3. Mulige trusler fra smittsomme sykdommer
Publisert
|I det daglige utgjør smittsomme sykdommer et langt mindre problem i Norge enn for 100 år siden. Men situasjonen kan være i ferd med å endre seg. Klimaendringer og antibiotikaresistens skaper usikkerhet, og risikoen for alvorlige epidemier og pandemier som kan bli vanskeligere å håndtere enn koronapandemien, kan være økende.
Smittsomme sykdommer var fram til for om lag hundre år siden de viktigste årsakene til sykdom og død i den norske befolkningen. I dag gir smittsomme sykdommer langt mindre sykdomsbyrde i Norge enn andre sykdomsgrupper. Vaksinasjon, antibiotika og bedre smittevern er noe av forklaringen, men faktorer som bedre levekår og tilgang til tryggere mat og vann har også vært viktige.
Selv om vi ser bort fra pandemier, fortsetter smittsomme sykdommer å være blant de viktigste helsetruslene i verden. Smittsomme sykdommer står for om lag 6 prosent av totale dødsfall i Norge i dag (1), mens tilsvarende andel er om lag 14 prosent for Sørøst-Asia og 39 prosent for Afrika.
Smittsomme sykdommer vil være en viktig trussel mot helse og samfunn også i framtiden. Koronapandemien har igjen vist tydelig hvordan en hel verden kan rammes på svært kort tid, og gi store og langsiktige ringvirkninger for helse, samfunn og økonomi. Smittsomme sykdommer kan bli større utfordringer i framtiden enn i dag, blant annet som følge av klima- og miljøendringer.
Hovedbudskap
- I dag gir smittsomme sykdommer langt mindre sykdomsbyrde i Norge enn det har gjort tidligere i historien. Det kan endre seg.
- Det er sannsynlig at vi vil se nye pandemier i løpet av de neste tiårene, og risikoen kan være økende. Koronapandemien har vist at det er mulig og nødvendig å forbedre beredskapen mot pandemier.
- Klima- og miljøendringer kan øke risiko for nye utbrudd og påvirke forekomsten av smittsomme sykdommer i framtiden.
- Dersom forekomsten av antibiotikaresistens øker, kan det få store konsekvenser for helse også i Norge.
Hva kan vi vite om framtidige trusler?
I denne teksten beskriver vi det vi mener er de viktigste mulige truslene fra smittsomme sykdommer i framtiden. Teksten er basert på tilgjengelig kunnskap og faglige vurderinger av sannsynlighet og konsekvens av ulike utviklinger i framtiden.
Modellering (se del 1 av denne rapporten) kan brukes til å beregne sannsynlig sykdomsbyrde av infeksjonssykdommer i framtiden hvis situasjonen er relativt lik som i dag, men kan ikke gi pålitelig kunnskap om for eksempel sannsynligheten for nye pandemier, den framtidige forekomsten av antibiotikaresistens, eller effekten av klimaendringer på forekomsten av smittsomme sykdommer i Norge.
Nye pandemier vil komme
Beredskap mot pandemier er høyt prioritert. Før 2020 hadde WHO utpekt influensapandemi som en av ti globale helseutfordringer verden står overfor (2). Tilsvarende løftet Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i 2019 fram pandemi som en av de høyest prioriterte krisehendelsene Norge må være forberedt på (3).
Under koronapandemien har de potensielle konsekvensene av en global pandemi på nytt blitt synliggjort. I 2021 pekte World Economic Forum ut smittsomme sykdommer som den største globale risikoen det neste tiåret (4). De understreker blant annet koronapandemiens negative innvirkning på globalt samarbeid og arbeidet mot fattigdom og ulikhet, samt faren for effekter som politisk splittelse.
Flere ulike smittestoffer kan gi opphav til pandemier. Gjennom historien er det influensavirus som hyppigst har ført til pandemier, selv om det i 2020 var et coronavirus som førte til covid-19-pandemien. De siste 20 årene har vi sett flere alvorlige utbrudd som har krevd beredskapsinnsats også i Norge: SARS-utbruddet i 2003, svineinfluensapandemien i 2009 og ebola-utbruddet i vestafrikanske land i 2014-2016 er de viktigste eksemplene. I løpet av de siste tiårene har det vært store globale utbrudd hvert fjerde til femte år (5).
Det er vanskelig å forutse når en pandemi vil ramme og hvor alvorlig den vil bli. Flere studier peker på at det kan være økt sannsynlighet for pandemier de neste tiårene (5). Det er flere årsaker. Et eksempel er økt kontakt mellom dyr og mennesker og eksponering for nye smittestoff, som i skogkledde tropiske områder med endringer i arealbruk og med rikt artsmangfold for pattedyr (6). Internasjonal handel, migrasjon og reising fører til hurtigere og dermed potensielt mer omfattende spredning. Andre faktorer kan være den globale befolkningsveksten, og økt urbanisering og trangboddhet i mange land (7)
Klima- og miljøendringer kan gi mer smittsomme sykdommer
Konsekvensene av klimaendringer, naturødeleggelse og forurensning er blant de største truslene mot menneskers helse i det 21. århundre. Klimaendringer kan blant annet få innvirkning på forekomsten av smittsomme sykdommer, på flere ulike måter. Bildet er komplekst, og sammenhengene kan være vanskelige å dokumentere og formidle.
Disse helsetruslene er ikke nødvendigvis akutte, men sammenhengen mellom planetens og naturens tilstand, utbredelsen av smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer samt tilgang til rent vann, mat og velfungerende helsesystemer har blitt tydeligere.
Det er usikkert i hvor stor grad Norge vil bli utsatt for direkte effekter av klimaendringer, ødelagte økosystemer og forurensning sammenlignet med andre land. Det er likevel flere grunner til å anta at forekomsten av smittsomme sykdommer kan bli påvirket.
Ekstreme hendelser kan gi helseskade
Klimaendringene kan føre til flere ekstreme hendelser, som hyppigere og mer alvorlige tørkeperioder og skogbranner. Norges vassdrags- og energidirektorat forventer økning i forekomsten av flom og ras (8). Slike hendelser vil true deler av befolkningen direkte når de finner sted, men kan også påvirke helse indirekte, som for eksempel gjennom ødeleggelse av infrastruktur, påvirkning av matproduksjon og forurensning av drikkevann.
Smitte fra dyr kan øke
Klimaendringer er én av flere faktorer som kan påvirke smitteoverføring mellom dyr og mennesker, såkalte zoonoser. Over 60 prosent av alle nye infeksjonssykdommer forårsaket av mikroorganismer er zoonoser (som SARS-CoV-2 som forårsaker koronapandemien) (9). Blant ville dyr med lite kontakt med mennesker finnes det en rekke virus som potensielt kan smitte over til mennesker. Tettere kontakt mellom mennesker og ville dyr skjer når nye landområder tas i bruk til jakt, matdyrking eller beiteområder.
Klimaendringer kan også ha betydning for vektorer, som er levende organismer som overfører smittestoffer fra dyr til mennesker. Eksempel på vektorer er insekter (mygg), midd (flått) eller pattedyr slik som smågnagere. Klimaendringer kan påvirke overlevelse, utbredelse og aktivitetsperiode for vektorene, som igjen kan påvirke smitteoverføring av klimasensitive sykdommer (10) .
Faktorer som endrer dyrs populasjonsstørrelse og -utbredelse, befolkningsvekst, urbanisering, globalisering, handel og reisevirksomhet kan påvirke forekomsten av vektorbårne sykdommer. I et globalt folkehelseperspektiv kan man forvente smittespredning til nye områder.
Dypdykk 1: Mygg
I Norge har vi i dag flere arter av stikkemygg som kan fungere som vektorer for smittsomme sykdommer. Et endret klima vil kunne introdusere nye myggvektorer i tillegg til flere vektorbårne smittestoffer.
Vestnilfeber er en myggbåren virussykdom som er økende i Europa og nå påvist så langt nord som Tyskland (11). De fleste som smittes blir ikke syke, men noen får influensalignende symptomer og utslett, og i sjeldne tilfeller alvorlig nevrologisk sykdom. To myggarter som finnes i Norge, kan være vektor for vestnilviruset, men foreløpig finnes ikke viruset i mygg i Norge. Mildere vintre sammen med en lengre sommersesong med varmere og våtere klima kan trolig øke risikoen for at viruset kan overføres via mygg i Norge.
Andre myggbårne sykdommer som er mer vanlig i tropiske strøk, kan få fotfeste lenger nord ved et endret klima. Asiatisk tigermygg vil kunne etablere seg i Norge. Denne myggarten er vektor for blant annet dengue-, chikungunya - og Zika-virus.
Vi har myggarter som kan overføre malaria i Norge, men det er imidlertid lite trolig at malaria-parasitten kan etablere seg i Norge.
Dypdykk 2: Flått
Skogflåtten kan smitte mennesker med TBE-viruset og forårsake skogflåttencefalitt (Tick-borne encephalitis (TBE). En slik infeksjon kan arte seg ulikt fra person til person, fra ingen symptomer til svært alvorlig sykdom i sentralnervesystemet. Det finnes vaksine mot sykdommen.
Viruset er påvist i flått i kystnære strøk fra Hvaler til Brønnøy kommune i Nordland (12) Sykdommen er imidlertid bare påvist hos pasienter langs kysten fra Agder, Vestfold og Telemark og tidligere Buskerud. Tettere vegetasjon med fuktigere omgivelser og varmere klima vil mest sannsynlig medføre økt utbredelse av skogflått nordover og innover i landet fra kystnære strøk, og opp i høyden. Vi ser allerede at viruset er i ferd med å spre seg både nord- og vestover.
Endret klima vil kunne påvirke andre flåttbårne smittestoffer, som Borrelia og Anaplasma, og også bidra til etablering av nye fremmede flåttarter med andre virus og bakterier som også kan gi alvorlig sykdom. På grunn av temperaturendringer er det rapportert en endret utbredelse i vestlig og nordlig retning av taigaflåtten (13) . Arten er nå funnet i Russland, de baltiske stater, i Finland og nord i Sverige, men er til nå ikke påvist i Norge (14).
Dypdykk 3: Gnagere
Klimaendringer kan endre antallet, geografisk utbredelse og artssammensetningen av frittlevende gnagere. Dette kan igjen påvirke forekomsten av sykdommer der gnagere er smittekilder for mennesker.
Smågnagere og hare er de viktigste vektorene for harepest (tularemi) som er forårsaket av bakterien Francisella tularensis. Tularemi gir vanligvis et mildt sykdomsbilde. Det finnes ingen vaksine, men sykdommen kan behandles med antibiotika. Bakterien overlever i vann, og mygg og flått kan være bærer av smitte både fra dyr og fra vannkilder. I Norge er det rapportert økende smitte de siste årene. Sykdommen er sensitiv for klimaendringer, da et komplekst samspill mellom klima og ulike vektorer påvirker sykdomsforekomsten hos mennesker (15).
Musepest, som er forårsaket av puumalaviruset, gir vanligvis ingen eller milde symptomer, men enkelte kan utvikle nyreskader og mer alvorlig sykdom. Det finnes ikke vaksine. Smitten overføres sannsynligvis til mennesker ved å puste inn støv forurenset med gnagerekskrementer. Reservoar for puumalaviruset er klatremus og sannsynligvis rødmus.
Drikkevann kan bli påvirket
Rent drikkevann er en forutsetning for god folkehelse. Gjennom mange tiår har det blitt bygd vannverk i Norge for å sikre befolkningen trygt drikkevann. Det gir et godt utgangspunkt, men klimaendringer kan endre vannkvaliteten, slik at det ved flere vannverk vil bli behov for utvidet vannbehandling. Ekstreme værhendelser kan også føre til forurensing av distribusjonsnettet for drikkevann. Dermed utfordres vannverkenes evne til å holde drikkevannet trygt helt fram til folks hjem.
I 2019 ble to tusen innbyggere i Askøy syke av å drikke vann fra springen hjemme på grunn av smitte med bakterien Campylobacter. Etter et ekstremt regnvær hadde innsug av forurenset overflatevann lekket inni et høydebasseng med ferdigbehandlet drikkevann (16). Selv om vannbårne sykdommer som kan smitte via drikkevann, gir milde mage-tarm-symptomer, kan noen bli mer alvorlig rammet (17).
I badevann kan et fuktigere og mildere klima gi enkelte organismer bedre vekstbetingelser. Høyere vanntemperaturer kan for eksempel føre til hyppigere oppblomstringer av blågrønnalger (cyanobakterier) som kan produsere ulike typer giftstoffer (toksiner) (18,19). Disse kan gi allergiske reaksjoner, irritasjon i hud, øye eller øre ved bading eller mer alvorlige forgiftninger hos dem som drikker vannet. Hetebølger kan også gi oppblomstring av bakterier som Shewanella- og vibriobakterier (non-kolera Vibrio) i sjøvann. Disse kan forårsake milde eller alvorlige infeksjoner hos badende gjennom åpne sår i huden (20).
Antibiotikaresistens kan gjøre infeksjoner mye farligere
Menneskers og dyrs bruk av antibiotika er sannsynligvis den viktigste årsaken til at antibiotikaresistens har økt i forekomst og utbredelse. Dersom antibiotika mister sin effekt, kan det bli vanskeligere å behandle infeksjoner. Dermed blir smittsomme sykdommer farligere.
Fornuftig antibiotikabruk og godt smittevern, særlig i helseinstitusjoner, har bremset problemet med antibiotikaresistens i Norge. Globalt er problemet mye større, og i dag er antibiotikaresistens en av de ledende årsakene til sykdom og død i verden (21).
WHO har pekt på en rekke bakterier som vi står i fare for å ikke kunne behandle effektivt i fremtiden, og behovet for å utvikle nye antibiotika for å bekjempe sykdom og død på verdensbasis (22). Ulike beregninger viser en betydelig økning i forekomsten av resistens hvis handling ikke fører frem (23).
Antibiotikaresistens er iboende i enkelte type bakterier eller oppstår ved endringer i bakterienes arvestoff, enten ved mutasjoner eller ved utveksling av gener med andre bakterier. I et miljø med mye antibiotika, vil bakterievariantene som tåler antibiotika (altså de resistente bakteriene) ha en fordel og bli dominerende. Den stadig økende bruken av antibiotika til mennesker og dyr fører til at stadig flere resistente bakterier blir selektert (valgt ut) på denne måten.
Mer intensiv matproduksjon for å sikre verdens befolkning nok mat, kan bidra til resistens. Økt bruk av antibiotika som vekstfremmere til husdyr, tungmetaller tilsatt gjødsel og bruk av pesticider har alle blitt knyttet til økt forekomst av antibiotikaresistens (24;25)
Antibiotikaresistente bakterier spres lettere i områder med mangel på helsetjenester, dårlig hygiene, usikker tilgang til rent vann og høy befolkningstetthet (26). Bakteriene kan også følge med personer, varer og dyr som krysser landegrenser.
Selv om antibiotikabruken i Norge er redusert med om lag en tredel siste tiår, har vi i samme periode sett en økning av antibiotikaresistens i viktige, sykdomsfremkallende bakterier (27). Dette skyldes sannsynligvis import av resistente organismer med mennesker, varer og dyr.
Koronapandemien har skapt uforutsigbarhet om andre infeksjonssykdommer
De omfattende smitteverntiltakene, vaksinasjon og befolkningens atferdsendringer under pandemien har begrenset antall tilfeller av smitte, alvorlig sykdom og død som følge av koronasykdom. I tillegg har tiltakene hatt en smittereduserende effekt for andre luftveisvirus og -bakterier. For eksempel ble influensa knapt påvist i Norge etter mars 2020 og frem til høsten 2021. Så vidt vi vet har en slik influensafri periode aldri forekommet før.
«Immunitetsgjeld» etter koronapandemien
Størrelsen på de årlige epidemiene med influensa, RS-virus og noen andre luftveisvirus begrenses ved at deler av befolkningen i tidligere år har vært smittet og blitt immune. Hver årlige epidemi øker denne befolkningsimmuniteten litt, og dermed blir ikke epidemiene så store. Fraværet av slik luftveissmitte de siste par årene har sannsynligvis resultert i at immuniteten i befolkningen er langt lavere enn den pleier å være; vi har pådratt oss en «immunitetsgjeld». Spesielt gjelder dette småbarna, som i svært liten grad har rukket å bli smittet med vanlige luftveisvirus gjennom pandemien.
Idet tiltakene ble kraftig redusert høsten 2021, så man i Norge, så vel som i andre europeiske land, unormalt store epidemier med ulike typer luftveisvirus som inntraff på uvanlige tidspunkt. Et kraftig RS-virus-utbrudd inntraff uvanlig tidlig på høsten med topp i uke 45 i 2021 (28). I sesongen 2021-22 brøt influensautbruddet ut i mars 2022, på et tidspunkt hvor det normalt ville være på retur (29).
Økt uforutsigbarhet de neste 2-3 årene
De kommende to-tre vintrene kan altså bli preget av en uforutsigbar smittesituasjon og større utbrudd enn normalt før balansen mellom smittestoffene og befolkningens immunitet er gjenopprettet. Selv om det kom en influensaepidemi helt på slutten av vinteren 2021-22, regner vi med at influensaepidemien neste vinter (2022-23) vil bli større enn normalt slik at det er flere som blir alvorlig syke enn i en normalsesong. Mye smitte i befolkningen vil også kunne føre til flere utbrudd i sykehjem og andre helseinstitusjoner, hvor slike utbrudd gir stor risiko for alvorlig sykdom og dødsfall.
Diskusjon - hva bør gjøres?
Ny giv for helseberedskap i Norge
Beredskap er samfunnets forberedelser for å forebygge en uheldig utvikling og for å redusere konsekvensene hvis den skjer. Beredskap mot utbrudd av smittsomme sykdommer vil være svært viktig i årene som kommer. Koronapandemien viser at ressursene og systemene for helseberedskap i Norge i mange aspekter er solide, men evalueringer har også avdekket områder det er avgjørende å styrke.
Smittsomme sykdommer forebygges i hele samfunnet
Tiltak for smittevern er en grunnleggende kapasitet i et moderne samfunn. Det gjelder både de grunnleggende forholdene som vi kanskje ikke en gang tenker på som smitteverntiltak: god ernæring, trygg mat og trygt drikkevann, gode boliger, rengjøring, avløp, renovasjon, skadedyrkontroll og personlig hygiene. Det gjelder også de tiltakene som er rettet mot bestemte sykdommer i gitte situasjoner, som tiltakene under pandemien for å redusere smittefarlig kontakt mellom mennesker. Koronapandemien har vist at det ofte er de som har størst sykdomsbyrde fra før, for eksempel gjennom kroniske sykdommer, som også rammes hardest av en pandemi. Pandemien har på nytt vist at høy oppslutning om vaksinasjoner er avhengig av tillit til myndighetenes informasjon og anbefalinger.
Bedre overvåking er mulig og nødvendig
Overvåking betyr å følge systematisk med på endringene i smittestoffene, på spredningen av sykdommene, immuniteten i befolkningen, samt endringer i faktorer som påvirker disse forholdene. Overvåking innen smittevern betyr å følge systematisk med på endringene i smittestoffene, på spredningen av sykdommene, immuniteten i befolkningen, samt endringer i faktorer som påvirker disse forholdene. Formålet er blant annet å oppdage alvorlige endringer tidlig, å forstå hvilke tiltak som kan være nødvendige, og å måle effekten av slike tiltak. Under koronapandemien er det gjort store fremskritt i overvåkingen i Norge og i mange land. Videre er det både store muligheter og behov for å forbedre overvåkingen.
Prioriterte forskningstemaer
Forskning er nødvendig for å forstå smittestoffenes endring og spredning, immunitetens betydning, og smitteverntiltakenes effekt og for utvikling av nye metoder for å diagnostisere, behandle og vaksinere mot smittsomme sykdommer. Viktige forskningsområder i tiden fremover er blant annet effekt og kostnader av smitteverntiltak, sosial ulikhet i smittevernet, og utbredelse av nye varianter av mikrober.
Internasjonalt samarbeid er avgjørende
Internasjonalt samarbeid er avgjørende i møte med smittetruslene. Når mennesker, dyr og varer beveger seg over hele verden, gjør også smittestoffene det. Tiltakene må derfor i mange tilfeller være internasjonale. Verdens helseorganisasjon (WHO) er det viktigste instrumentet for slikt samarbeid. Folkehelseinstituttet samarbeider også med alle EU- og EØS-land gjennom det europeiske smittevernsenteret ECDC. Norge bør fortsette å ta initiativ til og delta i internasjonalt samarbeid for beredskap, behandling og forebygging av smittsomme sykdommer. Det arbeides med revisjon av det internasjonale helseregelverket og med en ny global pandemitraktat.
Innsatsen mot antibiotikaresistens må opprettholdes
Et av de viktigste tiltakene mot antibiotikaresistens er å holde bruken av antibiotika under kontroll. Internasjonalt er det særlig viktig å redusere unødvendig bruk av antibiotika til kjøttproduserende dyr. I Norge er særlig den grunnleggende hygienen i helseinstitusjoner viktig for å hindre spredning av resistente bakterier. Videre er det nødvendig å oppdage og håndtere utbrudd av infeksjoner med resistente bakterier i institusjonene.