Pandemien har hatt store innvirkninger på arbeidsmarkedet, og den har rammet bredt, men ulikt (1).  Noen sektorer har kunnet tilpasse arbeidsformen, mens andre har måttet avbryte all økonomisk aktivitet og permittere eller si opp ansatte

Særlig opplevde unge mennesker, arbeidstakere i Oslo, og ansatte innen overnattings- og serveringsvirksomheter permitteringer og jobbtap gjennom 2020. For andre yrkesgrupper, som helsearbeidere og lærere, økte etterspørselen og arbeidspresset. Arbeidstakere med lav inntekt har vært mer utsatt for å bli permittert eller miste jobben.

I tillegg har betydelige deler av arbeidsstokken opplevd andre endringer, som nye arbeidsoppgaver og økt bruk av hjemmekontor, noe som kan ha virket både negativt og positivt for enkeltpersoners helse.

Pandemien kan ha hatt flere virkninger på helsen gjennom arbeidsmarkedet som bør undersøkes nærmere. Ut ifra tidligere forskning er det grunn til å forvente at permitteringer og jobbtap har hatt helsekonsekvenser.

Sammenhengen mellom arbeidsløshet og helse 

For mange er jobben mer enn bare en inntektskilde. Den kan gi sosial kontakt, tilhørighet, selvtillit og mening, og andre ganger være en kilde til stress og belastning. Tap av arbeid kan påvirke helsen på ulike måter. Studier finner signifikante sammenhenger mellom jobbtap og en rekke negative helseutfall, som økning i dødelighet, psykiske plager og rusproblemer (2-8).

Det er også studier som finner dårligere helse blant dem som går ledig over lang tid (9-12). En mulig forklaring på dette kan være at arbeidsledighet typisk består av ulike faser: En tidlig fase kjennetegnet av optimisme og håp om ny jobb, og en senere fase preget av pessimisme, tap av selvtillit og deretter en følelse av håpløshet etter hvert som man opplever å ikke lykkes med å få en jobb (13). 

Anslagene i forskningslitteraturen på hvor alvorlig ufrivillig tap av arbeid er for helsen spriker relativt mye. Den store variasjonen kan skyldes kontekstuelle faktorer: den kan variere fra land til land, og fra situasjon til situasjon. For eksempel kan offentlige sikkerhetsnett, som arbeidsledighetstrygd, redusere tap av materielle goder hos den enkelte, og dermed bidra til å dempe også de helsemessige konsekvensene (14;15).

Til tross for en betydelig variasjon i anslagene, peker den samlede forskningslitteraturen tydelig på at arbeidsledighet har negativ helseeffekt (14;16).

Arbeidsløshet og helse under covid-19 

De studiene som er gjort på arbeidsløshet og helse under pandemien har i stor grad fokusert på utfall relatert til psykisk helse, som følelse av tilfredshet, nedtrykthet og bekymring. Personer som mistet jobben under pandemien, rapporterer flere (eller en sterkere økning i) psykiske plager enn personer som ikke mistet jobben (17-20).

En norsk studie basert på Den norske mor, far og barn-undersøkelsen (MoBa) finner en liten økning i psykiske plager blant foreldre med uendret arbeidssituasjon. Blant foreldre som mistet arbeid under pandemien var økningen 4 til 5 ganger høyere. Selv om den typiske norske ledige (eller permitterte) arbeidstakeren beholdt nesten tre fjerdedeler av sin inntekt i trygd gjennom dagpengeordningen, var plagene blant de som ble arbeidsledige forbundet med økonomiske bekymringer (21).

Studiene gjort til nå har svakheter. De er basert på begrensede utvalg, relativt korte tidsperioder av pandemien, og det er brukt få mål for helse. Det er flere grunner til dette, blant annet begrenset tilgang til oppdaterte data som dekker både helse og arbeid i befolkningen både før og etter pandemien.

Virkningene på arbeidsmarkedet og helsen i Norge

Her presenterer vi nye resultater fra analyser med registerdata. Analysen kombinerer arbeidsmarkedstall fra SSB og NAV med oppdaterte tall på bruk av helsetjenester. Den dekker alle lønnstakere i Norge ved inngangen til pandemien, og gir derfor en god overordnet beskrivelse av sammenhengen mellom tapt arbeidstid og helse i Norge under pandemien.

Figur 1 viser bortfall av arbeidstid grunnet permitteringer eller oppsigelser for ulike grupper av arbeidstakere i perioden mars til desember 2020. De yngre aldergruppene hadde større bortfall av arbeidstid per uke fra før pandemien enn de eldre (øverst). Arbeidstakere i Oslo hadde særlig stort fall på (-6%, i midten), og det var stor variasjon mellom ulike fylker. Av ulike næringsgrupper ble overnattings- og serveringsvirksomheter hardest rammet (-25%, nederst). 

Ved å se dette i sammenheng kan vi peke på noen grupper som ble særlig hardt rammet under pandemien. For eksempel vil unge mennesker som jobber i hotellnæringen i Oslo kunne sies å ha vært særlig utsatt for tap av arbeidstid gjennom permitteringer og arbeidsledighet.

Utfra enkeltpersoners alder, kjønn, bostedsfylke og næring har vi summert opp tapt arbeidstid som et mål på hvor hardt ulike grupper av arbeidstakere ble rammet av pandemien via arbeidsmarkedet. Fra dette målet skiller vi mellom dem som var hardest og minst rammet, gitt ved kvartilene (fjerdedelene) av arbeidsstyrken med høyest og lavest prosentvis tap av arbeidstid.

I figur 2 sammenligner vi helseutfall blant arbeidstakere som i høy og lav grad har opplevd tap av arbeid under pandemien. Figuren viser at arbeidstakere med høyere grad av jobbtap under pandemien (etter stiplet linje) har hatt en større stigning i antall konsultasjoner for psykisk helse i primær- og spesialisthelsetjenesten sammenlignet med før pandemien (økning på 50 %) enn arbeidstakere med lav grad av jobbtap (økning på 19 %). Før pandemien var forskjellen mellom gruppene liten.

Når vi skal tolke disse resultatene, er det viktig å huske at vi sammenligner grupper som kan ha blitt påvirket på forskjellige måter av pandemien. Det er en svakhet i denne analysen: For eksempel er arbeidstakere med høyere sannsynlighet for arbeidsledighet oftere bosatt i Oslo, hvor omfanget av smitteverntiltak har vært større enn andre steder i landet. Inngripende smitteverntiltak kan i seg selv øke etterspørselen etter psykisk helsehjelp. Selv om dette kan forklare noe av forskjellen mellom gruppene, finner vi lignende resultater dersom vi i analysene justerer for geografiske forskjeller i smitteverntiltak.

Hva betyr dette?

Ut fra den forskningen som er gjort i Norge så langt i pandemien er det grunn til å tro at arbeidstap under pandemien har ført til et høyere nivå av psykiske plager i arbeidsstokken.

I analysene her ser vi at omfattende permitteringer og økning i arbeidsledighet under pandemien har forekommet samtidig med en markert økning i bruk av primær- og spesialisthelsetjenesten for psykiske diagnoser. Vi finner ingen klar økning i helsetjenestebruk for ikke-psykiske (somatiske) diagnoser. Vi tror økningen i bruk av helsetjenester reflekterer en endring i psykisk helse, ettersom vi ikke har grunn til å tro at pandemien har hatt ulik effekt på terskelen for å søke helsehjelp hos de ulike gruppene vi har undersøkt.

Hva bør gjøres nå?

Det er for tidlig å konkludere om forverringen av psykisk helse i gruppene som opplever arbeidstap er forbigående, og dermed kan forsvinne hvis situasjonen i arbeidsmarkedet etter hvert normaliseres. For å følge opp det vi vet så langt, mener vi dette er de viktigste tiltakene:

Følge med på de mest utsatte gruppene

Det er behov for å følge utviklingen i gruppene med høyest jobbtap etter hvert som arbeidsmarkedet normaliseres. Våre analyser peker på at pandemiens konsekvenser for arbeidsmarkedet også bidrar til økt ulikhet via helse. De som mister arbeid, taper ikke bare inntekt, de får også forverret psykisk helse. Det er viktig å følge denne utviklingen tett når samfunnet normaliseres, for å begrense eventuelle langsiktige negative virkninger på helse og arbeidsmarkedstilknytning.

Bedre analyser av arbeidstap og helse

For å få bedre kunnskap om sammenhengen mellom jobbtap og helse trengs det studier som knytter sammen arbeidsledighet og helseutfall på individnivå. Det kan også være verdifull kunnskap å hente fra studier som ser på hvilke diagnoser og grupper i befolkningen som har bidratt til økningen i psykiske plager under pandemien.