Røykeslutt i kreftbehandling – evaluering av et røykesluttprogram
Rapport
|Publisert
Resultatene fra undersøkelsen i denne studien tyder på at kreftpasienter lyktes bedre i sine røykesluttforsøk når de fikk tilbud om strukturert røykesluttveiledning sammenliknet med pasienter som ikke fikk dette tilbudet.
Sammendrag
Innledning
Blant kreftpasienter som slutter å røyke før påbegynt behandling er risikoen for død og for komplikasjoner av behandlingen vist seg å være lavere enn blant pasienter som fortsetter å røyke. Sammenlignet med pasienter som røyker, har pasienter som ikke røyker også høyere livskvalitet og funksjonsnivå. Røykeslutt kan forbedre behandlingseffekten og redusere bivirkninger sammenlignet med fortsatt røyking blant kreftpasienter.
Forskning viser at de mest vellykkede intervensjonene for mennesker med kreft er høyintensitetsintervensjoner, rettet mot risikoatferd og/eller bruk av flerkomponentintervensjoner som inkluderer medikamentell behandling, veiledning og sosial støtte. De nasjonale retningslinjene for røykeslutt anbefaler systematisk veiledning i kombinasjon med farmasøytiske hjelpemidler for å øke sjansene for å bli, og forbli, røykfri. Retningslinjene blir imidlertid ulikt praktisert ved kreftavdelingene i Norge.
Hovedmålet med dette prosjektet var å undersøke effekten av å tilby et røykesluttprogram med minst fire veiledningssamtaler basert på Motiverende Intervju og tilbud om gratis nikotinerstatningsprodukter til kreftpasienter som skulle i behandling.
I tillegg har vi vurdert gjennomføringen av programmet og presenterer funn for røykestatus blant de henviste pasientene, annen tobakksatferd og demografiske forhold blant studiedeltakerne ved studiestart.
Metode
Studien ble gjennomført fra september 2017 til mars 2020 og inkluderte en intervensjonsgruppe og en kontrollgruppe. Intervensjonsgruppen fikk strukturert røykesluttveiledning basert på Motiverende Intervju, kombinert med tilbud om gratis røykesluttmedisiner (nikotinerstatningsprodukter) mens kontrollgruppen ikke fikk tilsvarende tilbud.
Kreftpasienter som var 18 år og eldre som røykte og var henvist til kreftbehandling ved et av seks inkluderte sykehus med onkologiske avdelinger i Norge, ble invitert til å delta. Kun pasienter med en overlevelsesprognose på minst 12 måneder, som ikke led av demens eller annen psykisk lidelse som påvirker evnen til å gi informert samtykke, ble invitert.
På grunn av praktiske og etiske hensyn valgte vi et design hvor deltakerne i kontroll- og intervensjonsgruppe ble rekruttert ved samme sykehusavdeling men i to ulike tidsperioder. Kontrollgruppens rekrutteringsperiode og baselineundersøkelse ble avsluttet en måned før rekruttering til intervensjonsgruppen begynte.
Deltakere ble invitert til å svare på et spørreskjema på baseline og et nytt etter seks måneder. Rekrutteringsperioden gikk fra 1.september 2017 til 1.mars 2019 for kontrollgruppen, og fra 1. mars 2019 til 1.mars 2020 for intervensjonsgruppen. Deltakerne i intervensjonsgruppa fikk informasjon og tilbud om å delta i det strukturerte røykesluttprogrammet, mens deltakerne i kontrollgruppa ikke fikk tilsvarende tilbud. Et par av sykehusene tilbød pasientene i kontrollgruppen noen få prøver av div. nikotinlegemidler og ev. informasjon om betydningen av røykeslutt).
Etter gjennomføringen av oppfølgingsundersøkelsen i intervensjonsgruppa, ble røykeatferden blant deltakere i de to gruppene sammenliknet.
Det ble også gjennomført en prosessevaluering, der formålet var å undersøke hvordan studien og programmet ble gjennomført ved sykehusene som deltok.
Resultater
Av henviste kreftpasienter ved fem av de seks deltakende sykehusene1, var det omtrent 17 % som røykte daglig eller av og til. I tillegg var det 3 % som nylig hadde sluttet og derfor var aktuelle som deltakere i studien. Andelen røykere blant henviste kreftpasienter ligger på nivå med røykeandelen i befolkningen i samme aldersgrupper (55 år og eldre).
Gjennomsnittsalder for deltakerne som deltok på begge tidspunkt var 62 år og alderen var signifikant høyere i kontrollgruppa enn i intervensjonsgruppa; hhv. 64 og 61 år. Det var flere kvinner enn menn som deltok (63 %), og i intervensjonsgruppa var det en høyere andel med lang utdannelse og en lavere andel alderspensjonister enn i kontrollgruppa. Det er litt høyere frafall i intervensjonsgruppa enn i kontrollgruppa (hhv. 54 % og 51 %).
Det var en statistisk signifikant nedgang i andelen som røykte (daglig- og av-og-til-røyking kombinert) i begge gruppene. Likevel var det en signifikant større nedgang i røyking blant pasientene i intervensjonsgruppa sammenlignet med pasienter i kontrollgruppa. Denne forskjellen var på 12 prosentpoeng (p-verdi 0,043). Kontrollert variablene for kjønn, alder, utdanning, arbeidsmarkedsutfall og samboerskap økte effekten med i underkant av 2 prosentpoeng, altså en 14 prosentpoengs forskjell mellom nedgangen i røyking.
Prosessevalueringa tydet på at det kunne være organisatoriske utfordringer knyttet til identifisering av pasienter som røykte og kapasitet til å kunne tilby veiledning når pasienter møter opp til behandling. Innad ved sykehusene kunne det være variasjon i eierskap til tilbudet mellom ulike profesjoner. Inntrykket til røykesluttveiledere er at pasientene har verdsatt at veiledningsformen har vært imøtekommende og lite dømmende. En del av veiledningstimene ble gjennomført på telefon, og antall veiledningstimer som hver av deltakerne fikk varierte.
Diskusjon
De positive resultatene i studien må ses sammenheng med flere metodiske utfordringer ved studien som kan påvirke gyldigheten til resultatene. Først og fremst var deltakelsen i studien lavere enn forutsatt, og det deltok bare om lag en femtedel så mange som planlagt, basert på styrkeberegninger. Dette har betydning for sikkerheten i resultatene og tolkningen av disse. En annen utfordring er det høye frafallet av deltakere mellom baseline og oppfølging, og at det var ulikt fordelt mellom gruppene. Dette frafallet er problematisk dersom de som har svart på oppfølgingen, er de som i størst grad har hatt nytte av røykesluttintervensjonen.
En annen utfordring er knyttet til selve designet på studien. Ideelt hadde studien blitt gjennomført som en randomisert kontrollert studie ved at pasienter ble randomisert til intervensjonsgruppe eller kontrollgruppe ved samme sykehusavdeling eller mellom sykehus. Dette ble imidlertid vurdert som etisk utfordrende av sykehusene som deltok, og derfor ble den gjennomført med et seriedesign. Dette kan introdusere to typer av problemer; deltakere i de to gruppene deltok i ulike tidsperioder, og de nye røykepreventive tiltakene som ble iverksatt i løpet av prosjektperioden, kan ha påvirket den ene studiegruppen. For det andre ble ikke deltakerne randomisert til en gruppe, men de ble invitert til enten kontrollgruppa eller intervensjonsgruppa.
Når det gjelder selve tilbudet, gav røykesluttveilederne uttrykk for at veiledningen basert på Motiverende Intervju hadde fungert bra. I utgangspunktet skulle pasientene motta minst fire veiledningstimer hver, men resultatene tyder på at det har vært store variasjoner i hvor mange veiledninger pasientene har fått.
Konklusjon
I denne studien fant vi en positiv effekt av å tilby et strukturert røykesluttprogram for kreftpasienter i behandling. Programmet bestod av individuell veiledning (basert på Motiverende Intervju) og tilbud om gratis nikotinerstatningsprodukt for dem som ønsker det, sammenliknet med ikke å få et slikt tilbud. Resultatene kan tyde på at rundt 10 % flere kreftpasienter vil slutte å røyke dersom de tar imot et tilbud som dette. Kartleggingen av røykevaner blant pasienter som kom til behandling viste at rundt 20 % av disse røykte eller var i en slutteprosess. Det gir et bilde på hvor mange pasienter som kan ha nytte av et slikt tilbud. Tilbud om røykesluttveiledning for kreftpasienter som skal i behandling, bør tilstrebes forankret i hele organisasjonen.
