Rusmiddelproblemer i en arbeidslivskontekst: Arbeidstakeres erfaringer med individuelle Akan-avtaler
Rapport
|Publisert
Rapporten belyser betydningen av individuelle Akan-avtaler, et tilbud i norsk arbeidsliv til arbeidstakere som opplever utfordringer knyttet til rusmiddelbruk eller annen avhengighetsproblematikk.
Hovedbudskap
Individuelle Akan-avtaler er et tilbud til arbeidstakere som opplever problemer knyttet til rusmiddelbruk og avhengighet. Det er en oppfølgingsavtale mellom arbeidsgiver og medarbeider der formålet er å ivareta virksomhetens hensyn til helse, miljø og sikkerhet, samt den ansattes individuelle behov for hjelpetiltak slik at den ansatte kan beholde jobben. I denne rapporten undersøker vi hvordan arbeidstakere med utfordringer knyttet til alkohol- og annen rusmiddelbruk opplever å ha en individuell Akan-avtale og hva de ser på som viktig for bedring av rusmiddelproblemene.
Analysen er basert på data fra kvalitative dybdeintervjuer med 24 arbeidstakere (25 % kvinner, 27-66 år) fra ulike bransjer som hadde eller hadde hatt en Akan-avtale, typisk med en varighet på 2 år, på grunn av problematisk bruk av alkohol eller illegale rusmidler.
Resultatene viste at den vanligste veien inn i en Akan-avtale var at arbeidsgiver tok initiativ, enten etter lange prosesser hvor arbeidstakeren hadde fått flere advarsler for eksempel på grunn av hyppig fravær, eller etter at det hadde skjedd regelbrudd som å komme åpenbart beruset på jobb. En del av deltakerne hadde tatt initiativ til Akan-avtalen selv, ofte etter påtrykk fra eller av hensyn til familiemedlemmer, eller for å bedre egen livskvalitet. Å ta initiativ selv ble beskrevet som å bidra til eierskap til avtalen og å gi gode forutsetninger for medvirkning. God dialog mellom arbeidstaker og arbeidsgiver framsto som særlig viktig for arbeidstakernes opplevelse av Akan-avtalen, både i etableringsfasen og gjennom avtaleperioden. Mange understreket at et viktig formål med Akan-avtalen for dem var å beholde jobben.
Det vanligste innholdet i deltakernes Akan-avtaler var regelmessige oppfølgingsmøter med leder, bedriftshelsetjeneste eller andre relevante parter. Nesten alle hadde rustesting som del av avtalen, og det var også mange som fortalte om nye rutiner for fravær og tilrettelegging eller endring av arbeidsoppgaver. Oppfølgingsmøtene ble opplevd som å skape rutiner og faste møtepunkter i avtaleperioden og som å bidra til emosjonell støtte. Rustesting bidro også til en følelse av struktur, samt motivasjon til å opprettholde rusfrihet. Omfattende rustesting kunne oppleves som krevende, både praktisk og mentalt. Ufrivillige endringer i arbeidssituasjonen og tiltak som deltagerne opplevde som dårlig begrunnet ble opplevd som lite hjelpsomme for bedringsprosessen.
Rusbehandling og støtte fra pårørende ble også ofte beskrevet som viktig for bedring av rusmiddelproblemene. For noen ble Akan-avtalen en inngang til å få utredning og behandling for tilleggsutfordringer som ADHD, angst eller depresjon.
Resultatene fra denne studien gir grunnlag for å reflektere over forhold som kan fremme og hemme gode prosesser rundt Akan-avtaler på arbeidsplasser. De viser hvordan medvirkning og god dialog mellom arbeidsgiver og arbeidstaker skaper tillit og er viktig for arbeidstakeres opplevelse av avtaleprosessen. Dette gjelder også rustesting, som framstår som et tiltak som kan være motiverende om det gjennomføres og organiseres på en god måte. Grundig utredning i starten av avtaleprosessen er viktig for å sikre at personer med rusmiddelproblemer får individuelt tilpasset oppfølging og behandling. Pårørende er en viktig ressurs i bedringsprosesser ut av problematisk rusmiddelbruk.
