Hopp til innhold

Systematisk oversikt

Bruk av biologiske tester i oppfølgingen av personer som mottar legemiddelassistert rehabilitering for opioidavhengighet: en systematisk oversikt

  • Utgitt: September 2016
  • Av: Folkehelseinstituttet
  • Forfattere: Hov L, Mosdøl A, Ding Y, Strømme H, Vist GE.
  • ISBN ELEKTRONISK: 978-82-8082-767-8

Denne systematiske oversikten oppsummerer effekter av å bruke biologiske tester i oppfølgingen av personer som mottar legemiddelassistert rehabilitering. Biologiske tester kan være prøver av urin, spytt, hår eller svette. Testene analyseres for spor etter rusmidler og legemidler.

Nedlastbar.

Bestill

Last ned:

Hovedbudskap

Legemiddelassistert rehabilitering er en vanlig og effektiv behandling for personer med opioidavhengighet i Norge. Legemiddelassistert rehabilitering innebærer at personer med opioidavhengighet blir tilbudt et egnet substitusjonslegemiddel som skal erstatte opiatet som personen er avhengig av.  Behandlingen er ofte livslang og innebærer at de regelmessig må avgi tester av biologisk materiale. Denne systematiske oversikten oppsummerer effekter av å bruke biologiske tester i oppfølgingen av personer som mottar legemiddelassistert rehabilitering. Biologiske tester kan være prøver av urin, spytt, hår eller svette. Testene analyseres for spor etter rusmidler og legemidler.  

Vi fant bare én relevant studie. Alle de inkluderte personene deltok i det samme LAR-programmet. En gruppe pasienter avga regelmessige urinprøver og en annen gruppe avga ingen slike prøver. To ganger i løpet av studieperioden måtte alle deltakerne avgi uanmeldt urinprøve.

Vi fant at:

  • Dokumentasjonen er for usikker til å si om regelmessige urinprøver påvirker bruk av ulovlige stoffer eller tilfredshet med behandling sammenlignet med ingen slike prøver.
  • Det mangler dokumentasjon om bruk av biologiske tester fører til at flere blir værende i behandlingen, samt effekt på rehabiliteringsmål, kriminalitet og selvrapportert misbruk.

Det mangler dokumentasjon om bruk av andre biologiske tester i oppfølgingen enn urinprøver.

Sammendrag

Innledning

Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er den vanligste behandlingsformen for personer med opioidavhengighet. Legemiddelassistert rehabilitering innebærer at personer med opiatavhengighet blir tilbudt et egnet substitusjonslegemiddel som skal erstatte opiatet som personen er avhengig av.  Personer som får legemiddelassistert rehabilitering viser bedre overlevelse, reduserte helseskader samt bedre livskvalitet sammenlignet med en rehabilitering uten bruk av legemidler. Behandlingen er ofte livslang og krevende for pasienten på grunn av kontrollert utlevering av substitusjonslegemidlet, jevnlige kontroller og prøvetaking. I Norge avgis vanligvis overvåkede urinprøver som analyseres for spor etter rusmidler og legemidler. Andre aktuelle biologiske tester kan være prøver av spytt, hår eller svette. 

Formål

Denne systematiske oversikten oppsummerer effekter av å bruke biologiske tester i oppfølgingen av pasienter som mottar LAR-behandling for opioidavhengighet.

Metode

Vi søkte etter primærstudier i MEDLINE, Embase, PsycINFO, CENTRAL (Wiley) og CINAHL fram til 12. april 2016. I tillegg sjekket vi referanselistene til studiene vi vurderte i fulltekst. To personer leste uavhengig av hverandre 3772 referanser, vurderte ni artikler i fulltekst og inkludert én studie. Populasjonen for denne systematiske oversikten var personer med opioidavhengighet som mottok LAR.  Intervensjonen var å ikke bruke biologiske tester i oppfølgingen av personer i LAR sammenlignet med bruk av slike biologiske tester. Effekt ble målt ved følgende utfallsmål: retensjon i behandling, bruk av ulovlige/ikke-forskrevne rusmidler, rehabiliteringsmål (arbeid, utdanning), kriminalitet, og selvrapportert opioidbruk. Med retensjon i behandling så menes hvorvidt personene forblir i behandlingen.

Vi så etter randomiserte kontrollerte studier, kontrollerte studier med før-og-etter målinger, avbrutte tidsserier med minst tre før- og etter-målinger. To personer vurderte risiko for systematiske skjevheter uavhengig av hverandre. Prosjektleder hentet ut data fra studiene, analyserte og vurdert tilliten til dokumentasjonen og én medforfatter sjekket disse. Vi benyttet GRADE-metodikken (Grading of Recommendations Assessment, Development and Evaluation) for å vurdere tilliten til dokumentasjonen av effekt. Tilliten kunne bli vurdert til høy, middels, lav eller svært lav.

Resultat

Vi inkluderte én randomisert kontrollert studie med 431 deltakere som var utført i USA for 35 år siden. Alle deltakerne deltok i det samme LAR-programmet over ett år. En gruppe pasienter avga ukentlige urinprøver og en annen gruppe avga ingen rutinemessige urinprøver. Alle deltakerne måtte i tillegg avgi uanmeldte urinprøver etter fire og åtte måneder. Vi vurderte at studien hadde uklar risiko for systematiske skjevheter.

Vi vurderte tilliten til effektestimatene som svært lav. Det betyr at de sanne effektene kunne være svært ulike de effektestimatene vi presenterer. Resultatet fra de uanmeldte kontrollene viste at det var omtrent lik andel som avga rene urinprøver i de to gruppene, både etter fire og åtte måneder, henholdsvis RR på 1,08 etter 4 måneder (95% KI 0,89-1,31) og RR på 1,00 etter 8 måneder (95% KI 0,81-1,24)). Basert på spørreskjema var det ingen signifikant forskjell i total skår på pasienttilfredshet etter 6 måneder.

Vi fant også at det manglet dokumentasjon på om slike tiltak førte til at flere blir værende i behandlingen, samt effekt på rehabiliteringsmål, kriminalitet og selvrapportert misbruk. Videre manglet det dokumentasjon om bruk av andre biologiske tester i oppfølgingen utover urinprøver.

Diskusjon

Vi fant ikke tilstrekkelig forskingsdokumentasjon til å besvare problemstillingen. Med utgangspunkt i den ene studien vi fant, og som ble utført for 35 år siden, har vi svært liten tillit til dokumentasjonen av sannsynlig effekt. Svært lav tillit til dokumentasjonen av effekt betyr at datagrunnlaget er for svakt til å gi et godt tallestimat på hvordan effekten er. En beslutning om hvorvidt LAR-programmet skal videreføre dagens praksis med rutinemessige urinprøver/andre biologiske prøver må også baseres på andre spørsmål enn sannsynlig effekt.

Konklusjon

Vi fant ikke tilstrekkelig forskingsdokumentasjon til å svare på om bruk av biologiske tester i oppfølgingen av personer i LAR gir bedre, dårligere eller like god effekt av be-handlingen sammenlignet med ingen bruk av biologiske prøver.