Klimaendringer: Sårbarhet og tilpasningsbehov i helse- og omsorgssektoren i Norge
Rapport
|Publisert
Rapporten er utarbeidet som svar på oppdrag gitt av Helse- og omsorgsdepartementet til Folkehelseinstituttet, som del av den norske oppfølgingen av helseprogrammet under FNs klimakonferanse i 2021, COP26.
Sammendrag
Bakgrunn
Helse- og omsorgsministeren tok i november 2021 initiativ til at Norge sluttet seg til helseprogrammet under FNs klimakonferanse (COP26). Med dette forpliktet Norge seg til tre konkrete leveranser: 1) En nasjonal analyse av sårbarhet og tilpasningsbehov relatert til klimaendringer og helse, 2) en utvidet evaluering av status for klimagassutslipp fra helse- og omsorgssektoren og 3) et veikart som gir retning mot en bærekraftig lavutslipps helse- og omsorgssektor.
Folkehelseinstituttet (FHI) fikk i oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet å utarbeide en analyse av sårbarhet og behov for tilpasning (første leveranse). I denne rapporten gis en beskrivelse av konsekvenser av klimaendringer for helse og status for klimasårbarhet og tilpasningsbehov i helsesektoren. Analysen er avgrenset til å omfatte offentlig helse- og omsorgstjeneste, med unntak av tannhelsetjenesten. Avslutningsvis blir det foreslått områder for videre innsats.
Klimaendringer og helse
Klimaendringer og naturtap forårsaket av menneskelig aktivitet er ansett for å være blant de største truslene mot menneskers helse globalt. Sårbarhet for klimaendringer må vurderes etter hvilke hendelser som kan inntreffe, eksisterende sårbarhet i samfunnet og helsetjenestens eksisterende evne til å yte helsehjelp. Samfunnets sårbarhet bestemmes av geografiske, demografiske, teknologiske og sosioøkonomiske forhold.
Norge er mindre sårbart for effekter av klimaendringer enn mange andre land, først og fremst på grunn av geografisk beliggenhet, sterk økonomi og et godt utbygget helsevesen. Også i Norge er det for øvrig en økende forekomst av ekstreme hendelser relatert til klimaendringer, som flom, ras og perioder med hete, og et eksempel på en konsekvens er at utbredelsen av enkelte infeksjonssykdommer har økt på grunn av stigende gjennomsnittstemperatur. Disse trendene er forventet å øke.
Helsekonsekvenser av klimaendringer avhenger av hvilke klimarelaterte hendelser som inntreffer og om disse direkte eller indirekte truer menneskers helse. Direkte effekter er ofte akutte, mens indirekte effekter kjennetegnes av å utvikle seg over tid. Eksempler på ekstreme hendelser som umiddelbart kan true mennesker og infrastruktur er hetebølger, ofte med påfølgende tørke og skogbranner, og ekstrem nedbør som kan utløse flom og ras. Indirekte kan klimaendringer føre til mer luftforurensning og økning i allergi- og
astmaplager. Matsikkerheten kan bli truet etter tørkeperioder, spesielt i land som Norge med lav selvforsyningsgrad. Hyppigere og lengre perioder med nullføre kan også gi økning i ulykker og fallskader på grunn av isdannelse på veier og fortau. Personer med underliggende, kronisk sykdom er særlig utsatt for negative helseeffekter som følge av klimaendringer og klimahendelser. Økning i gjennomsnittstemperatur og endret nedbørsmønster vil også kunne påvirke utbredelsen av en rekke sykdomsfremkallende mikroorganismer, spesielt de som spres via insekter (vektorbårne) eller fra dyr til mennesker (zoonoser). Tilgang til rent vann kan bli truet på grunn av forurensning av drikkevannskilder etter ekstrem nedbør. Klimarelaterte hendelser kan også ha negativ innvirkning på en rekke determinanter for mental helse.
Det er ofte vanskelig å dokumentere sammenhenger mellom klimaendringer, naturødeleggelse og konsekvensene dette kan ha på menneskers helse. Beregninger av forventet økt sykdomsbyrde er derfor enten svært usikre eller mangler helt, spesielt for tilstander som blir indirekte påvirket. Det pågår flere nasjonale og internasjonale forskningsprosjekter med mål om å dokumentere eventuelle årsakssammenhenger og forventet endring i sykdomsbyrde forårsaket av klimaendringer og naturtap.
Klimatilpasning i helse- og omsorgssektoren
Klimatilpasning er tiltak som begrenser ulemper, og utnytter fordeler, av et endret klima. Stortingsmeldingen om klimatilpasning (2012-2013) la mye av grunnlaget for klimatilpasning i Norge, og et av budskapene i meldingen er at alle har et ansvar for klimatilpasning. Klimatilpasningsarbeidet i Norge er regulert i lovverket, særlig i plan- og bygningsloven, og kommunene har en særlig viktig rolle i dette arbeidet fordi de
er planmyndighet, sektormyndighet innen overvann og eier mye infrastruktur.
Tidligere undersøkelser av sårbarhet for klimaendringer og evne til klimatilpasning viser at offentlige myndigheter i Norge generelt har kommet kort i forhold til nasjonale krav og forventninger, selv om det er startet arbeid med sårbarhetsvurderinger og klimatilpasning og det fins enkelte eksempler på tiltak til etterfølgelse. Disse undersøkelsen, som er utført av Riksrevisjonen, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og Kommunesektorens organisasjon (KS), har i hovedsak vært rettet mot bygninger, eiendom og kritisk infrastruktur generelt, og ikke mot helsesektoren spesielt.
Folkehelseinstituttet har i arbeidet med analysen gått gjennom eksisterende kunnskapsgrunnlag, hatt dialog og møter med relevante aktører, hatt ekspertmøte og arbeidsgruppemøte og gjennomført en spørreundersøkelse i helsesektoren for å undersøke status for arbeidet med sårbarhetsvurderinger og klimatilpasning.
Resultatene fra FHIs spørreundersøkelse er sammenfallende med funnene fra tidligere, mer generelle undersøkelser, og viser at bare et mindretall av både lokale helsemyndigheter og statlige helseforetak har iverksatt sårbarhetsvurderinger eller tilpasningstiltak for bygninger, eiendom og infrastruktur. Enda færre, under 10%, av respondentene svarte at mulig økt sykdomsbyrde som følge av klimaendringer var inkludert i sårbarhetsvurderingene og tilpasningstiltakene.
Områder for videre innsats
Veien videre mot en lavutslipps og klimatilpasset helse- og omsorgssektor er på mange felt sammenfallende med tilpasningsarbeidet i andre sektorer, men helsesektoren må i tillegg ta høyde for mulige endringer i sykdomsbyrden i befolkningen. Da det er lite dokumentasjon og kunnskap om helsekonsekvenser av klimaendringer i Norge i dag bør det videre arbeidet begynne med en systematisk kunnskapsoppsummering på dette området. Denne vil danne grunnlaget for en tverrfaglig risikoanalyse av klimarelaterte
helsekonsekvenser i Norge.
Et veikart mot et klimatilpasset helsevesen må omfatte en reduksjon av klimagassutslipp fra sektoren, tilpasning av bygg, eiendom og infrastruktur til forventede klimaendringer og kapasitet til å håndtere eventuelt økt behov for helsehjelp. Dette fordrer samhandling på tvers av sektorer, og FHI anbefaler at det opprettes et nasjonalt organ for å sikre at dette skjer og for å gi bistand til prognoser, kost-nytte vurderinger og implementering av klimatilpasningstiltak. Det bør også vurderes å øremerke ressurser til arbeidet med et
klimatilpasset helsevesen.
