Hvorfor har røykevanene endret seg i Norge?
Artikkel
|Oppdatert
|Røyking er i dag svært skjevt fordelt i befolkningen – personer med lav utdannelse røyker i mye større utstrekning enn de med høy utdannelse. Slik var det ikke for noen tiår siden. Tord Finne Vedøy skisserer utviklingen og drøfter mulige forklaringer på de sosiale endringene i befolkningens røykevaner.
Selv om tobakk hadde eksistert i Europa i mange århundrer var det introduksjonen av sigaretten på begynnelsen av 1900-tallet som gjorde røyking til en allmenn vane. Viktige grunner til sigarettens spredning var teknisk innovasjon som automatisert tobakkproduksjon (først og fremst Bonsack-maskinen) og fyrstikker. Dette gjorde sigaretter billigere å produsere og gjorde det mulig å røyke over alt. I tillegg ble sigaretter inkludert i soldatenes rasjoner under den første verdenskrig (Pampel, 2004). Som vist av Lund, Lund & Bryhni (2009) røykte rundt 60 % av alle menn mot slutten av 1920-tallet og denne andelen holdt seg stabil i over 40 år.
Menns forbruk av tobakk steg imidlertid fra 1,5 kilo per person per år til nesten det dobbelte i denne perioden, med unntak av andre verdenskrig da det registrerte forbruket ble kraftig redusert. Mot slutten av 1950-tallet røyket over 60 % av norske menn. Andelen røykende kvinner steg jevnt og trutt fra 1927 til rundt 1970 og på det meste røykte rundt 40 % av norske kvinner. Røyking blant kvinner nådde toppen 10 år senere enn for menn. Mengden tobakk forbrukt av kvinner steg fra neste ingenting på slutten av 1920-tallet til over 1,5 kilo per person per år rundt 1990 (Lund m.fl. 2009).
Skjev fordeling
Etter 1970-tallet har andelen røykere sunket jevnt og trutt blant begge kjønn. I dag er røyking svært skjevt fordelt i befolkningen ut fra sosial og økonomisk status. Den viktigste faktoren er utdannelse og andelen som røyker synker med økende utdannelse. Blant de som har eksamen fra Høgskole eller Universitet er det i dag under 10 % som røyker daglig. Andelen dagligrøykere blant dem med grunnskole som høyest fullførte utdannelse er i underkant av 30 % (Skretting m.fl. 2016). Slik har det imidlertid ikke alltid vært. Da sigarettene ble populære på begynnelsen av 1900-tallet var røyking særlig utbredt blant borgerskapet og dette fortsatte i mange tiår. Eksempelvis røykte over 70 % av mannlige og over 40 % av kvinnelige leger i Norge i 1953 (Bjartveit, 2007).
Over tid likner endringene i andelen mannlige og kvinnelige røykere en epidemi: menn begynte og nådde toppen tidligere enn kvinner, og andelen menn som har sluttet å røyke har de siste tiårene vært større enn for kvinner (Lopez m.fl. 1994, Thun m.fl. 2012). Denne utviklingen er lik i de fleste vestlige land. Tobakksrelaterte dødsfall følger en liknende kurve, men med 30 år etterslep. Det vil si at andelen dødsfall grunnet røyking blant menn var på sitt høyeste rundt årtusenskiftet. Dette gjelder imidlertid kun de landene som nå er i tobakksepidemiens siste fase, hovedsakelig Nord Europa og Nord-Amerika.
Røyking har lenge vært på fremmarsj i mange asiatiske og afrikanske land, særlig Kina (Chen m.fl. 1997). I de siste årene har imidlertid trenden snudd i viktige markeder som Kina, men fortsatt røyker over 50 prosent av kinesiske menn daglig (Liu m.fl. 2017).
Spredning
Hva kan forklare utviklingen fram til dagens skjeve fordeling av røyking i befolkningen? En teori er at røyking har spredd seg gjennom samfunnet på samme måte som for eksempel teknologiske innovasjoner som sosiale medier og smarttelefoner, og tidligere cd-en og kassetten. I mange tilfeller har ny teknologi først blitt introdusert av en liten gruppe entusiaster - piloter - som har hatt de nødvendige ressursene til å eksperimentere. Hvis innovasjonen har fordelaktige sider og gjøres kjent for en større gruppe vil den i mange tilfeller bli populær og i noen tilfeller bli en farsott. Jo flere som benytter seg av innovasjonen, jo flere vil bli eksponert og til slutt vil store deler av samfunnet ha adoptert nyvinningen.
En viktig forutsetning for at spredningen, eller diffusjonen, av en innovasjon lykkes, er at de første innovatørene har tilstrekkelige økonomiske ressurser. Eksempelvis var det veldig dyrt å skaffe seg en datamaskin tidlig på 1980-tallet. I tillegg var det mindre kunnskap i samfunnet om hvordan man skulle bruke slike maskiner. De som kjøpte datamaskiner var derfor både interesserte i mulighetene som maskinene ga og hadde tilstrekkelige økonomiske ressurser. En annen forutsetning er at de som eksperimenterer blir sett og hørt. Begge disse egenskapene er knyttet til utdannelse og sosioøkonomisk status mer generelt. Det er vist at utdannelse henger sammen med både økt inntekt og større sosiale nettverk.
Kostnader
En tilknyttet, men mer økonomisk vinklet teori forklarer endringene i røykevaner som en funksjon av to distinkte mekanismer: kostnader av tobakk og kostnader av tobakk for helse og velvære (Pampel, 2007). Det forutsettes her at røyking i seg selv har en opplevd nytteverdi.
I lavinntektsland vil sigaretter være relativt dyre og lite utbredt. Med økende levestandard og inntekt får stadig flere tilgang til sigaretter og andelen røykere øker. Samtidig faller dødeligheten og den generelle helsetilstanden i befolkningen forbedres. Dette fører til at røykingens betydning for helsen øker, sammenliknet med andre årsaker til dårlig helse. Den negative helseeffekten av å røyke vil derfor øke og på et tidspunkt vil helsekostnadene ved å røyke vurderes som så store at folk slutter å røyke, selv om de økonomiske kostnadene er lave og røyking anses som et gode.
Betydningen av helsekostnadene vil i første rekke gjelde de i samfunnet som har utsikter til god helse over mange år, med andre ord de som lever sunnest og som har tilgang til den beste medisinske behandling. Disse to konkurrerende mekanismene fører til at røyking øker mest blant de rikeste i begynnelsen av tobakksepidemien og avtar hurtigst i den samme gruppen mot slutten av epidemien.
Samfunnsforhold
I tillegg til disse to mekanismene vil utviklingen modereres av graden av sosial og økonomisk likhet i et land. I samfunn med lav gjennomsnittsinntekt vil stor økonomisk ulikhet ha en dempende effekt på utbredelsen av røyking; færre vil ha økonomiske midler til å begynne å røyke sammenliknet med samfunn med mindre økonomisk ulikhet. Stor sosial ulikhet har også en dempende effekt på utbredelsen av røyking. I samfunn der det er normative føringer for hvem som ikke burde røyke, for eksempel kvinner, vil færre begynne å røyke enn i et mer likestilt samfunn.
I samfunn med høy gjennomsnittsinntekt vil økonomisk ulikhet påvirke hvor mange som slutter å røyke. Der det er stor ulikhet vil for eksempel færre ha tilgang til helsetjenester som øker levealderen. De minst ressurssterke personene vil derfor ha mindre å tape på å fortsette å røyke enn de som har utsikter til vedvarende god helse. Samtidig er det vist at relativ fattigdom øker kronisk stress, som igjen fører til mer røyking.
Både spredningsteorien og den økonomiske teorien legger til grunn at røyking har positive sider, men også at betydningen og styrken til disse positive sidene varierer i tråd med tobakksepidemiens faser. Til forskjell fra mange teknologiske innovasjoner kan det være vanskelig å argumentere for direkte "nytte" av å røyke. Nikotin har i seg selv en svakt oppkvikkende effekt, men dette hindrer ikke røyking fra å bli oppfattet som alt fra avslappende til konsentrasjonsfremmende. Nytteverdien er altså avhengig av personen som røyker eller situasjonen det røykes i.
En annen forskjell mellom røyking og teknologiske innovasjoner er at røyking ikke har blitt erstattet av et nyere produkt. Riktignok har andelen som snuser steget i løpet av det siste tiåret, men det er langt flere som har sluttet å røyke enn som har begynt å snuse. Fra et spredningsteoretisk perspektiv vil det derfor være mer presist å si at det som fanges opp er ideer om røyking, både hva angår det symbolske innholdet, men også estetikken i produktene og i selve røykehandlingen.
Hvorfor avtar røyking ulikt?
Selv om de to ovennevnte teoriene kan kaste lys over hvordan røyking ble et massefenomen og hvordan røyking har endret seg i ulike sosioøkonomiske grupper, kan de ikke fullt ut forklare de store og økende forskjellene i røyking mellom grupper med kort og lang utdannelse. En nærliggende forklaring er at høyere utdannelse fører til bedre kunnskap om farene ved røyking. Forskning har påvist utdanningsforskjeller i kunnskap om helsefarene ved røyking (Siahpush m.fl. 2006), men det er uklart hvor mye av endringene i røyking kan forklares av kunnskapsforskjeller alene.
Studier fra England har for eksempel påvist ulikt syn på hvordan kroppen fungerer mellom grupper med ulik sosioøkonomisk status (Chamberlain and O'Neill, 1998). Dette vil ha betydning for hvordan kunnskap om røyking vurderes. Betydningen av kunnskap vil også avhenge av hvordan ulike grupper vurderer risiko. Som nevnt over vil ulike gruppers posisjon i samfunnet ha betydning for hvilke følger røyking har. I utsatte grupper med generelt dårlig helse, vil røyking kunne anses som mindre farlig siden det er mange andre kilder til helseproblemer. Dette vil mest sannsynlig være av mindre betydning i land hvor terskelen for helsetjenester er lav.
Symbolsk innhold
For bedre å forstå røykingens popularitet er det nødvendig å undersøke det symbolske innholdet i handlingen og det fellesskapet som oppstod og fortsatt eksisterer blant røykere. Som beskrevet av Collins har røykingen hatt flere sosiale funksjoner: avslapping og tilbaketrekking, tegn på overskridende adferd og opprør, og uttrykk for eleganse og distinksjon (Collins, 2004). I tillegg varierer det symbolske innholdet mellom de forskjellige tobakksproduktene. På 1600-tallet var for eksempel piperøyking blitt så vanlig at menn fra høyere sosiale lag begynte å snuse for å vise distanse til menigmann. Imidlertid var tobakk også sterkt kritisert, særlig av kvinner, og ble ansett som skittent og illeluktende og ble derfor ofte brukt i festlige lag der kvinner ikke var til stede.
Røyking blant kvinner
Tobakksbruk var svært lite utbredt blant kvinner frem til begynnelsen av 1900-tallet. I denne perioden ble røyking blant kvinner fortsatt ansett som upassende, men økende økonomisk og sosial frihet gjorde sigarettene til et symbol på frigjøring fra konservative kvinnesyn. Sigarettenes opprørske potensial har blitt utnyttet og videreutviklet i tobakksindustriens markedsføring av sigaretter.
Det endrede normklimaet for sigaretter og økende kjøpekraft hadde avgjørende betydning for spredningen av røyking blant kvinner. Utover 1900-tallet kunne kvinner i stadig sterkere grad ta del i tobakksritualene som før var forbeholdt menn. I tillegg gjorde nye fremskritt innen behandlingen av tobakksbladene og masseproduksjonen av sigaretter at røyking ble fysisk og smaksmessig lettere tilgjengelig for hele befolkningen.
Nytt symbolsk innhold
På samme måte som for tobakksepidemiens tidligere perioder er det hensiktsmessig å sette endringene i røykevanene i sammenheng med endringer av de sosiale ritualene som forbindes med røyking og endringer av røykingens symbolske innhold.
Ny kunnskap om sigarettenes helseødeleggende effekter gjorde at det gradvis ble innført restriksjoner på hvor man kunne røyke. I noen tilfeller satte disse en stopper for noen av røykeritualene. Eksempelvis hindret forbudet mot å røyke innendørs på offentlige steder fra 1988 ritualer knyttet til pauser og avkopling på de arbeidsplassene som ble berørt. Likeledes ble røykeritualer knyttet til oppstemthet og festligheter begrenset av forbudet mot innendørs røyking på barer og restauranter som ble innført i 2004.
En annen følge av slike lovendringer var at røyking fikk nytt betydningsinnhold. Forbudene signaliserte at røyking var avvikende, og det faktum at røykere nå måtte bevege seg til spesielle soner for å røyke tydeliggjorde avhengighetspotensialet til sigarettene. Dette denormaliserte røyking og gjorde det vanskelig å opprettholde de glamorøse forestillingene om sigaretter som var bygget opp over flere tiår.
Gruppeforskjeller
Den økende sosiale ulikheten i røyking fra 1960 til i dag tyder imidlertid på at symbolikken og ritualene knyttet til tobakk varierer mellom sosiale lag. Vi kan for eksempel anta at forskjeller i arbeidsoppgaver mellom utdannelsesgrupper har hatt betydning for om tobakksritualer forsvinner eller forblir. Forskjeller kan også være knyttet til behovet for å markere at man er forskjellig fra andre grupper. Den franske sosiologen Pierre Bourdieu har beskrevet hvordan ulike sosiale grupper vil ha motstridende estetiske preferanser, særlig i de tilfeller der gruppene er nært plassert i den sosiale strukturen. (Bourdieu, 2005)
En slik "olje og vann"-effekt kan være en av grunnene til den store forskjellen i røyking mellom ulike utdannelsesgrupper; om man røyker, hva man røyker og hvor mye påvirkes av røykemønstrene til dem man likner og som man prøver å distansere seg fra. Dette kan være en av grunnene til at røyking er så lite utbredt blant dem med høyere utdanning.
