Hopp til innhold

Rapport

Meldinger om vold og aggresjon i spesialisthelsetjenesten – et pasientsikkerhetsperspektiv

Læringsnotat fra Meldeordningen for uønskede hendelser i spesialisthelsetjenesten.

Læringsnotat fra Meldeordningen for uønskede hendelser i spesialisthelsetjenesten.


Hovedbudskap

Kortversjon til oppslag og utdeling i helsetjenesten

I perioden 1.7.2012-31.12.2013 mottok Meldeordningen for uønskede hendelser i spesialisthelsetjenesten 385 hendelser knyttet til vold og aggresjon.  Meldingene i seg selv kan gi verdifull læring, både enkeltvis og sortert i mønstre. Basert på de mottatte meldingene ble det identifisert fem områder som dannet utgangspunkt for litteratursøk med tanke på forbedring. I det følgende er relevante studier, rapporter og utredningsarbeider knyttet til disse områdene.

De identifiserte forbedringsområdene er gjensidig avhengig av hverandre og må ses i sammenheng.

  • Ressurser og bemanning: Én systematisk oversikt tydet på at tilstrekkelig, stabil og kompetent bemanning kan ha positiv virkning for reduksjon av voldshendelser.
  • Samarbeid: Meldingene beskrev oftest samarbeidsproblemer på tvers av avdelingsgrenser. Dette innebærer lederinvolvering og strukturell forbedring av rutiner. Alle ansatte må inkluderes for å bygge en god samarbeidskultur. Felles læring over fag- og avdelingsgrenser kan bedre samarbeidsforståelse og kultur.
  • Rutiner, retningslinjer og utstyr: Mange av meldingene beskrev problemer i skjæringspunktet mellom bemanning, samarbeid og uklare rutiner. Inntakskriterier og triage – vurdering, sortering og prioritering kan være et område med behov for oppmerksomhet. Meldingene gjenspeilet også at retningslinjer og utstyr som er viktig i akuttsituasjoner, ikke alltid er oppdatert og kontrollert. Det er et lederansvar å sørge for at rutiner og utstyr er på plass.
  • Erfaring og kompetanse:  Å forebygge og takle situasjoner med potensiell eller manifest vold er ekstremt krevende og fordrer kontinuerlig utvikling, vedlikehold og bearbeiding. Risikovurderingsinstrumenter som hjelpemiddel er dokumentert effektivt. I tillegg kan det være nyttig å se på bruk av simulering som treningsmetode.
  • Informasjon og kommunikasjon: Meldingene tydet på at manglende informasjon om potensiell aggresjon fra psykisk helsevern til somatisk helsetjeneste eller andre etater er et problem. Dette temaet er sentralt i en pågående diskusjon om personvern og opplysningsplikt. 

Sammendrag

Vold og aggresjon i et pasientsikkerhetsperspektiv

Meldingene om vold og aggresjon i spesialisthelsetjenesten har vist pasientsikkerhetsutfordringer i et behandlingsmiljø og en arbeidssituasjon som kan være dramatisk. Meldeordningens oppgave er å fokusere på mulige systemforbedring-er for å øke pasientsikkerhet.

Meldingene i seg selv gir verdifull læring både enkeltvis og sortert i mønstre. Etter en samlet gjennomlesing ble det identifisert fem problemområder som er gjensidig avhengige av hverandre og må ses i sammenheng.

Litteratursøket ble gjennomført med utgangspunkt i disse fem områdene for å finne dokumentasjon på mulige forbedringsforslag. Mye utredningsarbeid er publisert, men lite forskning på effekt av voldsforebygging generelt og på organisatoriske, systemrettede tiltak spesielt. Men selv om det er sparsomt med dokumenterte effekter, fant vi relevante temaer som er forskningsbelyst.

• Vi fant en systematisk oversikt som tyder på at tilstrekkelig bemanning, stabil bemanning, og kompetent bemanning kan ha positiv virkning på reduksjon av voldshendelser (14).

• Samarbeidsproblemene som viser seg i meldingene, gjelder nesten alltid samhandling over avdelingsgrenser. Dette innebærer ofte behov for strukturell forbedring av rutiner. Forbedringer må starte hos ledere, samtidig som alle må være ansvarlig for å bygge en god samarbeidskultur. Prinsippene om samarbeidsrutiner og kriseløsninger fra Massachusetts Coalition for the Prevention of Medical Errors kan være overførbare (20). Felles læring over fag- og avdelingsgrenser kan bedre samarbeidsforståelse og kultur.

• Mange av meldingene beskriver problemer i skjæringspunktet mellom bemanning, samarbeid og uklare rutiner. Inntakskriterier og triagering ser ut til å være et område med behov for oppmerksomhet. Retningslinjer og utstyr som er viktig i akuttsituasjoner, er ikke alltid oppdatert og kontrollert. Meldingene gjenspeiler også at det i tillegg til faste rutiner er behov for å ha krisehåndteringsplaner. Det er et lederansvar å sørge for at både rutiner og krisehåndteringsøvinger er på plass.

• Erfaring og kompetanse i å forebygge og takle situasjoner med potensiell eller manifest vold er krevende og fordrer kontinuerlig utvikling, vedlikehold og bearbeiding. Vi fant god dokumentasjon bak forslagene om å bruke risikovurderingsinstrumenter som hjelpemiddel (31, 32, 39, 40). I tillegg kan det være nyttig å se på bruk av simulering som treningsmetode (35, 37). Ellers er boken til Lillevik og Øien et nytt og norsk bidrag i arbeidet med vold og aggresjon (41).

• Når det gjelder kommunikasjon og informasjon viser meldingene hvilke problemer som kan oppstå når psykisk helsevern gir mangelfull informasjon om potensiell aggresjon til somatisk helsetjeneste eller andre etater. Dette temaet er sentralt i den pågående diskusjon om personvern og opplysningsplikt.

 

Behov for videre forskning

Flere av de innhentede oversiktsartiklene og Kunnskapssenterets rapport om tiltak for å redusere tvangsbruk i psykisk helsevern (38), påpeker behovet for mer forskning.

Både faglitteratur og utredningsarbeider har påpekt at problemstillinger i dette fagfeltet ofte ligger i skjæringspunktet mellom politikk, etikk og fag (27, 41, 45). Det kan gi ofte forskningsmessige utfordringer, og innebærer at man må være åpen for at kunnskapsutvikling på feltet må skje ved hjelp av et bredt metodetilfang.

Kvalitative analyser av uønskede hendelser kan gjøres lokalt ved hjelp av hendelsesanalyse (47) og være et bidrag i et pasientsikkerhetsperspektiv.

Om rapporten

  • Utgitt: 2015
  • Forfattere: Krogstad U, Saastad E, Enger Ø, Kolseth A, Hafstad E, Flesland, Ø.
  • ISBN elektronisk: 978-82-8121-949-6