Hurtigoversikt
Sosiodemografiske forskjeller i bruk og adgang til helsetjeneste i Norge – en kunnskapsoppsummering
Forskningskartlegging
|Oppdatert
Sosiodemografiske forskjeller i helse i Norge er godt beskrevet som økte helseproblemer hos de svakeste sosialgruppene både hos barn, unge og voksne. Det er tegn som tyder på at disse forskjellene er i ferd med å bli større.
Last ned
Hovedbudskap
Sosiodemografiske forskjeller i helse i Norge er godt beskrevet som økte helseproblemer hos de svakeste sosialgruppene både hos barn, unge og voksne. Det er tegn som tyder på at disse forskjellene er i ferd med å bli større. Årsaken til forskjellene er mer diskutert. Det er et relativt kjent fenomen at sosiodemografiske forskjeller i livsstil og helseatferd forekommer, og det vises allerede fra barndommen. Utvilsomt har dette en betydning for helse. Men hvorvidt disse forskjellene i helse også kan tilskrives sosiodemografiske forskjeller i bruken eller adgangen til helsetjenesten, er mindre beskrevet.
Somatisk helsetjeneste
Hovedsakelig er kontakt og adgang til både primær- og sekundærhelsetjenesten i Norge drevet av behov, dvs. at de som trenger mest, får mest. Behovet er høyest i de laveste sosiale klassene, og derfor får de som oftest også mest kontakt med helsetjenesten. Men når ressursene er knappe, må det prioriteres og fordeles. Her kan sosiale faktorer komme i betraktning selv om behovet er hovedregelen. I tillegg er begrepet horisontal likhet eller ulikhet viktig, og det handler om hvorvidt det er lik sosial adgang for dem som har like behov eller er like syk.
Forskningen gjort blant spedbarn er liten og gir bare en viss antydning om forskjeller knyttet til geografi. Det gjelder Akershus der det er mindre innleggelse i vestregionen av fylket.
Forskning blant barn og unge i Norge gir et bilde av svake eller ingen sosiodemografiske forskjeller i bruken av primærhelsetjenesten. Når forskjellene er til stede, vises de som funksjon av foreldrenes utdanning, med større bruk ved lengre utdanning. Foreldrenes inntekt eller yrke forklarer derimot ikke noe av forskjellen. Men for bruken av skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom – en bruk som styres hovedsakelig av ungdommene selv – er bildet det motsatte og ser ut til å styres av behov og ikke sosiodemografiske forskjeller. Forskning omkring bruken av spesialisthelsetjenesten viser svak, men signifikant hyppigere bruk hos de høyere sosiale klasser, selv om sykelighet er høyere hos barn og unge der foreldrene har kort utdanning. I de fleste av undersøkelsene er det umulig å skille mellom kontakt og adgang til tjenesten. Men resultatene fra en undersøkelse om bruken av et spesialistsenter der adgang er vanskelig og sterkt kontrollert, kan tyde på at også adgang til spesialisttjenesten styres av sosiodemografiske forskjeller. Til gjengjeld vises det ingen sosiodemografiske forskjeller ved innleggelse i sykehus.
Men forskningen gjort blant voksne i Norge (delvis av beskrivende art), gir et bilde av økt forbruk av primærhelsetjeneste i de laveste sosiodemografiske gruppene målt både som funksjon av utdanning og inntekt eller yrke. Etter analyser med kontroll for sykelighet er det ikke funnet signifikante forskjeller i kontakt eller adgang til primærhelsetjenesten basert på sosiodemografisk status. Kontakten med spesialisthelsetjenesten ser derimot ut til å være høyere blant dem med lengre utdanning (heretter kalt den pro-rike tendensen), selv om sykeligheten er høyere hos dem med kortest utdanning. Her er Norge på linje med alle de andre OECD-landene. Dette resultatet bygger på tre mål for kontakt med helsetjenesten:
1. Totalt antall legebesøk – dette målet inkluderer både den første kontakten med legen og de videre besøkene.
2. Første kontakt – det antas at det er pasienten som tar initiativ til den første kontakten med legen, derfor regnes minst én kontakt i utgangspunktet som pasientdrevet.
3. Forskjellen mellom 1 og 2 – det antas at det er legen som bestemmer om det er behov for videre kontakt med legen, selv at dette kan diskuteres, men det antas da at dette målet er legedrevet.
Den pro-rike tendensen er særlig synlig og signifikant for mål nr 2, som reflekterer sannsynlighet for at en pasient tar kontakt med legen. I en annen og mer detaljert undersøkelse har lignende forskjeller vist seg å reflektere ulik henvisning i favør av dem med lengre utdanning, og da reflekterer forskjellen ulikhet i adgang og ikke behov.
Undersøkelsene viser videre at de forskjellige målene for sosial ulikhet kan resultere i motstridende effekt. Det vil si at det kan være både pro-rik og pro-fattig tendens hvis vi ser effekten av utdanning, inntekt, yrke eller geografisk region hver for seg.
Forskningen gjort blant eldre i Norge er kun av beskrivende art. Den gir et bilde av økt forbruk av primær- og sekundærtjenester i de laveste sosiale gruppene. Men siden de nødvendige analysene ikke er gjennomført, er det umulig å konkludere om det er noen reell forskjell i kontakt eller adgang til primærtjenesten ut fra sosiodemografisk status.
Psykisk helsetjeneste
Trekk fra forskning gjort i Norge blant barn og unge viser at selv når det er kontrollert for sykelighet, er det økt kontakt i de lavere sosiale gruppene både i forhold til inntekt og utdanning hos foreldrene. Det som er mest avgjørende for kontakt med helsetjenesten, er foreldrenes vurdering av hvordan mentale helseproblemer virker inn på dagliglivet, og ikke barnas vurdering.
Det er lite som tyder på at det foreligger noen store forskjeller i bruken av helsetjenesten for mental helse hos voksne , verken for primær- eller sekundærtjenesten. Men i likhet med undersøkelser gjort for somatiske tjenester, er undersøkelsene beskrivende og tar ikke hensyn til sykelighet. Derfor kan det ikke konkluderes med at det finnes eller ikke finnes sosiodemografiske forskjeller i bruken av helsetjenesten for mental helse hos voksne. Det finnes ingen undersøkelser som tar særskilt hensyn til de eldres bruk eller adgang til helsetjenesten for mental helse.
Tannhelsetjenesten
Generelt synes det som den offentlige helsetjenesten har virket bra på bruk av tjenesten, og at det foreligger få, om noen sosiodemografiske forskjeller i bruken av tannhelsetjenesten hos barn og unge i Norge.
Generelt er det sosiodemografiske forskjeller i kontakt med tannlegetjenesten hos voksne; det er mer kontakt hos dem med høyere inntekt. Men etter at kontakten er tatt, ser det ikke ut til å være sosiale forskjeller i bruken av tjenesten.
Gruppen av unge voksne som nettopp er gått fra gratis tannhelsetjeneste til fullt betalende, viser mindre sosiodemografiske forskjeller enn gruppen over 30. Muligens skyldes dette at de yngre er godt ferdigbehandlet og tar med seg rutinen med jevnlig tannlegekontakt fra barne- og ungdomstannpleien.
Generelt er det sosiodemografiske forskjeller i kontakten med tannlegetjenesten hos eldre; det er mer kontakt hos dem med høyere utdanning. Da er antall gjenværende tenner tatt hensyn til.
Konklusjon
Det er relativt store hull i kunnskapen rundt sosiodemografiske forskjeller i bruken eller adgang til helsetjenester i Norge. De andre nordiske land har kommet lengre i å undersøke problemene. Derfor vil det være en fordel om mer forskning i Norge knyttes til forslagene om tiltak.