Forebygging, fyll og fellesskap: Evaluering av Helsedirektoratets satsning på rusmiddelforebygging blant studenter
Rapport
|Publisert
Rapporten gir en historisk oppsummering av Helsedirektoratets satsning på rusmiddelforebygging blant studenter fra perioden 2007 til 2016.
Last ned
Sammendrag
Rapporten gir en historisk oppsummering av Helsedirektoratets satsning på rusmiddelforebygging blant studenter fra perioden 2007 til 2016. Analysen er gjennomført ved å studere hvordan satsningen ble til, hvilke aktører som har vært involvert og hvordan arbeidet har vært organisert. I tillegg belyser rapporten hvilke tiltak som er iverksatt og hvilke forhold som har hemmet og fremmet arbeidet med forebygging av rusmiddelproblemer blant studenter. Analysene i rapporten bygger på kvalitative data; dokumentanalyse, intervjuer med sentrale aktører og observasjon. Selv om vi ikke har kunnet følge prosessen underveis, har studien preg av å være en prosessevaluering. Det er ikke innenfor rammene av denne studien å vurdere om de ulike tiltakene har hatt effekt på studentenes alkoholkonsum.
Helsedirektoratets satsning på rusmiddelforebygging blant studenter har involvert aktører på ulike nivå. Akan kompetansesenter (Akan) tok initiativ til satsningen. Under Helsedirektoratet er det syv regionale kompetansesentre på rusmiddelfeltet (Koruser) som jobber på oppdrag fra direktoratet. De har vært involvert i ulik grad. På lokalt nivå finner vi studiesteder, studentsamskipnader, studentforeninger, samt studenter som viktige aktører i satsningen.
Helsedirektoratets satsning på rusmiddelforebygging blant studenter kan inndeles i tre faser. Den første fasen strekker seg fra 2007-2009. I denne prosjektfasen fikk Akan støtte til et treårig prosjekt som hadde som mål å utvikle gode måter å arbeide med forebygging av rusmiddelproblemer blant studenter på. Prosjektet besto av en kunnskapsutviklingsdel og en praktisk forebyggingsdel.
Erfaringene fra prosjektet ledet satsningen inn i nettverksfasen. Fra 2010 til 2014 fikk Akan støtte til å drifte et studentnettverk. Det samlet aktører fra ulike studiesteder. I tillegg mottok Akan tilskudd fra Helsedirektoratet som ble videreformidlet til lokale forebyggende tiltak. Bergen og Trondheim fikk etter hvert hver sin lokale prosjektleder knyttet til studentsamskipnadene. De utviklet de såkalte Lykkepromilleprosjektene som har vært en viktig del av det forebyggende arbeidet i studentpopulasjonen. Begrepet Lykkepromille spiller på et promillenivå mellom 0,5 og 1,0 der den oppkvikkende effekten av alkohol angivelig er optimalisert. I praksis har prosjektet brukt begrepet til å formidle at det ikke er nødvendig å drikke seg full for å kunne ha det morsomt på fest. Dette skal ikke handle om å få studenter til å slutte å drikke, men om å redusere skadelig alkoholbruk. Det skal ikke skje på en moraliserende måte.
I den tredje fasen, Korusfasen, fra 2014 og frem til i dag, gikk midlene til å forebygge rusmiddelproblemer blant studenter gått fra Helsedirektoratet til de regionale Korusene. Noe av intensjonen var å få til en sterkere lokal forankring. Det har dessuten medført en dreining bort fra Akan-perspektivet som er mer knyttet til rusmiddelforebygging i arbeidslivet, og gitt et økt fokus på programmer som Ansvarlig alkoholhåndtering. Målsetningen om måtehold og ikke avhold, ser imidlertid ut til å ha holdt seg stabil fra oppstarten av prosjektet og frem til i dag. Denne målsetningen gjenspeiler seg også i hvilke lokale tiltak som har fått økonomisk støtte. Analysene viser at Helsedirektoratets satsning på rusmiddelforebygging blant studenter har vært en dumpete vei med mange avstikkere. Valg av strategi og tiltak kan i blant virke tilfeldig og personavhengig. Samtidig har den aktuelle kunnskapen bygget seg opp underveis.
Aktører på ulike nivå, fra Akan og Korusene til de lokale prosjektlederne, har hatt stort handlingsrom. Samtidig etterlyser aktørene en sterkere forankring og styring fra Helsedirektoratet, og kanskje også fra Helse- og omsorgsdepartementet. Deler av satsningen har vært lite kunnskapsbasert, hatt liten kontinuitet og i liten grad vært knyttet til konkrete mål. Det kan være en styrke at lokale aktører har handlingsrom til å tilpasse tiltak, men vi anbefaler at det skjer ut fra noen rammer som er definert på sentralt nivå. Studiestedene er komplekse institusjoner med en naturlig gjennomtrekk av studenter. Samtidig er det strukturelle og kulturelle forskjeller mellom store og små studiesteder. Det betyr at lokal tilpasning er viktig. Godt rusmiddelforebyggende arbeid blant studenter er å betrakte som kortreist ferskvare.
Rapporten peker på fremtidige behov og utviklingsmuligheter. Videre satsning på rusmiddelforebygging blant studenter bør starte med en tydelig definering av hva problemet består i og hvordan dette kan forebygges, altså hvilke tiltak som skal til for å oppnå målsetningene. Virkemidlene må tilpasses både til målene og til den konteksten de skal iverksettes i. Vi anbefaler at fremtidig kunnskapsutvikling plasseres i institusjoner som har den faglige tyngden og nettverket som behøves. Satsningen bør være tydelig forankret i Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet. Det nasjonale koordineringsansvaret bør ha et tydelig mandat og ikke drives som prosjektarbeid. Forebygging av rusmiddelproblemer blant studenter er ikke noe som kan gjøres en gang for alle og så være ferdig med det. Videre arbeid krever god forankring, tydelige mål, samsvar mellom mål og tiltak, et balansert forhold mellom styring og lokalt handlingsrom, samt et langsiktig tidsperspektiv.
