Hovedbudskap

Folkehelseinstituttet fikk i oppdrag fra Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo å søke etter empirisk forskningslitteratur om tvangsmedisinering i psykisk helsevern. Vi utførte en systematisk kartleggingsoversikt der vi søkte etter systematiske oversikter og enkeltstudier om tvangsmedisinering av voksne pasienter.

Det systematiske søket resulterte i 1601 treff. Vi innhentet 77 referanser i fulltekst og inkluderte åtte oversikter og 25 enkeltstudier. Deltakerne i studiene var i hovedsak pasienter med schizofreni, bipolare lidelser og psykosetilstander. Vi har klassifisert tvangsmedisinering som: 1) korttidsvirkende legemidler brukt som tvangsmiddel eller 2) lengre tids tvangsbehandling med legemidler og 3) tvang uten døgnopphold/tvangsmedisinering utenfor institusjon.

Forfatterne av de inkluderte oversiktene beskriver blant annet:

• Det er forsket mer på isolasjon og mekaniske tvangsmidler enn på tvangsmedisinering
• Overfall, eller trussel om vold mot omgivelsene, var den vanligste årsaken til tvangsmedisinering
• Etterlevelse av behandling med antipsykotika henger sammen med pasientens opplevelse av effekt, bivirkninger og annen medisinbruk.
• Pasienter som motsatte seg medisinering ble liggende lenger på sykehus, mens tvangs-medisinering kan forkorte innleggelsestiden.
• Kunnskapen om effekten av tvunget psykisk helsevern (TUD) er begrenset, og det er behov for flere randomiserte kontrollerte studier med høy metodisk kvalitet

Vi identifiserte også 25 antatt relevante enkeltstudier som ikke var inkludert i de identifiserte oversiktene. Disse enkeltstudiene omhandlet 1) Variasjon i praksis, 2) Effekt av tvangsmedisinering, 3) Prevalens og risikofaktorer, 4) Brukertilfredshet og brukererfaring og 5) Helsepersonells holdninger og erfaringer.