov mishandling (Fossanger, Dyrstad, & Mohn, 2024). Det har vært utfordrende å få representative utvalg i undersøkelser som kartlegger i hvilken grad personer med innvandrerbakgrunn er utsatt for vold (Dale, Aakvaag, Strøm, Augusti, & Skauge, 2023).

I hvilken grad vold i nære relasjoner aksepteres eller fordømmes i et samfunn kan være historisk betinget, inkludert økonomiske betingelser, utdanningsnivå, kulturelle tradisjoner og normer. Aksept for vold mot kvinner varierer betydelig fra land til land (Nishan et al., 2025). Det er funnet en alarmerende høy aksept for vold mot kvinner i Somalia (Mohamed, Bjertness, Htet, Aye, & Madar, 2025). Hvor raskt, i hvilket omfang og hva som betinger at noen endrer normer for bruk av vold er lite undersøkt.

En NOU om negativ sosial kontroll, tvangsekteskap mm. fremhevet at innvandrere og transnasjonale familier med sterk ære- og kollektivkultur er en særlig utsatt gruppe, men utvalget understreker at negativ sosial kontroll kan forekomme i alle grupper inkludert lukkede trossamfunn (NOU 2024:13). NOU’en påpekte at det er et stort gap mellom formelt rettsvern og reelt rettsvern på området og at det er kunnskapsmangel i barnevernstjeneste, politi og hjelpeapparat om negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Taushetsplikten fungerer i praksis som hindring for tverretatlig samarbeid, selv om regelverket strengt tatt tillater mer deling (NOU 2024:13).

I en omfangsundersøkelse av negativ sosial kontroll i Norge og andre skandinaviske land påpekes det at de fleste barn og unge i Norge, også de med innvandrerbakgrunn i stor grad tar egne beslutninger angående egne liv, men at flere undersøkelser viser at innvandrere og etterkommere med bakgrunn fra Afrika, Midtøsten og det indiske subkontinent er særlig utsatt for negativ sosial kontroll, og landbakgrunn trekkes frem som variabelen med størst betydning. Religiøsitet, som i noen grad også henger sammen med landbakgrunn, fremheves også som viktig variabel (Proba Samfunnsanalyse, 2021). En undersøkelse fant at unge med innvandrerbakgrunn oftere ble utsatt for negativ sosial kontroll i forbindelse med skoleaktiviteter, deltakelse på fritidsaktiviteter, vennskap og tros- og meningsfrihet. Forskjell mellom personer med og uten innvandrerbakgrunn var størst når det gjaldt parforhold og seksualitet, hvor de med innvandrerbakgrunn var langt mer utsatt for negativ sosial kontroll (Proba Samfunnsanalyse, 2021).

I et forsøk på å beregne antall barn som ble etterlatt i utlandet mot sin vilje, kom Oslo Economics frem til litt over 400 barn i perioden 2016-2018 (Oslo Economics, 2019).

Vi vet lite sikkert om omfanget av tvangsekteskap i Norge, men tall fra registrerte saker hos Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold viste at 10 prosent av deres litt over 1400 saker i 2024 gjaldt tvangsekteskap (Bufdir, 2025).

Helsekonsekvenser av rasisme og diskriminering

Vi vet lite om hvordan rasisme og diskriminering i Norge påvirker helse og helsetjenestebruk blant innvandrere og deres etterkommere. Graden av og omfanget på rasisme og diskriminering på ulike arenaer i samfunnet i Norge er heller ikke godt kartlagt.

Studier fra andre land, i hovedsak USA, har vist at rasisme og diskriminering gir økt risiko for dårligere helse, både psykisk og fysisk. En systematisk gjennomgang av åtte meta-analyser konkluderte med at studiene ofte er av svak kvalitet, men likevel tydelige nok til å konkludere med at rasediskriminering har en negativ innflytelse på helse. Gjennomgangen konkluderte også med at sammenhengene og konsekvensene er svært utfordrende å måle (Lee et al., 2025). Hvor utbredt og med hvilken dybde rasisme og diskriminering virker negativt på helsen til personer i Norge, er lite studert. Vi kan derfor ikke si noe presist om betydning og omfang i Norge, i hvilken grad dette rammer innvandrere mer enn andre, eller hvilke innvandrergrupper som eventuelt er hardest rammet.

Svaret på disse spørsmålene vil være svært avhengig av omfanget av og alvorlighetsgraden av diskriminering og rasisme. For dette har vi noe statistikk og studier. Vi har også én studie fra Norge som viser assosiasjon mellom opplevd diskriminering og dårlig helse (Kjøllesdal et al., 2019). I studien som bygger på SSBs levekårsundersøkelse i 2016, var det i overkant av 25 prosent som i løpet av det siste året oppga at de hadde opplevd diskriminering på grunn av sin innvandrerbakgrunn. Selvrapportert diskriminering var noe vanligere blant yngre og de med gode norskferdigheter og blant de med dårlig økonomi, sammenliknet med befolkningen for øvrig (Kjøllesdal et al., 2019).

Dataene fra levekårsundersøkelsen blant innvandrere viste at blant dem som opplevde seg diskriminert, var det omtrent dobbelt så mange som rapporterte om psykiske plager som blant dem som oppga at de ikke hadde opplevd diskriminering siste året (Straiton et al., 2019a; Kjøllesdal et al., 2019).

Omfanget av opplevd diskriminering varierer ut fra landbakgrunn. Undersøkelsen fra SSB viste stor variasjon i opplevd diskriminering på ulike arenaer, som i helsetjenesten (6,5 prosent), utdanningsinstitusjoner (14,3 prosent), i jobb (16,4 prosent) og ved jobbsøking (31 prosent) (Kjøllesdal et al., 2019).  Personer født i Norge med innvandrerforeldre fra Tyrkia, Pakistan, Sri Lanka og Vietnam ser ut til å oppleve diskriminering i omtrent samme omfang som foreldregenerasjonen (Dalgaard, 2018). Analyser av det samme datamaterialet viste at muslimer opplevde noe mer diskriminering sammenliknet med ikke-muslimer, og at assosiasjonen med dårlig helse er noe sterkere i denne gruppen (Ishaq et al., 2024).

I den nasjonale folkehelseundersøkelsen var det betydelig vanligere for innvandrere å ha opplevd urettferdig forskjellsbehandling sammenliknet med norskfødte. Kvinner innvandret fra det som i rapporten er betegnet som vestlige land (EU før 2004, USA, Canada, Australia og New Zealand) hadde høyest andel, men usikkerhet knyttet til tallene er for stor til å si noe sikkert om forskjeller mellom grupper (Vedaa et al., 2026).

Diskriminering er utfordrende å måle, og eksperimentstudier fra Norge gir et sammensatt bilde. Eksperimenter fra jobbsøknader har påvist omfattende diskriminerende praksis mot minoriteter (Midtbøen & Lidén, 2015), men med betydelig variasjon mellom sektorer og grupper av innvandrere (Midtbøen & Kitterød, 2019). Eksperimentstudier har også påvist at det skjer diskriminering i utleiemarkedet for bolig (Benedictow, Gamrath, Iversen, Kotsadam, & Schulz, 2023). Et eksperiment med etnisitet i forbindelse med nominasjoner og valg til politiske verv viste fordelaktig utfall for minoriteter (Carlsson, Finseraas, & Midtbøen, 2024). Samlet peker disse studiene mot at kontekst, arena og hvem som er involvert er av betydning for om diskriminering forekommer. Altså at det kan være utbredt diskriminering på én arena i livet, mens det er fraværende på en annen arena av livet.

En holdningsundersøkelse i befolkningen viser at det store flertallet, 82 prosent, svarer at de blir «opprørt av rasisme» (Brekke, Fladmoe, Hesstvedt, & Wollebæk, 2026). I samme undersøkelse mener i underkant av 5 prosent at mennesker med en bestemt hudfarge er mindre intelligente enn andre (Brekke et al., 2026). Dette viser en viss utbredelse av klassisk rasisme, samtidig som det store flertallet er sterke motstandere av et slikt syn.

Statistikk for hatkriminalitet kan gi et innblikk i omfanget av de grovere formene for rasisme utført i handlinger. I 2025 var det rapportert i overkant av 1100 anmeldte tilfeller av hatkriminalitet. I litt over halvparten av disse var hudfarge eller etnisitet oppgitt som motiv. Av disse gjaldt 45 prosent av anmeldelsene en hatefull ytring, mens 21 prosent gjaldt fysisk vold (Nasjonalt kompetansemiljø innen hatkriminalitet, 2026).

Utenlandsadopterte opplever også forskjellsbehandling.  En rapport fra By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet viser at omtrent halvparten av utenlandsadopterte har opplevd rasisme og diskriminering i barne- og ungdomsårene. (Leirvik, Hernes, Liodden, & Tronstad, 2021). Utenlandsadopterte inngår ikke i SSB sin definisjon og data om personer med innvandrerbakgrunn, men de kan møte på flere av de samme utfordringene som personer med innvandrerbakgrunn når det gjelder rasisme og diskriminering.

Infeksjonssykdommer

Innvandrere fra land i Afrika og Asia utgjør en stor andel av personer som blir diagnostisert med de kroniske infeksjonssykdommene tuberkulose, hiv og hepatitt B i Norge (Bruun et al., 2026; Folkehelseinstituttet, 2025; Nordstrand et al., 2025). De som blir diagnostisert er ofte smittet i sitt opprinnelige hjemland, og sykdommen blir oppdaget etter ankomst til Norge, eller de er smittet ved et senere besøk i fødelandet.

I 2024 ble det meldt 181 tilfeller av tuberkulose i Norge. Av disse var 93 prosent født utenfor Norge (Nordstrand et al., 2025). I femårsperioden 2021–2025 ble det meldt totalt 1150 tilfeller av hiv-infeksjon, der 85 prosent (983 tilfeller) var innvandrere og hvorav de fleste var registrert som smittet før ankomst til Norge. I samme periode ble det meldt totalt 1718 tilfeller av kronisk hepatitt B, der 92 prosent (1580 tilfeller) ble funnet blant innvandrere og mesteparten var smittet i utlandet (Bruun et al., 2026).

Når innvandrere fra Afrika og Asia er på besøk i familiens hjemland har de økt risiko for å bli smittet med enkelte infeksjonssykdommer. Denne gruppen var til dels betydelig overrepresentert i forhold til andre utenlandsreisende for noen sykdommer i perioden 2021-2025. Blant alle registrerte tilfeller med paratyfoid- og tyfoidfeber var over 90 prosent av tilfellene registrert smittet utenlands og hovedsakelig blant personer med innvandrerbakgrunn på besøk til tidligere hjemland. De fleste tilfeller av malaria som diagnostiseres i Norge er smittet i afrikanske land hos personer som har oppholdt seg der over lengre tid. Om lag 40 prosent av registrerte malariatilfeller er tilfeller smittet før innvandring til Norge, mens rundt 30 prosent av tilfellene er smittet i forbindelse med besøk i tidligere hjemland (Lyngstad et al., 2020). Mange er ikke klar over at de etter noen års botid i Norge mister mye av den immuniteten mot enkelte sykdommer som de hadde i opprinnelseslandet. Dette understreker viktigheten av rådgivning og tilrettelegging for vaksinasjon, forebyggende medisinering og smittevernstiltak.

Innvandrere sett under ett har lik forekomst som befolkningen for øvrig av generelle infeksjoner, men henter ut antibiotika sjeldnere enn majoritetsbefolkningen, ifølge en studie med data fra Reseptregisteret (Gimeno-Feliu, Calderón-Larrañaga, Prados-Torres, Revilla-López, & Diaz, 2016).

En registerundersøkelse viste at barn av innvandrere hadde høyere insidens av infeksjoner sammenliknet med barn uten innvandrerbakgrunn. Forskjeller i utdanning og inntekt kunne ikke forklare forskjellene (Kjøllesdal, Labberton, Reneflot, Qureshi, & Surén, 2023c).

Dekningsgrad av barnevaksiner er lavere blant barn med utenlandsfødte foreldre fra enkelte land (Dvergsdal et al., 2025; Gleditsch et al., 2024). Eksempelvis var den nasjonale vaksinasjonsdekningen mot meslinger blant 2-åringer 96 prosent i 2025, mens den var betydelig lavere blant barn med foreldre født i Somalia (51 %), Russland (71 %), Tyskland (74 %), Eritrea (76 %), Litauen (76 %) og Romania (78 %) (Alfsnes et al., 2026). Vaksinasjonsdekningen mot influensa er også langt lavere blant eldre født i enkelte land utenfor Norge (Hansen et al., 2025). Variasjoner i vaksinasjonsdekning etter landbakgrunn bidrar til ulikheter i beskyttelse mot vaksineforebyggbare sykdommer i befolkningen.

Les også:  Vaksiner i Norge – utfordringer i vaksinasjonsprogrammene

Covid-19 blant personer med innvandrerbakgrunn

Innvandrerbefolkningen i Norge ble hardt rammet under covid-19-pandemien. Flere grupper var tungt overrepresentert både i påvist smitte og innleggelser. Overrepresentasjonen gjaldt for hele perioden der vi har presise målinger (Indseth, 2021a). Overrepresentasjonen skyldes en rekke faktorer som samlet sett gir økt utsatthet og store skjevheter i covid-19-relatert smitte og sykehusinnleggelser, men som hver for seg kun har en beskjeden effekt (Indseth, 2021a; Labberton et al., 2022).

Gruppene som ble hardest rammet var innvandrere fra Pakistan, Somalia, Irak, Tyrkia og Afghanistan. Aller hardest rammet var innvandrere fra Pakistan, som hadde om lag 20 ganger høyere risiko for innleggelser enn personer uten innvandrerbakgrunn. Studier gjennomført i Norge de siste to årene indikerer at overrepresentasjonen skyldes en rekke faktorer som samlet sett gir økt utsatthet og store skjevheter i covid-19-relatert smitte og sykehusinnleggelser, men som hver for seg kun har en beskjeden effekt (Indseth, 2021a; Labberton et al., 2022).

Viktige faktorer som trekkes frem som forklaringer er kombinasjonen av: Sosioøkonomiske forhold, sentralt vs. ikke sentralt bosted, hyppighet og mønster av utenlandsreiser, forsinkelser i TISK-arbeidet (testing, isolasjon, smittesporing og karantene), familiestruktur, sosiale miljøer og interaksjoner, språkkunnskaper, helsekompetanse, digital kompetanse og forskjeller i mediebruk. Ulikheter i medisinsk risiko, det vil si underliggende sykdommer som øker risikoen for alvorlig forløp av covid-19-infeksjon, ser ikke ut til å være viktige forklaringer. Det er også flere andre mulige faktorer som det er for lite kunnskap om, inkludert noen som har vært mye omdiskutert, som for eksempel genetikk og ulik etterlevelse av smitteverntiltak og råd (Indseth, 2021a; Labberton et al., 2022).

Det er registrert lavere vaksinasjonsdekning mot covid-19 i noen innvandrergrupper (Koronavaksinasjonsprogrammet, 2021a; Koronavaksinasjonsprogrammet, 2021b; Koronavaksinasjonsprogrammet, 2021c; Kraft et al., 2021; Rolfheim-Bye, Furuseth, Daae, & Bergsaker, 2021).

Innvandreres helse under og etter pandemien er utdypet i et eget kapittel i Folkehelserapportens temautgave 2021: Folkehelsen etter covid-19 (Indseth & Labberton, 2021b).

Seksuell og reproduktiv helse

Fruktbarhet 

Samlet fruktbarhetstall i Norge som helhet har falt kraftig de senere årene, men med en svak økning i 2025 til 1,48 per kvinne. Innvandrerkvinner har over lang tid hatt noe høyere fruktbarhet enn andre kvinner. 2025 var det første året der fruktbarheten blant innvandrerkvinner var lavere enn øvrige kvinner. Nedgangen skyldes stor innvandring fra Ukraina, som ligger svært lavt (0,88). Til sammenlikning har kvinner fra Syria og Eritrea henholdsvis 2,34 og 2,81. For innvandrerkvinner samlet var tallet 1,44. Blant norskfødte kvinner med innvandrerforeldre var tallet 1,40 (Sørlien, 2026).

Fødsler

Andelen av fødsler der mor har innvandret til Norge økte fra 19,9 prosent i 2008 til 27 prosent i 2024 (Folkehelseinstituttet, 2026).

En litteraturgjennomgang av publisert forskning om svangerskap og svangerskapsomsorg blant innvandrere i Norge viser at innvandrerkvinner har økt risiko for uheldige svangerskapsutfall (Bains, Mæland, & Vik, 2021a). Svangerskapsdiabetes forkommer hyppigere hos kvinner fra Asia og Afrika. Studier har blant annet vist økt risiko for alvorlig svangerskapskvalme og høyere forekomst av alvorlig D-vitaminmangel hos kvinner med innvandrerbakgrunn. Risikoen for svangerskapsdepresjon er høyere for kvinner fra Midtøsten og Sør-Asia sammenliknet med kvinner fra Vest-Europa. Det er store forskjeller i forekomst av svangerskapskomplikasjoner mellom de ulike innvandrergruppene, og det endrer seg også med tiden kvinnene har bodd i Norge. Risiko for svangerskapsforgiftning og hypertensjon var imidlertid lavere for innvandrerkvinner enn norske kvinner (Bains et al., 2021a). Noen av disse svangerskapskomplikasjonene medfører økt risiko knyttet til fødsel og dødfødsel (Folkehelseinstituttet, 2018). Kvinnelig omskjæring, særlig den WHO karakteriserer som type 3 (med gjensying av kjønnsleppene og med hindring i fødselsveien) er vanlig hos kvinner fra noen land på Afrikas horn. Det medfører en risiko for fødselskomplikasjoner og dødfødsler (WHO, 2025).      

Data fra Medisinsk fødselsregister for perioden 2008 til 2019 viser at innvandrerkvinner generelt hadde økt forekomst av fødselskomplikasjoner. Det var høyere forekomst av keisersnitt, og bruk av tang og vakuum hos fødende kvinner født i Latin-Amerika, Karibia og Afrika sør for Sahara enn kvinner født i Norge. Videre hadde kvinner født i Afrika sør for Sahara høyest andel igangsatte fødsler, mens kvinner født i Sørøst-Asia, Øst-Asia og Oseania hadde den laveste. Innvandrerkvinner hadde generelt også større blødning enn norskfødte kvinner (Helsedirektoratet, 2020). 

Data fra Medisinsk fødselsregister har også vist at det var systematiske forskjeller i hvem som fikk epidural smertelindring ved fødsel, med færre enn gjennomsnittet hos kvinner fra Afrika sør for Sahara, og høyere enn gjennomsnittet hos kvinner fra Sør-Amerika og Karibia (Waldum et al., 2020).

Nyfødte  

Perinatal dødelighet for perioden 2008 til 2018 var høyere for barn født av mødre født i Pakistan (10,3 per 1000 fødte), Somalia (9,8 per 1000), Syria (8,1 per 1000), Eritrea (7,6 per 1000) og Irak (6,5 per 1000) enn for kvinner født i Norge (4,6 per 1000 fødte). Det var også grupper som lå likt eller noe lavere, dette gjaldt kvinner fra Litauen (Polen 4,6, Sverige 4,3 og Litauen 3,2) (Helsedirektoratet, 2020). I samme rapport fremkommer det at tilbakemeldinger fra jordmødre tyder på underforbruk av tolk og at det er tidkrevende og vanskelig å legge til rette for god kommunikasjon av fødende innvandrerkvinner (Helsedirektoratet, 2020). En studie av fødsler blant udokumenterte innvandrere i Norge viste en seks ganger høyere dødelighet sammenliknet med andre kvinner (28 per 1000) (Eick et al., 2024)

Vi har lite forskning på ammepraksis blant innvandrere i Norge. En undersøkelse i Norge blant kvinner født i Somalia og Irak fant at ammeforekomsten ved 12 måneders alder var omtrent på samme nivå som i hos mødre født i Norge (Grewal, Andersen, Sellen, Mosdøl, & Torheim, 2016), men de fleste hadde sluttet å fullamme allerede etter 1 måned (Grewal et al., 2016). Det mangler data om ammeforekomst i andre innvandrergrupper.

Prevensjon og abort

En reseptregisterundersøkelse med data fra 2008 har vist at hormonell prevensjon var forskrevet til og hentet ut betydelig sjeldnere av innvandrerkvinner enn tilsvarende for kvinner født i Norge (Omland, Ruths, & Diaz, 2014).  En undersøkelse tyder på at i alle fall noen grupper innvandrerkvinner mangler kunnskap om og har et udekket behov for prevensjon (Gele, Musse, & Qureshi, 2019). Erfaringen fra et lavterskel poliklinisk tilbud for innvandrerkvinner ved Oslo Universitetssykehus viste at mange av kvinnene som benyttet seg av tilbudet hadde lite kunnskap om egen kropp og helse, og begrenset kunnskap om det norske helsevesenet. En stor andel av kvinnene hadde mange barn og store utfordringer både på grunn av begrensede norskkunnskaper, sosial isolasjon, trangboddhet og dårlig økonomi (Oslo universitetssykehus, 2016). Abort blant kvinner med innvandrerbakgrunn i Norge kartlegges ikke systematisk, og kunnskapsgrunnlaget er svakt. En noe eldre studie viste høyere abortrater hos innvandrerkvinner (Vangen, Eskild, & Forsen, 2008).

Kvinnelig omskjæring (kjønnslemlestelse)

Kvinnelig omskjæring (kjønnslemlestelse) gir økt risiko for en rekke fysiske og psykiske helseplager, både av umiddelbar og kronisk art. Praksisen gir også økt risiko for komplikasjoner i forbindelse med fødsel. Det finnes ingen helsefordeler ved kvinnelig omskjæring (Berg, 2024).       

Kvinnelig omskjæring er en praksis og tradisjon i enkelte kulturer, der utbredelse er knyttet både til etnisitet og region (Johansen, 2024). Praksisen er ikke påbudt i noen av verdensreligionene, men begrunnes ofte religiøst av de som utfører og forsvarer praksisen (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, 2026). Kvinnelig omskjæring er forbudt i Norge, og det er gjort omfattende tiltak for å få slutt på praksisen. Vi har ikke oppdaterte tall på omfanget av praksisen og hvor mange som er utsatt for overgrepet i Norge. For 2013 ble det estimert å være om lag 17 000 individer bosatt i Norge som var offer for praksisen (Ziyada, Nordberg-Schulz, & Johansen, 2016). Dette tallet et ikke egnet som estimat nå, både på grunn av store endringer i antall og sammensetning av innvandrerbefolkningen i Norge, og antatt endret praksis både i Norge og andre land. Vi har ikke forskning fra Norge som viser endringer i forekomst av praksisen de siste tiårene.

Tilbud om et åpnende inngrep utenom fødsel skal være tilgjengelig ved sykehus i alle helseregioner og er beskrevet sammen med en oversikt over de helseplagene kvinnelig kjønnslemlestelse gir (Taraldsen et al., 2021).

Les også: Vold og seksuelle overgrep

Helse i utvalgte grupper

Livsløpsperspektiv, helse og sykdom

Helse påvirkes av våre sosiale og fysiske omgivelser og våre levevaner gjennom livet, fra før fødsel, gjennom barndom og voksenliv, til alderdom (Kroenke, 2008). For innvandrere kan opplevelser og eksponeringer både fra fødelandet og i Norge påvirke helse videre i livet. I Norge kan lav utdanning og inntekt, manglende sosialt nettverk, dårlige norskkunnskaper og lav helsekompetanse samt kjennskap til det norske helsesystemet være barrierer til god helse (Kjøllesdal et al., 2019). En betydelig andel barn som vokser opp i Norge med innvandrerforeldre, lever i familier med lav sosioøkonomisk status og begrensede ressurser, som kan påvirke helse og helsetjenestebruk både i barndommen og også videre inn i voksenlivet (Normann, 2026)

Innvandrere i Norge begynner å bli eldre (Dzamarija, 2025). Blant de som kom til Norge som godt voksne, er det flere med dårlige norskkunnskaper som er lite integrerte i det norske samfunnet. Dette er en utsatt gruppe med tanke på dårlig helse (Debesay, Arora, & Bergland, 2018; Kjøllesdal, Gerwing, & Indseth, 2022). Dette kan også innebære utfordringer for familiene som ofte lever i spenningen mellom to kulturer, for de eldre selv og for helsevesenet. En spesiell utfordring i denne sammenhengen kan være demenssykdom (Spilker & Kumar, 2016).   

Barn og unge med innvandrerbakgrunn

Omtrent 1 av 5 barn og unge under 18 år i Norge (22 %) er enten innvandret selv eller er norskfødt med to utenlandsfødte foreldre (Helsedirektoratet, 2025).

Studier av registerdata har vist at barn av innvandrere ikke har dårligere helse enn barn uten innvandrerbakgrunn dersom helsen måles ved helsetjenestebruk, men fordelingen av helseproblemer var ulik mellom gruppene. Barn av innvandrere hadde høyere risiko enn barn med norsk bakgrunn for enkelte typer infeksjoner, fedme, ernæringsrelaterte lidelser, hudsykdommer, blodsykdommer og sykdommer i kjønnsorganene. Barn av innvandrere fra Afrika hadde også høyere risiko for cerebral parese, cerebrovaskulære sykdommer og epilepsi. Samtidig hadde de fleste grupper av barn av innvandrere lavere risiko for akutte nedre luftveisinfeksjoner, infeksjoner i muskel- og skjelettsystemet, infeksjoner i sentralnervesystemet, sykdommer i sirkulasjonssystemet, hørselshemming, sykdommer i immunsystemet, kroniske nedre luftveissykdommer og hodepinetilstander (Kjøllesdal et al., 2023d).

Barn som selv har innvandret, og barn med innvandrerforeldre, hadde vesentlig lavere helsetjenestebruk både i primær- og spsialisthelsetjenestene, og forskjellen var størst for helsetjenester for mentale lidelser (Evensen, Cools, & Hermansen, 2024)

Registerdata fra primærhelsetjenesten har vist at barn som kommer som innvandrere til Norge fra lav- og mellominntektsland har mindre astma og allergi, men mer mage- og tarmplager enn barn som ikke er innvandrere (Fadnes, Møen, & Diaz, 2016).

Ungdommer og unge voksne med innvandrerbakgrunn hadde noe lavere risiko for diagnose i spesialisthelsetjenesten sammenliknet med ungdommer og unge voksne uten innvandrerbakgrunn (Kjøllesdal et al., 2025).

Barrierer når det gjelder helsetjenestebruk hos innvandrerforeldre kan påvirke barnas bruk av tjenester, og foreldrenes botid i Norge hadde vesentlig betydning for barns helsetjenestebruk (Kjøllesdal, Labberton, Helland, & Indseth, 2026b). Disse studiene viser bare faktisk helsetjenestebruk, så den fanger ikke opp et eventuelt under- eller overforbruk av tjenester. Bortsett fra studier av helsetjenestebruk er det det lite forskning på barn av innvandreres helse. En kunnskapsoppsummering av forskning fra nordiske land fant kun 11 studier som hadde tilstrekkelig kvalitet til å bli inkludert. De fleste av disse omhandlet psykisk helse og kun én omhandlet fysisk helse (Sheikh, Biele, Straiton, & Kjøllesdal, 2025b)

Eldre innvandrere

På lik linje med at det blir stadig flere eldre i Norge og Europa, blir det flere eldre innvandrere (Dzamarija, 2025). Mange av erfaringene med aldring er felles for alle mennesker som økt risiko for sykdom, funksjonsnedsettelse og dårligere helse og funksjon. Eldre innvandrere kan i tillegg oppleve ekstra belastninger knyttet til en lav sosioøkonomisk status, svake sosiale nettverk, kulturforskjeller i forventninger og preferanser, språkutfordringer mm som både kan påvirke helsen og også gi utfordringer når det gjelder tilgang til helse- og omsorgstjenester (Ingebretsen, 2017; Lillekroken, Bye, Halvorsrud, Terragni, & Debesay, 2024; Rokstad, 2025; Vestgarden, Dahlborg, Strunck, & Aasen, 2024). Nettverk, støtte i lokalsamfunnet og omsorg fra familie kan minske de negative sidene ved dårlig helse (Spilker & Kumar, 2016; Ssanova, 2020). 

Ifølge SSB (SSB, 2026h) er det foreløpig få eldre innvandrere og de utgjorde per 1.1.2026 10 prosent av alle seniorer (alder 60 år eller eldre) og 14 prosent av alle innvandrere. Andelen eldre over 60 år i hele befolkningen er til sammenligning 25 prosent. I antall er det nær 140 000 innvandrere som er 60 år eller mer. Og de er en mangfoldig gruppe, med bakgrunn fra rundt 200 land (Dzamarija, 2022). Andelen blant eldre innvandrere som er gift er høy, og flerfamiliehusholdninger er noe mer vanlig, men dette varierer mellom ulike landgrupper. Samtidig er det relativt mange som bor alene også blant eldre innvandrere (Steinkellner, Krokedal, & Andersen, 2023). Gruppen eldre innvandrere vil øke betraktelig framover og ifølge befolkningsframskrivinger vil eldre innvandrere utgjøre 28 prosent av alle eldre over 60 år i 2060 (SSB, 2026h). De fleste vil da ha bakgrunn fra land i Afrika, Asia og Øst-Europa utenfor EU (SSB, 2026h).  

Kunnskapen vi har om eldre innvandreres helse er også i stor grad basert på SSB sin levekårsundersøkelse fra 2016 og de 12 innvandrergruppene som er undersøkt. Sammenlignet med befolkningen for øvrig, er det betydelig færre eldre innvandrere (55-74 år), både kvinner og menn, som vurderer egen helse som god eller svært god og en større andel rapporterer om kroniske sykdommer, nedsatt funksjonsevne og symptomer på psykiske problemer. Det er en stor kjønnsforskjell blant innvandrere i andelen som vurderer egen helse som god i alderen 40-54 år. Innvandrerkvinners egenvurderte helse svekkes mer gradvis, mens den faller mer drastisk for innvandrermenn med økende alder. I aldersgruppen 55-74 år har kjønnsforskjellene forsvunnet. Antallet eldre respondenter er imidlertid lav i denne undersøkelsen. Det mangler kunnskap som kan bidra til å forklare årsakene til at innvandrermenns egenvurderte helse svekkes i så stor grad og at andelen eldre innvandrere med nedsatt funksjonsevne øker betydelig (Debesay, Arora, & Bergland, 2022; Dzamarija, 2022; Hamre, 2017). En registeranalyse av samsykelighet (å ha to eller flere diagnoser) blant innvandrere basert på innvandringsårsak og oppholdstid i Norge viser at forekomsten er høyest blant flyktninger. Samsykelighet dobler seg for alle grupper av innvandrere i løpet av fem år i Norge og øker raskt med alder for arbeidsinnvandrere og særlig kvinner (Diaz et al., 2015b).

Eldre innvandrere har vesentlig lavere forbruk av helsetjenester, selv om bruken øker med lengre botid og da særlig for flyktninger (Diaz & Kumar, 2014a). Innvandrere fra alle opprinnelsesland har lavere bruk av omsorgstjenester (Syse, Artamonova, Thomas, & Veenstra, 2022b; Syse, Skyrud, & Thomas, 2026). For helsetjenester i hjemmet minker forskjellene relativt til den øvrige befolkningen med økt botid (Syse et al., 2026). Særlig ikke-vestlige innvandrere over 90 år har betydelig lavere bruk av slike tjenester. Den lavere bruken gjaldt både at færre brukte tjenesten og at det vær færre timer brukt av de som mottok tjeneste (Syse et al., 2026).

Les også: Helse hos eldre

Flyktninger

Det bor i overkant av 400 000 personer i Norge som er flyktninger eller familiegjenforente med flyktninger. Av disser er om lag 52 000 overføringsflyktninger (kvoteflyktninger). Den er en svak overvekt av menn. Flertallet kommer fra land i Asia og Afrika, der Syria, Somalia, Eritrea og Irak er de største gruppene med henholdsvis om lag 39 000, 26 000, 24 000 og 21 000 personer per 1.1.2025. Flyktninger fra Ukraina utgjør likevel største gruppa med 71 000 personer per 1.1.2025. Det er svært få fra Vest-Europa, Nord-Amerika eller Oseania (i overkant av 1300) (SSB, 2025).

Flyktninger utgjør en sammensatt gruppe, men har noen særskilte sårbarheter som kan ha vesentlig betydning for helse og helsetjenestebruk. Dette kan gjelde erfaringer fra opprinnelsesland, på vei til Norge og etter ankomst til Norge. Prosessen kan innebære særskilt grad av stress og psykisk belastning i en usikker situasjon også relatert til ventetid og usikkerhet om oppholdstillatelse med mer. Ved ankomst til Norge er flyktninger ofte i en svært sårbar økonomisk situasjon. Se også delkapittel over om migrasjonsprosessen.

Undersøkelse viser at flyktninger har et lavt helsetjenestebruk de første årene i Norge, men at det øker raskt med botid og at flyktninger med lengre botid har et høyere forbruk enn befolkningen for øvrig. Dette kan indikere udekkede helsetjenestebehov i tidlig fase og/eller en raskere forverring av helsen, sammenliknet med øvrig befolkning (Helland, Skyrud, Labberton, & Indseth, 2025).

I en spørreundersøkelse blant ankomne fra Ukraina til Norge i 2022 oppgav flyktningene dårligere helse alt i alt, med mer langvarig sykdom eller helseproblemer, dårligere psykisk helse med flere psykiske plager og betydelig dårligere tannhelse sammenlignet med den befolkningen for øvrig (Labberton et al., 2023). Ukrainske flyktninger skiller seg ut fra andre flyktninger på mange måter både med tanke på alder- og kjønnssammensetning, men også ut fra utdanning og yrkesbakgrunn.  

Personer med nedsatt funksjonsevne

Det finnes lite norsk forskning om personer med innvandrerbakgrunn og funksjonsnedsettelse. Nasjonalt kompetansemiljø for utviklingshemming anser at innvandrerfamilier opplever flere utfordringer i møte med tjenesteapparatet enn andre familier i Norge. Dette skyldes en kombinasjon av flere forhold der språk og kommunikasjonsvansker, mangel på kunnskap om diagnosen utviklingshemming, mangel på sosial støtte og mangel på informasjon om rettigheter og tilgjengelige tjenester og forhold i tjenesteapparatet spiller inn (Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming, 2025).

I levekårsundersøkelsen blant innvandrere var andelen som rapporterte nedsatt funksjonsevne (i hvilken grad helseproblemer påvirket personens hverdag, både medfødt og ervervet sykdom og skade) betydelig høyere sammenliknet med tilsvarende undersøkelse i befolkningen for øvrig. Det er imidlertid stor variasjon mellom de ulike innvandrergruppene i undersøkelsen (Kjøllesdal et al., 2019). I en kvalitativ intervjuundersøkelse kom det fram at mange familier med innvandrerbakgrunn som har barn med funksjonsnedsettelser har utfordringer i møte med tjenestene. Lite kjennskap til systemet, språkutfordringer og lite bruk av tolk gjorde at mange opplevde samhandlingen med tjenestene som utfordrende (Berg, 2014).

Kunnskap og forskning om nedsatt funksjonsevne blant personer med innvandrerbakgrunn er begrenset. Det mangler kunnskap om hvem innvandrere med nedsatt funksjonsevne er, og om det er noen funksjonsnedsettelser eller helsetilstander som er spesielt utbredt.

Lhbtiq-personer med innvandrerbakgrunn

Lhbtiq-personer med innvandrerbakgrunn er en sammensatt gruppe som representerer mange ulike individer med forskjellige erfaringer, og kunnskapen om denne gruppen er begrenset. Et hovedfunn i en levekårsundersøkelse blant skeive med innvandrerbakgrunn (Eggebø, Stubberud, & Karlstrøm, 2018) er at de er utsatt for diskriminering og marginalisering på flere samfunnsområder både på grunn av innvandrerbakgrunn, rase og etnisitet, og fordi de bryter med normer for kjønn og seksualitet. Respondentene rapporterer rasisme og diskriminering i skeive miljøer, og også diskriminering og marginalisering på grunn av kjønnsidentitet og seksuell orientering i storsamfunnet og spesielt fra personer med samme landbakgrunn eller med bakgrunn fra samme region (Eggebø et al., 2018). Religion er også en faktor som kan gjøre det utfordrende å komme ut som skeiv i eget miljø (Elgvin, Bue, & Grønningsæter, 2014). I en undersøkelse basert på intervjuer med LHBTQ+-flyktninger, kom det frem en rekke utfordringer både knyttet til trakassering i forbindelse med introduksjonsprogrammet, utfordringer ved bruk av tolk, bosetning med mer (Akin, Wold, Stokke, & Skarli, 2022)

Erfaringer med trakassering og negative holdninger til homofili i hverdagen er belastende og begrenser muligheten til å leve åpent som skeiv. Skeive flyktninger er spesielt utsatt for diskriminering og marginalisering. De to diskrimineringsgrunnlagene virker også sammen og har betydning for sosial status, økonomi, oppholdsstatus og helse. De fleste respondentene i denne undersøkelsen oppga å ha god helse, samtidig var det en betydelig andel som rapporterte psykiske helseutfordringer, selvmordstanker og ha vært utsatt for seksuelle overgrep (Eggebø et al., 2018). 

Bruk av helsetjenester

Samlet sett bruker innvandrere fastlege og spesialisthelsetjenester i noe mindre grad enn befolkningen for øvrig (Diaz, Calderon-Larranaga, Prado-Torres, Poblador-Plou, & Gimeno-Feliu, 2015c; Evensen et al., 2024; Fadnes & Diaz, 2017; SSB, 2026i; Starrfelt & Hjemås, 2026). For bruken av legevakt er bildet mindre entydig (Helland et al., 2025; Sandvik, Hunskaar, & Diaz, 2012).

Det er stor variasjon mellom ulike grupper og etter botid. Flyktninger med kort botid har et lavt bruk av registrerte helsetjenester. Dette kan ha sammenheng med at noen tjenester ytes utenfor det ordinære systemet og derfor ikke registreres, men kan også skyldes et reelt lavere bruk. Flyktninger med lengre botid har høyere bruk av helsetjenester enn befolkningen for øvrig (Helland et al., 2025).  Økning i bruk av helsetjenester etter botid er også vist i tidligere studier (Diaz et al., 2015c). Selv om andelen innvandrere som oppsøker fastlegen er lavere enn i befolkningen for øvrig, er innvandrere som bruker fastlegen oftere hyppige brukere, der hyppig bruk er definert som flere enn syv konsultasjoner på et år (Diaz, Gimeno-Feliu, Calderón-Larrañaga, & Prados-Torres, 2014b). Lavere bruk blant arbeidsinnvandrere kan ha sammenheng med bruk av helsetjenester i opprinnelsesland, men omfanget av slik bruk er ikke kjent.

Innvandrere i voksen alder legges også noe sjeldnere inn i sykehus enn befolkningen for øvrig (Elstad, 2016; Finnvold, 2018).  Her er det også forskjeller etter landbakgrunn og innvandringsårsak. Blant flyktninger var andelen med innleggelse høyere enn i befolkningen for øvrig, men lavere blant arbeidsinnvandrere. Andelene var høyest blant innvandrere fra Sør- og Vest-Asia, men lavest blant innvandrere fra resten av Asia og Europa. Lavere innleggelsesrate for alvorlige sykdommer forklares delvis på grunn av at innvandrere er yngre enn befolkningen for øvrig. Mens risikoen for innleggelser i befolkning for øvrig er høyere blant de med lavere utdanning og inntekt enn de med høyere utdanning og inntekt, finnes det ikke et slik mønster blant innvandrere (Finnvold, 2018).    

På spørreundersøkelser fremkommer det at innvandrere fra Øst-Europa, Asia eller Afrika i noe større grad har selvrapporterte udekkede helsetjenestebehov (Vedaa et al., 2026).

Eldre innvandrere bruker helsetjenester i noe mindre grad enn eldre over 60 år i den øvrige befolkningen. Andelen som bruker fastlegen, er lavere enn blant øvrige eldre, men det er større variasjon i omfang mellom grupper av innvandrere og alder (Diaz & Kumar, 2014a; Dzamarija, 2022) Eldre innvandrere bruker også omsorgstjenester i mindre grad (Syse et al., 2026). Innvandrere fra land utenfor EØS etc. og som er under 75 år bruker fastlegen mye, mens de aller eldste i denne innvandrergruppen har svært liten bruk. Andelen eldre innvandrere som bruker kommunale helse- og omsorgstjenester er også gjennomgående lavere enn blant øvrige eldre og forskjellene øker med økende alder (Dzamarija, 2022).

Helsetjenester for psykisk helse

I den nasjonale folkehelseundersøkelsen 2025 er andelen innvandrere med selvrapportert udekket helsetjenestebehov for psykiske lidelser større enn blant befolkningen for øvrig (Vedaa et al., 2026). Noe lignende ble funnet i en annen selvrapportert studie, der innvandrere fra land utenfor EØS-området med høye nivåer av psykiske plager i mindre grad oppsøkte profesjonell hjelp for psykiske helseproblemer enn befolkningen for øvrig (Straiton & Harris, 2025). Derimot var det ingen forskjell mellom innvandrere fra EØS-land og den øvrige befolkningen. En gjennomgang av europeiske studier om psykisk helsetjenestebruk blant flyktninger og asylsøkere viser også at bruken er utilstrekkelig (Satinsky, Fuhr, Woodward, Sondorp, & Roberts, 2019).  

En registerundersøkelse av flyktningers helsetjenestebruk viser at flyktninger med kort botid har et vesentlig lavere forbruk av helsetjenester for psykiske lidelser. Flyktninger med lengre botid har et vesentlig høyere forbruk, og dette gjelder særlig forbruk relatert til alvorlige lidelser (Helland et al., 2025). Tidligere undersøkelser har vist noe lavere forbruk av helsetjenester for psykisk helse blant innvandrere, sammenliknet med øvrig befolkning, men det er store forskjeller etter landbakgrunn, botid og innvandringsgrunn (Abebe et al., 2017; Straiton et al., 2014; Straiton, Corbett, Hollander, & Hauge, 2019b).

Blant innvandrere har personer fra land i Midtøsten ofte høyere bruk av helsetjenester, mens personer fra land i Sørøst-Asia og østeuropeiske EU-land har den laveste bruken. Generelt oppsøker innvandrere med lengre botid psykiske helsetjenester i større grad enn innvandrere med kort botid, og flyktninger bruker helsetjenester i større grad enn andre innvandrere for psykiske plager.

Blant personer som har vært i kontakt med primærhelsetjenesten for psykiske plager, er forskjellen i bruk av spesialisthelsetjenesten blant innvandrere og befolkningen for øvrig mindre (Straiton, Liefbroer, Hollander, & Hauge, 2022). Dette kan tyde på at de største utfordringene ved tilgang og oppsøking av hjelp ligger på primærhelsetjenestenivå. Barn som er innvandrere og barn med innvandrerforeldre har vesentlig lavere bruk av helsetjenester for psykiske lidelser (Evensen et al., 2024).

For innvandrere sett under ett er bruken av helsetjenester i spesialisthelsetjenesten for psykisk helsevern lavere enn for befolkningen for øvrig (32 v. 48 per 1000 etter aldersjustering). Tallet har holdt seg stabilt lavt de siste 10 årene. For norskfødte med innvandrerforeldre er det annerledes, de har en høyere bruk av helsetjenester i spesialisthelsetjenesten for psykisk helsevern (57 v. 48 per 1000 etter aldersjustering) (Starrfelt & Hjemås, 2026)

Tannhelsetjenester  

Det finnes få studier om tannlegebruk, men folkehelseundersøkelsen i Oslo viser at det er vanligere å ha et udekket tannhelsetjenestebehov blant innvandrere (Vedaa et al., 2025), funnene i den nasjonale folkehelseundersøkelsen peker i samme retning (Vedaa et al., 2026). Udekkede tannhelsebehov var vanligere blant innvandrere fra land i Øst-Europa, Afrika, Asia og Latin-Amerika (Vedaa et al., 2025; Vedaa et al., 2026). Levekårsundersøkelsen blant innvandrere i 2016 viste at andelen som hadde oppsøkt tannlege de siste 12 månedene var lavere blant innvandrere enn i den øvrige befolkningen, med unntak av innvandrere fra Polen (Vrålstad & Wiggen, 2017). I en undersøkelse blant ukrainske flyktninger fremkom det at deres selvrapporterte tannhelse var vesentlig dårligere enn tilsvarende undersøkelse blant befolkningen for øvrig (Labberton et al., 2023).

Bruk av legemidler 

Den nasjonale folkehelseundersøkelsen 2025 kartlegger selvrapportert bruk av medikamenter for ulike plager. Tallene for blodtrykksmedisiner var omtrent lik den øvrige befolkningen, mens for kolesterolsenkende medisiner har innvandrere noe høyere selvrapportert bruk. For beroligende medisiner ligger innvandrere fra Øst-Europa, Afrika, Asia og Latin-Amerika vesentlig høyere (Vedaa et al., 2026).

Studier som bruker data fra Reseptregisteret viser at en lavere andel innvandrere henter ut legemidler på resept sammenlignet med den øvrige befolkningen (Diaz et al., 2015c; Fadnes & Diaz, 2017; Gimeno-Feliu, et al., 2016), men at det er forskjeller etter landbakgrunn. Sannsynligheten for å bruke legemidler er omtrent halvparten så stor blant innvandrerbarn som blant barn uten innvandrerbakgrunn (Fadnes & Diaz, 2017).

En lavere andel innvandrerkvinner, særlig fra Øst-Europa, Asia og Afrika, bruker hormonell prevensjon sammenlignet med kvinner i befolkningen for øvrig (Omland et al., 2014). Voksne etterkommere har også relativt lav bruk i noen grupper (Diaz, Omland, Hannestad, & Ruths, 2019). Blant kvinner som har oppsøkt legen for psykiske plager er det en lavere andel innvandrerkvinner fra Russland, Pakistan, Thailand og Filippinene som bruker antidepressiva og angstdempende midler sammenlignet med kvinner i befolkningen for øvrig (Straiton, Powell, Reneflot, & Diaz, 2016).

Forskning har også pekt på at kultur, religion og språkbarrierer kan påvirke innvandreres bruk av legemidler. Nesten halvparten av pakistanske innvandrere med livsstilssykdommer endret medisinbruken i fastemåneden ramadan. Dette kan skyldes oppfatninger om faste under ramadan, misforståelser som følge av språkproblemer samt kulturelle oppfatninger om medisinbruk (Håkonsen & Toverud, 2011; Håkonsen & Toverud, 2012).

Likeverdige helsetjenester og møte med helsetjenestene

Selv om mange forhold av betydning for innvandreres helse ligger utenfor helsetjenestenes domene, er det mye helsetjenestene kan gjøre for å utjevne helseforskjeller. Dette kan innebære tilrettelegging og tiltak for å redusere organisatoriske, økonomiske, språklige og kulturelle barrierer. Både slik at tjenestetilbudet blir gjort kjent og tilgjengelig for alle som trenger det og at kvaliteten både er og oppleves som god.

En rekke norske studier viser at personer med innvandrerbakgrunn opplever barrierer i tilgangen til helsetjenester. Informasjon om hvordan helse- og omsorgstjenestene er organisert er sjelden tilgjengelig på andre språk enn norsk og engelsk. Det kan føre til manglende kunnskap om tjenestene og hvilke rettigheter man har. Slik kunnskap er en viktig forutsetning for å kunne nyttiggjøre seg de tilbudene som finnes (Straiton & Myhre, 2017b). 

Helsepersonell kan ha lite kunnskap og kompetanse om vanlige helseutfordringer blant personer med innvandrerbakgrunn (Diaz & Kumar, 2018). Noen kan oppleve diskriminering og rasisme fra helsepersonell og følelsen av at symptomene ikke blir tatt på alvor (Arora, Straiton, Rechel, Bergland, & Debesay, 2019; Mbanya et al., 2019; Pettersen & Debesay, 2023).  

Språkbarrierer og andre kommunikasjonsproblemer kan skape misforståelser og få negative følger for diagnostisering, behandling og rehabilitering (Alkhaled et al., 2022; Czapka et al., 2019; Schein, Winje, Myhre, Nordstoga, & Straiton, 2019; Tschirhart, Diaz, & Ottersen, 2019). Analyser av lydlogger og opptak av reelle konsultasjoner viser at kommunikasjonsutfordringer ofte er subtile og utfordrende å identifisere, noe som kan lede til misforståelser, manglende oppfølging og uklare rolle og ansvarsforhold for hvem som skal gjøre hva i møte mellom pasient og behandler (Gerwing & Indseth, 2010; Gerwing, & Indseth, 2016; Gerwing, Indseth, & Gulbrandsen 2016). Dette viser at språkutfordringer ikke bare er en utfordring i pasientmøter der behandler og pasient ikke har et felles språk, men at det også kan være utfordringer i møter der pasienten har ganske gode språkferdigheter i norsk eller engelsk.   

Helsekompetanse og ulike oppfatninger om helse, tegn på sykdom og når man bør oppsøke lege ha betydning for diagnostisering og behandling (Harris, Binder, & Sandal, 2020). Stigma knyttet til psykiske helseplager kan være et stort hinder for å søke hjelp for psykiske plager (Næss, 2019; Straiton, Ledesma, & Donnelly, 2018). Noen kan foretrekke å oppsøke andre tilbud, særlig når det gjelder psykiske plager, slik som religiøse ledere (Markova, Sandal, & Pallesen, 2020), helsetjenester i opprinnelsesland (Czapka, 2010) eller uformelle støtte fra venner og familie (Straiton, Ledesma, & Donnelly, 2017c).  

For å få bedre kunnskap om i hvilken grad ulike barrierer bidrar til unødvendige helseforskjeller, er det nødvendig med kartleggings- og registerstudier så vel som brukerundersøkelser og kvalitative analyser. Den forskningen som finnes, gir likevel en pekepinn på om i hvilken grad den norske helsetjenesten fremstår som et likeverdig tilbud også til innvandrerpasienter (Kjøllesdal, Indseth, Iversen, & Bjertnaes, 2020; Lane, Sarkies, Martin, & Haines, 2017; Levesque, Harris, & Russell, 2013).

Innvandrere rapporterer lavere tilfredshet med fastlegen enn befolkningen for øvrig (Kjøllesdal et al., 2020). I intervjuer med helsepersonell fremkommer det beskrivelser av utfordrende opplevelser og usikkerhet i møte med enkelte pasienter med innvandrerbakgrunn knyttet til kommunikasjon, språk, kroppsspråk, egne fordommer og beskyldninger om rasisme (Debesay et al., 2022)

Tolk

Språkbarrierer mellom pasient/bruker og helsepersonell og manglende bruk av kvalifisert tolk kan få alvorlige følger. Det kan blant annet medføre at alvorlig sykdom ikke oppdages, at rett diagnose ikke blir stilt, feilbehandling, komplikasjoner, økt liggetid og reinnleggelser i sykehus. Pasienter med svake ferdigheter i norsk eller engelsk kan få dårligere forståelse for egen sykdom og for nødvendig egenbehandling og oppfølging.

I Norge er det lovpålagt å bruke kvalifisert tolk når det er behov for det (Tolkeloven, 2021). Vi har ikke tilstrekkelig gode mål på bruken av tolk i helsevesenet i Norge. I spesialisthelsetjenesten føres det ikke noe systematisk registrering, og hos fastlegen har tolketakst og tidstakst blitt brukt litt om hverandre. Tid og tolketakst er likevel det beste målet vi har. De viser at fastlegen registrerte tid og/eller tolketakst i 65 prosent av konsultasjonene med nylig bosatte flyktninger fra Ukraina og i 73 prosent av konsultasjonene med øvrige nylig bosatte flyktninger (Helland et al., 2025). Blant flyktninger med lengre botid var tallet 37 prosent. Målt i antall innrapporterte oppdrag i tolkemarkedet er helse- og omsorgssektoren er den sektoren med høyest bruk av tolketjenester i Norge (Oslo Economics, 2024). De 10 mest etterspurte språkene i Norge var i 2024 ukrainsk, arabisk, russisk, polsk, tigrinja, somali, norsk tegnspråk, kirundi, litauisk og tyrkisk (Oslo Economics, 2024)

Utredninger og forskning fra Norge viser et underforbruk av kvalifisert tolk i helsetjenestene i perioden før tolkeloven ble innført (Bains et al., 2021b; Bains, Sundby, Lindskog, Vangen, & Sørbye, 2021c; Bakken & Stray-Pedersen, 2019; Czapka et al., 2019; Felberg, 2022; Felberg & Sagli, 2019; NOU, 2014). Det er ikke gjort noen evaluering eller studie av virkningen av tolkeloven spesifikt for helsevesenet, men en gjennomgang for offentlig sektor i bredt peker i retning av noe økt bruk av kvalifisert tolk, men fortsatt underforbruk. Rapporten viste at om lag en tredel av tolkeoppdragene i spesialisthelsetjenestene ble utført av ukvalifiserte (Agenda Kaupang, 2024).   

Utfordringene med underforbruk av tolk forsterkes av at de med innvandrerbakgrunn som har svakest norskferdigheter oftere har dårlig helse enn de med gode norskferdigheter (Kjøllesdal et al., 2022). Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er nasjonal fagmyndighet for tolking i offentlig sektor og gir råd, veiledning og informasjon om bruk av tolk (IMDi, 2026). Helsedirektoratet har utarbeidet en nasjonal veileder om tolketjenester i helse- og omsorgssektoren (Helsedirektoratet, 2011).

Tilgangen til døgnkontinuerlig tolketjeneste for legevakt varierer betydelig mellom regionene i Norge. For legevakter i Norge samlet har 88 prosent et slikt tilbud. Tilbudet er dårligst i Trøndelag der 71 prosent har et slikt tilbud (Helsedirektoratet, 2022).