Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Folkehelserapporten

Helse i innvandrerbefolkningen

Opprinnelsesland, innvandringsårsak og botid i Norge har stor betydning for helsa. Artikkelen tar for seg helse og sykdom i innvandrerbefolkningen, risiko- og beskyttelsesfaktorer.

Dette er informasjonsgrafikk og viser innvandrerbefolkningen i Norge.
Innvandrere er personer som er født i utlandet, og som også har foreldre som er født i utlandet. Innvandrerbefolkningen omfatter både innvandrere og personer som er født i Norge med to innvandrerforeldre. Innvandrere kommer til Norge i hovedsak for å jobbe, for familiegjenforening, for beskyttelse eller for å studere. Over halvparten av innvandrerne kommer fra Europa. Illustrasjon: Folkehelseinstituttet/Fete Typer

Hopp til innhold

Hovedpunkter

  • Generelt er innvandrere mindre syke og bruker helsetjenester i mindre grad enn befolkningen for øvrig, men det er store forskjeller mellom grupper.
  • Opprinnelsesland, innvandringsårsak og botid i Norge har stor betydning for helsa. Flyktninger har dårligere helseprofil enn de som kommer til Norge pga. familiegjenforenning, arbeid og utdanning.
  • Diabetes er utbredt blant innvandrere fra Sri Lanka, India og Pakistan der 20-24 prosent av voksne i alderen 30-59 år har diabetes, mot 3-6 prosent i befolkningen for øvrig.
  • Kreft er mindre utbredt blant innvandrere samlet sett enn i befolkningen for øvrig, men risikoen varierer med landbakgrunn og krefttype.
  • Hjerte- og karsykdommer er mer utbredt blant innvandrere fra Sør-Asia og Balkan-region (f.eks. Bosnia-Hercegovina og Kosovo) enn i befolkningen for øvrig.
  • Voksne innvandrere fra konflikt- og krigsområder, samt barn og voksne med flyktningbakgrunn, rapporterer om mer psykiske helseplager enn befolkningen for øvrig.
  • Blant menn er det fortsatt en betydelig andel i noen grupper som røyker daglig, det gjelder menn fra Øst-Europa og Balkan og Tyrkia, Iran og Irak (31 - 45 prosent).
  • Overvekt og fedme er særlig utbredt blant innvandrere fra Tyrkia, Irak, Pakistan og blant somaliske kvinner (20-25 prosent).
  • D-vitaminmangel er utbredt blant innvandrere fra land utenfor Europa; særlig Midtøsten, land sør for Sahara og Sør-Asia, hvor om lag tre av fire har D-vitaminmangel.
  • Innvandrere, og barn av innvandrere fra land utenfor Europa, drikker mindre alkohol sammenlignet med befolkningen for øvrig. 

Innvandrerbefolkningen i Norge

Definisjoner:

  • Innvandrere er personer som er født i utlandet, og som også har foreldre som er født i utlandet.
  • Innvandrerbefolkningen omfatter både innvandrere og personer som er født i Norge med to innvandrerforeldre.
  • Flyktninger er personer som fyller kravene til å få beskyttelse i Norge.
  • Personer med flyktningbakgrunn omfatter flyktninger og familiemedlemmer av flyktninger som har fått opphold i Norge.

Antall og andelen som innvandrerne utgjør av befolkningen, har steget kraftig siden 1970 (SSB, 2018a). Ved inngangen til 2018 var det registrert 747 000 innvandrere og 170 000 norskfødte med innvandrerforeldre i Norge, til sammen nærmere 920 000 personer. Til sammen utgjør innvandrerbefolkningen rundt 17 prosent av befolkningen, se figur 1(SSB, 2018b). Folkehelserapporten har et eget kapittel om Befolkningen.

Innvandrere_fig1_FHR2018.jpg

Figur 1. Innvandrerbefolkningen i Norge 1987–2018 Gruppen består av innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Siden 1990 har omtrent en tredje del av innvandrere kommet til Norge som arbeidsinnvandrere, 36 prosent for familiegjenforening, 20 prosent for beskyttelse og 10 prosent for utdanning (SSB, 2017a).  

Landbakgrunn: Tidligere kom innvandrere hovedsakelig fra Afrika, Asia og Vest-Europa, men i de siste tiårene har det også vært stor innvandring fra øst-europeiske EU-land, hovedsakelig arbeidsinnvandring.

Over halvparten av innvandrerne kommer fra Europa. Blant norskfødte med innvandrerforeldre har om lag 65 prosent asiatisk eller afrikansk bakgrunn. Innvandrerbefolkningen representerer i dag mer enn 220 land, se tabell 1.

Tabell 1. Antall innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre etter landbakgrunn, 2018.

Landbakgrunn

Antall innvandrere

Antall norskfødte med innvandrer- foreldre

Europa (EU 28/EØS land)

330 619

38 503

Europeiske land utenom

EU28/EØS land

59 756

 17 375

Afrika

 93 735

 33 420

Asia (inkl. Tyrkia)

227 631

 76 411

Nord –Amerika

 10 580

      824

Sør- og Mellom-Amerika

 22 171

   3 348

Oseania

  2 169

        83

Totalt

746 661

169 964

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Alder: Innvandrerbefolkningen er yngre enn den øvrige befolkningen. Over halvparten av innvandrere er i aldersgruppen 20–44 år, mot en tredel  i den øvrige befolkningen (Henriksen, Østby, & Ellingsen, 2010). I gruppen norskfødte med innvandrerforeldre er 70 prosent under 15 år.

Utdanningsnivå: Det er store variasjoner i utdanningsnivå etter landbakgrunn. En betydelig andel personer fra blant annet Afghanistan, Somalia, Irak og Eritrea har ingen eller liten utdanning, mens innvandrere fra Vest-Europa, Nord-Amerika og Oseania ofte har høyere utdanning (SSB, 2017b).  

  • Blant innvandrere er det 10 prosent som har mer enn fire års universitetsutdanning, i den øvrige befolkningen er andelen 8 prosent.
  • Om lag 8600 innvandrere, og da spesielt kvinner, har ikke fullført grunnskole (Steinkellner, 2012).

Inntekt: Innvandrere er overrepresentert i lavinntektsgrupper, og innvandrere fra Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand og Europa utenom EU/EØS har lavere sysselsetting enn befolkningen for øvrig  (SSB, 2018b)

Datagrunnlaget

Kunnskapen vi har om innvandrerbefolkningens helse er basert på resultater fra noen få helseundersøkelser og fra nasjonale registerdata.

  • Helseundersøkelsen i Oslo 2000–2002 (HUBRO). Her deltok blant andre voksne innvandrere fra Tyrkia, Iran, Pakistan, Sri Lanka og Vietnam (FHI, 2013).
  • Helseundersøkelsene blant ungdom, UNGHUBRO. Ble gjennomført blant alle 10-klassinger i Oslo i 2000–2002, og senere i resten av landet (FHI, 2013).
  • Statistisk sentralbyrås Levekårsundersøkelser blant innvandrere (LKI) i 2005-2006 og 2016 (SSB, 2017c). Den siste undersøkelsen omfattet innvandrere som var 16 år eller eldre fra Polen, Tyrkia, Irak, Iran, Afghanistan, Pakistan, Sri Lanka, Vietnam, Eritrea, Somalia, Bosnia-Herzegovina og Kosovo.
  • Ungdom, Kultur og Mestring (UngKul) er en paraplystudie for flere delstudier og tar for seg betydningen av etnisitet og migrasjon for barn og unges læring, tilpasning og psykiske helse (FHI, 2016a). Barn og unge med både norsk bakgrunn og innvandrerbakgrunn følges over tid.
  • Ungdata er en årlig undersøkelse om oppvekst, levekår og helse blant ungdommer (NOVA, 2016). Undersøkelsen gjennomføres i ulike kommuner i Norge. Data fra Oslo kommune (Ung i Oslo) er mest aktuelle som datagrunnlag for ungdommer med innvandrerbakgrunn.
  • Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS) er det eneste sentrale helseregisteret som inneholder opplysninger om fødeland. 

Vi mangler kunnskap om innvandreres helse

Kunnskap om ulike innvandrergruppers helse og bruk av helsetjenester har økt i de siste årene. Nasjonale registerdata benyttes nå mer enn tidligere, og flere undersøkelser lykkes med å inkludere innvandrere.

Til tross for dette er deltagelse i slike undersøkelser fortsatt relativt lav. Flere studier er ofte rettet kun mot noen få innvandrergrupper og innvandrere fra Europa er sjelden inkludert. Derfor er det totale bildet av innvandreres helse mangelfullt.

Studier som benytter registerdata om helsetjenester og legemidler, er mer representative, men kunnskapen begrenser seg til dem som bruker helsetjenester.

Helse varierer med landbakgrunn, innvandringsgrunn, botid, alder, kjønn og utdanning, men i mange studier er slike faktorer dårlig belyst. I tillegg har vi lite kunnskap om hvordan helse og bruk av helsetjenester utvikler seg over tid.

  • Vi har lite kunnskap om helsen til nyankomne flyktninger og deres familiemedlemmer
  • Det er mangelfull kunnskap om sykdomsforekomst blant de ulike innvandrergruppene som er bosatt eller oppholder seg midlertidig i Norge. Særlig gjelder dette asylsøkere og uregistrerte innvandrere.
  • Kunnskapen om barn og unges helse er særlig mangelfull.

Det er flere årsaker til den begrensede kunnskapen:

  • Uregisterte innvandrere har begrenset tilgang til helsetjenester.
  • Asylsøkere er vanskelige å identifisere i helseregistrene.
  • Flere spørreskjemaundersøkelser er ikke tilpasset innvandrerbefolkningen, verken metodisk eller språklig, og vil derfor ha lav svarprosent.

Norge har svært gode sentrale helseregistre og nasjonale medisinske kvalitetsregistre. De kunne i større grad vært benyttet i analyser og forskning på helse i innvandrerbefolkningen. 

Innvandreres helse generelt

Innvandrerbefolkningen er en sammensatt gruppe med forskjellig genetisk bakgrunn, risikofaktorer og innvandringshistorie, noe som påvirker deres helse. Helsebehovene endrer seg dessuten med oppholdstiden.

Sosioøkonomisk status har betydning for helsen også innad i innvandrergruppene. Fysisk og psykisk helse er bedre blant de som har høy utdanning, som er i arbeid eller har god økonomi (Abebe, 2014; Levecque, 2015; Thøgersen, 2017).

God sosial støtte og sosial integrering er forbundet med god helse, mens opplevd diskriminering og vold har negativ betydning (Abebe, 2014; Levecque, 2015; Noam, 2014; Oppedal, 2015).

Folkehelserapporten har et eget kapittel om sosiale helseforskjeller.

Vurdering av egen helse

Sammenlignet med den øvrige befolkningen vurderer en lavere andel innvandrere sin helse som god eller svært god. Det viser tall fra flere helseundersøkelser: HUBRO (2000–2002) og SSBs levekårsundersøkelse blant innvandrere (LKI) i 2005–2006 og 2016 (FHI, 2013; SSB, 2017c).

Det er forskjeller mellom innvandrere fra ulike land. Mens over 80 prosent av innvandrere fra Somalia, Eritrea og Polen vurderer helsen sin som god eller svært god, er det kun 60 prosent av innvandrere fra Tyrkia som gjør det samme, ifølge Levekårsundersøkelsen i 2016 (SSB, 2017c).

Tabell 2: Andel innvandrere (personer født i utlandet med to utenlandsfødte foreldre) som vurderer helsen sin som god eller svært god.

 

Begge kjønn samlet

Menn

Kvinner

Hele befolkningen

83 %

84 %

82 %

Innvandrere

73 %

76 %

69 %

Kilde: SSB 2017

Infeksjonssykdommer

Innvandrere fra lavinntektsland i Afrika og Asia utgjør en stor andel av dem som blir diagnostisert med de kroniske infeksjonssykdommene tuberkulose, hiv og hepatitt B (MSIS).

De som blir syke, er ofte smittet i sitt opprinnelige hjemland, og sykdommen blir oppdaget etter ankomst til Norge, eller de er blitt smittet ved et senere besøk i fødelandet.

Når innvandrere fra Afrika og Asia er på besøk i familiens hjemland, har de økt risiko for å bli smittet med enkelte infeksjonssykdommer. I tillegg er det en tendens til at de i mindre grad enn andre reisende tar reisevaksiner og forbyggende medisin mot malaria. Mange er ikke klar over at de etter noen års botid i Norge mister mye av den delvise immuniteten mot enkelte sykdommer som de hadde i opprinnelselandet (FHI, 2016b).

Innvandrere i Norge omgås også ofte andre innvandrere hvor forekomsten av infeksjonssykdommer er høyere og har derfor også noe høyere risiko for å bli smittet i Norge.

Tidlig diagnostikk er viktig for å kunne tilby effektiv behandling og hindre videreutvikling av sykdom. Innvandrere fra områder med høy forekomst av tuberkulose må derfor gjennomgå tuberkulosekontroll når de innvandrer til Norge, og innvandrere fra områder med høy forekomst av hiv-infeksjon og hepatitt B får tilbud om frivillig testing for disse infeksjonene.

  • I 2016 ble det meldt om 298 tilfeller av tuberkulose. Om lag 90 prosent av de som var smittet, var født utenfor Norge, se figur 2.  
  • I femårsperioden 2013–2017 stod personer som er født utenfor Norge for over 60 prosent av de om lag 225 nye årlige meldte tilfeller av hiv-infeksjon, og 96 prosent av de om lag 675 årlige meldte tilfeller av kronisk hepatitt B.

 

Innvandrere_fig2_FHR2018.jpg

Figur 2. Antall meldte tilfeller av tuberkulose 1982–2016, etter fødeland. Kilde: MSIS, Folkehelseinstituttet.

Ikke-smittsomme sykdommer

Andelen innvandrere som har minst én kronisk sykdom, er om lag den samme som i befolkningen for øvrig - 35 mot 34 prosent, viser Levekårsundersøkelsen i 2016. Innvandrere fra 12 land var invitert til denne undersøkelsen (SSB, 2017c). Det er imidlertid store variasjoner. Sammenliknet med befolkningen for øvrig var det:

  • En lavere andel innvandrere fra Eritrea, Somalia og Afghanistan som hadde kronisk sykdom (henholdsvis 18, 28 og 29 prosent).
  • En høyere andel innvandrere fra Pakistan og Tyrkia som hadde kronisk sykdom (henholdsvis 46 og 47 prosent).

I likhet med den øvrige befolkningen var andelen som rapporterte om kronisk sykdom høyere blant kvinner enn blant menn, og andelen økte med alderen.

Diabetes

Personer fra Sør-Asia har økt risiko for type 2 diabetes. Det gjelder både de som bor i sine hjemland og de som har utvandret til blant annet Europa og Nord-Amerika. Vi ser dette tydelig også blant sørasiatiske innvandrere i Norge. Innvandrere fra Pakistan, India, Sri Lanka og Bangladesh har høyere risiko for type 2-diabetes, og får ofte type 2-diabetes i yngre alder enn befolkningen for øvrig (SSB, 2017c; Rabanal, 2013).

  • En undersøkelse i bydelene Romsås og Furuset i Oslo viste at 20 prosent av mennene og 24 prosent av kvinnene i aldersgruppen 30–59 år fra Pakistan og Sri Lanka hadde kjent eller nyoppdaget diabetes, mot henholdsvis 6 og 3 prosent i den øvrige befolkningen (Jenum, 2012a).
  • Kvinner fra land med høy forekomst av diabetes har høy risiko for å utvikle svangerskapsdiabetes. I STORK Groruddalen-undersøkelsen, hvor et utvalg av alle gravide fra Groruddalen i Oslo ble testet, hadde om lag 15 prosent av de gravide med innvandrerbakgrunn svangerskapsdiabetes. Høyest forekomst var det hos kvinner fra Sør-Asia og Midtøsten (Jenum, 2012b).

Det er derimot lavere antall nye tilfeller av type 1-diabetes blant innvandrerbarn fra Midt-Østen, Sørøst-Europa og Asia enn i befolkningen for øvrig (Dzidzonu, 2016). 

Hjerte- og karsykdommer

Hjerte- og karsykdommer er mer utbredt blant innvandrere fra India, Pakistan, Sri-Lanka og andre land i Sør-Asia sammenlignet med befolkningen for øvrig (Rabanal, 2015). Også innvandrere fra det tidligere Jugoslavia og Sentral-Asia har økt risiko. Det viser studier basert på registerdata og kliniske målinger (Rabanal, 2013; Rabanal, 2015), se tabell 3.

Blant innvandrere fra Vietnam og andre land i Øst-Asia er derimot risikoen vesentlig lavere, særlig blant kvinner (Rabanal, 2013; Rabanal, 2015).

Menn har over 3 ganger så stor risiko som kvinner, uansett landbakgrunn.

Selvrapporterte data viser samme mønster (SSB, 2017c; Kumar, 2006).

Tabell 3. Forekomsten av hjerte- og karsykdommer i noen innvandrergrupper. Kilde: Rabanal, 2013; Rabanal, 2015.

 

Menn
Antall per 100 000

Kvinner
Antall per 100 000

Befolkningen

389

101

Innvandrere fra Sør-Asia (bl.a. India, Pakistan)

812

216

Sentral-Asia

733

218

Innvandrere fra Øst-Asia (bl.a. Japan, Kina)

253

49

Innvandrere fra Balkan/tidligere Jugoslavia

549

176

Innvandrere fra Vest-Europa

339

67

Innvandrere fra Øst-Europa

376

67

Kreft

Innvandrere har samlet sett lavere forekomst av kreft enn befolkningen for øvrig,  men det er noen få unntak etter landbakgrunn og krefttype (Hjerkind, 2017).

  • Blant menn er forekomsten i innvandrerbefolkningen om lag 270 tilfeller per 100 000, mot om lag 300 tilfeller per 100 000 i befolkningen for øvrig.
  • Blant kvinner er forekomsten i innvandrerbefolkningen 235 tilfeller per 100 000, mot om lag 250 tilfeller per 100 000 i befolkningen for øvrig.

Kreftforekomsten i innvandrerbefolkningen går fram av en undersøkelse som Kreftregisteret gjorde blant innvandrere i Norge i perioden 1990 til 2012. Arbeidet er gjennomført ved å koble data fra Kreftregisteret med informasjon om landbakgrunn fra Statistisk Sentralbyrå. Nedenfor er antall tilfeller oppgitt i såkalte aldersstandardiserte rater som tar hensyn til aldersforskjeller mellom grupper som sammenliknes:

  • Lungekreft: Antall nye tilfeller er 50,7 tilfeller per 100 000 personer per år for øst-europeiske menn. For norske menn er tilsvarende rate 33,3. Dette har trolig sammenheng med røykevaner. Også innvandrere fra øvrige nordiske land har noe høyere risiko enn norske menn.
  • Leverkreft: Innvandrere fra lavinntektsland har høyere forekomst, særlig gjelder det menn fra Øst-Asia med 15-20 tilfeller per 100 000 per år mot cirka 2 for ikke-innvandrede menn. Dette skyldes at noen former for virusbetennelse i leveren (hepatitt) er forbundet med økt risiko for leverkreft. Disse virussykdommene  er utbredt i Øst-Asia og deler av Afrika (Kreftregisteret, 2017). Siden leverkreft fortsatt er en sjelden kreftform (om lag 250 tilfeller per år), er antall tilfeller per år likevel lavt.
  • Kreft i magesekken: Innvandrere fra Øst-Europa har høyere risiko med 8-13 tilfeller per 100 000 per år mot 4-8 i den norskfødte befolkningen.
  • Tykk- og endetarmskreft: Særlig innvandrere fra lavinntektsland har lavere risiko for tykk- og endetarmskreft enn innvandrere fra høyinntektsland og den øvrige norske befolkningen. Blant innvandrere fra sørasiatiske land er antall tilfeller mellom 7 og 9 per 100 000 per år, mot 30-39 i befolkningen for øvrig. Dette kan kanskje ha sammenheng med livsstil som vekt, fysisk aktivitet og kosthold.
  • Brystkreft: Innvandrere fra lavinntektsland i Asia og Afrika har lavere risiko for brystkreft enn den øvrige befolkningen og innvandrere fra høyinntektsland. Fra lavinntektsland i Afrika og Asia er det 42-50 tilfeller per 100 000 per år mot 65 i befolkningen for øvrig. Dette kan kanskje forklares med forskjeller i livsstil, alder for første fødsel og bruk av mammografi-screening.

Brystkreft er ofte mer fremskreden før den diagnostiseres blant innvandrere fra lavinntektsland enn blant andre pasienter (Thøgersen, 2017; Latif, 2015). En mulig forklaring er at innvandrerkvinner har lavere oppmøte til screening for brystkreft (Bhargava, 2017), en annen forklaring er at kreft ofte oppstår blant innvandrere fra lavinntektsland før de er i alder hvor det tilbys screening (Thøgersen, 2017).

I årene framover venter vi at antall kreftpasienter blant innvandrere vil øke fordi innvandrerbefolkningen i dag er forholdsvis ung, og kreftrisikoen øker med alderen (Kreftregisteret, 2017).

Muskel- og skjelettplager

De vanligste yrkene blant innvandrere er innen salg og service samt håndverkere (SSB, 2017c). Løft i ubekvemme stillinger er særlig knyttet til nakke- og skuldersmerter (STAMI, 2015). En arbeidsdag med mye ståing og gåing kan også innebære belastninger som over tid medfører eller forsterker plager i ben, knær, hofter og rygg (Tynes, 2009). Folkehelserapporten har kapitler om Arbeid og helseLangvarig smerte og Muskel- og skjeletthelse.

Levekårsundersøkelsen blant innvandrere viser at (SSB, 2017c):

  • 18 prosent av innvandrerne rapporterte om en rygglidelse og 11 prosent om en nakkelidelse. Tilsvarende tall i den øvrige befolkningen var henholdsvis 12 og 8 prosent. Rygg- og nakkeplager var vanligst blant innvandrere fra Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Tyrkia, Irak og Iran.
  • Artrose (slitasjegikt) var vanligere blant innvandrere fra Tyrkia, Irak og Vietnam (13–16 prosent) enn i den øvrige befolkningen (5 prosent).

Andelen med muskel- og skjelettplager økte med alderen, og innvandrergruppene med høyest gjennomsnittsalder var også mest utsatt for slike plager.

Psykisk helse og trivsel

Migrasjonsprosessen

Migrasjonsprosessen omfatter bosetting i et ukjent land og tilpasning til en ny kultur samt opplevelser i opprinnelseslandet forut for avreise. For innvandrere med flyktningbakgrunn inkluderer dette eventuelt internering, fluktrute eller opphold i flyktningeleir, samt ankomst til bosettingslandet, hvor man der må søke om oppholdstillatelse eller asyl. Alle fasene er forbundet med forhold og erfaringer som kan ha betydning for helse, særlig psykisk helse.

Når det gjelder flyktninger, har forskere særlig fokusert på hvilken betydning tortur, vold og andre krigsrelaterte traumer før migrasjonen har for psykisk helse, mens forskning på de andre innvandrergruppers psykiske helse for det meste har vært rettet mot økonomiske, sosiale og kulturelle faktorer i tiden etter bosettingen.

Mange innvandrere beholder en tilknytning til opprinnelseslandet og til familie og venner som fortsatt bor der. Krig og konflikter i hjemlandet kan også påvirke psykisk helse. Flere studier finner at naturkatastrofer og krig i hjemlandet øker risikoen for psykiske plager hos innvandrere, selv lenge etter flukt og bosetting (Guribye, 2011).

Voksne

Like mange innvandrere som personer i befolkningen for øvrig rapporterer at de er tilfredse med livet (Koots-Ausmees, 2016). Det viser studier som benytter data fra flere europeiske land, inkludert Norge. Likevel er det en høyere andel innvandrere, særlig fra land utenfor Europa, som rapporterer om psykiske helseplager (SSB, 2017c; Dalgard, 2007; Dalgard, 2006).

Tall fra levekårsundersøkelsen blant innvandrere viste at dobbelt så mange innvandrere rapporterte om psykiske plager sammenliknet med den øvrige befolkningen, men det var stor variasjon i landbakgrunn, se figur 3.

Innvandrere_fig3_FHR2018.jpg

Figur 3.Andel som rapporter et høyt nivå av psykiske plager Kilde: SSB, 2017.

Psykiske helseplager øker med økende alderen og er vanligere blant kvinner enn blant menn.

Risikoen for psykiske plager er knyttet til lavere sosioøkonomiske status, at man opplever forskjellsbehandling på grunn av innvandrerbakgrunn, språkbarrierer og andre negative livshendelser (Abebe, 2014; Levecque, 2015).

Barn og unge

Det er foreløpig usikkert om psykiske helseplager er mer utbredt blant barn og unge med innvandrerbakgrunn enn i den øvrige befolkningen (Abebe, 2014; Noam, 2014; NOVA, 2015; FHI, 2008), ulike studier gir noe ulike resultater.

Emosjonelle problemer, slik som angst og depressive symptomer, er mer utbredt blant barn og unge med innvandrerbakgrunn enn blant barn og unge i den øvrige befolkningen, ifølge UngKul-studien, se figur 4 (Noam, 2014; FHI, 2008; Alves, 2014).

For atferdsproblemer er det små forskjeller blant guttene, mens jenter med innvandrerbakgrunn har lavest forekomst, se figur 4. 

Innvandrere_fig4_FHR2018.jpg

Figur 4. Andelen barn med og uten innvandrerbakgrunn i 5.-7. klasse som har psykiske problemer og atferdsproblemer. Kilde: FHI, 2008

Økonomiske problemer i familien, skolerelaterte belastninger og opplevd diskriminering, sammen med traumatiske opplevelser før migrasjon, øker risikoen for psykiske plager blant barn og unge med innvandrerbakgrunn (Noam, 2014; Alves, 2014; FHI, 2011).

God støtte fra foreldrene og sosialt nettverk, sammen med tilhørighet til både norsk og opprinnelig kultur er helsefremmende og viktig for god psykisk helse.

Psykiske helse blant flyktninger

Atskillelse fra og tap av familiemedlemmer, fangenskap, tortur og andre krigsrelaterte opplevelser er særlig forbundet med økt risiko for depresjon og post-traumatiske stressplager. Belastninger knyttet til asylsøknadsprosessen, og til bosetting og tilpasning i tiden etterpå, er også viktig for å forstå psykiske plager blant voksne og barn med flyktningbakgrunn og enslige mindreårige flyktninger (Fazel, 2012; Keles, 2016; Teodorescu, 2012; Jakobsen, 2014).

Derfor er det ikke overraskende at flyktninger, både voksne og barn, har mer psykiske plager enn arbeidsinnvandrere og befolkningen for øvrig, ifølge internasjonale studier (Bronstein, 2011; Lindert, 2009).

Det finnes ingen nyere norske studier som har undersøkt utbredelsen av psykiske plager blant voksne flyktninger. Helseregisterdata viser imidlertid at 16–19 prosent av voksne flyktninger oppsøker lege for psykiske plager. I befolkningen for øvrig er andelen 10–12 prosent (Straiton, 2016a).

Flere studier har sett på enslige mindreårige flyktninger:

  • Rett etter ankomst til Norge har halvparten av enslige mindreårige et høyt nivå av symptomer på posttraumatiske stress rett (Jensen, 2015; Vervliet, 2014). Symptomer på angst og depresjon er også utbredt (Jakobsen, 2014; Jensen, 2015).
  • Fire år etter ankomst til Norge rapporterer enslige mindreårige flyktninger om et høyere nivå av depressive symptomer enn norske barn og andre barn med innvandrerbakgrunn (Seglem, 2014).
  • Andelen som rapporterer om tilfredshet med livet er den samme i alle disse tre gruppene: enslige mindreårige flyktninger, barn med innvandrerbakgrunn og andre barn (Seglem, 2014).

De fleste enslige mindreårige flyktninger som kommer til Norge, er gutter, så vi vet lite om forekomsten av psykiske helseplager blant enslige mindreårige jentene. En studie blant gutter og jenter viser imidlertid at flere enslige mindreårige jenter enn gutter har psykiske plager. Dette er som i befolkningen for øvrig (Keles, 2016).

Mor og barns helse

Fødselsvekt: Lav fødselsvekt er vanligere blant barn av kvinner med innvandrerbakgrunn fra Afrika og Sør- og Vest-Asia enn blant barn i andre innvandrergrupper og i befolkningen for øvrig (Bakken, 2015a, 2015b).

Spedbarnsdødeligheten er høyest blant barn av mødre fra Afghanistan, Pakistan og Somalia og andre land med særlig høy spedbarnsdødelighet. Risikoen for spedbarnsdød synker med mors botid i Norge (Kinge, 2014).

Søskenbarnekteskap og lavere utdanning kan forklare noe av den økte risikoen for høyere spedbarnsdødelighet blant innvandrere fra Pakistan (Sørbye, 2014; FHI, 2007)

Kjønnslemlestelse er en kjent risikofaktor for komplikasjoner under fødsel. Vi har imidlertid ikke tall for fødselskomplikasjoner knyttet til dette.

Vekt: Kvinner fra Øst-Europa og Midtøsten har større vektøkning under svangerskapet enn kvinner fra Vest-Europa, viser en studie fra Oslo (Kinnunen, 2016). I tillegg er vektnedgangen tre måneder etter fødslene mindre blant kvinner fra Midtøsten, Sør-Asia og Afrika sammenlignet med kvinner fra Vest-Europa (Waage, 2015). Se også avsnittet om svangerskapsdiabetes ovenfor.

Fødselsdepresjon: En annen studie fra Oslo fant at kvinner fra Midtøsten og Sør-Asia var særlig utsatt for depresjon i svangerskapet sammenlignet med kvinner fra Vest-Europa, inkludert Norge (Shakeel, 2015).          

Dødelighet

Studier basert på data fra blant annet Dødsårsaksregisteret og Folkeregisteret viser at dødeligheten blant innvandrerbefolkningen er lavere enn i den øvrige befolkningen (Elstad, 2015; Syse, 2016). Forskjellen blir mindre med økende botid.

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre har også en lavere risiko for selvmord enn den øvrige befolkningen (Puzo, 2017). Selvmordsraten er særlig lav blant innvandrere fra land utenfor Europa og Nord-Amerika. Den lave selvmordsrisikoen var særlig uttalt for menn.

Bruk av helsetjenester og legemidler

Bruk av helsetjenester 

Samlet sett bruker innvandrere fastlege og legevakt i noe mindre grad enn befolkningen for øvrig (Sandvik, 2012; SSB, 2017d; Fadnes, 2017). Dette gjelder også  innvandrerbarn under 18 år (Fadnes, 2017).

I 2016 var det om lag 59 prosent av voksne innvandrere som oppsøkte fastlegen sin minst én gang. Tilsvarende andel i befolkningen forøvrig var 70 prosent.

Det er imidlertid store forskjeller etter landbakgrunn. Registerstudier på bruk av primærhelsetjenesten viser at:

  • Mens arbeidsinnvandrere fra EU/EØS-land ofte har lavere bruk av fastlege og legevakt, oppsøker innvandrere fra andre land fastlegen oftere enn befolkningen for øvrig (Sandvik, 2012; Diaz, 2015a).
  • Bruk av fastlege øker med tid bosatt i Norge (Diaz, 2015a)
  • Kontakt med fastlegen øker med økende alder i befolkningen generelt, men en lavere andel innvandrere over 65 år bruker fastlegen sammenlignet med den øvrige befolkningen (Diaz, 2014a).
  • Selv om andelen innvandrere som oppsøker fastlegen er lavere enn i befolkningen for øvrig, er innvandrere som bruker fastlegen oftere hyppige brukere (hyppig bruk er definert som flere enn 7 konsultasjoner på et år (Diaz, 2014b).

Innvandrere legges også noe sjeldnere inn i sykehus enn befolkningen for øvrig. Det viser en registerstudie på innvandrere i aldersgruppen 30-69 år over en fireårsperiode (Elstad, 2016).

Også her er det forskjeller etter landbakgrunn og innvandringsårsak. Andelene var høyest blant innvandrere fra Sør- og Vest-Asia, men lavest blant innvandrere fra resten av Asia og Europa.

Blant flyktninger var andelen med innleggelse høyere enn i befolkningen forøvrig, men lavere blant arbeidsinnvandrere, se figur 5. 

Innvandrere_fig5_FHR2018.jpg

Figur 5. Andel som ble innlagt på sykehus i perioden 2008–2011 etter innvandringsbakgrunn, sammenliknet med befolkningen forøvrig. Kilde: Elstad, 2016.

Innvandrerbefolkningen kan oppleve ulike barrierer når det gjelder bruk av helsetjenester, for eksempel:

  • Informasjon om hvordan helse- og omsorgstjenestene er organisert er sjelden tilgjengelig på andre språk enn norsk og engelsk. Det fører til manglende kunnskap om tjenestene og hvilke rettigheter man har. Slik kunnskap er en viktig forutsetning for å kunne nyttiggjøre seg de tilbudene som finnes (Straiton, 2017).
  • Kulturelle oppfatninger om helse, tegn på sykdom og når man bør oppsøke lege.
  • Språkbarrierer og andre kommunikasjonsproblemer som kan skape misforståelser og få alvorlige følger for diagnostisering, behandling og rehabilitering.
  • At helsepersonell kan mangle kunnskap og kompetanse om vanlige helseutfordringer i innvandrerbefolkningen (Diaz, 2018).

Helsetjenester for psykisk helse: Når det gjelder bruk av helsetjenesten for psykisk helse er bruk av både fastlege og spesialisthelsetjeneste lavere blant innvandrere enn i den øvrige befolkningen, men det er store forskjeller etter landbakgrunn (Abebe, 2017; Straiton, 2016b; Straiton, 2014). I tillegg til overnevnte barrierer kan stigma knyttet til psykiske helseplager være et hinder for å søke hjelp.

Tannhelsetjenester: Det finnes få studier om tannlegebruk, men levekårsundersøkelsen blant innvandrere i 2016 viste at andelen som hadde oppsøkt tannlege siste 12 måneder var lavere blant innvandrere enn i den øvrige befolkningen, med unntak av innvandrere fra Polen (SSB, 2017c).

Under halvparten av innvandrere fra Somalia, Eritrea, Pakistan og Afghanistan rapporterte at de hadde oppsøkt tannlegen siste år, sammenlignet med nesten tre av fire i befolkningen ellers.

Bruk av legemidler

Kultur, religion og språkbarrierer kan også påvirke innvandreres bruk av legemidler.

Nesten halvparten av de pakistanske innvandrerne med livsstilssykdommer endret medisinbruken i fastemåneden ramadan. Dette kan skyldes oppfatninger om faste under ramadan, misforståelser som følge av språkproblemer samt kulturelle oppfatninger om medisinbruk (Håkonsen, 2012, 2011). Sammenliknet med befolkningen for øvrig hadde de pakistanske innvandrerne også mindre kunnskap om sin egen medikamentelle behandling.

Studier som bruker data fra Reseptregisteret viser at:

  • En lavere andel innvandrere henter ut legemidler på resept sammenlignet med den øvrige befolkningen (Fadnes, 2017; Diaz, 2015b; Gimeno-Feliu, 2016), men det er forskjeller etter landbakgrunn.
  • Sannsynligheten for å bruke legemidler er omtrent halvparten så stor blant innvandrerbarn som blant barn uten innvandrerbakgrunn.
  • En lavere andel innvandrerkvinner, særlig fra Øst-Europa, Asia og Afrika, bruker hormonell prevensjon sammenlignet med kvinner i befolkningen for øvrig (Omland, 2014).
  • Blant kvinner som har oppsøkt legen for psykiske plager, er det en lavere andel  innvandrerkvinner fra Russland, Pakistan, Thailand og Filippinnene som bruker antidepressiver og angstdempende midler sammenlignet med kvinner i befolkningen for øvrig (Straiton, 2016b).  Kvinner fra Polen og Sverige skilte seg derimot ikke fra befolkningen for øvrig.

Overvekt og fedme

Fedme, definert som kroppsmasseindeks (KMI) over 30, ser ut til å være mer utbredt i enkelte innvandrergrupper enn i befolkningen for øvrig. Det viser både studier med høyde- og vektmålinger og SSBs levekårsundersøkelse blant innvandrere (LKI) i 2016 (SSB, 2017c; Jenum, 2012a; Kumar, 2006; Iversen, 2013).

Forekomsten av fedme er særlig høy blant både menn og kvinner fra Tyrkia, Irak, Pakistan og Kosovo og blant kvinner fra Somalia, mens den er lav blant menn og kvinner innvandrere fra Vietnam og Eritrea og menn fra Afghanistan, se figur 6.  Det er store kjønnsforskjeller i noen grupper, særlig blant somaliske innvandrere der fedme er mye vanligere blant kvinner enn blant menn. Disse dataene er basert på selvrapportert høyde og vekt, som typisk vil gi lavere andel med fedme enn ved målte verdier.

Innvandrere_fig6_FHR2018.jpg

Figur 6. Andelen med kroppsmasseindeks 30 (fedme) i hele befolkningen og blant innvandrere, etter landbakgrunn Kilde: SSB 2017c.

En annen studie bekrefter også at forekomsten av overvekt og fedme var mye høyere blant somaliske kvinner enn blant somaliske menn (Gele, 2013). Fedme har sammenheng med økende botid i Norge, kostholdet og lite fysisk aktivitet, noe som tyder på at tidlig forebygging er spesielt viktig for kvinner i denne innvandrergruppen (Gele, 2013).

Data fra Barnevekststudien viser at 8 år gamle barn med innvandrerbakgrunn fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Oseania utenom Australia og New Zealand, hadde økt risiko for overvekt (27 %) og bukfedme (50 %) sammenlignet med like gamle barn i befolkningen for øvrig. Barn fra EU/EØS land, Nord-Amerika, Australia og New Zealand hadde ikke den samme økte risikoen (Biehl, 2015).

Folkehelserapporten har et eget kapittel om Overvekt og fedme.

Fysisk aktivitet og kosthold

Fysisk aktivitet

Andelen innvandrere trener eller mosjonerer en gang i uken eller mer, er lavere blant innvandrere enn i den øvrige befolkningen, 57 mot 71 prosent, viser levekårsundersøkelsen fra 2016 (SSB, 2017c). Dette bekreftes også av tidligere studier (Rabanal, 2013).  

Innvandrerkvinner trener mindre enn innvandrermenn, mens det motsatte er tilfelle i den øvrige befolkningen (SSB, 2017c).

Barn med innvandrerbakgrunn fra land utenfor EU/EØS, Nord-Amerika, Australia og New Zealand er mindre fysisk aktive enn andre barn. Dette viser en kartlegging av fysisk aktivitet blant 6, 9 og 15 år gamle barn og unge i 2011 (Helsedirektoratet, 2012a) og undersøkelsen Ung i Oslo 2015 (NOVA, 2015).

Folkehelserapporten har et eget kapittel om Fysisk aktivitet.

Kosthold og ernæring

Noen innvandrergrupper spiser tradisjonelt mye frukt og grønnsaker. STORK Groruddalen-undersøkelsen fant imidlertid at det var høyere inntak av tilsatt sukker og lavere inntak av fullkorn blant gravide innvandrerkvinner fra land utenom Europa sammenlignet med gravide kvinner uten innvandringsbakgrunn (Sommer, 2013).

Sosioøkonomisk status og integreringsnivå så ut til å kunne forklare en god del av denne forskjellen i kosthold. En intervensjon for sunnere spisevaner rettet mot kvinner fra Pakistan hadde en positiv effekt (Helland-Kigen, 2012).

D-vitaminmangel

En rekke studier har vist at D-vitaminmangel er utbredt blant innvandrere fra Afrika og Asia (Eggemoen, 2013; Holvik, 2005; Meyer, 2004). Dette gjelder særlig innvandrere fra Midtøsten, land sør for Sahara og Sør-Asia, hvor om lag tre av fire har D-vitaminmangel (Eggemoen, 2013). Dette kan ha sammenheng med at noen eksponeres mindre for sol på grunn av tildekkende klær. Gravide kvinner og tenåringsjenter er særlig utsatt for D-vitaminmangel (Eggemoen, 2013; Eggemoen, 2016).

D-vitaminmangel er ikke utbredt blant europeiske innvandrere (Eggemoen, 2016). 

D-vitaminmangel

Vitamin D dannes i huden under solstråling. Vitaminet tas også opp i tarmen fra mat og kosttilskudd.

I kostholdet er det bare fet fisk som har et naturlig høyt innhold av D-vitamin. Hos voksne bidrar fet fisk med 40 prosent av D-vitaminet i  kostholdet (Helsedirektoratet, 2012b) og 26–30 prosent blant barn og unge (Universitetet i Oslo, 2016, 2017).

Smør, margarin og lettmelk blir tilsatt D-vitamin. Smør og margarin bidrar med om lag 30 prosent av D-vitaminet i det norske kostholdet (Helsedirektoratet, 2012b; Universitetet i Oslo, 2016, 2017).

Folkehelserapporten har et eget kapittel om kosthold

Tobakk og alkohol

Alkohol

Samlet sett er det færre innvandrere som drikker alkohol sammenlignet med den øvrige befolkningen (51 prosent vs. 84 prosent)(SSB, 2017c). Det er imidlertid store forskjeller mellom de 12 gruppene som deltok i Levekårsundersøkelsen fra SSB i, se figur 7. 

Innvandrere_fig7_FHR2018.jpg

Figur 7: Andelen som har drukket alkohol i de siste 12 månedene. Hele befolkningen og innvandrere, etter landbakgrunn Kilde: SSB 2017c.

Innvandrerungdom drikker mindre alkohol enn ungdom i befolkningen for øvrig (NOVA, 2015; Abebe, 2015).

I en studie om rusbruk blant ungdommer i Oslo ble det funnet at (NOVA, 2012):

  • Om lag halvparten av de unge med en eller to norskfødte foreldre hadde drukket øl den siste måneden mot kun 1 av 5 (20 prosent) av unge med innvandrerbakgrunn.
  • 20 prosent av ungdommene uten innvandrerbakgrunn hadde drukket brennevin, mot 10 prosent av de med innvandrerbakgrunn.
  • Å drikke mye alkohol ved enkeltanledninger, det vil si fem eller flere enheter med alkohol minst en gang i uka, er vanligst blant ungdom uten innvandrerbakgrunn og gjelder 1 av 6 (16 prosent). Blant ungdom med bakgrunn fra Asia, Afrika og Midtøsten var det betydelig færre som drakk mye alkohol ved ukentlige enkeltanledninger, om lag 1 av 5 (3-9 prosent) (Abebe, 2015).

Folkehelserapporten har et eget kapittel om alkohol

Røyking

Både blant innvandrere og i befolkningen for øvrig har andelen som røyker gått sterkt tilbake de siste 15 årene. Blant innvandrermenn er det imidlertid fortsatt en betydelig andel som røyker daglig. Andelen varierer med landbakgrunn, se tabell 5. Blant innvandrerkvinner er andelen som røyker særlig lavt for noen landbakgrunn (SSB, 2017c).

 

Menn

Kvinner

Hele befolkningen

22 %

19 %

Innvandrere i alt

36 %

17 %

Polen

45 %

31 %

Bosnia-Hercegovina

31 %

28 %

Kosovo

43 %

29 %

Tyrkia

44 %

31 %

Irak

34 %

14 %

Iran

35 %

18 %

Afghanistan

26 %

1 %

Pakistan

28 %

3 %

Sri-Lanka

15 %

1 %

Vietnam

45 %

9 %

Eritrea

15 %

0 %

Somalia

20 %

9 %

Tabell 5. Andelen som røyker daglig eller av og til. Hele befolkningen og innvandrere, etter landbakgrunn. Kilde: SSB 2017c

En studie av røykevaner blant gravide viser at andelen røykere var lavere blant innvandrerkvinner enn blant kvinner i den øvrige befolkningen (henholdsvis 5 prosent og 8,5 prosent). Andelen var spesielt lav blant kvinner fra Asia og Afrika:  om lag 2 prosent (Grøtvedt, 2017).

Resultater fra Ung i Oslo i 2006 viser at røyking er mer utbredt blant barn av innvandrere fra Europa, men mindre utbredt blant barn av innvandrere fra Asia og Afrika sammenlignet med barn uten innvandringsbakgrunn (Abebe, 2015).

Folkehelserapporten har et eget kapittel om Røyking og snusbruk.

Om artikkelen

Teksten er skrevet av Melanie Lindsay Straiton (leder for skrivegruppen), Hans Henrik Blystad, og Anne Reneflot. Takk til Esperanza Diaz Perez, Nasjonalt senter for migrasjons- og minoritetshelse, for gjennomlesing og tekstbidrag.

Referanser

Abebe, D. S., Hafstad, G. S., Brunborg, G. S., Kumar, B. N., & Lien, L. (2015). Binge Drinking, Cannabis and Tobacco Use Among Ethnic Norwegian and Ethnic Minority Adolescents in Oslo, Norway. Journal of Immigrant and Minority Health, 17(4), 992-1001.

Abebe, D. S., Lien, L., & Elstad, J. I. (2017). Immigrants' utilization of specialist mental healthcare according to age, country of origin, and migration history: a nation-wide register study in Norway. Soc Psychiatry Psychiatr Epidemiol, 52(6), 679-687.

Abebe, D. S., Lien, L., & Hjelde, K. H. (2014). What we know and don’t know about mental health problems among immigrants in Norway. Journal of Immigrant and Minority Health, 16(1), 60-67.

Alves, D. E., Corliss, H. L., Røysamb, E., Zachrisson, H. D., Oppedal, B., & Gustavson, K. (2014). Immigrant Preadolescents and Risk of Emotional Distress.

Bakken, K. S., Skjeldal, O. H., & Stray-Pedersen, B. (2015a). Higher risk for adverse obstetric outcomes among immigrants of African and Asian descent: a comparison study at a low-risk maternity hospital in Norway. Birth, 42, 132-140.

Bakken, K. S., Skjeldal, O. H., & Stray-Pedersen, B. (2015b). Immigrants from conflict-zone countries: an observational comparison study of obstetric outcomes in a low-risk maternity ward in Norway. BMC Pregnancy and Childbirth, 15, 163.

Bhargava, S., Tsuruda, K., Moen, K., Bukholm, I., & Hofvind, S. (2017). Lower attendance rates in immigrant versus non-immigrant women in the Norwegian Breast Cancer Screening Programme. Journal of Medical Screening, 969141317733771.

Biehl, A., Hovengen, R., Groholt, E. K., Strand, B. H., & Meyer, H. E. (2015). Overweight and obesity among children in Norway by family country background. Obes Facts, 8, 137.

Bronstein, I., & Montgomery, P. (2011). Psychological distress in refugee children: a systematic review. Clin Child Fam Psychol Rev, 14(1), 44-56.

Dalgard, O. S., & Thapa, S. B. (2007). Immigration, social integration and mental health in Norway, with focus on gender differences. Clinical Practice and Epidemiology in Mental Health, 3(1), 24.

Dalgard, O. S., Thapa, S. B., Hauff, E., McCubbin, M., & Syed, H. R. (2006). Immigration, lack of control and psychological distress: findings from the Oslo Health Study. Scand J Psychol, 47(6), 551-558.

Diaz, E., & Kumar, B. N. (2014a). Differential utilization of primary health care services among older immigrants and Norwegians: a register-based comparative study in Norway. BMC Health Services Research, 14, 623.

Diaz, E., & Kumar, B. N. (2018). Health care curricula in multicultural societies. Int J Med Educ, 9, 42-44.

Diaz, E., Calderón-Larrañaga, A., Prado-Torres, A., Poblador-Plou, B., & Gimeno-Feliu, L.-A. (2015a). How do immigrants use primary health care services? A register-based study in Norway. European Journal of Public Health, 25(1), 72-78.

Diaz, E., Gimeno-Feliu, L.-A., Calderón-Larrañaga, A., & Prados-Torres, A. (2014b). Frequent attenders in general practice and immigrant status in Norway: a nationwide cross-sectional study. Scandinavian Journal of Primary Health Care, 32(4), 232-240.

Diaz, E., Kumar, B. N., & Engedal, K. (2015b). Immigrant patients with dementia and memory impairment in primary health care in Norway: a national registry study. Dementia and Geriatric Cognitive Disorders, 39(5-6), 321-331.

Dzidzonu, D. K., Skrivarhaug, T., Joner, G., & Moger, T. A. (2016). Ethnic differences in the incidence of type 1 diabetes in Norway: a register-based study using data from the period 2002-2009. Pediatr Diabetes, 17(5), 337-341.

Eggemoen, A. R., Falk, R. S., Knutsen, K. V., Lagerlov, P., Sletner, L., Birkeland, K. I., et al. (2016). Vitamin D deficiency and supplementation in pregnancy in a multiethnic population-based cohort. BMC Pregnancy and Childbirth, 16, 10.

Eggemoen, A. R., Knutsen, K. V., Dalen, I., & Jenum, A. K. (2013). Vitamin D status in recently arrived immigrants from Africa and Asia: a cross-sectional study from Norway of children, adolescents and adults. BMJ Open, 3, e003293.

Elstad, J. I. (2016). Register study of migrants' hospitalization in Norway: world region origin, reason for migration, and length of stay. BMC Health Serv Res, 16, 306.

Elstad, J. I., Overbye, E., & Dahl, E. (2015). Prospective register-based study of the impact of immigration on educational inequalities in mortality in Norway. BMC Public Health, 15, 364.

Fadnes, L. T., & Diaz, E. (2017). Primary healthcare usage and use of medications among immigrant children according to age of arrival to Norway: a population-based study. BMJ Open, 7(2), e014641.

Fazel, M., Reed, R. V., Panter-Brick, C., & Stein, A. (2012). Mental health of displaced and refugee children resettled in high-income countries: risk and protective factors. The Lancet, 379(9812), 266-282.

FHI. (2016a) UngKul-studie (prosjektbeskrivelse). [nettside]. Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet 5. april 2018.

FHI. Blystad H (redaktør). (2016b) Smittevernveileder for helsepersonell [Nettpublikasjon]. Oslo: Folkehelseinstituttet. 

FHI. (2013) HUBRO - helseundersøkelsen i Oslo i 2000-2001.Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet 22/5/2014.

FHI. B. Oppedal & E. Guribye. (2011) Norsk og tamilsk: livskvalitet og sosial integrasjon i flerkulturelle oppvekstmiljøer [arbeidsnotat]. Oslo: Folkehelseinstituttet.  

FHI. B. Oppedal, G. E. Azam, S. B. Dalsøren, S. M. Hirsch, L. Jensen, P. Kiamanesh, E. A. Moe, E. Romanova, & K. B. Seglem. (2008) Psykososial tilpasning og psykiske problemer blant barn i innvandrerfamilier (2008:14). Oslo: Folkehelseinstituttet. 

FHI. P. Surén, A. Grjibovski, & C. Stoltenberg. (2007) Inngifte i Norge. Omfang og medisinske konsekvenser [rapport]. Oslo: Folkehelseinstituttet. 

Gele, A., & Mbalilaki, A. (2013). Overweight and obesity among African immigrants in Oslo. BMC Research Notes, 6(1), 119.

Gimeno-Feliu, L. A., Calderon-Larranaga, A., Prados-Torres, A., Revilla-Lopez, C., & Diaz, E. (2016). Patterns of pharmaceutical use for immigrants to Spain and Norway: a comparative study of prescription databases in two European countries. International Journal for Equity in Health, 15, 32.

Grøtvedt, L., Kvalvik, L. G., Groholt, E. K., Akerkar, R., & Egeland, G. M. (2017). Development of Social and Demographic Differences in Maternal Smoking Between 1999 and 2014 in Norway. Nicotine & Tobacco Research, 19, 539-546.

Guribye, E. (2011). "No God and no Norway": collective resource loss among members of Tamil NGO's in Norway during and after the last phase of the civil war in Sri Lanka. International Journal of Mental Health Systems, 5(1), 18.

Helland-Kigen, K. M., Raberg Kjollesdal, M. K., Hjellset, V. T., Bjorge, B., Holmboe-Ottesen, G., & Wandel, M. (2012). Maintenance of changes in food intake and motivation for healthy eating among Norwegian-Pakistani women participating in a culturally adapted intervention. Public Health Nutrition, 16, 113-122.

Helsedirektoratet. E. Kolle. (2012a) Fysisk aktivitet blant 6-, 9- og 15-åringer i Norge: resultater fra en kartlegging i 2011 [rapport]. Oslo: Helsedirektoratet. 

Helsedirektoratet. Torunn Holm Totland, Benedicte Kjerpeseth Melnæs, Ninna Lundberg-Hallén, Kaja Marie Helland-Kigen, Nicolai Andre Lund-Blix, Jannicke Borch Myhre, Anne Marte Wetting Johansen, Elin Bjørge Løken, & L. F. Andersen. (2012b) Norkost 3. En landsomfattende kostholdsundersøkelse blant menn og kvinner i Norge i alderen 18 - 70 år, 2010-11. [rapport]. Oslo: Helsedirektoratet. 

Hjerkind, K. V., Qureshi, S. A., Moller, B., Weiderpass, E., Deapen, D., Kumar, B., et al. (2017). Ethnic differences in the incidence of cancer in Norway. Int J Cancer, 140(8), 1770-1780.

Holvik, K., Meyer, H. E., Haug, E., & Brunvand, L. (2005). Prevalence and predictors of vitamin D deficiency in five immigrant groups living in Oslo, Norway: the Oslo Immigrant Health Study. Eur J Clin Nutr, 59(1), 57-63.

Håkonsen, H., & Toverud, E. L. (2011). Special challenges for drug adherence following generic substitution in Pakistani immigrants living in Norway. Eur J Clin Pharmacol, 67(2), 193-201.

Håkonsen, H., & Toverud, E. L. (2012). Cultural influences on medicine use among first-generation Pakistani immigrants in Norway. Eur J Clin Pharmacol, 68(2), 171-178.

Iversen, T., Ma, C.-t. A., & Meyer, H. E. (2013). Immigrants’ acculturation and changes in Body Mass Index. Economics and Human Biology, 11(1), 1-7.

Jakobsen, M., Demott, M. A. M., & Heir, T. (2014). Prevalence of psychiatric disorders among unaccompanied asylum-seeking adolescents in Norway. Clinical Practice and Epidemiology in Mental Health, 10, 53-58.

Jensen, T. K., Fjermestad, K. W., Granly, L., & Wilhelmsen, N. H. (2015). Stressful life experiences and mental health problems among unaccompanied asylum-seeking children. Clinical Child Psychology and Psychiatry, 20, 106-116.

Jenum, A. K., Diep, L. M., Holmboe-Ottesen, G., Holme, I. M., Kumar, B. N., & Birkeland, K. I. (2012a). Diabetes susceptibility in ethnic minority groups from Turkey, Vietnam, Sri Lanka and Pakistan compared with Norwegians - the association with adiposity is strongest for ethnic minority women. BMC Public Health, 12, 150.

Jenum, A. K., Morkrid, K., Sletner, L., Vangen, S., Torper, J. L., Nakstad, B., et al. (2012b). Impact of ethnicity on gestational diabetes identified with the WHO and the modified International Association of Diabetes and Pregnancy Study Groups criteria: a population-based cohort study. Eur J Endocrinol, 166(2), 317-324.

Keles, S., Friborg, O., Idsoe, T., Sirin, S., & Oppedal, B. (2016). Depression among unaccompanied minor refugees: the relative contribution of general and acculturation-specific daily hassles. Ethnicity and Health, 21, 300-317.

Kinge, J. M., & Kornstad, T. (2014). Assimilation effects on infant mortality among immigrants in Norway: Does maternal source country matter? Demographic Research, 31, 39-72.

Kinnunen, T. I., Waage, C. W., Sommer, C., Sletner, L., Raitanen, J., & Jenum, A. K. (2016). Ethnic Differences in Gestational Weight Gain: A Population-Based Cohort Study in Norway. Matern Child Health J, 20, 1485-1496.

Koots-Ausmees, L., & Realo, A. (2016). Life satisfaction among ethnic minorities in Europe. Journal of Cross-Cultural Psychology, 47, 457-478.

Kreftregisteret. (2017) Innvandrere og kreft. [nettside]. Oslo: Kreftregisteret. Hentet 5. april 2018, fra https://www.kreftregisteret.no/Generelt/Nyheter/innvandrere-og-kreft/

Kumar, B. N., Meyer, H. E., Wandel, M., Dalen, I., & Holmboe-Ottesen, G. (2006). Ethnic differences in obesity among immigrants from developing countries, in Oslo, Norway. Int J Obes (Lond), 30(4), 684-690.

Latif, F., Helgeland, J., Bukholm, G., & Bukholm, I. R. (2015). Ethnicity differences in breast cancer stage at the time of diagnosis in Norway. Scandinavian Journal of Surgery, 104, 248-253.

Levecque, K., & Van Rossem, R. (2015). Depression in Europe: Does migrant integration have mental health payoffs? A cross-national comparison of 20 European countries. Ethnicity and Health, 20, 49-65.

Lindert, J., Ehrenstein, O. S., Priebe, S., Mielck, A., & Brahler, E. (2009). Depression and anxiety in labor migrants and refugees--a systematic review and meta-analysis. Soc Sci Med, 69(2), 246-257.

Meyer, H. E., Falch, J. A., Sogaard, A. J., & Haug, E. (2004). Vitamin D deficiency and secondary hyperparathyroidism and the association with bone mineral density in persons with Pakistani and Norwegian background living in Oslo, Norway, The Oslo Health Study. Bone, 35(2), 412-417.

Noam, G., Oppedal, B., Idsoe, T., & Panjwani, N. (2014). Mental Health Problems and School Outcomes Among Immigrant and Non-immigrant Early Adolescents in Norway. School Mental Health, 6(4), 279-293.

NOVA. (2016) Ungdata: Nasjonale resultater 2016 [rapport]. (8/16). Oslo: NOVA. 

NOVA. P. L. Andersen & A. Bakken. (2015) Ung i Oslo 2015 [rapport]. (8/15). Oslo: NOVA.  

NOVA. T. Øia. (2012) Ung i Oslo 2012: Nøkkeltall. [Notat]. Oslo: NOVA. Hentet fra 

Omland, G., Ruths, S., & Diaz, E. (2014). Use of hormonal contraceptives among immigrant and native women in Norway: data from the Norwegian Prescription Database. BJOG: An International Journal of Obstetrics and Gynaecology, 121(10), 1221-1228.

Oppedal, B., & Idsoe, T. (2015). The role of social support in the acculturation and mental health of unaccompanied minor asylum seekers. Scandinavian Journal of Psychology, 56, 203-211.

Puzo, Q., Mehlum, L., & Qin, P. (2017). Suicide among immigrant population in Norway: a national register-based study. Acta Psychiatrica Scandinavica, 135(6), 584-592.

Rabanal, K. S., Lindman, A. S., Selmer, R. M., & Aamodt, G. (2013). Ethnic differences in risk factors and total risk of cardiovascular disease based on the Norwegian CONOR study. Eur J Prev Cardiol, 20(6), 1013-1021.

Rabanal, K. S., Selmer, R. M., Igland, J., Tell, G. S., & Meyer, H. E. (2015). Ethnic inequalities in acute myocardial infarction and stroke rates in Norway 1994-2009: a nationwide cohort study (CVDNOR). BMC Public Health, 15, 1073.

Sandvik, H., Hunskaar, S., & Diaz, E. (2012). Immigrants' use of emergency primary health care in Norway: a registry-based observational study. BMC Health Serv Res, 12, 308.

Seglem, K. B., Oppedal, B., & Roysamb, E. (2014). Daily hassles and coping dispositions as predictors of psychological adjustment: A comparative study of young unaccompanied refugees and youth in the resettlement country. International Journal of Behavioral Development, 38(3), 293-303.

Shakeel, N., Eberhard-Gran, M., Sletner, L., Slinning, K., Martinsen, E. W., Holme, I., et al. (2015). A prospective cohort study of depression in pregnancy, prevalence and risk factors in a multi-ethnic population. BMC Pregnancy and Childbirth, 15, 5.

Sommer, C., Sletner, L., Jenum, A. K., Morkrid, K., Andersen, L. F., Birkeland, K. I., et al. (2013). Ethnic differences in maternal dietary patterns are largely explained by socio-economic score and integration score: a population-based study. Food Nutr Res, 57.

SSB. (2018a) Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. [nettside]. Oslo Statistisk sentralbyrå. Hentet 3. april 2018.

SSB. (2018b) Nøkkeltall for innvandring og innvandrere. [nettdokument]. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Hentet 1. april 2018, fra 

SSB. (2017a) Innvandrere etter innvandringsgrunn. [database]. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Hentet 7. mai 2018.

SSB. (2017b) Befolkningens utdanningsnivå. [nettside]. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Hentet 3. april 2018, fra 

SSB. (2017c) Levekår blant innvandrere i Norge 2016 [Rapport]. (2017/13). Oslo-Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

SSB. (2017d) Innvandreres bruk av fastlege, etter alder og landbakgrunn. [database]. Oslo-Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå. Hentet 5. april 2018, fra 

STAMI. C. Aagestad, H. M. Gravseth, H. A. Johannessen, T. Tynes, E. K. Løvseth, & S. Aasnæss. (2015) Faktabok om arbeidsmiljø og helse 2015 - Status og utviklingstrekk [Rapport]. Oslo: Statens arbeidsmiljøinstitutt. Hentet fra 

Straiton, M. L., & Myhre, S. (2017). Learning to navigate the healthcare system in a new country: a qualitative study. Scandinavian Journal of Primary Health Care, 0(0), 1-8.

Straiton, M. L., Powell, K., Reneflot, A., & Diaz, E. (2016b). Managing Mental Health Problems Among Immigrant Women Attending Primary Health Care Services. Health Care for Women International, 37(1), 118-139.

Straiton, M. L., Reneflot, A., & Diaz, E. (2016a). Mental Health of Refugees and Non-refugees from War-Conflict Countries: Data from Primary Healthcare Services and the Norwegian Prescription Database. J Immigr Minor Health.

Straiton, M., Reneflot, A., & Diaz, E. (2014). Immigrants' use of primary health care services for mental health problems. BMC Health Services Research, 14.

Syse, A., Strand, B. H., Naess, O., Steingrimsdottir, O. A., & Kumar, B. N. (2016). Differences in all-cause mortality: A comparison between immigrants and the host population in Norway 1990-2012. Demographic Research, 34, 615-655.

Sørbye, I. K., Stoltenberg, C., Sundby, J., Daltveit, A. K., & Vangen, S. (2014). Stillbirth and infant death among generations of Pakistani immigrant descent: a population-based study. Acta Obstetricia et Gynecologica Scandinavica, 93, 168-174.

Teodorescu, D.-S., Heir, T., Hauff, E., Wentzel-Larsen, T., & Lien, L. (2012). Mental health problems and post-migration stress among multi-traumatised refugees attending outpatient clinics upon resettlement to Norway. Scandinavian Journal of Psychology, 53(4), 316-332.

Thøgersen, H., Moller, B., Robsahm, T. E., Aaserud, S., Babigumira, R., & Larsen, I. K. (2017). Comparison of cancer stage distribution in the immigrant and host populations of Norway, 1990-2014. International Journal of Cancer, 29, 29.

Tynes, T., & Sterud, T. (2009) Arbeidsmiljø blant innvandrere: slik et utvalg innvandrere fra Asia, Afrika, Sør-Amerika og Sørøst-Europa opplever det [Rapport]. Oslo: Statens arbeidsmiljøinstitutt.

Universitetet i Oslo. Hansen LB, Myhre JB, Johansen AMW, Paulsen MM, & A. LF. (2016) Ungkost 3 Landsomfattende kostholdsundersøkelse blant elever i 4. -og 8. klasse i Norge, 2015. Oslo: Universitetet i Oslo. 

Universitetet i Oslo. Hansen LB, Myhre JB, Johansen AMW, Paulsen MM, & A. LF. (2017) Ungkost 3 Landsomfattende kostholdsundersøkelse blant 4-åringer i Norge, 2016 [rapport]. Oslo: Universitetet i Oslo. 

Vervliet, M., Meyer Demott, M. A., Jakobsen, M., Broekaert, E., Heir, T., & Derluyn, I. (2014). The mental health of unaccompanied refugee minors on arrival in the host country. Scandinavian Journal of Psychology, 55, 33-37.

Waage, C. W., Falk, R. S., Sommer, C., Morkrid, K., Richardsen, K. R., Baerug, A., et al. (2015). Ethnic differences in postpartum weight retention: a Norwegian cohort study. BJOG: An International Journal of Obstetrics and Gynaecology, 123, 699-708.

 

 

Eksterne lenker