Personlig verneutstyr
Publisert
Kapittelet beskriver anbefalinger for bruk av personlig verneutstyr i helse- og omsorgstjenesten, inkludert type beskyttelsesutstyr og indikasjoner for bruk.
Basale smittevernrutiner er basert på prinsippet om at alle kroppsvæsker, inklusive blod, sekreter og ekskreter, ikke-intakt hud og slimhinner kan inneholde smittestoffer, og at sykdomsfremkallende mikroorganismer kan finnes på huden uten at det er kjent.1 Personlig verneutstyr (PVU) er et viktig smitteforebyggende tiltak i helse- og omsorgstjenesten. For å ha ønsket effekt må rett utstyr benyttes på riktig måte og til rett tid.
PVU benyttes primært som en beskyttelse for ansatte i situasjoner hvor det er økt risiko for å komme i kontakt med smittestoff, enten via kroppsvæsker eller forurensede gjenstander/væsker.
PVU kan også benyttes som beskyttelse ved håndtering av kjemikalier samt for å redusere risikoen for at den som bærer utstyret overfører smitte til andre, eksempelvis ved aseptiske prosedyrer og operasjoner, og ved kontakt med pasienter som har en medisinsk tilstand som medfører økt risiko for å utvikle sykdom ved eksponering for smittestoffer, som pasienter med alvorlig immunsvikt.
Kapittelet omtaler bruk av PVU i klinisk praksis og inkluderer bruk av frakker, forklær, øye- og ansiktsvern, hansker, hetter og munnbind for å forebygge potensiell overføring av patogene mikroorganismer til ansatte, pasienter og helsetjenestemiljøet. Kapittelet omhandler kun bruk av PVU som beskyttelse for ansatte i helsetjenesten i henhold til de basale smittevernrutinene. I situasjoner med kjent eller mistenkt smitte med isoleringskrevende diagnoser bør ansatte/helsepersonell i tillegg benytte beskyttelsesutstyr i henhold til anbefalinger for gjeldende isoleringsregime, som beskrevet i Isoleringsveilederen og i lokale prosedyrer.
Bruk av beskyttelsesutstyr ved håndtering av kjemikalier, og bruk for å hindre smitte til pasienten i forbindelse med kirurgiske inngrep og aseptiske prosedyrer, omtales ikke videre i dette dokumentet.
Anbefalinger om bruk av munnbind for pasienter og ansatte med luftveissymptomer (kildekontroll) omtales i kapittelet Hostehygiene.
Oppsummering av anbefalinger for bruk av personlig beskyttelsesutstyr
- Beslutningen om å bruke PVU må være basert på en risikovurdering i den enkelte interaksjon med pasient/pasientomgivelser eller helsetjenestemiljøet.
- Arbeidsgivere er ansvarlig for at alle ansatte får tilstrekkelig opplæring i bruk av PVU, og sørge for at egnet utstyr er tilgjengelig.
- Arbeidstakere plikter å gjøre seg kjent med og etterleve lokale retningslinjer for bruk av personlig verneutstyr og beskyttelsesutstyr.
- PVU bør oppbevares nær bruksstedet, på rent og tørt område og i henhold til produsentens anbefalinger.
- PVU er ment til en gangs bruk, om ikke annet er beskrevet av produsent.
- PVU skal tas av umiddelbart etter fullført oppgave hos en pasient, og kastes umiddelbart etter bruk.
- PVU som er til flergangs bruk skal håndteres forsvarlig etter bruk, og dekontamineres før gjenbruk.
- Hansker anbefales ved kontakt med kroppsvæsker, slimhinner, ikke-intakt hud, forurensede gjenstander, utstyr og overflater, samt ved sår eller eksem på hendene (sår dekkes med vanntett plaster).
- Øyebeskyttelse anbefales ved fare for sprut med kroppsvæsker eller andre infeksiøse væsker som kan nå slimhinnene i øynene, inkludert ved kontakt med pasienter med luftveissymptomer og ved undersøkelser i munn og luftveier.
- Beskyttelsesfrakk/forkle anbefales ved fare for sprut og søl på arbeidstøy samt under stell for å beskytte arbeidstøyet og huden på armene som ikke dekkes av uniformen.
- Munnbind anbefales ved kontakt med pasienter med luftveissymptomer, samt ved prosedyrer hvor det kan oppstå sprut av kroppsvæsker, inklusive blod, sekreter og ekskreter, eller annet flytende materiale som kan inneholde smittestoffer.
- Bruk av åndedrettsvern inngår kun unntaksvis som del av de basale smittevernrutinene. Åndedrettsvern anbefales som del av luftsmitteregime, samt i noen situasjoner ved kjent eller mistenkt smitte med isoleringskrevende sykdom med luftveisagens som isoleres etter dråpesmitteregime . Det bør også, primært ved kjent/mistenkt smitte, vurderes ved aerosolgenererende prosedyrer i luftveiene, og i andre situasjoner med risiko for aerosoldannelse.
Indikasjoner for bruk av personlig beskyttelsesutstyr
Riktig bruk av PVU blant ansatte i helse- og omsorgstjenesten forebygger smitte til ansatte fra pasienter, og risiko for videre smitte (indirekte kontaktsmitte) til pasienter/beboere/ tjenestemottakere (i det videre omtalt som pasienter), ansatte og omgivelsene.
PVU benyttes primært for å beskytte den som bærer beskyttelsesutstyret mot å komme i direkte kontakt med smitteførende materiale, eksempelvis kroppsvæsker som avføring, sårsekret og luftveissekret. PVU fungerer som en barriere mellom det smittsomme materialet og bærerens hud, slimhinner (øye, nese, munn), hår og arbeidsantrekk.
Når PVU brukes riktig og i kombinasjon med andre basale smittevernrutiner som håndhygiene, reduseres risikoen for overføring av smittestoffer fra en person til en annen. Effektiv bruk av PVU inkluderer riktig avkledning og avfallshåndtering av forurenset utstyr. Korrekt håndtering av brukt utstyr er viktig for å forhindre at både brukeren og andre utsettes for infeksjonsrisiko som følge av kontakt med urent utstyr.
Risikovurdering
Beslutningen om å bruke PVU må være basert på en vurdering av risikonivået i enhver interaksjon med en pasient/pasientomgivelser eller helsetjenestemiljøet. Den enkelte ansatte, både helsepersonell og andre ansatte som er i kontakt med pasienter eller inventar og gjenstander som kan være forurenset med smittestoff, må ha tilstrekkelig kunnskap og kompetanse til både å gjenkjenne en risikosituasjon, og vurdere og iverksette passende tiltak for å begrense risikoen for overføring av potensielle sykdomsfremkallende mikroorganismer til seg selv, andre ansatte, pasienter og miljøet.
Eksempler på faktorer som bør inngå i risikovurderingen:
- Kjent eller mistenkt smitte (PVU etter isoleringsregime i tillegg til basale smittevernrutiner)
- Pasientens symptombilde
- Type pasientkontakt
- Forventet eksponering for smittestoff via kroppsvæsker/forurensede gjenstander/væsker
- Lengde på aktiviteten/kontakten (tidsbruk)
For enkelte ansatte kan det i noen situasjoner også være aktuelt å inkludere personlige faktorer som medisinske tilstander i risikovurderingen.
Opplæring og tilgjengelighet – arbeidsgivers ansvar
Arbeidsgivere er ansvarlig for at alle ansatte får tilstrekkelig opplæring i korrekt bruk av PVU,2 og for å etablere rutiner som sørger for god tilgjengelighet og hensiktsmessig plassering av egnet utstyr.3 Opplæringen bør omfatte ulike typer beskyttelsesutstyr, indikasjoner for bruk, hvordan utstyret tas på og av, kritiske punkter under bruk og håndtering av brukt utstyr.
Arbeidstakeren plikter på sin side etter Helsepersonelloven4 å etterleve lokale retningslinjer for bruk av personlig verneutstyr og beskyttelsesutstyr.
Krav til personlig beskyttelsesutstyr som benyttes i helse- og omsorgstjenesten
Det stilles tydelige krav til personlig beskyttelsesutstyr til bruk i helse- og omsorgstjenesten.
Utstyr som omsettes som medisinsk utstyr skal være CE-merket og samsvare med regelverk om medisinsk utstyr (jf. Forskrift om medisinsk utstyr).5 CE- merking fungerer som identifikasjon på at produktet oppfyller kravene i regelverket for å kunne omsette utstyret på det europeiske markedet. Utstyr som omsettes som personlig verneutstyr skal være CE-merket og samsvare med regelverk om personlig verneutstyr (jf. forskrift om konstruksjon, utforming og produksjon av personlig verneutstyr).6 Utstyr som er tiltenk begge bruksområder skal oppfylle kravene i begge regelverk.
Åndedrettsvern, øyebeskyttelse (øyevern) og rene engangshansker er definert som personlig verneutstyr i henhold til arbeidsmiljølovgivningen. EU-forordning 2016/425 definerer personlig verneutstyr som «utstyr som er utformet og produsert for å bæres eller holdes av en person som beskyttelse mot en eller flere risikoer for denne personens helse eller sikkerhet».7
Munnbind, beskyttelsesfrakker og hetter er ikke definert som verneutstyr, kun som medisinsk utstyr.
PVU som benyttes i helsetjenesten bør, i tillegg til kravene for medisinsk utstyr og eventuelt kravene til personlig verneutstyr, møte kravene som stilles i relevante standarder. Les mer om aktuelle standarder under beskrivelse av krav for den enkelte utstyrstype.
Oppbevaring
VU skal, som annet medisinsk utstyr og i henhold til Forskrift om håndtering av medisinsk utstyr,8 lagres i rene omgivelser, og i henhold til utstyrets vedlagte anvisning. Avhengig av type kan det være behov for oppbevaring i kontrollerte omgivelser med tanke på faktorer som luftfuktighet, temperatur, eksponering for sollys med mere. Det bør etableres systemer som sikrer at eldst utstyr benyttes først slik at utløpsdatoen overholdes, og at utstyret kontrolleres for eventuelle skader før det tas i bruk.
Personlig beskyttelsesutstyr til bruk i helse- og omsorgstjenesten
I det videre beskrives generelle anbefalinger for bruk av ulike typer beskyttelsesutstyr som del av de basale smittevernrutinene. Bruk av beskyttelsesutstyr omtales også i artiklene Smitteverntiltak i helsetjenesten ved sesongbaserte luftveisinfeksjoner inkludert covid-19 og Aerosolgenererende prosedyrer i luftveiene. Bruk av PVU ved mistenkt eller kjent smitte med isoleringskrevende diagnoser, inkludert rekkefølge for på- og avkledning, omtales i Isoleringsveilederen.
Hansker
Det finnes lite forskning på effekten av bruk av rene engangshansker. Litteraturen gjenspeiler imidlertid en felles oppfattelse om at hansker, benyttet på rett måte og til rett tid, er et viktig smitteforebyggende tiltak. Hansker forebygger tilgrising av hendene med infeksiøst materiale ved stor eksponering, slik at mengde smittestoff som kommer på hendene reduseres og lettere kan fjernes ved håndhygiene.
Holdningen gjenspeiles i et stort antall publikasjoner og internasjonale retningslinjer om temaet, og det er også i stor grad konsensus rundt indikasjonene for hanskebruk.9
Hansker anbefales etter følgende indikasjoner:
- Når det er forventet direkte kontakt med blod, sekreter/ekskreter, slimhinner, ikke-intakt hud eller annet mulig infeksiøst materiale.
- Ved berøring av synlig eller mulig forurenset utstyr eller flater i omgivelsene.
- Når helsepersonellet har eksem eller sår på hendene (sår dekkes av vanntett plaster).
- Ved risiko for kontakt med skadelige medikamenter eller kjemikalier.
- I henhold til lokale prosedyrer ved kontakt med pasient eller pasientens omgivelser når pasienten er isolert (kontakt-, dråpe eller luftsmitte).
Hansker kan ha mikrohull og hender og håndledd kan lett bli forurenset under avtagelse. Håndhygiene må derfor utføres umiddelbart etter at urene hansker er tatt av.
Bruk av hansker reduserer ikke behov for håndhygiene, og indikasjonene for håndhygiene er gjeldende, uavhengig av om hansker benyttes eller ikke. Hansker er et supplement til håndhygiene, aldri en erstatning. Hansker skal ikke gjenbrukes, vaskes eller desinfiseres da dette kan påvirke hanskenes barriereegenskaper.
Les mer om håndhygiene ved bruk av hansker i kapittelet Hansker i Håndbok for håndhygiene i helsetjenesten.
Hvordan ta på og av hansker
Hansker er engangsutstyr og skal tas på rett før en prosedyre og fjernes umiddelbart etter at prosedyren er avsluttet. For å sikre at hanskene er rene når prosedyren starter, og at hender og omgivelser ikke kontamineres i prosessen hvor hanskene tas av, må hansker tas på og av på korrekt måte.
- Hvordan ta på og av rene engangshansker – illustrasjon/plakat
- Hvordan ta på og av rene engangshansker – film
Krav til hansker og ulike typer engangshansker
Det finnes en rekke ulike typer engangshansker til bruk for helsetjenesten. Primært anbefales hansker av lateks eller nitril.
Les mer om krav til hansker og ulike typer hansker i artikkelen om hansker i Nasjonal veileder for håndhygiene og i Arbeidstilsynets artikkel Vernehansker - veiledning for arbeidsgiver og vernetjenesten.
Beskyttelsesfrakk og plastforkle
Det er ikke påvist direkte sammenheng mellom forurenset arbeidstøy og forekomst av helsetjenesteassosierte infeksjoner (HAI). Studier viser imidlertid at tekstiler, inkludert (arbeids)uniformer/arbeidsantrekk, blir kontaminert ved kontakt med pasienter, inventar og utstyr. Mange mikroorganismer overlever i lenger tid også på tørre tekstiler, og tekstiler kan således utgjøre et reservoar for mikroorganismer.10-14 Risiko for overføring til arbeidstøyet øker ved kontakt med fuktige flater, lengden på kontakten og ved kontakt med invasivt utstyr.14 Mageregion, inkludert lommene, er områder på arbeidsantrekket som oftest kommer i kontakt med pasienter og utstyr, og som derfor er spesielt utsatt for å bli forurenset.
Det gis ulike anbefalinger globalt for når beskyttelse for arbeidstøyet bør benyttes, og type utstyr som bør benyttes i ulike situasjoner. Det er internasjonal konsensus om at arbeidstøyet alltid bør beskyttes ved forventet søl og sprut, men ulik praksis for situasjoner hvor det er langvarig og omfattende kontakt med pasientens og dennes omgivelser, uten at det er forventet synlig tilgrising med kroppsvæsker eller andre kontaminerte væsker eller gjenstander.
I Norge har vi tradisjon for å anbefale beskyttelse av arbeidstøyet etter begge indikasjonene. Hensikten er både å beskytte ansatte/helsepersonell mot kontakt med smittestoff, og å redusere risiko for smitteoverføring fra en pasient til en annen via kontaminert arbeidstøy.
Generelle anbefalinger for beskyttelse av arbeidstøyet:
- Bruk beskyttelse i situasjoner hvor arbeidsantrekket og/eller armene forventes å komme i langvarig og omfattende kontakt med pasienten og/eller pasientens omgivelser, eksempelvis ved stell i seng.
- Bruk beskyttelse ved fare for sprut/søl. Dersom det er risiko for store mengder sprut/søl bør man benytte væskebestandig beskyttelsesfrakk eller beskyttelsesfrakk med plastforkle utenpå.
- Tilsølt frakk fjernes straks den aktuelle arbeidsoppgaven er avsluttet, og håndhygiene gjennomføres etterpå. Er arbeidsdrakten blitt fuktig, skiftes også den.
- Ved bruk av flergangs beskyttelsesfrakk skal samme frakk ikke brukes til mer enn én pasient (pasientbundet). Frakken bør kun benyttes en vakt, av en og samme ansatt, og i tillegg byttes hvis den blir synlig tilsølt.
Frakk eller forkle?
Type beskyttelse velges ut fra type og lengde på aktivitet og forventet risiko for kontaminering av arbeidsantrekk og huden på armene.
Frakk er generelt å foretrekke. Forkle dekker ikke armene, og heller ikke hele arbeidstøyet. Ved stell og annen type aktivitet hvor det er forventet omfattende kontakt med pasienten også på områder som ikke dekkes av forkle, eller at det forventes søl og sprut som kan nå disse områdene, er frakk med lange ermer anbefalt. Er det forventet større mengder sprut/søl, bør væskebestandig beskyttelsesfrakk benyttes, eventuelt beskyttelsesfrakk med plastforkle utenpå.
I situasjoner hvor man i liten grad har fysisk kontakt med pasienten og man forventer kun begrenset kontaminering av arbeidstøyet, kan plastforkle være tilstrekkelig. 15 Eksempelvis ved stell av mindre sår, bistand til pasienter som i hovedsak steller seg selv og ved sengeredning.
Andre land har andre anbefalinger. I skotske16 og danske17 retningslinjer er det eksempelvis anbefalt bruk av forklær i de fleste situasjoner med antatt risiko for kontaminering av arbeidstøyet, og heldekkende væskebestandige frakker kun i situasjoner hvor det forventet omfattende sprut av blod eller andre kroppsvæsker.
Hvordan ta frakk/forkle på og av
Frakk/forkle tas på med rene hender og festes tett til arbeidstøyet med medfølgende festeanordninger.
Etter bruk tas frakken/forkle av med rolig bevegelser og på en slik måte at yttersiden ikke berøres. Engangsfrakk/forkle kastes, flergangsfrakk legges til vask, og håndhygiene utføres.
Beskyttelsesbriller og visir
Selv om øyet er lett utsatt for smittsomme dråper ved nærkontakt med infiserte individer, og også via urene hender, er øyets betydning som inngangsport ved smitteoverføring fortsatt uavklart. Studier tyder imidlertid på at øyet kan være en inngangsport for blant annet luftveisagens som adenovirus, RSV og influensavirus, og det finnes også svake til moderate bevis for overføring av blodbårne virus via sprut av blod til øyne. Selv om forskningsgrunnlaget er mangelfullt er det klar konsensus i fagmiljøet om at øynene bør beskyttes mot sprut fra alle typer kroppsvæsker og andre kontaminerte væsker. 18-21
Øyebeskyttelse anbefales:
- Ved enhver aktivitet hvor det er fare for at sprut eller søl mot øynene med kroppsvæsker eller andre kontaminerte væsker, inkludert ved alle kirurgiske inngrep.
- Ved aerosolgenererende prosedyrer (AGP).
- Vurderes i henhold til Isoleringsveilederen ved kjent smitte i luftveiene med isoleringstrengende diagnoser (dråpesmitteregime og luftsmitteregime).
Hvordan ta på/av øyebeskyttelse
Øyebeskyttelse tas på med rene hender, og tilpasses slik at det sitter tett og behagelig.
Øyebeskyttelse skal i utgangspunktet byttes etter hver oppgave/sekvens hos den enkelte pasient. Ett unntak kan være ved kohortisolering når visir brukes gjennom store deler av arbeidsdagen. Les mer om bruk av PVU ved kjent smitte/utbrudd i Isoleringsveilederen.
Øyebeskyttelsen kan bli tilgriset med infeksiøst materiale, og bør derfor ikke berøres under bruk. Dersom det er nødvendig å berøre utstyret for justering under bruk, bør håndhygiene utføres før aktiviteten gjenopptas.
Når aktiviteten er avsluttet utføres håndhygiene før øyebeskyttelsen tas av. Brillestang og knytebånd er sjelden kontaminert og kan tas på med rene hender uten hansker. Engangsutstyr kastes direkte etter bruk, flergangsutstyr rengjøres og dekontamineres etter lokale prosedyrer. Håndhygiene utføres på ny etter avtagelse.
Beskyttelsesbriller eller visir?
For å gi god beskyttelse og kunne brukes over tid bør produktene være komfortable i bruk, enkle å tilpasse, og ha et design som både gir tilstrekkelig utsyn og sidebeskyttelse. Produktene må kunne passe over synskorrigerende briller og være kompatibelt med annet beskyttelsesutstyr som bæres samtidig, uten at beskyttelsesnivået reduseres.18
Det finnes mange ulike produkter. Når briller velges anbefales «goggles» som sitter tett rundt øyet på alle kanter slik at sprut og søl ikke når inn til øyeslimhinnen. Når visir velges bør det av samme grunn ha en form som gjør at det dekker godt ut på siden. Heldekkende visir (til haken) kan være å foretrekke da det gir beskyttelse til hele ansiktet.18
Det er begrenset kunnskap om infeksiøs dose for ulike agens i ulike kroppsvæsker ved smitte via øyet, og betydningen av dråpestørrelse på smitterisiko. Det er derfor fortsatt uavklart hva som gir best beskyttelse av «goggles» og visir i ulike situasjoner. Goggles er tradisjonelt antatt å gi best beskyttelse for øye. Det sitter tettere enn visir slik at dråper vanskeligere når frem til øyeslimhinnen. Dette er kanskje spesielt aktuelt for de mindre dråpene som kan følge luftstrømmene inn under visirkanten.
Studier har indikert at visir er best egnet til bruk i situasjoner hvor det er forventet sprut/søl med større dråper og det er begrenset kontakttiden. Ved lenger kontakttid og mindre dråper vil smittestoffet bli hengende lenger i luften og lettere komme på innsiden av visiret slik at øynene eksponeres.21
Vanlige korrigerende briller anses ikke som tilstrekkelig beskyttelse mot sprut og anbefales derfor ikke brukt alene som øyebeskyttelse.
Krav til øyebeskyttelse
Øyebeskyttelse til bruk i helse- og omsorgstjenesten defineres som vernebriller. Det finnes ikke egne standarder for ansikt-/øyebeskyttelse mot biologiske farer. Standarden for vernebriller/visir er derfor også tilpasset bruk i andre sektorer. Visir og briller skal normalt møte kravene i NS-EN ISO 16321-1-2022 - Øye- og ansiktsbeskyttelse til yrkesbruk . Testkriteriene omtales i NS-EN 168:2001 Øyevern - Ikke-optiske prøvingsmetoder.
Produsentene må sikre at produktet er av en slik størrelse og kvalitet at det sikrer mot sprut, og at det ikke kan utgjøre risiko for pasient eller helsearbeider, for eksempel at det sprekker under bruk.
Hette
Det finnes få studier om effekt av hetter som smitteforebyggende tiltak. Litteraturen viser til ekspertuttalelser og enkelte eksperimentelle studier som omhandler bruk av hette under kirurgiske inngrep. Disse studiene viser at hetter reduserer kontaminering av kirurgenes hår ved inngrep hvor det er sprut og søl.22
Selv om risikoen for smittespredning via hår og hodebunn anses som beskjeden anbefales hette for å beskytte håret i situasjoner hvor det er forventet å kunne oppstå sprut eller søl eller at håret på andre måter kan komme i kontakt med væsker eller gjenstander potensielt kontaminert med sykdomsfremkallende mikroorganismer.22
Hette anbefales også som del av PVU ved kontakt med pasienter med infeksjonssykdommer som gir alvorlige konsekvenser,23 det er også anbefalt vurdert ved isolering etter dråpe- og luftsmitteregime som beskrevet i Isoleringsveilederen, og ved aerosolgenererende prosedyrer i luftveiene hos pasienter med mistenkt eller bekreftet smitte med isoleringskrevende diagnoser.
Hvordan ta på og av hette
Hetten tas på med rene hender, og på en slik måte at alt hår dekkes.
Hetten er ment til bruk ved en enkelt pasientsituasjon, og bør tas av med rene hender22 og rolig bevegelser rett i etterkant av at aktiviteten er avsluttet.
Hetter ment til en gangsbruk (engangsutstyr) kastes etter lokale prosedyrer og anbefalinger for avfallshåndtering, hetter av tekstil tas av og legges til vask etter lokale prosedyrer og anbefalinger for tekstilhåndtering.
Munnbind
Munn og nese er viktige inngangsporter for smitte.
Selv om medisinske munnbind (medisinske ansiktsmasker) primært produseres for å begrense overføringen av smittestoffer fra personale til pasienter under kirurgi og i andre medisinske omgivelser der det stilles lignende krav, gir munnbind også god beskyttelse for den som bærer munnbindet.
Munnbind anbefales:
- Ved kontakt < 2 meter med pasienter med luftveissymptomer (type IIR)
- Ved prosedyrer hvor det kan oppstå sprut av kroppsvæsker, inklusive blod, sekreter og ekskreter, eller annet flytende materiale som kan inneholde smittestoffer som kan nå slimhinnene i munn og nese* (type IIR)
- Ved aerosolgenererende prosedyrer i luftveiene (ved kjent eller mistenkt smitte med isoleringstrengende diagnoser anbefales åndedrettsvern) (type IIR)
- Som kildekontroll for ansatte med lette luftveissymptomer/restsymptomer fra luftveiene
- Som kildekontroll for pasienter med luftveissymptomer som må oppholde seg i fellesområder/venterom med mer (når almenntilstanden tillater det)
*Det diskuteres i litteraturen om et heldekkende visir kan benyttes som erstatning for munnbind og vernebriller i situasjoner hvor det er forventet sprut og søl med kroppsvæsker (ikke ved AGP). Det er manglende kunnskap om effekten av visir alene, og denne løsningen anbefales derfor per i dag ikke som en fullgodt alternativ i Norge.24
Hvordan ta munnbind på og av?
For å oppnå best mulig effekt er det avgjørende at munnbindet er festet slik at det er minst mulig lekkasje rundt kantene, og at det sitter godt festet over neseryggen.24 Standarden og erfaringene fra praksis, viser at passformen til munnbindene varierer betydelig. Erfaringer viser at munnbind med knytebånd og nesebøyle som kan formes ofte er å foretrekke da munnbind med strikk erfaringsvis har dårligere passform og i tillegg glir ut av posisjon slik at ansatte/helsepersonellet hyppig må berøre munnbindet under bruk for å få det i posisjon. Munnbind med knytebånd og nesebøyle anbefales derfor til bruk i helsetjenesten. Det har den senere tiden kommet nye produkter på markedet som kan bidra til å stramme munnbindene slik at de sitter tettere på ansiktet. Dersom munnbind med strikker benyttes kan det for mange være hensiktsmessig å stramme strikkene ved å lage en knute på dem, slik at munnbindet blir sittende tetter rundt munn, nese og hake, og også vurdere bruk av hjelpemidler (stropper) til å stramme maskene.25
Det er viktig at munnbindet sitter tett rundt nese og munn for å oppnå tilfredsstillende effekt:24
- Munnbind bør tas på med rene hender.
- Sjekk munnbindet for hull og skader.
- Sørg for at munnbindet tas på rett vei (lys side inn mot munnen).
- Klem nesebøylen godt over neseryggen. Knytt øverste festebånd først. Øvre snor skal gå over øret, nedre snor skal gå under øret og knyttes bak nakken. Øvre og nedre festebånd skal ikke krysse hverandre fordi det skaper en åpning mellom munnbindet og kinnet. Dersom munnbindet har strikker istedenfor snorer festes disse rundt hvert øre.
- Kontroller at kantene på munnbindet ligger tett mot huden i hele omkretsen og at munnbindet er dratt ned under hake, slik at det blir minst mulig lekkasje.
Utsiden av munnbindet kan bli tilgriset med infeksiøst materiale, og bør derfor ikke berøres under bruk. Dersom det er nødvendig å berøre munnbindet for justering under bruk, bør håndhygiene utføres før munnbindet berører og utføres på ny før aktiviteten gjenopptas.
Når aktiviteten er avsluttet utføres håndhygiene før munnbindet tas av. Knytebånd er sjeldent kontaminert og kan tas på med rene hender uten hansker, unngå å ta på selve munnbindet. Ved bruk av munnbind med strikker tas en strikk av om gangen mens hodet er noe fremoverlent. Når flere typer beskyttelsesutstyr benyttes tas munnbind av til sist.
Munnbind er engangsutstyr og skal derfor byttes etter hver pasientkontakt (unntak kan vurderes ved kohortisolering, les mer om bruk av PBU ved kjent smitte/utbrudd i Isoleringsveilederen). Blir munnbindet skadet, fuktig eller synlig forurenset bør det byttes før prosedyren fortsetter.
Engangsutstyr kastes direkte etter bruk, håndhygiene utføres på ny etter avtagelse.
Åndedrettsvern
Bruk av åndedrettsvern inngår ikke som del av basale smittevernrutiner. Åndedrettsvern anbefales (Isoleringsveilederen) som del av luftsmitteregime, og samt i noen situasjoner ved kjent eller mistenkt smitte med isoleringstrengende sykdom med luftveisagens som isoleres etter dråpesmitteregime. Det bør også, primært ved kjent/mistenkt smitte, vurderes ved aerosolgenererende prosedyrer i luftveiene, og i andre situasjoner med risiko for aerosoldannelse.
Krav til munnbind
Munnbind til bruk i helsetjenesten skal være dokumentert testet i henhold til NS-EN 14683:2019+AC:2019. Munnbind produseres primært for å beskytte omgivelsene for smitte fra den som bærer munnbindet, og regnes ikke som verneutstyr.
Standarden poengterer at «det viktigste bruksområdet for medisinske ansiktsmasker (munnbind) er å beskytte pasienten mot smittestoffer, og dessuten, under visse omstendigheter, å beskytte bæreren av munnbind mot sprut fra potensielt kontaminerte væsker. Medisinske ansiktsmasker (munnbind) kan også være ment å brukes av pasienter og andre personer for å redusere spredningen av infeksjoner, særlig under epidemier eller pandemier».
Medisinske munnbind kan ha ulik oppbygging. Munnbind til bruk i helsetjenesten har ofte tre lag hvor innerste lag absorberer fuktighet, mellomste laget fungerer som filter («smelteblåst» polypropulen) og ytterste beskytter mot sprut (primært for type IIR).
Munnbind finners i tre typer, type I, type II og type IIR, hvor type I er ment til bruk for pasienter og besøkende som kildekontroll, mens type II og IIR er ment til bruk for helsepersonell. Type IIR har, i motsetning til de to andre, sprutsikkert ytterlag ment som beskyttelse for den som bærer munnbindet. Når munnbind benyttes av helsepersonell for egen beskyttelse bør munnbind av typen IIR benyttes.
Munnbind testet i henhold til standarden (NS-EN 14683:2019+AC:2019) blant annet for:
- Bakteriell filtreringsgrad (BFE). Test, ved bruk av aerosolløsning med gule stafylokokker (gjennomsnittsstørrelse 3 μm), av hvor godt materiale i munnbindet fungerer som barriere mot bakteriepenetrasjon fra utåndingsluften til de som bærer det. Angis som prosentandel aerosol med gule stafylokokker som penetrerer materialet.
- Pusteevne. Test ved bruk av differansetrykk av hvor stor pustemotstand det er for den som bærer munnbindet.
- Sprutmotstand. Test av munnbindets motstand mot penetrasjon av væskesprut, gjelder type IIR (ISO 22609:2004)
- Mikrobiell renhet. Test av mikrobiell kontaminasjon av munnbindet før bruk (NS-EN ISO 11737-1:2018).
Familie og besøkende
PVU bør også være tilgjengelig for familiemedlemmer eller besøkende som deltar i pasientbehandling og eller som på annen måte kan bli utsatt for smittefarlig materiale. Familiemedlemmer og andre besøkende må instrueres nøye om riktig bruk, fjerning og kassering av PVU. Det bør vurderes i hvert enkelt tilfelle om bruk av PVU er hensiktsmessig.
Beskyttelsesutstyr og miljø
Bruk av beskyttelsesutstyr utgjør en stor belastning på miljøet, både med tanke på utvinning av materiell, produksjon, distribusjon og håndtering av brukt utstyr.26-28
For å redusere miljøutfordringene som følger er det viktig at ansatte i helsetjenesten har et bevisst forhold til indikasjonen for bruk. Spesielt ser man et stort overforbruk av hansker. Andre effektive tiltak for å redusere miljøavtrykket kan være mer lokal produksjon og optimalisering av avfallshåndtering.
Engangsutstyr anbefales ofte av smittevernfaglig hensyn. For å redusere miljøbelastningen kan det også være nyttig med en diskusjon rundt bruk av engangsutstyr versus gjenbrukbart utstyr hvor man ser på både smitteforebyggende effekt, kostnader og miljøbelastning ved ulike typer utstyr.
