Partnerskap mellom offentlige, private og frivillige organisasjoner brukt til kvalitetsutvikling i primærhelsetjenesten. En beskrivelse av to modeller
Rapport
|Oppdatert
Vi har identifisert og beskrevet to partnerskapsmodeller i primærhelsetjenesten: Community Care Network (CCN), og Primary Health Care Charter (the Charter).
Last ned
Hovedbudskap
Partnerskap mellom det offentlige, private og frivillige organisasjoner er en strategi fra myndighetenes side blant annet for å støtte kvalitetsutvikling i helsetjenesten. Vi har identifisert og beskrevet to partnerskapsmodeller i primærhelsetjenesten: Community Care Network (CCN), og Primary Health Care Charter (the Charter).
Modellene har flere felles kjennetegn, blant annet:
- Det store potensialet primærhelsetjenesten har for å forbedre befolkningens helse.
- At alle relevante aktører jobber sammen for å kunne realisere dette potensialet.
- Å forbedre systemet under ett - ”system-wide improvements”.
- Brukermedvirkning.
- Leder- og medarbeiderforankring.
- Målinger/evalueringer.
Funn fra forskning og evalueringer av andre partnerskap enn de to modellene understøtter betydningen av leder- og medarbeiderforankring, og målinger/evalueringer for å lykkes med partnerskap. Funnene viser også til andre faktorer som er viktige for å lykkes. Eksempler:
- Avklaring av roller og ansvar, felles visjon, felles mål, tillit, respekt og gode relasjoner.
I tillegg viser forskning og evalueringer av andre partnerskap enn de to modellene til noen utfordringer ved partnerskap. Eksempler:
- Kompleksitet i forhold til ledelse, kultur og lovverk, uklare beskrivelser og uklar rollefordeling.
- Partnerskap er ingen enkel vei til suksess.
- Det finnes ingen ideell modell som kan benyttes til alle partnerskap til alle tider.
- Visjon, mål og kontekst er faktorer som bør påvirke hvordan et partnerskap planlegges og gjennomføres.
Bakgrunn
Partnerskap mellom det offentlige, private og frivillige organisasjoner er en strategi fra myndighetenes side blant annet for å støtte kvalitetsutvikling i helsetjenesten. På bakgrunn av dette har Senter for allmennmedisinsk kvalitet (SAK) gitt Kunnskapssenteret i oppdrag å identifisere og beskrive partnerskapsmodeller som blir brukt til kvalitetsutvikling i primærhelsetjenesten.
Metode
Søk på relevante norske og internasjonale nettsteder etter beskrivelser av partnerskapsmodeller som brukes til kvalitetsutvikling i primærhelsetjenesten.
Inklusjonskriterier:
Populasjon: Primærhelsetjenesten
Tiltak: Partnerskap mellom det offentlige, private og frivillige organisasjoner
Sammenlikning: Ingen
Utfall: Kvalitetsutvikling
Språk: Litteratur publisert på engelsk og skandinavisk
Eksklusjonskriterier:
- Partnerskap som ikke oppfyller kravet til hva en modell er i henhold til den valgte definisjonen.
- Partnerskapsmodeller som ikke er relevante for primærhelsetjenesten i Norge.
Resultat
Søket på norske og internasjonale nettsteder resulterte i et stort antall treff på partnerskap mellom det offentlige, private og frivillige organisasjoner. Ved hjelp av inklusjons- og eksklusjonskriteriene sto vi til slutt igjen med èn artikkel: Shortell 2002. Evaluating Partnerships for Community Health Improvements: Tracking the Footprints . Her beskrives partnerskapsmodellen Community Care Network (CCN), en av de to modellene vi har inkludert. Den andre modellen - Primary Health Care Charter (the Charter), hadde vi kjennskap til fra tidligere gjennom deltakelse på internasjonale kvalitetskonferanser. Beskrivelsen av modellen bygger på Ministry of Health`s artikkel: Primary Health Care Charter. A Collaborative Approach , 2007.
I tillegg til disse to modellene, har vi inkludert tre studier av partnerskap og to evalueringer i rapporten. Ingen av disse partnerskapene oppfylte kravene som stilles til å være modell i den definisjonen som ligger til grunn. De er likevel inkludert fordi de viser til kriterier for å lykkes og utfordringer med partnerskap.
Diskusjon
Modellene som er inkludert – CCN og the Charter, har mange fellestrekk. Et eksempel er det potensialet som primærhelsetjenesten har for å kunne bedre befolkningens helse. Det understrekes at for å kunne realisere dette potensialet må alle relevante parter jobbe sammen, mot felles mål. I begge modellene er samarbeidsformen partnerskap et bevisst valg på grunn av den likeverdigheten som ligger i konseptet.
Vektleggingen av at forbedring i primærhelsetjenesten må skje i et systemperspektiv er også felles, samt brukermedvirkning: Befolkningens, brukernes og de pårørendes behov kartlegges, og de trekkes aktivt inn på ulike måter som likeverdige deltakere i partnerskapene.
Betydningen av leder- og medarbeiderforankring, samt engasjement fra ledelsens side for å oppnå hensikten løftes frem i begge partnerskapene. Det samme gjør målinger/evalueringer for å kunne dokumentere om målene nås.
Konklusjon
De to partnerskapsmodellene som brukes til kvalitetsutvikling i primærhelsetjenesten er beskrevet: Community Care Network og the Primary Health Care Charter. Modellene har flere fellestrekk:
- Vektleggingen av det store potensialet som primærhelsetjenesten har for å kunne forbedre befolkningens helse.
- At alle relevante aktører må jobbe sammen for å kunne realisere dette potensialet.
- At forbedring av systemet må skje under ett - ”system-wide improvements”.
- Behovet for en overordnet strategi.
- Brukermedvirkning.
- Leder- og medarbeiderforankring, engasjement og entusiasme.
- Målinger/evalueringer for å finne ut om målene nås.
Betydningen av leder- og medarbeiderforankring, samt målinger, støttes av funn fra forskning og erfaring som er gjort fra andre partnerskap. Det kan synes å være viktige faktorer for å lykkes, i tillegg til følgende: Avklaring av roller og ansvar, felles visjon og felles mål, tillit, respekt og gode relasjoner.
Det finnes flere utfordringer ved partnerskap. Eksempler: Kompleksitet i forhold til ledelse, kultur og lovverk, manglende forankring i målgruppen/befolkningen, uklare beskrivelser av hvordan partnerskapet skal gjennomføres, og uklar rollefordeling og fordeling av ansvar og myndighet. Partnerskap er ingen enkel vei til suksess og det finnes ingen ideell modell som kan benyttes til alle partnerskap til alle tider.
Partnerskap mellom det offentlige, private og frivillige organisasjoner i helsetjenesten er en strategi fra myndighetenes side blant annet for å støtte kvalitetsutvikling i helsetjenesten. Visjon, mål og kontekst, målgruppens og partnernes behov osv. er faktorer som bør påvirke hvordan et partnerskap planlegges og gjennomføres.
Behov for videre forskning
Partnerskap, på lik linje med andre verktøy og metoder som benyttes i forbedringsarbeid, er komplekse intervensjoner som skal implementeres i komplekse organisasjoner. En utfordring i forhold til forskning blir da: Hvilke aktiviteter som utøves i partnerskapet påvirker hvilke faktorer i de deltakende organisasjonene? Og – hvordan måle effekten av partnerskapet som sådan?
Flere studier viser til behovet for mer forskning når det gjelder effekten av partnerskap. Et godt eksempel er den midtveis prosessevalueringen som Shortell et al., 2002, gjennomførte både med kvalitative og kvantitative metoder på CCN-nettverkene i USA. En slik grundig evaluering krever både at modellen beskrives, og at det finnes en visjon som er operasjonalisert og som effekten av tiltakene som iverksettes kan måles opp mot.