Naturlig forekommende ioniserende stråling
Artikkel
|Oppdatert
Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.
Mennesket har alltid vært utsatt for naturlig forekommende ioniserende stråling.
Innledning
Mennesket har alltid vært utsatt for naturlig forekommende ioniserende stråling. Strålingen har sitt opphav fra energirik stråling som kommer fra verdensrommet (kosmisk stråling) og som vekselvirker i atmosfæren og danner sekundær ioniserende stråling (myoner, elektroner), og fra radioaktive stoffer som i utgangspunktet finnes i stein og jord, slik som uran. Når uran brytes ned (spaltes) foregår dette gjennom en kjede på 14 ledd der hvert ledd tilsvarer en nytt radioaktivt stoff. I det siste leddet dannes stabilt bly. Ett av de radioaktive stoffene i denne kjeden er radium (226Ra) som er den direkte forløperen til radon (222Rn). Der hvor radium er til stede dannes det kontinuerlig radon. I naturen finnes også andre isotoper av radium og radon som ikke vil bli nærmere omtalt her. Eksempelvis har 224Ra/220Rn sin opprinnelse i grunnstoffet thorium.
[Isotoper kan betegnes på flere måter: Det er vanlig å skrive massetallet øverst til venstre og atomnummeret (dvs. antall protoner, d.e. ladde partikler i atomkjernen) nederst til venstre. Eksempelvis skrives bly (atomnummer 82) med massetall 210 slik: 21082Pb; atomnummeret kan eventuelt utelates. Av skrifttekniske grunner skrives også ofte Pb-210.]
Den viktigste isotopen i denne sammenhengen er 222Rn som har en halveringstid på 3,8 døgn. Når radon brytes ned dannes nye radioaktive stoffer som kalles radondøtre og som er isotoper av andre grunnstoff som polonium, vismut og bly. Disse dannes kontinuerlig der hvor radon er til stede. Mens radon er en edelgass er radondøtrene faste stoffer med helt andre fysiske og kjemiske egenskaper. De største stråledosene til mennesket kommer fra de kortlivede radondøtre, men for enkelhets skyld vil radon og radondøtre her bli omtalt samlet som “radon”.
Naturlig kalium inneholder den radioaktive isotopen 40K (kalium-40), som bidrar til stråledoser fra naturlig stråling. Videre inneholder bl.a. sjømat og reinsdyrkjøtt 210Po (polonium-210), som tas opp i kroppen ved inntak.
Bestrålingen skjer dels fra radioaktive stoffer som er utenfor kroppen (fra bakken, i luften), såkalt ytre bestråling, og dels fra stoffer man får inn i kroppen via næringsmidler og inhalasjon, - indre bestråling.
Tabell 1
Menneskelig virksomhet har også ført til at vi er blitt mer utsatt for stråling i omgivelsene. Dette gjelder bl.a. i yrkesmessig sammenheng, f.eks. ved opphold i gruver og ved flyreiser.
I denne fremstillingen vil spesielt radon i inneluft, radon i husholdningsvann fra borebrønner i grunnfjell, og kosmisk stråling bli omtalt. Dette er viktige komponenter i bestrålingen av den norske befolkning fra naturlige strålekilder.
Alle bygningsmaterialer inneholder naturlige radioaktive stoffer. Mengden av radioaktivitet kan være svært forskjellig avhengig av type bygningsmateriale. Trematerialer inneholder meget lite radioaktivitet, mens alunskiferbasert lettbetong kan ha vesentlig høyere nivå. Bidraget fra bygningsmaterialer til strålenivået innendørs kommer delvis fra radon som frigis til inneluften som pustes inn, og delvis i form av ytre bestråling fra bygningsmaterialene selv. For mer informasjon om bygningsmateriale henvises det til en publikasjon fra Statens strålevern. Det er her angitt tiltaksnivå for naturlig radioaktivitet i bygningsmaterialer for innendørs bruk. Nordiske anbefalinger er under utarbeidelse.
Bidraget fra de forskjellige komponenter til bestrålingen av den norske befolkningen fra alle typer ioniserende stråling er vist nedenfor, angitt i mSv per år. Betydningen av radon som bestrålingskilde til den norske befolkningen går tydelig fram av figur 2.
Figur 2
Radon i inneluft
Radon er en edelgass og har derfor svært liten evne til å bindes til faste stoffer. Radongassen kan således unnslippe berggrunn og jordsmonn og komme opp i luften som pustes inn. Tilgjengeligheten av radongass er avhengig av mengden av uran (og radium) på stedet, samt tettheten i berggrunn og jordsmonn (hvor lett radon kan frigis til luft). Konsentrasjonen av radon i uteluft er normalt lav og representerer i denne sammenheng en helt ubetydelig helserisiko. Det er først når gassen trenger inn i bygningene fra byggegrunnen at til dels betydelige radonkonsentrasjoner kan oppstå. Radiuminnholdet i byggematerialene har liten innflytelse på radonkonsentrasjonen i inneluften. Radon som frigis fra vann (f.eks. ved dusjing) kan gi et klart tillegg til radonmengden i inneluften.
For nærmere informasjon om radon i inneluft henvises det til publikasjoner fra Statens strålevern (1-4). En publikasjon fra Verdens helseorganisasjon (WHO) (5), som er spesielt innrettet mot lokale myndigheter, anbefales også.
Statens strålevern har gjennomført kurs for kommunalt ansatte innen helse- og teknisk etat vedrørende radon, og har utarbeidet et kompendium (6).
Strålevernet er interessert i å bistå kommunene med å utvikle strategier for kommunal kartlegging av radonforholdene samt generelt å være behjelpelig med råd. Ved spesielle prosjekter har Strålevernet også kunnet bistå med gjennomføringer av målinger, se Strålevernets internettside om radon:
Naturlig stråling i husholdningsvann
Grunnvann fyller opp hulrom, porer og åpne sprekker i løsmasser og berggrunnen og er lite forurenset ved at det er filtrert gjennom de geologiske lagene som ligger over grunnvannsspeilet. Det eksisterer en nær kontakt mellom grunnvannet og de geologiske omgivelsene. Avhengig av de geokjemiske forhold vil grunnvannet kunne få et relativt høyt innhold av enkelte vannløselige mineraler og kjemiske forbindelser.
Radon er lett løselig i vann (51 vol % ved 0 oC), og det er blitt påvist til dels høye radonkonsentrasjoner i vann fra borebrønner i fast fjell. Ca. 15 % av befolkningen har sin vannforsyning fra grunnvannskilder. Grunnvann er som oftest vann av god kvalitet, og det er myndighetenes målsetning å øke denne andelen betydelig i årene som kommer. Store vannverk som er basert på grunnvann har lave radonkonsentrasjoner i vannet. Det samme er tilfelle i overflatevann og fra gravde brønner. Problemet med radon i husholdningsvann er knyttet til borebrønner i fast fjell.
Det vesentligste helseproblemet ved radon i husholdningsvann er at radongass frigis ved bruk (ved dusjing f.eks.) og bidrar til økt radonkonsentrasjon i inneluften. Inntak gjennom munnen kan også gi betydelige stråledoser, spesielt til barn. Som omtalt nedenfor finnes det flere metoder for å redusere radoninnholdet i vann.
Statens strålevern gjennomførte i perioden fra 1996 til 1998 en landsomfattende kartlegging av radoninnholdet i vann fra borebrønner i fast fjell. Dette prosjektet var et samarbeid med Norges geologiske undersøkelser og Statens næringsmiddeltilsyn. For mer informasjon om prosjektet henvises til (2).
Strålevernet gjennomfører dessuten målinger på radon i vann fra private borebrønner, i samarbeid med de kommunale næringsmiddeltilsynene.
For nærmere informasjon om radon i drikkevann henvises til (7).
Kosmisk stråling
Den primære strålingen kommer inn i jordens atmosfære fra verdensrommet og fra solen. Den består hovedsakelig av høyenergetiske protoner, a-partikler og tyngre atomkjerner. Når denne partikkelstrømmen når jordatmosfæren dannes den sekundære strålingen. Denne strålingen absorberes delvis i luftlagene og består ved havoverflaten vesentlig av høyenergetiske myoner (70 %), elektroner (25 %) og en liten andel nøytroner. Strålingen vi utsettes for vil således øke med høyden over havet. Det dannes også naturlig radioaktive stoffer, f.eks. karbon-14. Denne isotopen bindes i planter og trær ved fotosyntesen, og forekomsten av karbon-14 kan benyttes til aldersbestemmelse av biologisk materiale.
Strålingen som kommer fra verdensrommet er temmelig konstant fra år til år. Den delen som kommer fra solen vil blant annet variere med solflekkaktiviteten som har perioder på 11 år, men den utgjør bare et mindre bidrag til den totale strålingen som mennesket utsettes for.
Eksponering
Radon i inneluft
Innstrømming av radon gjennom konstruksjon mot byggegrunnen er den viktigste radonkilden for norske boliger, og er i de aller fleste tilfeller hovedårsak til forhøyede konsentrasjoner i inneluften. Radon kan lett trenge inn gjennom konstruksjonen via sprekker og andre utettheter i sålekonstruksjon/grunnmur, rundt rørgjennomføringer, sluk, ledningssjakter, etc. Dette er også bakgrunnen for at tiltak for å redusere radonkonsentrasjonen i boliger i de aller fleste tilfeller vil være av bygningsteknisk art med den hovedhensikt å redusere innstrømmingen av radonholdig luft fra berggrunn og jordsmonn. Grunnvann kan inneholde høye radonkonsentrasjoner, og undersøkelser har vist at husholdningsvann fra borebrønner i noen tilfeller kan gi en betydelig tilførsel av radon til inneluften. Dette gjelder spesielt små private brønner i radiumholdige granitter. Det er imidlertid få husstander i Norge som har grunnvann som vannkilde, og totalt sett er derfor bidraget til inneluften av mindre betydning enn innstrømming av radon fra byggegrunnen. Når det gjelder avgassing av radon fra bygningsmaterialer er det svært sjelden at dette gir noe bidrag som gjør det nødvendig å vurdere eventuelle reduksjonstiltak i Norge. For en gjennomsnittlig norsk bolig utgjør avgassing av radon fra bygningsmaterialer bare ca. 10 % av radonkonsentrasjonen i inneluften.
I perioden 1987-89 ble det gjennomført en større kartlegging med målinger av radon i totalt ca. 7500 tilfeldig utvalgte boliger fra hele landet. Målingene ble fordelt slik at antall utvalgte boliger i hver kommune var tilnærmet proporsjonalt med folketallet. Disse målingene ble gjennomført med en metode (sporfilmmetoden) som har lang integrasjonstid og som dermed kan midle ut korttidsvariasjoner i radonkonsentrasjonen. I hver bolig ble det gjennomført én måling, i hovedsoverommet.
Gjennomsnittlig radonkonsentrasjon på fylkesnivå og prosentandel av boligmassen i de enkelte fylker med radonkonsentrasjon over 200 Bq/m3 er vist i henholdsvis figur 3 og 4.
Figur 3 og 4
I perioden 2000 til 2001 ble det gjennomført radonkartlegginger i 114 kommuner, i prosjektet som ble kalt ”Radon 2000/2001”. Det ble utført målinger i inneluft i nesten 29 000 boliger. Det er ut fra resultatene i dette prosjektet anslått at 160 000 (9 %) av boligene i Norge har en radonkonsentrasjon i inneluften som overstiger tiltaksnivået på 200 Bq/m3. Gjennomsnittlig radonkonsentrasjon i norske boliger er beregnet til å være ca. 90 Bq/m3, men flere kommuner har en gjennomsnittlig radonkonsentrasjon i oppholdsrom som er høyere enn anbefalt tiltaksnivå på 200 Bq/m3 luft. Gjennomsnittlig årsmiddelverdi av radon i kommunene som deltok i prosjektet er vist i figur 5.
For ytterligere informasjon henvises det til (16).
Figur 5
Det er store regionale variasjoner i radonkonsentrasjonen i Norge. De høyeste målingene er gjort i områder av landet med store forekomster av alunskifer og radiumholdige granitter/pegmatitter. Målingene viser at det er flere kommuner som har gjennomsnittskonsentrasjoner som overstiger den anbefalte tiltaksgrensen på 200 Bq/m3 (2008; kan bli senket) og at det i enkelte kommuner kan være opptil 50 % av boligmassen som har konsentrasjoner over denne verdi. Den høyeste måleverdi i en enkelt bolig frem til nå er på ca. 50 000 Bq/ m3. I andre områder er det meget få boliger - kanskje bare en av hundre - som har forhøyede konsentrasjoner. Det kan også være svært store lokale variasjoner i ett og samme område. Det er svært usikkert å estimere radonkonsentrasjonen i en bygning uten å foreta målinger. Selv innenfor samme byggefelt kan det være store variasjoner fra hus til hus.
Undersøkelser viser at nyere boliger, dvs. boliger som er bygget fra midten av 1970-tallet og utover, har høyere radonkonsentrasjoner enn boliger bygget tidligere. En viktig årsak til denne økningen kan være at boliger bygget fra begynnelsen av 1970-tallet og fremover ofte er dårligere ventilerte med lavt luftskifte. Tar man også hensyn til at luftskiftet i eldre boliger er blitt noe redusert pga. ombygging og etterisolering er det grunn til å anta at dette har ført til en vesentlig økning (70-80 %) i radonkonsentrasjonen i løpet av de siste 20-30 år.
Variasjonene i radonkonsentrasjonen innendørs kan også være store over tid. En rekke faktorer er her av betydning: Ventilasjonsbetingelser, meteorologiske forhold, fyringsvaner etc. Målinger som utføres for å vurdere helserisiko og behov for mottiltak må kunne midle ut slike variasjoner slik at en årsmiddelverdi kan beregnes med en tilfredsstillende nøyaktighet. Det er i den sammenheng nødvendig å sette visse minimumskrav til integrasjonstid (måleperiode) og begrense målingene til de tidene på året når variasjonene i radonkonsentrasjonen er minst, dvs. vinterhalvåret, medio oktober – medio april. Radonkonsentrasjonen er vanligvis dobbelt så høy om vinteren som om sommeren. Ved å multiplisere målt verdi om vinteren med en faktor 0,75 vil man kunne korrigere vintermålingene til årsmiddelkonsentrasjonen.
I de tilfeller hvor man benytter målemetoder med svært lang integrasjonstid - mer enn tre måneder - kan man også gjennomføre målinger på andre tider av året. Måleresultatene må da korrigeres for årstidsvariasjonene i radonkonsentrasjon. Ved beregning av årsmiddelverdi på grunnlag av målinger i sommerhalvåret multipliserer man vanligvis målt verdi med en faktor 1,5. Målinger med sporfilm er den metoden som best tilfredsstiller betingelsene omtalt her.
For vurdering av lungekreftrisiko fra radoneksponering i inneluft er det den midlere radonkonsentrasjon over lang tid (over år) som er relevant. Anbefalingene fra Statens strålevern (1) er i overensstemmelse med anbefalingene fra Verdens helseorganisasjon (WHO) og Den internasjonale strålevernskommisjon (ICRP) og er relatert til årsmiddelverdien av radonkonsentrasjon i inneluft.
Naturlig stråling i husholdningsvann
Kartlegginger som er blitt gjennomført i Norge til nå tyder på at mellom 10 og 15 prosent av alle husstander som har sin vannforsyning fra borebrønner i fast fjell, har en radonkonsentrasjon som overstiger tiltaksnivået (for drikkevann) på 500 kBq/ m3 (500 Bq/l) som er anbefalt av Statens strålevern. Dette utgjør 1-2 % av den totale befolkning. Vann fra de største grunnvannsverkene viser generelt lave verdier. I overflatevann og vann fra gravede brønner er radonkonsentrasjonene også lave.
Direkte måling av radioaktiviteten ved hjelp av såkalt væskescintillasjon er den metoden som benyttes for måling av radon i husholdningsvann i Norge i dag. Metoden krever at det tas en vannprøve etter en bestemt prosedyre. En vannprøve på 10 ml tas fra springen og overføres til et 25 ml måleglass inneholdende 10 ml scintillasjonsvæske. Prøvetakingen krever spesielt utstyr og bør foretas av en laboratoriekyndig person. Den utføres vanligvis av Mattilsynet. Prøven sendes deretter inn til Statens strålevern for analyse.
Kosmisk stråling
Ved havoverflaten er den årlige stråledosen fra kosmisk stråling omtrent 0,3 mSv. Strålingsnivået øker med høyden over havet og fordobles omtrent for hver ca. 1500 meter; ved 5000 meters høyde er strålingen 8-10 ganger mer intens enn ved havoverflaten. Over 5000 meter vil nøytronstrålingen øke spesielt mye.
Den kosmiske strålingen vil kunne utgjøre et strålevernsproblem for personer som oppholder seg mange timer i fly i flere tusen meters høyde. Kabinpersonell som flyr mye av tiden i større høyder klassifiseres som yrkeseksponerte og er underlagt regelverk som gjelder for disse.
Helseeffekter
Radon i inneluft
Fra radon dannes det kontinuerlig radioaktive spaltningsprodukter i flere ledd (“radondøtre”). Det er radondøtrene (spesielt to a-emitterende nuklider med kort halveringstid) som gir det vesentligste av stråledosen. Ved inhalasjon vil radondøtre kunne feste seg til slimhinner i luftveiene og bestråle omgivende vev. Strålingen fører til DNA-skader i cellene som kan føre til arvelige skader (mutasjoner) i gener som har betydning for cellevekst. Gjennom flere trinn kan det så utvikles kreftceller. Latenstiden for utvikling av lungekreft er lang, i gjennomsnitt mellom 20 og 30 år. Det antas at det er en lineær sammenheng mellom dose (bestråling fra radon) og respons (utvikling av kreft). I samsvar med dette vil en fordobling av stråledosen føre til en fordobling av sannsynligheten for utvikling av kreft. Dette forholdet antas å gjelde for både enkeltindivider og for befolkningen sett under ett. I senere år er det publisert store internasjonale såkalte meta-analyser som bekrefter at denne beregningsmåten er riktig for radon og lungekreft, og at den gjelder også for det gjennomsnittlige nivået av radon i inneluft i Norge (se kapittel B.9.3.4).
Det er ikke holdepunkter for at radon kan forårsake andre kreftformer enn lungekreft, i samsvar med at radondøtrene i liten grad transporteres til andre organer.
Naturlig stråling i husholdningsvann
Høye radonkonsentrasjoner i vann fra borebrønner kan føre til betydelig frigivelse av radon til inneluften selv ved normal bruk av vann i husholdningen. Det er imidlertid viktig å understreke at forhøyede radonkonsentrasjoner i inneluften vanligvis skyldes innstrømming av radonholdig luft fra byggegrunnen (3).
I noen situasjoner kan radon fra vann likevel være av vesentlig betydning. Det største forbruket av vann skjer ved bruk av vaskemaskin/oppvaskemaskin eller ved bading og dusjing. I vaskerom og baderom kan radonkonsentrasjonen i luft over kortere tidsrom bli 10 og 50 ganger høyere enn i andre boligrom. Ved vurdering av helserisiko ved radoneksponering er det gjennomsnittlig radonkonsentrasjon i rom hvor man oppholder seg en betydelig del av totaltiden som er relevant sammenlikningsgrunnlag. Man får også doser til kroppen ved å drikke radonholdig vann, og her viser det seg at dosene (til mage-tarmkanal) er størst for små barn på grunn av relativt stort inntak av vann i forhold til kroppsvekten.
Kosmisk stråling
Kosmisk stråling vil gi stråledoser til alle kroppens vev og organer. Stråledosen er lav, slik at bidraget til kreft i befolkningen tallmessig er lite. Sammen med andre miljøkomponenter kan kosmisk stråling ha spilt en viktig rolle ved utviklingen av jordens biologiske mangfold, gjennom en stadig produksjon av mutasjoner.
Risikokarakterisering
Radon i inneluft
Radon i inneluft er klart den største bidragsyter til bestrålingen av den norske befolkningen fra alle ioniserende strålekilder. Grunnlaget for vurdering av risiko ved radoneksponering i inneluft er basert på epidemiologiske studier. Studier av gruvearbeidere som har vært yrkesmessig eksponert for radon, viser økt risiko for lungekreft både blant røykere og ikke-røykere. Radon har derfor vært klassifisert som et kreftfremkallende stoff av International Agency for Research on Cancer (IARC) siden 1988. Studier av radon i boliger og andre bygninger har vært gjennomført siden 1980-tallet. Disse undersøkelsene indikerte at radoneksponering i innemiljø også medførte forhøyet risiko for lungekreft, men de fleste undersøkelsene var for små til å gi klare bevis og kvantifisere risikoen. Det er derfor gjennomført flere internasjonale fellesstudier i den senere tid (Lubin et al., 2004, Darby et al., 2005, 2006; Krewski et al., 2005, 2006). Resultatene av fellesstudiene gir et sammenfallende bilde av risikoen for lungekreft fra radon. Samlet gir de overveldende bevis for at radon i inneluft er en betydelig årsak til lungekreft, og de gir et estimat for risikoen. Studiene indikerer forhøyet risiko for lungekreft også ved nivåer som er lavere enn dagens tiltaksgrense på 200 Bq/m2. Resultatene er konsistente med tidligere risikoestimater, og de indikerer en lineær sammenheng mellom dose og kreftrisiko. Det er ikke påvist noen nedre terskelverdi, men for nivåer lavere enn ca 100 Bq/m3 er sammenhengen mellom radon og lungekreft ut fra de epidemiologiske studiene ikke statistisk signifikant. Det antas likevel en lineær sammenheng også for disse lavere nivåene.
Ifølge WHO kan man ut fra nåværende kunnskap konkludere med at bestråling fra radon i boliger utgjør et betydelig helseproblem for samfunnet, og at radon er den nest viktigste årsak til lungekreft etter aktiv røyking. Samtidig erkjennes det nå at den kombinerte effekten av radon og røyking er større enn summen av disse miljøfaktorene hver for seg. Med andre ord fører røyking til en økt fare for lungekreft fra radon, og omvendt. Også de som har sluttet å røyke, har forhøyet risiko for radonindusert lungekreft.
For Norge har Statens strålevern anslått at ca. 14 % (280 tilfeller) av det totale antall nye lungekrefttilfeller per år har radon som medvirkende årsak. Risikoen for radonindusert lungekreft er ca. 25 ganger høyere for røykere sammenlignet med personer som aldri har røkt.
Dersom man er ikke-røyker og bor i en radonkonsentrasjon på 2000 Bq/m3, vil risikoen for å få lungekreft tilsvare den en storrøyker har i radonfri bolig. Det er beregnet at ca. 25 000 nordmenn bor i hus med slike ekstreme radonkonsentrasjoner, men svært få av disse boligene er identifisert.
Normer/grenseverdier/standarder
Radon i inneluft
Ved fastsettelse av tiltaksnivåer for radon i innemiljøet skilles det mellom eksisterende og fremtidige bygg. Med bygg menes boliger, arbeidslokaler, skoler og barnehager.
Tiltaksnivåer for eksisterende bygg
Statens strålevern anbefaler at det gjennomføres tiltak mot radon i eksisterende boliger dersom konsentrasjonen er høyere enn 200 Bq/m3. Tidligere ble det anbefalt enkle og billige tiltak ved konsentrasjoner mellom 200 og 400 Bq/m3. Det viser seg imidlertid at billige tiltak som å åpne ventilasjonsluker, tette synlig sprekker mot grunnen etc. ofte har liten eller kortvarig effekt, slik at effektive tiltak alltid bør gjennomføres ved konsentrasjoner over 200 Bq/m3
Tiltaksnivåene er relatert til årsmiddelverdi. Radonkonsentrasjonen kan variere betydelig. Det gjelder både variasjoner over kort tid og variasjoner fra årstid til årstid. For å midle ut korttidsvariasjonene anbefales det at man benytter målemetoder som medfører en måleperiode på over én måned. Statens strålevern anbefaler at radonmåling begrenses til perioden fra medio oktober til medio april. Det er utgitt et eget strålevernhefte (2) som gir mer informasjon om målinger og målemetoder.
Radonkonsentrasjoner i fremtidige bygg skal etter teknisk byggforskrift til plan- og bygningsloven ikke medføre helsefare. En ny plan- og bygningslov behandles i Stortinget i 2008.
Flere forhold medfører at anbefalinger om grenseverdier kan bli endret i løpet av 2008-2009. WHO har ledet et internasjonalt prosjekt for å gi retningslinjer for nasjonale myndigheters håndtering av radonproblemet. Prosjektet avsluttes i 2008. Helse- og omsorgsdepartementet etablerte i 2007 en tverrfaglig arbeidsgruppe som skal gi anbefalinger for å styrke arbeidet mot radon i Norge. Arbeidsgruppen skal legge vekt på en gjennomgang av regelverk, ansvar og roller, og skal foreslå endringer der det er behov for det. Videre skal arbeidsgruppen utrede behov for kunnskap og kompetanse, samt foreslå tiltak for å stimulere til gjennomføring av tiltak mot radon i alle typer bygg der personer oppholder seg; særlig fokuseres det på radon i boliger, på arbeidsplasser og i skole/barnehager, og i andre bygg der offentligheten har tilgang.
Radon i husholdningsvann
Grenseverdien for radon i drikkevannsforskriften er 100 kBq/m3 (100 Bq/liter)
Denne grensen gjelder for vannverk som gir vann til mer enn 20 husstander eller 50 personer.
Statens strålevern (7) anbefaler et tiltaksnivå i husholdningsvann fra borede brønner til mindre anlegg eller enkelthusholdninger på 500 kBq/m3 (500 Bq/liter).
De kartlegginger som er gjennomført i Norge fram til nå tyder på at 15 % av alle husstander som har sin vannforsyning fra borebrønner i fast fjell, har en radonkonsentrasjon i husholdningsvannet som overstiger dette tiltaksnivået.
Kosmisk stråling
Det finnes ingen normer, grenseverdier eller standarder som gjelder for enkeltindivider i befolkningen.
Kabinpersonale i fly er klassifisert som yrkeseksponerte.
Praktiske råd i forbindelse med enkeltsaker og generell forebygging
Radon i inneluft
Som man ser av figur 3 foran er det betydelige forskjeller mellom radonnivåene i forskjellige regioner. Høyest nivå har man i områder med alunskifer (vesentlig på Østlandet), og i områder med radiumrike granitter og pegmatitter. Radonmengden kan også bli betydelig i hus bygd på store mengder løsmasser. Bygningstekniske forhold er også av stor betydning for radonnivået. Dette betyr at kunnskap om geologiske forhold i forskjellige steder av landet ikke er tilstrekkelig til å kunne si at radonnivået i et hus er lavt; Den eneste sikre metoden for å fastslå radonkonsentrasjonen i en bolig er å utføre en måling over lang tid i vinterhalvåret. Kommunene skal ha oversikt over problemomfanget når det gjelder radon lokalt og bør ha gjennomført kartlegging av radonkonsentrasjonen i inneluften i bygningsmassen innen kommunen (boliger, skoler, barnehager, kontorer m.v.).
Siden byggegrunnen er den viktigste kilden til innendørs radon i Norge, vil reduksjon av radonnivåer i de aller fleste tilfeller dreie seg om bygningstekniske tiltak. Disse består som oftest i å redusere innstrømmingen av radonholdig luft fra byggegrunnen.
I prinsippet benyttes like tiltak overfor eksisterende bygg som overfor nybygg. Detaljene, utførelsen og kostnadene kan derimot være svært forskjellige. Norges byggforskningsinstitutt har utgitt detaljerte beskrivelser i sine tekniske blad, for nybygg (8), og for eksisterende bygg(9).
Tiltak i eksisterende bygg
Hvis målinger har vist høye radonkonsentrasjoner i boligen, bør man vurdere å sette inn mottiltak. Den norske boligmassen omfatter et bredt spekter av boligtyper. Valg av tiltak vil måtte tilpasses de aktuelle forhold for hvert hus.
Mottiltak overfor eksisterende boliger kan i hovedsak deles inn i tre kategorier:
- Innvendige tetteløsninger for å hindre innstrømming fra byggegrunnen
- Bedret ventilasjon av inneluften
- Punktavsug fra byggegrunn som danner et undertrykk under betongsålen og ventilerer grunnen
Å vurdere hvilke tiltak som skal benyttes i de enkelte tilfeller er et komplisert fagområde. Kostnadene med å gjennomføre bygningsmessige tiltak for å redusere radonkonsentrasjonen i en bygning vil normalt være moderate, dvs de bør ikke overstige noen titalls tusen kroner, men kan bli så lave som 1000 kroner . Tiltak vil variere både i utførelse og kostnad. Det er ikke slik at kostnaden nødvendigvis avhenger av radonkonsentrasjonen.
Tiltak ved nybygg
Byggegrunnundersøkelser med målinger på den enkelte tomtegrunn anbefales vanligvis ikke. Slike undersøkelser er ofte dyrere enn å gjennomføre bygningsmessige mottiltak, dessuten kan resultatene være vanskelig å tolke. I de fleste tilfeller vil det derfor lønne seg uansett å gjennomføre visse forebyggende tiltak mot radon i byggeprosessen.
Tiltak er:
- Det bør legges en tett sålekonstruksjon for å begrense innstrømmingen av radon fra grunnen
- Trykkforskjellen mellom jordluft og inneluft bør utjevnes
- Det bør sørges for normalt luftskifte og dermed god ventilasjon av inneluften
Dette vil i de aller fleste tilfeller være tilstrekkelig for å unngå forhøyede radonkonsentrasjoner i innemiljøet.
Forøvrig henvises det til byggforskriftene av 1. juli 1997 (10).
Radon i husholdningsvann
Det finnes flere metoder for å redusere radoninnholdet i vann. Ingen av disse løsningene vil kunne fjerne alt radon i vannet, men enkelte løsninger har vist en reduksjonseffekt på i overkant av 95 %.
Det er i prinsippet tre løsninger som kan benyttes for å redusere radonkonsentrasjonen i vann:
- lufting
- lagring
- filtrering
Disse metodene kan også kombineres.
Det forhandles en rekke systemer i Norge for rensing av husholdningsvann for radon. En liste over forhandlere kan fås ved henvendelse til Statens strålevern.
Flere ordinære vannrensingsanlegg for fjerning av kalk, tungmetaller, forurensninger, giftige gasser og regulering av surhet kan redusere radonkonsentrasjonen i noen grad, men anbefales ikke som hovedtiltak for radon.
Lufting av radonholdig vann
En av de mest effektive metodene for å redusere radoninnholdet i større mengder vann er å gjennomlufte med luft som er mest mulig fri for radon (vanlig ren uteluft). Radonkonsentrasjonen i vannet vil derved komme i likevekt med luften. Dette kan gjøres ved forskjellige former for gjennombobling, spredning eller overrisling. Denne metoden foregår ved normalt lufttrykk og krever derfor i tillegg en ekstra pumpe og trykktank for å få vannet inn på vannledningsnettet. Anlegg som benytter denne metoden kan fjerne opptil 99 % av radongassen, men effektiviteten synker betydelig med stort uttak av vann fra anlegget.
I mindre vannmengder kan man også redusere radonkonsentrasjonen betydelig ved kraftig visping i noen minutter med f. eks. en elektrisk visp. Radon er som nevnt lett løselig i kaldt vann (51 vol. % ved 0 oC). Som for alle gasser synker løseligheten betydelig ved høyere temperatur (13 vol. % ved 60 oC). Først når vannet når kokepunktet kan man få tilsvarende renseeffekt som ved lufting.
Lagring av radonholdig vann
Radon har en fysisk halveringstid på ca. 92 timer. Det innebærer at radonkonsentrasjonen i en avstengt mengde vann er mer enn halvert etter fire døgn, redusert til mindre enn 1/10 etter 2 uker, og til mindre enn 1/100 etter en måned. Lang lagringstid innebærer imidlertid en fare for bakterievekst. Kombinasjonen av lufting og lagring i store magasiner er hovedgrunnene til at vann fra større grunnvannverk meget sjelden har radonkonsentrasjoner som gjør det nødvendig å sette i verk tiltak.
Filtrering av radonholdig vann
Det finnes ulike filtreringsmetoder som kan redusere radoninnholdet i vann. De to vanligste metodene som benyttes er såkalt omvendt osmose og filtrering gjennom aktivt kull.
Omvendt osmose er i prinsippet den samme metoden som benyttes blant annet til avsalting av havvann. Vannet presses under høyt trykk gjennom en halvgjennomtrengelig membran, som slipper vannmolekylene gjennom, men som holder tilbake større partikler og molekyler, det vil si bakterier, organiske forurensninger, større ioner og radon. Metoden har vist seg å kunne fjerne inntil 90 % av radon, men har som oftest liten kapasitet, bare noen liter per minutt (i et lite anlegg). Metoden egner seg derfor ikke for annet enn vann som kun skal benyttes til drikkevann og ikke som vanlig husholdningsvann. Prisen er dessuten relativt høy.
Aktivt kull kan adsorbere en rekke stoffer, herunder også radon.
For ytterligere informasjon henvises det til (7).