Målgruppe og viktige prinsipper
Publisert
Rådene i dette avsnittet gjelder helsetjenester utenfor institusjon. Eksempler på dette er helsestasjoner, tannleger, legevakt, røntgeninstitutter, kontorer for fastleger, avtalespesialister, kiropraktorer eller fysioterapeuter, samt helsetjenester i asylmottak og flyktningehelsetjenester.
Virksomheten anbefales å opprette rutiner for håndtering av pasienter med resistente mikrober som bør være godt kjent for de ansatte.
Smitteverntiltak - viktige prinsipper
Følgende prinsipper er viktige ved gjennomføring av smitteverntiltak:
- Mistenkt eller bekreftet resistent mikrobe hos en person skal ikke forsinke eller hindre undersøkelse, behandling eller pleie. Smitteverntiltak knyttet til resistente mikrober bør være forholdsmessig og ikke medføre en unødig belastning for den enkeltes helse.
- Pasienter har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten og kommunens helse- og omsorgstjeneste, jf pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 og § 2-2. I tillegg har enhver rett til nødvendig smittevernhjelp, jf. smittevernloven § 6-1 første ledd.
- Screening og smitteverntiltak mot resistente mikrober baseres som hovedregel på samtykke
- Generelle regler om samtykke fremgår av pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4. Samtykket behøver ikke være skriftlig, jf. Pasient- og brukerrettighetsloven §4-2.
- Kapittel 5 i smittevernloven pålegger den enkelte å oppsøke helsehjelp samt regulerer adgangen til bruk av tvang ved smitte av allmennfarlig smittsom sykdom. Mistenkt eller bekreftet bærerskap av resistent mikrobe vil normalt ikke bli ansett som tilstrekkelig for å utløse vedtak om tvang.
- En helseinstitusjon kan kreve at en pasient skal la seg forhåndsundersøke når det gjelder en smittsom sykdom, før det blir foretatt en diagnostisk utredning, og før pasienten får behandling eller pleie, i tråd med smittevernloven § 3-3.
- Tiltak mot resistente mikrober bør ikke gi begrensninger i pasientenes liv ut over det som følger av smitteverntiltak ved kontakt med helsetjenesten.
- Infeksjon eller bærerskap med resistent mikrobe er å anse som en helseopplysning som er underlagt hovedregelen om taushetsplikt etter Helsepersonelloven § 21. I noen tilfeller åpner regelverket for at opplysninger kan eller skal deles for å forebygge videre smitte.