Generelt om stråling
Artikkel
|Oppdatert
Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.
Mennesker utsettes for ioniserende stråling fra eksterne og interne radioaktive kilder som har naturlig opprinnelse eller som stammer fra menneskelig aktivitet.
Stråling kan medføre akutte stråleskader, men dette er ved stråledoser som ikke oppstår annet enn ved ulykker og kjerneeksplosjoner. Ved lavere doser kan helseskadene være økt forekomst av kreft og arveskader. I strålevernsammenheng regner man med at det er en lineær sammenheng mellom stråledosen og sannsynligheten for slike skader.
Omtrent halvparten av strålingen fra naturlige kilder har sin årsak i alfastråling fra radon som dannes ved nedbrytning av uran i grunnen. I Norge har 6-7 % av alle boliger radonkonsentrasjoner over 200 Bq/m3; nye boliger skal ikke ha radon over denne grensen. Strålevernmyndighetene vurderer å senke denne grensen. Tiltak skal gjennomføres overfor eksisterende boliger med mer enn 400 Bq/m3. Den radoneksponeringen som man utsettes for i Norge vil medføre anslagsvis nærmere 300 ekstra tilfeller av lungekreft per år. Radioaktivt nedfall fra Tsjernobylulykken finnes fortsatt i sau og rein, og fôringstiltak gjennomføres i slaktetida for å redusere dette. Stråledosen fra slike kilder er imidlertid meget liten sammenlignet med radon.
Ikke-ioniserende stråling omfatter bl.a. synlig lys, ultraftt stråling (UV), radiobølger, og felt fra kraftledninger o.l. Eksponering for UV er en viktig medvirkende faktor til utvikling av ondartet føflekkreft som rammer ca. 1200 personer per år. Når det gjelder elektromagnetisk stråling fra mobiltelefoner og felt fra kraftledninger er helseeffektene omdiskuterte og usikre. En sammenfatning av epidemiologiske studier indikerer en mulig sammenheng mellom leukemi hos barn og bosted i nærheten av kraftledninger. Subjektive plager som hodepine etc. blir ofte rapportert i forbindelse med bruk av mobiltelefoner, men det finnes ikke sikre undersøkelser som viser at det er en sammenheng mellom plagene og de elektromagnetiske feltene fra telefonene.
Om stråling
Med stråling menes i denne sammenheng elektromagnetisk stråling, evt. ladde eller uladde partikler i stor bevegelse. Ultralyd faller således utenfor. Stråling omfatter bl.a. kosmisk stråling, stråling fra radioaktive stoffer, UV-stråling, mikrobølger, radar, og felt fra høyspentledninger.
Figur 1
Ioniserende stråling utgjør den energirike delen av det elektromagnetiske spekteret. Navnet henspeiler på at strålingen har en slik kvalitet (energitetthet) at den kan gi ladning til (ionisere) materialet som den passerer gjennom.
Når stråling blir absorbert i et materiale (vann, vev e.l.), avsettes det energi. Stråledosen måles i Gray (Gy) etter hvor mye energi som er avsatt per masseenhet. 1 Gy tilsvarer 1 Joule (=0,24 kalorier) per kg. Den helsemessig relevante stråledosen måles i Sievert (Sv), som er lik dosen i Gy multiplisert med en kvalitetsfaktor (mellom 1 og 20) som avhenger av stråletypen.
De vanligste typer av ioniserende stråling er kosmisk stråling, stråling fra radioaktive stoffer (alfa (a), beta (ß) og gamma (g)) og røntgenstråling. Disse stråletypene skiller seg fra hverandre ved at de har forskjellig opprinnelse, forskjellig ladning og masse, og forskjellig energispektrum. Røntgenstråling vil ikke bli behandlet her da den ikke kan relateres til miljøeksponering, men bare har betydning i klinisk medisinsk og arbeidsmiljømessig sammenheng.