Fem år etter Regionprosjektet: Ildsjelers entusiasme og kommunalt hverdagsliv
Rapport
|Publisert
Vurdering av resultater etter Regionprosjektet i Bondevik II-regjeringens Handlingsplan mot rusmiddelproblemer (2003–2005).
Last ned
Sammendrag
Sammendrag
Regionprosjektet var en del av Bondevik II-regjeringens Handlingsplan mot rusmiddelproblemer (2003–2005). Fem kommuner: Haugesund, Larvik, Narvik, Nesodden, Os, og en region: Ytre søre Sunnmøre med kommunene Sande, Herøy, Ulstein og Hareid deltok i prosjektet. Det ble satt i gang 30 tiltak valgt fra en meny med 8 anbefalte program. Etter fem år var det 14 av disse som fremdeles var aktive. I tillegg supplerte alle kommunene med andre tiltak. Av disse var det 12 av 18 som ble videreført. Det kan med andre ord se ut til at tiltak som kommunene selv har utviklet og tilpasset sin egen hverdag er godt levedyktige.
Kurs, seminarer, konferanser og opplæringsopplegg var sentrale elementer i Regionprosjektet og mange deltok. Men kompetanse forvitrer hvis den ikke er i bruk. Det gjelder enten folk blir pålagt andre oppgaver der kompetansen ikke er relevant, eller folk selv flytter på seg. Det er likevel eksempler på at kompetansen kan ligge i beredskap og tas fram når behovene melder seg. Alle de tidligere prosjektlederne fortsatte å arbeide med rusmiddelforebygging i sine kommuner, men de har hatt ulikt handlingsrom for videreføring. Når helhetlig rusmiddelforebygging ikke lenger inngår i deres daglige arbeid, er det heller ikke så lett å følge opp alle tiltakene. Der flere engasjerte prosjektmedarbeidere har fortsatt sitt arbeid, blir det også flere som kan holde informasjonstrykket overfor politikere og administrasjon.
Den politiske forankringen er avhengig av politikernes personlige engasjement. Derfor kan politisk kontinuitet ha stor betydning for videreføringen. Et politisk engasjement kan dessuten bidra til å gi intervensjonene en forutsigbar økonomi. I tillegg er det nødvendig med en administrativ forankring som kan gi fagfolkene et rimelig arbeidsrom, både til gjennomføring og til utvikling av nettverk og samarbeidsrelasjoner. Engasjerte rådmenn kan være gode medspillere.
Nesten alle kommunene har vært gjennom store omorganiseringer etter regionprosjektperioden. Mange fikk problemer med å holde ved like samarbeid og samordning, og ansvar ble flyttet eller utradert. Kommuner omorganiserer ikke for å få en styrket rusmiddelforebygging, men det at forebyggingen har så litenoppmerksomhet i en omorganiseringsprosess at den risikerer å bli utradert, kan tyde på dårlig politisk forankring. Da hjelper det ikke med enkelte entusiastiske fagfolk.
Dette er en rapport fra Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS). SIRUS ble en del av Folkehelseinstituttet 01.01.2016.