Informasjons- og hjelpetjenester for barn 9-12 år: En kartlegging av dagens tjenestetilbud i Norge
Rapport
|Publisert
Dette er delstudie II, i en tredelt studie, der det overordnede målet for alle delstudiene er å frembringe et godt kunnskapsgrunnlag om informasjons- og hjelpe-tilbud for barn mellom 9 til 12 år i Norge.
Hovedbudskap
Undersøkelser blant barn på 5. til 7. klassetrinn viser at en betydelig andel barn sliter med problemer som mobbing, ensomhet, og helseplager. De er ofte usikre på hvem de skal snakke med når de har det vanskelig.
Denne studien presenterer delstudie II, i en tredelt studie om informasjons- og hjelpetilbud for norske barn mellom 9 til 12 år. Formålet med studien var å kartlegge dagens tilbud for barn i denne aldersgruppen i Norge, samt å undersøke hva tjenestetilbudet er, hvem brukerne er, hva brukerne ønsker informasjon om eller hjelp til og hva tjenesteyterne mener er styrker og svakheter ved tjenestene.
Vi sammenstilte både kvalitative og kvantitative data samlet gjennom kontakt med tjenestene, publikasjoner og informasjon på nettsider. I tillegg gjennomførte vi 10 semi-strukturerte intervjuer med ansatte i tjenestene.
Blant de viktigste funnene er:
- Vi fant 38 relevante tjenester. De fleste er digitale hjelpetjenester
- Noen av de mest brukte tjenestene er Kors på halsen, SnakkOmMobbing, PsyktÆrlig og SnakkOmPsyken
- Flest jenter henvender seg til tjenestene
- Tjenesteyterne mener at styrker ved tjenestene er bl.a. anonymitet/konfidensialitet, tilgjengelighet og kompetanse.
Resultatene viser at barn 9-12 år har mange ulike behov for informasjons- og hjelpetjenester og en rekke tilbud finnes. Men det finnes lite førstehåndskunnskap om hva barna ønsker seg fra tjenestene, hva de synes om dem og hva de synes mangler fra tjenestetilbudet.
Sammendrag
Innledning
Undersøkelser blant barn på 5. til 7. klassetrinn finner at mange barn har det bra, men at en betydelig andel også sliter med mobbing, ensomhet, skolevegring, vanskelig forhold til foreldrene og helseplager. Flere av barna er dessuten usikre på hvem de skal snakke med når de har det vanskelig.
Denne studien beskriver delstudie II, i en tredelt studie, der det overordnede målet for alle delstudiene er å frembringe et godt kunnskapsgrunnlag om informasjons- og hjelpetilbud for barn mellom 9 til 12 år i Norge. Kunnskapsgrunnlaget vil inngå i det offentliges arbeid med å utvikle gode tilbud for å hjelpe barn i målgruppen.
Hensikt
Formålet med studien var å undersøke dagens tjenestetilbud i Norge når det gjelder informasjons- og hjelpetjenester til barn i alderen 9-12 år. Følgende spørsmål ble undersøkt: Hva er tjenestetilbudet? Hvem er brukerne? Hva ønsker brukerne informasjon om eller hjelp til? Hva mener tjenesteytere er styrker og svakheter ved tjenestene, for barn 9-12 år?
Metode
Vi kartla tjenester som var utviklet slik at barn kunne kontakte tjenesten selv og hadde en eller annen form for kvalitetssikring (bl.a. offentlig tilgjengelig, ikke-kommersiell og tjenestetilbydere må ha kompetanse). I tillegg til relativt små frivillige/ideelle tjenester kartla vi også offentlige tjenester der barn kunne henvende seg for hjelp og informasjon. Dette gjaldt skolehelsetjenesten, skolens rådgivningstjeneste og det kommunale barnevernet. Kartleggingsprosessen besto av tre steg: 1) generere liste over tjenester; 2) innhente informasjon om tjenestene; og 3) intervju med ansatte i tjenestene.
I Steg 1 startet vi med å lage en liste over de relevante tjenestene, gjennom søk på internett via søkemotorer som Google; gjennom lister over kvalitetssikrede tjenester (Ung.no, Helsenorge.no og Rådet for psykisk helse); via forslag fra oppdragsgiver, eksperter i feltet og prosjektarbeidere i de andre delprosjektene; og via rapporter og publikasjoner.
I Steg 2 hentet vi informasjon om tjenestene. Her benyttet vi oss av tjenestenes egne nettsider og rapporter/publikasjoner som omtalte tjenestene. I mange tilfeller måtte vi kontakte tjenestene for mer informasjon, enten via telefon eller e-post.
I Steg 3 gjennomførte vi intervjuer med ansatte/representanter i tjenestene om deres synspunkter på tjenestenes sterke og svake sider, samt eventuelle forslag til forbedringer. Vi planla å gjennomføre 10 intervjuer i et utvalg av tjenestene. For å prioritere tjenester brukte vi en tre-trinns prioritering der vi først valgte å fokusere på tjenester som tilbød hjelpetjenester (fremfor informasjonstjenester), dernest de tjenestene som ble benyttet hyppigst av aldersgruppen 9-12 år, og til sist de tjenestene som ga oss informasjon om livsområder vi ikke hadde dekket i andre intervjuer, som seksualitet og rus.
Alle deltakerne ble invitert via e-post eller telefon. Intervjuene ble gjennomført over telefon og Teams. Vi brukte SWOT-rammeverket som utgangspunkt for intervjuguiden, som består av spørsmål om tjenestens styrker, svakheter, muligheter og trusler/utfordringer. Alle deltakerne mottok et samtykkeskriv og intervjumaterialet ble lagret på den sikre plattformen Tjeneste for Sensitive Data (TSD). Vi benyttet tematisk analyse for å identifisere temaer knyttet til tjenesteyternes opplevelser av tjenesten.
Resultater
Vi identifiserte 38 tjenester som barn 9-12 år kunne henvende seg til for å motta hjelp, veiledning, råd eller informasjon. Majoriteten av tjenestene var digitale hjelpetjenester, tilgjengelig via telefon, chat, e-post, SMS og andre kontaktformer. Fire tjenester hadde tilbud om både digital og analog kontaktform. Tre tjenester var offentlige ikke-digitale tjenester. De fleste var rettet mot barn og unge, men flere var også rettet mot alle aldersgrupper. Flertallet av tjenestene dekket en eller flere av tre livsområder: 1) følelser, identitet og forelskelse; 2) familie, venner og fritid; og 3) kropp, helse og samfunn.
I flere tilfeller fikk vi ikke tak i informasjon om aldersgruppen 9-12 år. Men de mest brukte tilbudene, der vi fikk bekreftede tall på denne aldersgruppen, var de digitale hjelpetjenestene Kors på halsen, SnakkOmMobbing, PsyktÆrlig og SnakkOmPsyken. I tillegg var tjenester som Kirkens SOS, Sidetmedord og BARchat brukt av mange barn og unge, men for disse tjenestene fikk vi ikke bekreftet antall brukere i alderen 9-12 år.
Det var et gjennomgående funn for mange tjenester at flertallet av henvendelsene kom fra jenter. Videre ser det ut til at chat var den mest brukte kontaktformen blant de digitale tjenestene. Tjenestene ga oss også informasjon om hvilke spørsmål og tematikk som var mest vanlig blant barn som henvendte seg til dem. Enkelte tjenester var mer spisset enn andre, men flere temaer forekom likevel på tvers av flere tjenester. Blant disse temaene var de hyppigste psykisk helse, relasjoner, rus, seksualitet og helse, familieproblemer, identitetsspørsmål, selvfølelse, vold, skoleproblemer og pårørendespørsmål.
Gjennom intervjuer med 10 tjenesteytere, som representerte 11 tjenester (en tjenesteyter var ansatt i to tjenester), fant vi at noen av de mest sentrale temaene var anonymitet og konfidensialitet. Ifølge tjenesteyterne var en av de viktigste fordelene med de digitale tjenestene at barna kunne snakke åpent uten å bli gjenkjent, slik at de dermed kunne ta opp vanskelige spørsmål og snakke fritt om problemene sine. Tjenesteytere som jobbet på skoler nevnte også konfidensialitet som en viktig forutsetning for kontakt med barna.
Mange av tjenesteyterne var opptatt av at barn skulle ha lett for å kontakte tjenestene. Fysisk tilgjengelighet ble derfor sett på som en fordel for skolebaserte tjenester, der helsesykepleiere og sosialrådgivere alltid var i nærheten. Digitale tjenester som enten var døgnåpne eller som hadde lange åpningstider ble også sett på som fordelaktige for tjenestenes tilgjengelighet. Likevel savnet noen tjenesteytere henvendelser fra enkelte grupper, som barn med minoritetsbakgrunn, språkvansker, og de som var utsatt for vold og overgrep.
Tjenesteyterne fremhevet også kompetent personale som en styrke. Dette inkluderte enten faglig bakgrunn eller solid opplæring og veiledning. De mente at en vesentlig svakhet i flere tjenester var belastningen på tjenesteyterne, spesielt i lange samtaler om tunge temaer mens andre barn ventet i kø. Tjenesteytere som arbeidet med chat identifiserte både fordeler og utfordringer med dette formatet, hvor skriftlig kommunikasjon kunne gjøre det lettere for noen barn å uttrykke seg, samtidig som det kunne by på hindringer for tjenesteyternes forståelse. Kapasitetsutfordringer og bekymringer for nedskjæringer var et tema som ble nevnt hos flere. I tillegg var synliggjøring av tjenestene, spesielt rettet mot yngre barn, ansett som nødvendig for å øke tilgjengeligheten. Dette kunne oppnås gjennom markedsføring i relevante mediekanaler som TV-programmer og sosiale medier, samtidig som tilpasning til barnas behov ble fremhevet.
Diskusjon
Ut ifra de 38 tjenestene vi kartla, har vi en god oversikt over hvilke informasjons- og hjelpetjenester som finnes for barn 9-12 år i Norge. Selv om vi ikke kan være sikre på at vi har identifisert alle tjenester har vi trolig dekket de største og mest kjente, samt en god del mindre tjenester med et snevrere tilbud. Dessuten har det grundige arbeidet med å skaffe informasjon fra flere kilder (tjenesteytere, rapporter/publikasjoner, nettsider, intervjuer m.m.) bidratt til å gi detaljert informasjon om brukerne og deres behov.
Funnene fra denne delstudien kan bidra til å forstå delstudie I i større grad og sette disse funnene i en større kontekst. Blant annet er våre funn en kontrast til funn i delstudie I knyttet til bruk av chat vs. telefon. På den annen side ligner våre funn på delstudie I ved at de fleste henvendelsene kom fra jenter, uten at det foreligger noen god forklaring på denne tendensen i funnene til verken delstudie I eller II. Det var også flere fellestrekk mellom de to delstudiene knyttet til problematikken barna var opptatt av, slik som følelsesmessige vansker, familierelasjoner, vold og overgrep og sosiale relasjoner.
Konklusjon
Denne kartleggingen viser at det finnes en rekke ulike informasjons- og hjelpetjenester for barn 9-12 år. Barna har mange og sammensatte behov, som mange av tjenestene kan bistå med. Per i dag mangler vi imidlertid god førstehåndskunnskap om hva barna ønsker seg fra tjenestene, hva de synes om dem og hva de synes mangler fra tjenestetilbudet.
