Om gonoré
Artikkel
|Oppdatert
Gonoré er en infeksjon (kjønnssykdom) som smitter fra person til person under samleie og ved oralsex. Den kan føre til alvorlige helseproblemer. Infeksjonen kan behandles. Da er riktig bruk av antibiotika viktig. Bruk av kondom beskytter mot sykdommen.
Gonoré forårsakes av bakterien Neisseria gonorrhoeae. Bakterien utvikler lett resistens mot ulike antibiotika. Gonoré var spesielt vanlig i Norge på 1970-tallet. På 1980-tallet falt forekomsten dramatisk, antagelig på grunn av mer effektiv diagnostikk og behandling samt bedre smitteoppsporing.
Det har vært en økning i meldte gonorétilfeller de siste 20 år, spesielt blant homoseksuelt smittede. Økningen skyldes delvis innføring av mer sensitive testmetoder, men også økt testaktivitet. Siste 10-årsperiode har det vært en økning også blant heteroseksuelt smittede. Under covid-19-pandemien ble det observert en betydelig nedgang i forekomst, men i 2022 har antall meldte tilfeller tatt seg kraftig opp, både homo- og heteroseksuell smitte.
Fra høsten 2022 har det vært en bekymringsfull økning blant ungdom og unge voksne, spesielt blant kvinner hvor det har vært en tidobling i meldte tilfeller sammenliknet med for ti år siden (fra 51 tilfeller i 2012 til 499 tilfeller i 2022). De fleste som smittes nå er i aldersgruppen 20-29 år, med en medianalder på 22 år blant kvinner og 25 år blant heteroseksuelt smittede menn.
Smittemåte
Gonoré smitter gjennom seksuell kontakt via slimhinner i kjønnsorganene, hals eller endetarm. Smitterisikoen ved et ubeskyttet vaginalt samleie med smittet partner er 50-70 prosent for kvinner og 20-30 prosent for menn. Gonoré kan, dersom ubehandlet, være smitteførende i flere måneder.
Symptomer og forløp
Omtrent halvparten av alle kvinner som får gonoré, har ingen symptomer. Menn får derimot vanligvis symptomer. Typiske symptomer er endret utflod og mellomblødninger hos kvinner og svie og utflod i urinrøret hos menn. Kvinner kan ha smerter i nedre mageregion, og menn kan få ømme testikler. Infeksjon i endetarm og hals gir oftest lite eller ingen symptomer.
Tid fra smitte til symptomer er vanligvis 2-7 dager.
Dersom gonoré sprer seg inn i blodbanen, kan dette forårsake smerter i ledd, utslett og feber. Ubehandlet gonoré kan hos kvinner i cirka 20 prosent av tilfellene medføre bekkeninfeksjon (dvs. betennelse i eggstokker, livmor eller egglederne), og dermed økt risiko for infertilitet, kroniske magesmerter og svangerskap utenfor livmoren. Hos menn kan ubehandlet gonoré forårsake betennelse i bitestiklene eller prostata. Nyfødte kan få øyeinfeksjon hvis de blir smittet under fødselen. Dette kan føre til blindhet hvis infeksjonen ikke behandles med antibiotika.
Påvisning - diagnostikk
Gonoré kan påvises ved å ta urinprøve og/eller penselprøve fra urinrør, livmorhals, endetarm, halsen eller øyet. I dag brukes analysemetode som tester for DNA fra gonorébakterien. I tillegg bør det tas en dyrkingsprøve til resistensbestemmelse før behandling.
Forekomst og statistikk
Gonorésituasjonen i Norge overvåkes ved meldinger fra legene og laboratoriene til Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS) ved Folkehelseinstituttet. Folkehelseinstituttet publiserer årlig aktuell statistikk for gonoré.
Behandling
Gonoré behandles i dag med antibiotika gitt som en engangsdose i sprøyteform. Det er svært viktig at det benyttes riktig antibiotika – både for å sikre vellykket behandling, men også for å begrense utvikling av antibiotikaresistens. Pasienten bør avstå fra sex til det foreligger en negativ kontrollprøve. Kontrollprøve bør tas tidligst 2 uker etter behandling.
Forebyggende tiltak
Kondombruk beskytter og er viktig både ved vaginalt og analt samleie, men også ved oralsex.
Ved ethvert tilfelle av gonoré skal det foretas smittesporing slik at seksualkontakter siste 3 måneder kan bli informert og få tilbud om undersøkelse og eventuelt behandling. Smittesporing kan gjøres anonymt.
Utgifter til legekonsultasjon både ved sykdom og mistenkt smitte samt legemiddel til behandling, dekkes av folketrygden.
Personer som mistenker å være smittet av gonoré, bør teste seg. Det kan gjøres hos fastlegen, helsestasjoner/klinikker, studenthelsetjenesten eller ved en klinikk for seksuell helse.
