Effekt av tiltak for å redusere bostedsløshet. En systematisk oversikt
Systematisk oversikt
|Oppdatert
Om effekt av boligprogrammer og individuell plan (case management) på bostedsløshet og boligstabilitet blant personer som er, eller er i risiko for å bli, uten fast bosted.
Hovedbudskap
Til tross for arbeidet for å forebygge og redusere bostedsløshet de siste 15 årene, har antall bostedsløse i Norge holdt seg stabilt siden den første kartleggingen av personer uten fast bosted ble publisert i 1997. Vi utførte en systematisk oversikt om effekt av boligprogrammer og individuell plan (case management) på bostedsløshet og boligstabilitet blant personer som er, eller er i risiko for å bli, uten fast bosted.
Oversiktens resultater er basert på evidens fra 43 randomiserte kontrollerte studier. Hovedfunnene viser at høy-intensitet individuell plan trolig er bedre enn vanlige tjenester med hensyn til å redusere antall personer som er uten fast bosted. Programmet Housing First er trolig bedre enn vanlige tjenester når det gjelder å redusere bostedsløshet, gi bedre boligstabilitet og øke tidsperioden i stabil bolig. Videre er muligens følgende tiltak bedre enn vanlige tjenester med hensyn til å redusere bostedsløshet og/eller øke boligstabilitet:
- Critical time intervention (en modell av individuell plan)
- Botilbud med krav til rusfrihet
- Botilbud uten krav til rusfrihet med høy-intensitet individuell plan
- Bostøtte
- Behandling i institusjon med individuell plan
Det ser ut til at mange av disse tiltakene har lignende positiv effekt, og det er uklart hvilken av disse har best effekt med hensyn til å redusere bostedsløshet og øke boligstabilitet.
Vi fant at mange ulike boligprogrammer og individuell plan ser ut til å redusere bostedsløshet og øke boligstabilitet, sammenlignet med vanlige tjenester. Funnene viste ingen holdepunkter for at boligprogrammer eller individuell plan fører til dårligere resultater for personer som er, eller er i risiko for å bli, uten fast bosted sammenlignet med vanlige tjenester.
Sammendrag
Bakgrunn
Forebygging av bostedsløshet har vært en prioritet for Husbanken siden 1999. Likevel har antall bostedsløse vært stabilt på 5000-6500 de siste 15 årene siden den første kartleggingen av bostedsløshet ble publisert i 1997. Den nåværende Nasjonal strategi for boligsosialt arbeid har tre overordnede mål: 1) Alle skal ha et godt sted å bo, 2) Alle med behov for tjenester vil få hjelp til å håndtere boforhold og 3) Den offentlige innsatsen skal være helhetlig og effektiv. Målet med denne rapporten er å bidra med evidens for å avgjøre hvordan man best kan oppnå disse målene.
Mål
Å identifisere, vurdere og oppsummere forskning om effekt av boligprogrammer og individuell plan på bostedsløshet og bostabilitet blant personer som er, eller er i risiko for å bli, uten fast bosted.
Metode
Vi utførte en systematisk oversikt ifølge Kunnskapssenterets metodehåndbok. Vi gjennomførte et systematisk litteratursøk i relevante databaser og et søk etter grå litteratur. Søket ble sist oppdatert i januar 2016. Randomiserte kontrollerte studier som inkluderte personer som var, eller var i risikosonen for å bli, uten fast bosted, ble inkludert dersom studiene undersøkte effekten av boligprogrammer eller individuell plan (case management) på bostedsløshet eller boligstabilitet. Det var ingen begrensninger når det gjaldt språk, land eller publikasjonsår. To forskere vurderte 2918 sammendrag og titler ifølge inklusjonskriteriene. De leste potensielt relevante referanser i fulltekst, og inkluderte relevante studier i oversikten. Vi sammenstilte resultatene og utførte meta-analyser når det var mulig. Vi vurderte vår tillit til den samlede dokumentasjonen for hvert utfall med Grading of Recommendations Assessment, Development, and Evaluation for effectiveness verktøyet (GRADE).
Resultat
Vi identifiserte 43 relevante studier (beskrevet i 78 publikasjoner) som undersøkte effekt av boligprogrammer og/eller individuell plan på bostedsløshet eller boligstabilitet. Resultatene er oppsummert nedenfor. Kort fortalt viste det seg, for alle sammenligningene, at de inkluderte tiltakene ga bedre resultater i forhold til vanlige tjenester. Men vår tillit til resultatene varierte fra svært lav til middels. De fleste studiene ble vurdert til å ha høy risiko for systematisk skjevhet, p.g.a. dårlig rapportering av metoder, manglende blinding eller mangelfull randomisering og allokering.
Individuell plan (case management)
Individuell plan er et tiltak som innebærer at klienter får en saksbehandler som vurderer, planlegger og tilrettelegger tilgang til helse- og omsorgstjenester etter klientenes behov. Instensitet av tiltaket kan variere. Én spesifikk modell heter Critical time intervention og er basert på disse prinsippene, men gis i tre tre-måneders faser der intensiteten reduseres over tid.
Høy-intensitet individuell plan sammenlignet med vanlige tjenester har generelt mer positiv effekt: Trolig er det nesten en halvering av antall personer som er hjemløse etter 12-18 måneder (RR=0,59, 96%CI=0,41 til 0,87) (middels tillit til resultatet); Det kan øke antall personer som har stabil bolig etter 12-18 måneder, og redusere antall dager personer tilbringer som hjemløs (lav tillit til resultatet); det kan ha liten eller ingen effekt på antall personer som opplever noe hjemløshet i løpet av en toårsperiode (lav tillit til resultatet). Sammenlignet med lav-intensitet individuell plan kan det ha liten eller ingen effekt på tid med stabil bolig (lav tillit til resultatet).
Det kan være at Critical time intervention sammenlignet med vanlige tjenester 1) ikke har noen effekt på antall personer som opplever bostedsløshet, 2) fører til færre dager uten fast bosted, 3) fører til flere dager med et sted å bo, og 4) reduserer tiden det tar å flytte fra overnattingssted for hjemløse til selvstendig bolig (lav tillit til resultatet).
Botilbud med krav til rusfrihet (abstinence-contingent housing programs)
Et botilbud med krav til rusfrihet med terapi (day treatment) tilbys med forventning om at beboerne slutter å bruke rusmidler og alkohol. Resultatene viste at et slikt botilbud kan føre til færre dager uten fast bosted, sammenliknet med vanlige tjenester (lav tillit til resultatet).
Botilbud uten krav til rusfrihet (non-abstinence-contingent housing programs)
Et botilbud uten krav til rusfrihet tilbys uten forventing om at beboerne holder seg unna rusmidler og alkohol. Ett slikt program er Housing First. Housing First sammenlignet med vanlige tjenester reduserer sannsynligvis hjemløshet (MD=-62,5, 95%CI=-86,86, -38,14), og øker antall dager i stabil bolig (MD=110,1, 95%CI 93,05, 127,15) (middels tillit til resultatet). Det kan øke antall personer plassert i permanent bolig etter 20 måneder (lav tillit til resultatet).
Botilbud uten krav til rusfrihet (ikke Housing First) med høy-intensitet individuell plan sammenlignet med vanlige tjenester kan redusere bostedsløshet (lav tillit til resultatet). Når botilbud uten krav til rusfrihet tilbys deltakere i kollektivformat versus selvstendig leilighet, ser det ut til at kollektivformat kan redusere hjemløshet (lav tillit til resultatet).
Bostøtte med individuell plan (housing vouchers with case management)
Bostøtte er finansiell støtte som gis til personer etter behov og kan brukes kun til bolig. Bostøtte med individuell plan kan redusere antall hjemløse og øke boligstabilitet, sammenlignet med vanlige tjenester eller kun individuell plan (lav tillit til resultatet).
Behandling i institusjon med individuell plan (residential treatment with case management)
Institusjonell behandling er en type døgninstitusjon for personer som også trenger behandling for psykisk sykdom eller rusmisbruk. Institusjonell behandling med individuell plan kan redusere hjemløshet og øke boligstabilitet, sammenlignet med vanlige tjenester (lav tillit til resultatet).
Diskusjon
De identifiserte studiene er en god representasjon av de typiske populasjonene som sliter med boligstabilitet (voksne med psykiske lidelser og/eller rusmisbruk) samt noen relativt mindre deler av den hjemløse befolkningen (familier, ungdom, nylig løslatte lovbrytere). Til sammen undersøkte de inkluderte studiene alle tiltakene som ble identifisert i prosjektprotokollen. Alle sammenligningene, både de vanlige tjenestene og andre, anses som aktive tiltak. Alle studiene undersøkte de primære utfallsmålene (bostedsløshet og boligstabilitet), og mange studier undersøkte også sekundære utfall. Selv om de fleste studiene var fra USA så er vi ikke bekymret når det gjelder overførbarheten til resultatene, fordi resultatene var konsistente på tvers av kontekster (inkludert en studie fra Skandinavia). Den høye risikoen for systematiske skjevheter i de fleste studiene skyldtes hovedsakelig dårlig rapportering av metoder og/eller manglende blinding. Blinding er vanskelig å gjennomføre på grunn av innholdet i programmene.
Konklusjon
Vi fant at ulike boligprogrammer og modeller for individuell plan ser ut til å redusere bostedsløshet og øke boligstabilitet sammenlignet med vanlige tjenester. Det var ingen tegn til at boligprogrammer eller individuell plan fører til dårligere resultater sammenlignet med vanlige tjenester for personer som er, eller står i fare for å bli, uten fast bosted.
I tillegg til et generelt behov for bedre gjennomførte og rapporterte studier, er det spesifikke hull i forskningen. Vi identifiserte forskningshull om: 1) Vanskeligstilt ungdom, 2) Botilbud med krav om rusfrihet samt individuell plan eller dagbehandling, 3) Botilbud av bolig uten krav om rusfrihet, spesielt bokollektiv vs selvstendig leilighet, 4) Housing First sammenlignet med andre tiltak utover vanlige tjenester (f.eks boligtildeling med krav om rusfrihet, kun individuell plan, bostøtte) og 5) Studier fra andre land enn USA.
